Barnefattigdom i Oslo (utgitt desember 2011) - Helseetaten

6. Fattigdomstiltak framover
I kapittel 5 har vi presentert en rekke av dagens tiltak for å forebygge, bekjempe og avhjelpe
fattigdom, både generelt og blant barn og unge spesielt. Vi har også presentert bydelens
vurderinger av de tiltakene de har i dag, og hvilke forslag de og interesseorganisasjonene har
til nye tiltak eller forbedring av eksisterende tiltak.
I dette kapitlet vil vi trekke fram viktige funn i diskusjonen om fattigdomstiltak, og peke på
noen hovedutfordringer som Oslo kommune står overfor i utformingen av fattigdomstiltak
framover.
6.1 Hva er viktig for å bekjempe barnefattigdom?
Det er bred enighet på statlig og kommunalt hold om at lønnet arbeid er den viktigste
nøkkelen til å komme seg ut av fattigdom. Det å bekjempe fattigdom handler derfor i stor
grad om å gi mennesker mulighet til å komme ut i arbeid og sette dem i stand til å mestre et
arbeidsliv. Også for barna er dette det viktigste tiltaket for å bedre deres levekår – at
foreldrene settes i stand til å forsørge dem på en god måte. Samtidig er det noen som av ulike
årsaker ikke har mulighet til å få lønnet arbeid. Her må samfunnet ha andre ordninger for å
sikre at disse familiene har en akseptabel levestandard, slik den norske velferdsmodellen
legger opp til.
I tillegg er det nødvendig å se på avhjelpende tiltak, spesielt tiltak som gjør at barn kan få en
god oppvekst og tilsvarende muligheter som andre barn, selv om foreldrene deres er fattige.
Dette er viktige tiltak, fordi barn har bare én oppvekst, og det som preger livet deres i
oppveksten vil fortsette å prege livet deres som voksne. Disse tiltakene må komme i tillegg til
det arbeidet som gjøres for å redusere fattigdommen. Tone Fløtten sier det slik:
”Samtidig er det viktig å huske at tiltakene kun er et supplement til den generelle
fattigdomsreduserende politikken. Det at fattige barn og unge får mulighet til å delta i
en fritidsaktivitet eller til å gå på en konsert kan aldri erstatte den langsiktige kampen
mot fattigdom. Denne kampen må utrettelig føres i den generelle politikken for en
jevnere fordeling i samfunnet.” (Fløtten 2010, side 2)
I en evaluering av fattigdomstiltakene innenfor tilskuddsordningen Barne- og ungdomstiltak i
større bysamfunn (Nuland et al. 2010), legges det også vekt på at disse tiltakene må ses i
sammenheng med den generelle arbeids-, velferds- og skattepolitikken. Det presiseres at skal
barn og unges situasjon forbedres varig, kreves det til dels ganske omfattende og langvarige
tiltak som enten sikrer at foreldrene er i arbeid, eller som sikrer god nok inntekt også for dem
som forblir utenfor arbeidslivet.
Et annet moment som kan trekkes inn i diskusjonen er om det skal gis familiebasert støtte
eller støtte direkte til barn/ungdommer. Selv om forskning har vist at de fleste foreldre i
fattige familier prioriterer å bruke ressurser på barna (se kapittel 3.10), er det noen familier
hvor familiens inntekt i mindre grad kommer barna til gode. Dette finner vi blant annet
eksempel på i vår intervjuundersøkelse med ungdom som faller ut av skolen (kapittel 3.2).
157