Barnefattigdom i Oslo (utgitt desember 2011) - Helseetaten

2. Metode
Denne rapporten benytter ulike kilder for innhenting av informasjon. I tillegg til å bygge på
eksiterende forskning på området, er det gjennomført en kartlegging i bydelene. Det er også
foretatt intervjuer/samtaler med brukere av utvalgte tiltak, ansatte i tjenesteapparatet samt
representanter fra enkelte interesseorganisasjoner som yter en innsats overfor fattige.
Tallmateriale fra Statistisk sentralbyrå er benyttet for å beskrive omfanget av barnefattigdom i
Oslo.
Innledningsvis i kapitlet gis noen betraktninger rundt måling av inntektsfattigdom og en
beskrivelse av tallmaterialet som benyttes i kapittel 4. Deretter omtales blant annet
innhentingen av kvalitativ informasjon.
2.1 Måling av inntektsfattigdom
Fattigdom måles sjelden som et absolutt fenomen, men ses i stedet som et relativt fenomen.
Det å se fattigdom som relativ innebærer at fattigdom knyttes til opplevelsen av å ha mindre
enn dem som lever rundt en. Ofte måles fattigdom ved å se på inntekter, ved at det benyttes en
inntektsgrense for å beskrive fattigdom. Dette har den svakhet at man kun ser fattigdom som
et materielt problem, og overser det multidimensjonale problemet som krever bredere
strategier for å løses. Barnas velvære er ikke kun avhengig av materielle og
markedsspesifikke goder, men faktorer som familie, sosial deltakelse, helse og utdanning vil
også være betydningsfulle (Minujin et al. 2006).
Det at inntektsfattigdommen er relativ innebærer at fattigdom ikke beregnes ved å se på hvor
mye det koster å leve, men heller ved at man for eksempel benytter inntektsnivået i ett område
som referansepunkt. En kan da enten benytte landsomfattende eller regionsspesifikke
inntektsreferanser, også omtalt som fattigdomsgrenser. I vår analyse i kapittel 4 benyttes en
Oslospesifikk inntektsreferanse for å bestemme fattigdomsgrenser. Dette øker
sammenlignbarheten av økonomiske ressurser mellom individer ved indirekte å ta hensyn til
regionale prisforskjeller som for eksempel boligutgifter.
Det benyttes videre to ulike definisjoner av lavinntekt (ekvivalensskalaer) som også er mye
brukt nasjonalt og internasjonalt. Den ene tar utgangspunkt i beløpet som utgjør 50 prosent av
medianinntekten for alle personer i Oslo, etter at husholdningsinntektene er regnet om til
forbruksenheter ved hjelp av OECD-skalaen. Alle personer med inntekter per forbruksenhet
lavere enn dette, regnes da som tilhørende lavinntektsgrupper. Den andre definisjonen tar
utgangspunkt i den som benyttes av EU, det vil si at lavinntektsgrensen settes til 60 prosent av
medianinntekten for alle personer, etter å ha korrigert for ulikheter i husholdningsstørrelse
ved hjelp av EU-skalaen. Medianinntekten er det inntektsbeløpet som deler en gruppe i to like
store halvdeler, etter at inntekten er sortert stigende (eller synkende). Det vil altså være like
mange personer med inntekt over som under medianinntekten.
13