Barnefattigdom i Oslo (utgitt desember 2011) - Helseetaten

hjemme når barnehage/aktivitetsskole er stengt, lages ”hjemmeoppgaver”. De som venter på
barnehageplass har dessuten anledning til å ta med barna på norskundervisningen.
I utgangspunktet er det ingen som ekskluderes fra deltakelse i Ny sjanse på grunn av mange
barn eller stort omsorgsansvar. Tvert imot går programmet bevisst inn for å legge til rette for
at personer med stort omsorgsansvar ikke skal ekskluderes fra å delta. Dette gjøres ved å
tilrettelegge best mulig for den enkelte. Det jobbes også med nettverksbygging slik at enslige
foreldre kan avlaste eller hjelpe hverandre. Likevel rapporteres det at enslige mødre med store
omsorgsoppgaver kan ha problemer med deltakelse med tanke på begrensninger i kapasitet og
fravær knyttet til sykdom og oppfølging av barna. Enkelte deltakere har også brukt
forholdsvis lang tid på å få ordnet barnepass. Dette kan gi dårlig progresjon og begrense
mulighetene til innhold i programmet.
Fordi overgangsstønaden ikke krever at kvinnene er i aktivitet utenfor hjemmet, mener en
bydel at den kan være til hinder for oppstart i prosjektet. Manglende deltakelse får ikke
økonomiske konsekvenser. Likeledes kan kontantstøtteordningen være til hinder for oppstart i
barnehage og deltakelse i prosjektet. Kvinnene kommer nemlig dårligere ut økonomisk ved å
delta i prosjektet og ha barna i barnehage, enn ved å motta kontantstøtte som hjemmeværende.
De viktigste virkemidlene i Ny sjanse
Mange bydeler trekker frem norskopplæring og arbeidspraksis som viktige virkemidler for å
få brukere ut av fattigdom. Norskopplæring er et middel for å komme i arbeid, og det er viktig
at dette formidles til deltakerne. Det savnes imidlertid mer forutsigbarhet i språktilbud fra
semester til semester. Undervisningen kan også bli mer temabasert, hvor deltakerne selv er
med på å finne aktuelle temaer. Arbeidspraksis forutsetter en tydelig definert hensikt med
praksisen samt tett oppfølging av både deltaker og arbeidsgiver. Styrket veiledning av
arbeidsgivere ble foreslått med tanke på å sikre praksiskandidatene gode og konstruktive
tilbakemeldinger på deres utvikling og innsats. En annen bydel påpeker at bruk av
økonomiske incentiver overfor arbeidsgivere trolig kan skaffe flere praksisplasser med reelle
jobbmuligheter i enden. En betalt fadderordning som kan sikre tett nok oppfølging blir også
foreslått.
Et annet viktig virkemiddel som nevnes av bydelene er tett individuell oppfølging. Med tanke
på hver enkelt deltakers forutsetninger bør det være individuelt tilpassede løp. Utvidet bruk av
individuell plan er ønskelig for 2011. Det er ønskelig at planen evalueres fortløpende, og at
den justeres ofte slik at tiltak som i liten grad bidrar til ønsket måloppnåelse raskt byttes ut.
Det bør heller ikke være for mange deltakere per veileder/saksbehandler.
Videre nevnes lønn og økonomisk motivasjonstillegg som viktige virkemidler. Bydelene sier
dette er viktigst i begynnelsen, som motivasjon til å starte på programmet. Etter hvert ønsker
kvinnene å delta av andre årsaker. Motivasjonstillegget er viktigst for de kvinner som mister
kontantstøtten.
Nettverksbygging vurderes som svært viktig, og dette gjelder for begge målgruppene –
innvandrerkvinner og ungdom i alderen 18 til 25 år. Mange av kvinnene har fått utvidet sitt
nettverk. Dette har vært positivt med tanke på avlastning, støtte og en utvidet sosial arena.
Som et ledd i dette er det opprettet et felles forum hvor flere diskusjonstemaer står på
plakaten, for eksempel skilsmisse, arbeidslivet, forventninger og lignende. Det blir også
arrangert work-shops med utgangspunkt i blant annet jobbsøkerkurs, helse og ernæring. Dette
120