Barnefattigdom i Oslo (utgitt desember 2011) - Helseetaten

Dersom man sammenligner funksjonshemmede med gjennomsnittseuropeeren, ser man at
funksjonshemmede i større grad opplever dårlige boforhold, arbeidsledighet, lav utdanning,
høy gjeld, samt utestegning fra lånemarkedet. Innenfor disse gruppene igjen er kvinner mer
utsatt enn menn. De nevnte faktorene påvirker igjen hverandre, noe som er med på å forsterke
problemene. Lav utdanning fører til lav inntekt og usikre jobber, som igjen fører til problemer
med å få eller betjene lån (Funksjonshemmedes fellesorganisasjon 2010). Ifølge FFO er denne
situasjonen gjenkjennelig; mennesker med funksjonshemning og kronisk sykdom i Norge er
mer utsatt for fattigdom og sosial ekskludering. Det påpekes at en av de viktigste løsningene
for å bekjempe dette problemet er å gi flere funksjonshemmede muligheten til å delta i
arbeidslivet og dermed få en fast inntekt.
Utestegning av funksjonshemmede fra arbeidslivet er listet opp som en av de ti største
humanitære utfordringene i det norske samfunnet (Fløtten et. al. 2009). Siden arbeidsledighet
er en av hovedårsakene til fattigdom, er det nødvendig å rette fokus mot nettopp dette
området. Det å få folk ut i arbeid forebygger fattigdom, men for mange grupper er
arbeidsmarkedet vanskelig å få tilgang til, blant annet for funksjonshemmede. Ifølge
Stortingsproposisjon nr. 130 L om endringer i folketrygdloven (2010-2011 s. 61), er
sysselsettingsandelen blant personer med nedsatt funksjonsevne betydelig lavere enn for
resten av befolkningen. For funksjonshemmede er sysselsettingsandelen 43 prosent, mens den
for befolkningen forøvrig er på 75 prosent. Andelen har ikke økt siden 2002. I 2009 oppga 16
prosent av befolkningen i alderen 15-66 år at de hadde en form for funksjonshemning, og om
lag 70 000 ikke-yrkesaktive funksjonshemmede oppga at de ønsket seg arbeid gitt at det ble
tilrettelagt, eksempelvis i form av deltidsarbeid. 13 000 av disse igjen var klassifisert som
arbeidsledige ut fra kriteriene om aktiv jobbsøking og tilgjengelighet for arbeidsmarkedet.
Andelen som ønsker å komme ut i arbeid har ligget på om lag samme nivå de siste tre årene.
Muligheten for å delta i arbeidslivet begrenses da det ofte er for dårlig tilgjengelighet og
tilrettelegging på arbeidsplassen, noe som skaper hindringer for funksjonshemmede som
ønsker å være i arbeid. Videre har funksjonshemmede også dårligere muligheter når det
gjelder å ta utdannelse enn andre. Dette vanskeliggjør konkurransen om de ledige stillingene
(Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon 2010). For funksjonshemmede er tilrettelegging for
fysisk og sosialt opplæringsmiljø viktig for at de skal ha samme mulighet som andre til å
tilegne seg kunnskap og føle seg inkludert i utdanningssystemet. Det er i denne forbindelse
viktig med kunnskap og informasjon blant de som er opplæringsansvarlige, både når det
gjelder hjelpemidler og teknisk tilrettelegging, samt skape generelt gode læringsbetingelser ut
fra de behov den enkelte elev måtte ha (Anvik 2006).
Gjennom intensjonsavtalen om et inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen) arbeider regjeringen
og partene i arbeidslivet for et mer inkluderende arbeidsliv til beste for den enkelte
arbeidstaker, arbeidsplass og samfunnet. IA-avtalens delmål nummer to går ut på å inkludere
flere funksjonshemmede i arbeidslivet, men etter første avtaleperiode mellom partene i IAavtalen
var det ingen effekter å se i forhold til antall nytilsatte personer med
funksjonshemming (Anvik 2006).
Det vil være behov for flere ulike virkemidler for å inkludere funksjonshemmede bedre i
arbeidslivet, da det er snakk om mennesker som krever ulike former for tilrettelegging
(Stortingsproposisjon 130 L, 2010-2011, s. 61). Av protokollen til ny IA-avtale for 2010-2013
framgår det at det fremover skal samarbeides om utvikling og gjennomføring av en
sysselsettingsstrategi for personer med nedsatt funksjonsevne. Ifølge FFO er det behov for
konkrete målsettinger, som blant annet at fem prosent av alle nytilsettinger skal være personer
134