Barnefattigdom i Oslo (utgitt desember 2011) - Helseetaten

forskningsstudier (Coffino 2009) som viser en sammenheng mellom tap av foreldre i
barndommen og økt risiko for depresjon i voksen alder. En ungdom forteller om faren som
døde for 11 år siden. Tapet oppleves fremdeles som vanskelig.
Tap av søsken ser ut til å gi lignende konsekvenser som tap av foreldre (Worden et al. 1999).
Forskningsstuder viser en liten forskjell mellom gutter og jenter, hvor jenter reagerer mer med
internaliseringsproblemer (angst, depresjoner, isolasjon) enn gutter (Reinherz et al. 1999).
Hvordan foreldre evnet å skape et varmt familieklima med klare og tydelige grenser er vist å
ha en beskyttende virkning for barn. Et kaldt familieklima blir da en risikofaktor for å utvikle
psykologiske problemer: Dette kan være utfordrende for foreldre som selv går igjennom en
sorgprosess. Kari Dyregrov (2003) tar i sin avhandling opp foreldres situasjon etter å ha
mistet et barn brått og uventet. Slike uventede og voldsomme dødsfall medfører i stor grad
posttraumatiske reaksjoner og kompliserte sorgforløp som kan påvirke psykiske, fysiske og
sosial fungering hos nære etterlatte. Dette kan gi svekkende foreldrekapasitet, og foreldres
sorgprosess kan gå ut over etterlatte barn. En ungdom forteller om søsteren som døde brått. I
denne familien førte sorgprosessen dem nærmere hverandre, noe som igjen førte til at
relasjonen mellom de gjenværende familiemedlemmene ble bedre.
Opplevelse av tap og sorg setter store utfordringer til hele skoleapparatet. Funn fra vår
undersøkelse tyder på at det å ha noen å snakke med utenfor familien, er uvurderlig. Samtidig
henviser Atle Dyregrov (et al. 2006) til erfaring fra praksis ved Senter for Krisepsykologi i
Bergen at mange unge vegrer seg for å ta i mot tilbud etter traumatiske opplever som ulykker,
dramatiske dødsfall og overgrep. Det kan være vanskelig å både få motivert dem til å møte til
en første samtale, og til å fortsette å komme. Måten de blir møtt på i første samtale slik at de
blir motivert til å fortsette ser ut til å være svært viktig. Ofte kommer ungdom til behandling
etter initiativ fra foreldre, lærere eller barnevernarbeidere. Årsaken til henvisningen er ofte at
de har blitt et problem for andre, ikke at det selv opplever situasjonen som vanskelig. Dette
kan være en utfordring for oppbyggingen av en tillitsfull allianse. Med sitt ønske om større
autonomi vil unge mennesker stille andre krav til både etablering og vedlikehold av en god
allianse enn voksne. For eksempel bør det legges vekt på motivering gjennom å vise at
behandlingen vil gjøre den unge i stand til å hjelpe seg selv, informasjon om hva
behandlingen skal bestå i, og hvorfor det er nødvendig med behandling.
Dyregrov et al. (2006) forteller at også når ungdom selv oppsøker hjelp, er det en stor
utfordring å gi et tilbud som denne aldersgruppen vil og kan nyttiggjøre seg av. Mange uteblir
fra avtaler og trekker seg fra behandling. Derfor er det viktig at behandlingstilbudet
organiseres på en annen måte og inneholde andre elementer enn behandlingstilbudet for
voksne. Tilbudet bør for eksempel være mer fleksibelt når det gjelder tidsrammer og
aktiviteter enn tradisjonelle tilbud. Det bør være anledning til å møtes utenfor behandlers
kontor. For mange gutter kan det se ut til at det er viktig at behandlingen veksler mellom
direkte samtale og ulike aktiviteter.
I tillegg til at det er av betydning å kunne få profesjonelle hjelp og veiledning for de som
trenger det, viser vår studie at hvordan skolen møter elever i sorg og krise er svært viktig.
Ettersom skolen er en viktig arena for barn og unge, har lærere og skole en viktig støtterolle
for unge som er i sorg. Mange av ungdommene hadde gode karakterer før de mistet
søsken/forelder eller opplevde at foreldrene gikk fra hverandre. Ungdom i vår undersøkelse
forteller at karakterene ble dårligere i tiden etterpå. Forskning viser at det er manglende
forståelse for ungdoms sorg og krisereaksjoner i skolene.
30