Barnefattigdom i Oslo (utgitt desember 2011) - Helseetaten

edre. Hun gleder seg til å dra på jobb. Her vet hun hva hun skal gjøre, og hun får beskjed
dersom hun gjør noe feil.
Til tross for at de ungdommene vi har snakket med ofte har ressurssvake foreldre med lav
utdanning og inntekt, må det understrekes at det finnes mye vilje og handlekraft hos disse
ungdommene selv om de fort kan bli stemplet som skolesvake. Som vi var inne på tidligere,
har mange hatt gode karakter på grunnskolen og videregående, helt til det har skjedd noe som
har satt dem i ubalanse. Deres deltakelse i ulike tiltak (se kapittel 5.4) viser at de har et ønske
om å gjøre noe fornuftig i hverdagen. De vil lære, jobbe og tjene egne penger. Noen forteller
at de drømmer om å bli flyger eller jobbe med musikk. En forteller at han ønsker å bli politi,
og mener han kan dra veksel på sin egen fortid som trøblete tenåring til å komme i kontakt
med utsatte ungdommer.
Oppsummering og anbefalinger
Kapitlet viser at det er de som kommer fra familier med få ressurser som taper mest når
skolen svikter. Derfor må støttetiltak, på hvert trinn, særlig rettes inn mot dem. Se kapittel 5.4
for bydelenes tiltak for å forhindre frafall i skolen.
På bakgrunn av det som fremkommer i intervjuene med ungdommene, tyder det på at de ikke
har blitt sett eller fulgt godt nok opp av skoleapparatet i etterkant av dramatiske livshendelser.
I første omgang blir kanskje deres trøblete oppførsel og høye fravær tolket som om de er
vrange og utagerende ungdommer, og ikke at oppførselen er en naturlig reaksjon på
stressende livshendelser. Vår undersøkelse viser at det ofte er bakenforliggende årsaker til at
ungdommen slutter på skolen. Det ungdommene savner mest i deres møte med videregående
skole er å bli sett, hørt og tatt på alvor. Ungdommen forteller at de har henvendt seg til
rådgivere på skolen og sagt at de vil slutte, først og fremst for å få oppmerksomhet. Når de
opplever å bli avfeid, og rådgivere sier det er greit at de slutter, kreves det mye modenhet og
selvdisiplin for at de fortsetter på skolen. Ungdommen ønsker flere å snakke med, både
rådgivere ved skolen og andre de kan ta opp personlige ting med, ikke bare faglige. Mer
tilgjengelig personell i skolehelsetjenesten og rådgivningstjenesten etterlyses av
ungdommene.
Videregående opplæring er nok ikke den rette veien å gå for alle ungdommer. Noen trenger
andre aktiviteter før de tar valget om hvilke linje de vil gå. Disse ungdommene må ha tiltak
som setter dem i aktivitet. Som en av ungdommene sier: ”Det verste er å ikke ha noe å gjøre,
og bare loke rundt.” Det kan være nettopp denne tiden med andre aktiviteter som gjør at de
senere vender tilbake til skolebenken, med mer modenhet og motivasjon enn ved første
forsøk.
Vår undersøkelse indikerer at skolens tilrettelegging og oppfølging av elever som er i sorg
eller krise, kan bedres.
34