Barnefattigdom i Oslo (utgitt desember 2011) - Helseetaten

Sammendrag
Denne rapporten er en gjennomgang av en rekke sentrale forhold rundt barnefattigdom i Oslo.
Helse- og velferdsetatens oppdrag har vært å gjennomføre en kartlegging og analyse knyttet
til omfanget av barnefattigdom, tiltak som kan bidra til å motvirke fattigdom samt
kompensere for konsekvensene av fattigdom blant barn og unge, og i tillegg gi en vurdering
av virkemidlene i byrådets aktiviseringsmelding fra 2007.
Informasjonen som er brukt i rapporten er innhentet fra en rekke ulike kilder, både tidligere
forskning, tilgjengelig statistikk, spesialestilling av egen statistikk, gjennomføring av en
kartlegging i bydelene, samtaler med ansatte i bydeler, representanter for
interesseorganisasjoner og brukere, i tillegg til gjennomføring av en egen, kvalitativ
intervjuundersøkelse med ungdom som står i fare for eller har falt ut av skolen.
Begrepet fattigdom innebærer både en forståelse av inntekt, levekår og subjektiv opplevelse
av fattigdom. Vi har i rapporten forsøkt å bidra til en større forståelse av fenomenet fattigdom,
gjennom å belyse fattigdommens ”mange ansikter”. Vi har sett spesielt på sammenhengen
mellom utdanning og fattigdom og mellom helse og fattigdom, men også tatt for oss andre
levekårsområder som påvirker fattigdom, som bolig, økonomisk belastning, materiell
deprivasjon, sosial deltakelse, ferie- og fritidsaktiviteter og opplevelse av kontroll.
Statistisk sentralbyrå har på oppdrag fra Helse- og velferdsetaten beregnet omfanget av
barnefattigdom i Oslo, ut fra en inntektsdefinisjon. Etter EUs målemetode for lavinntekt
(inntekt lavere enn 60 prosent av medianinntekten) var det i 2009 rundt 7 500 fattige familier i
Oslo, det vil si at 11 prosent av barnefamiliene i Oslo var fattige. Dersom man i stedet bruker
OECDs målemetode (inntekt lavere enn 50 prosent av medianinntekten), reduseres antallet
fattige familier til rundt 5 900, som tilsvarer i underkant av 9 prosent av barnefamiliene.
Dersom vi ser på antall barn i familier med vedvarende lavinntekt (lavinntekt i alle tre årene
2007-2009), var det rundt 13 000 barn i fattige familier etter EUs lavinntektsdefinisjon,
tilsvarende litt i overkant av 14 prosent av alle barn i Oslo. De tilsvarende tallene for OECDs
lavinntektsdefinisjon var rundt 11 200 barn og i overkant av 12 prosent av alle barn i Oslo.
Bekjempelse av fattigdom foregår på en rekke ulike nivåer. Det inkluderer forebyggende
tiltak, direkte reduserende tiltak og avhjelpende tiltak. Tiltakene spenner fra den generelle,
norske velferdsmodellen, via landsomfattende tiltak som sosialhjelp og kvalifiseringsstøtte, til
statlig fattigdomssatsing og kommunale og regionale program, og ned til lokale tiltak for
enkeltgrupper i bydelene. Vi har presentert eksisterende tiltak i bydelene i dag, og drøftet dem
med bakgrunn i våre informanters opplysninger om hva som fungerer bra, hva som eventuelt
kan gjøres bedre, og hva det kan være behov for av nye tiltak.
Ut fra en oppsummering av tiltakene, mener vi at hovedutfordringer i Oslo kommunes videre
arbeid med fattigdomsbekjempelse er knyttet til følgende områder:
• Gi mulighet for arbeid
• Mer tilpasset norskopplæring
• Hjelpe foreldre til å ivareta omsorgsrollen
• Mer koordinering og samarbeid
• Behov for gratis og generelle tiltak for barn
• Opprettholde tiltak i en skiftende ressurssituasjon
7