Barnefattigdom i Oslo (utgitt desember 2011) - Helseetaten

”I stedet for å betale lærere for å undervise på sommeren kan dere betale noen
andre som kan gi oss helsekurs, førerkortkurs, datakurs.” (Deltaker snakker
om sommerundervisningen de tilbys hos Oslo Voksenopplæring.)
Det er individuelle forskjeller i hvilke læringsarenaer som er best for å lære språk, men
deltakernes erfaringer tilsier at språkpraksis og arbeidspraksis er like gode språklæringsarenaer
som skolebenken, noe følgende sitater viser:
“Jeg lærte mest norsk når jeg jobbet med Aftenposten, mer enn på skole og
praksis.”
”Skole ikke nok for meg. Skole bare lære grammatikk, lære å lese, men jeg må
lære å prate.”
”På praksis de snakker norsk hele tida, på skole snakker de ikke norsk hele
tida. Vi hører mange norske mennesker på praksis, de snakker vanskelig
norsk.”
”Jeg har lært mest norsk på skolen, mer enn på praksisplass.”
En deltaker påpekte at det er mange utfordringer knyttet til det å være på en praksisplass.
Følgende sitater indikerer at oppfølgingen på praksisplassen burde vært bedre, både fra
norsklærers side og fra veileder på praksisplass:
”Første praksis jeg kunne ikke snakke mye norsk. Men vi vet ikke hva tingene
het, vi spurte sjefen mer og mer ”hva heter det”. Noen sjefer kan dårlig norsk,
og det er ikke bra. Sjefen bør snakke sakte. De må forklare til oss hvis vi ikke
forstår. Vi kan jobbe på kassa når vi kan mer norsk. Det bør stå en bak meg
når jeg står på kassa, og hvis vi ikke forstår, så kan de svare til kunde.”
”Sjefen lo av og til av en annen fordi han kunne ikke godt norsk. Det var veldig
dumt. Det var ikke stor sjef, men assistent-sjefen.”
”Jeg var 2 måneder på praksisplass, læreren kom en gang, det var nok tror
jeg. Hun spurte hva jeg gjorde der, hun skriver, hun tar bilde av meg
forskjellige steder i butikk. En dag fortalte jeg til klassen hva jeg gjorde på
butikk … Vi skrev ikke noe selv, fikk ikke oppgaver. Hadde ikke glosebok på
praksisplass. Det hadde vært bra hvis vi måtte ha skrevet ned ord, og vi ville
husket bedre hvis vi skrev ned når vi kom hjem.”
Ulikt tilbud for ulike deltakergrupper
Djuve (et al. 2011: 95) skriver at det er “mye som tyder på at programmet kan forløpe ulikt og
ha ulikt innhold for kvinner og menn”. I en rapport bestilt fra IMDi konkluderte Rambøll
(2005) med at introduksjonsprogrammet er for mainstream flyktninger. Dette bekreftes av
bydelene, som rapporterer at det vanskelig å finne tilrettelagte tiltak for deltakergrupper med
(jf. figur 5.8):
1. Liten skolebakgrunn
2. Helseutfordringer
3. Lave norskkunnskaper
4. Stort omsorgsansvar
5. Fødsler og permisjoner i løpet av programtiden
110