Barnefattigdom i Oslo (utgitt desember 2011) - Helseetaten

Flere bydeler kommenterer at det har blitt et tettere samarbeid. Samarbeidet mellom stat og
kommune har medført at flere brukere har kommet i jobb eller annen aktivitet, og at flere har
fått statlige ytelser. Det gis uttrykk for at man har fått en mer helhetlig tilnærming, og at det er
lettere og raskere å få kartlagt personer til riktig type ytelser. Både kvalifiserings- og
introduksjonsprogrammet har for mange gitt bedre økonomi i form av egen inntekt.
Noen anfører at NAV har lykkes med å gi noen brukergrupper inntektssikring, men at svake
grupper med svært spesielle behov blir værende på sosialhjelp. Det finnes også de som mener
at opprettelsen av NAV ikke har bedret den økonomiske situasjonen, at det ikke er noen
endring i praksis med hensyn til arbeidsavklaringspenger (AAP) eller uføretrygd. Bydelene
melder at samarbeidet kan oppleves som vanskelig. NAV stat er lite tilgjengelige for å drøfte
enkeltsaker.
På spørsmålet om hvilke konsekvenser opprettelsen av NAV har hatt for barnefamilier svarer
flere bydeler at familiens rett på statlige ytelser også gir barna en forbedret økonomisk
situasjon. I tillegg er foreldrenes aktivitet og muligheten for en jobb viktig som forbilde for
barna. Det fremheves at innføringen av kvalifiseringsprogrammet har bidratt til at langt flere
nå får tilbud om aktivitet med tilhørende stønad. Deltar foreldrene i programmet får de en
bedre og mer stabil økonomisk situasjon. Deltakelse i tiltak hindrer også marginalisering.
En undersøkelse blant NAV-ansatte, kursinstruktører og kursleverandører om deres erfaringer
med praksisplass for innvandrere (Djuve og Tronstad 2011), peker også på noen utfordringer
som NAV står overfor. Blant de to hyppigst brukte arbeidsmarkedstiltakene, individuell
praksisplass og AMO-kurs, er innvandrerandelen blant deltakerne høy. Henholdsvis 40 og 51
prosent. Disse har, i likhet med andre, ulike behov og kompetanse, men flere av deltakerne
trenger mer målrettet kvalifisering før de er klare for det norske arbeidsmarkedet. Fire av ti
spurte saksbehandlere på NAV-kontor svarer at det er langt vanskeligere å finne egnede
AMO-kurs for de med dårlige norskkunnskaper enn for dem uten innvandrerbakgrunn.
Undersøkelsen viser at det er et Oslo-problem at antall brukere per saksbehandler og andelen
med ikke vestlig bakgrunn er veldig høy, hvilket fører til mindre kapasitet til oppfølging av
den enkelte enn saksbehandlere selv ønsker. Ønske om tett oppfølging, grundig kartlegging
og arbeidsavklaring står høyt på prioriteringslisten til de NAV-ansatte, og de peker selv på det
store forbedringspotensialet som NAV-kontorene har.
Djuve og Tronstad (2011) finner også klare indikasjoner på at tilbudet til ikke-vestlige
innvandrere, så som kurs, praksisplasser og oppfølging, er både smalere og dårligere enn for
etnisk norske brukere. I tillegg ble det funnet forskjeller i forhold til kjønn. Det er bare en
tredel av saksbehandlere som er av den oppfatning at tilbudene er like gode for kvinner som
for menn med ikke-vestlig bakgrunn. De øvrige mener at det er vanskeligere å finne gode
praksisplasser for innvandrerkvinner.
I valg av tiltak legger saksehandler størst vekt på deltakernes egne ønsker og i mindre grad på
norskferdigheter, utdanningsbakgrunn, eller tidligere arbeidserfaringer. Dette bekreftes av én
bydel som også peker på at det fremdeles kjøpes inn AMO-kurs som er lite relevante og hvor
det ikke finnes jobber/behov. Djuve og Tronstad (2011) stiller spørsmål om dette kan få
negative konsekvenser for brukeren, og heller kan virke mot sin hensikt, nemlig å komme i
ordinært arbeid. På den måten skapes fort urealistiske forventninger hos den arbeidssøkende
med fare for oppgitthet og frustrasjon.
94