Barnefattigdom i Oslo (utgitt desember 2011) - Helseetaten

kartlegging bør gå over lengre tid, minst et halvt år, for det kommer fram etter hvert hva de
har i bagasjen.
Tiltak for å forebygge og mestre psykiske problemer i Oslo
Bydelene ble bedt om å oppgi tiltak de benytter for å forebygge og mestre psykiske
problemer. Fem bydeler oppgir ingen tiltak. Oppfølging av Barne- og ungdomspsykiatrisk
poliklinikk (BUP) og behandling hos psykolog tilbys i flest bydeler. 2-3 bydeler ser
fritidsaktiviteter som fysisk trening, leksehjelp og ferieturer, og ansettelse av miljøarbeider for
å skape trygge rammer i bofellesskap, som forebyggende tiltak. Én bydel har startet FlexIdkurs.
Det er et bevisstgjørings- og mestringskurs spesielt lagt til rette for ungdom med
flerkulturell oppvekst og identitet. Det er startet på bakgrunn av Oppedal et al. (2009)
anbefaling om å tilby mestringstiltak.
Bydelene har varierende erfaring med BUP. Det kan oppleves som stigmatiserende å bli
henvist til BUP. Det er vanskelig å motivere ungdommene til å takke ja til tilbudet, noe som
ofte gjelder dem som trenger det mest. Men ved alvorlige psykiske problemer trengs BUP. En
bydel foreslår at BUP får større ansvar for de som trenger behandling, og at det organiseres
ansvarsgrupper rundt personene.
En ansatt påpeker at det bør finnes alternativer til samtaleterapi, da dette ikke fungerer for
alle. En idé kan være å trekke inn psykologer i fritidsaktiviteter, for eksempel gjennom
grupper der man gjør noe sammen. ”Det vi ser er at det er på våre turer og aktiviteter de
gode samtalene kommer”. Byomfattende senter for enslige mindreårige flyktninger (BYMIF)
har hatt noen slike prosjekter. De hadde for eksempel med to psykologer i et prosjekt der
ungdommene laget film og malte. ”Det fungerte bra! I slike prosjekter fokuserer du på
ressursene.”
Mange av belastningene enslig mindreårige møter er ikke psykisk sykdom, men reaksjoner på
normale forhold. Belastningene ungdommene møter i sin hverdag er økonomiske
bekymringer, ensomhet, press for å gjøre det bra på skolen, bekymringer for venner som har
det vanskelig, akkulturasjonsproblemer (kommunikasjonsproblemer fordi man ikke kjenner
kulturen), i tillegg til bekymring for familien i utlandet. Oppedal et al. (2009) sin rapport viser
at enslig mindreårige opplever belastninger som er vanlige for alle ungdommer, oftere enn
lavrisikoungdommer. Når det skjer en opphopning av belastninger som varer over tid, øker
risikoen for psykiske plager. Det kan derfor være like viktig for bydelene å sette inn tiltak
som gjør det lettere for ungdommen å mestre disse forholdene. I tillegg handler det også om å
alminneliggjøre ting, som én bydel understreket.
Enslig mindreårige har ingen foreldre å falle tilbake på når de trenger penger, de har heller
ingen foreldre med kontakter til sommerjobber. Et viktig tiltak vil være å bistå ungdommene
så de kan få innpass på arbeidsmarkedet og få en deltidsjobb. En deltidsjobb vil være viktig
både for språkutvikling og for sosial inkludering, den vil gi kontakt med andre utenom
hjelpeapparatet, og gi en arena hvor de treffer voksne. En ansatt påpeker: ”Det er masse flotte
tiltak for de som allerede har falt ut, men lite tiltak for ungdom som det allerede går bra
med!”. Prosjekter med fokus på å finne deltidsjobb trenger ikke nødvendigvis bare være rettet
mot enslig mindreårige, men et bredere spekter av ungdom som hadde hatt nytte av bistand
før de ender på NAV-kontoret, mens de fortsatt går på skolen. Ansatte mener også dette er
noe de enslig mindreårige ønsker: ”De er veldig opptatt av å få jobb disse ungdommene, de
vil ha jobb!”. Økonomikurs er også et tiltak kommunen kan tilby enslig mindreårige, og kan
kanskje være en inkludert del av jobbtiltakene.
126