Barnefattigdom i Oslo (utgitt desember 2011) - Helseetaten

Mangel på koordinering medfører dobbeltarbeid i Oslo. Ved å koordinere og lage faste avtaler
kan Oslo spare ressurser samtidig som praksisplassene kan bli bedre.
For å utvikle gode språkpraksisplasser har det kommet to forslag:
1. Etablere faste avtaler med ulike bedrifter og arbeidsplasser om språkpraksisplasser til
et bestemt antall personer, gjerne 10-20 personer
2. Interne arbeidsplasser i bydelene bør forpliktes til å ha personer på språkpraksis
gjennom et politisk vedtak som pålegger alle bydeler å ha et bestemt antall
språkpraksisplasser
Bydelene mener det vil være en fordel dersom avtaler med eksterne bedrifter er by- eller
regionomfattende, og at avtaler med arbeidsplasser internt i bydelen er bydelsomfattende.
Felles for begge forslagene er at:
1. Det ansettes en veileder som daglig følger opp deltakerne i praksis
2. Deltakere må kunne starte i språkpraksis tidlig i introduksjonsløpet, og praksisplassen
må være inneforstått med at deltakerne ikke er gode i norsk
3. Det må være mulighet for å snakke / ha gode språktreningsarenaer
Tett veiledning av praksisdeltaker er særdeles viktig for vellykkede språkpraksisplasser.
”Det som ofte skjer er at folk bare blir gående. Det kreves et viss oppfølging” forteller en
bydelsansatt. For å få til dette er det viktig med tett og hyppig veiledning på
språkpraksisplass, men dette kan kreve mer enn hva ansatte på arbeidsstedet eller
programrådgivere i introduksjonsprogrammet har kapasitet til. En løsning kan være å ha egne
ansatte som veileder deltakere på språkpraksisplasser, med veiledningsansvar for 10-20
personer. Dette kan enten være en ambulerende veileder som reiser mellom de ulike
språkpraksisplassene, alternativt at man kjøper fri en ansatte på en språktreningsplass til å
være veileder.
Samarbeidsavtalene bør inngås med større arbeidsplasser hvor det vil være mulig å ha 10-20
språkpraksisplasser. Det vil også være en fordel om de inngås med arbeidssteder hvor det er
mange varierende arbeidsoppgaver. Noen i kommunen må ha ansvaret for å inngå avtalen,
koordinere og gi opplæring til praksisplassen.
3. Tilby introduksjonsdeltakerne mer arbeidsrettet norsk
På grunnlag av Djuve (et al. 2011) sin rapport og tilbakemeldinger fra bydelene anbefales det
å tilby yrkesrettet mer arbeidsrettet norsk. ”Arbeidet burde vært det man starter med i
norskopplæringen: Start ute på arbeidsplassen, og så ha norskundervisning ut fra det”.
Arbeidsrettet norskopplæring vil også være i tråd med formålsparagrafen for norskopplæringen
for nyankomne innvandrere, som er ӌ styrke nyankomne innvandreres mulighet
for deltakelse i yrkes- og samfunnslivet, og deres økonomiske selvstendighet” (Lov om
introduksjonsprogram og norskopplæring for nyankomne innvandrere § 1).
4. Bedre koordinering av tiltak og kurs
Kommunen skal samarbeide med den statlige delen av NAV om introduksjonsprogrammet. I
Oslo er arbeid med introduksjonsprogrammet fordelt mellom 15 bydeler og tre
voksenopplæringssentra som sorterer under to ulike byrådsavdelinger. Dette byr på mange
utfordringer og uklarheter knyttet til organiseringen av introduksjonsprogrammet. Dette gir
også en stor distanse mellom de som har ansvar for å lage et godt program og de som sitter
med myndighet og midler til å utforme tilbudene som skal benyttes i programmet. Djuve (et
al. 2011: 102) peker på at en av utfordringene med å få til et godt introduksjonsprogram er at
116