Samfunnsviteren 4/2003 - Samfunnsviterne

Samfunnsviteren
Organ for Samfunnsviternes fagforening 4 ● 2003
Hjerneflukt fra
Armenia!
1

edaktørens spalte
Gunn Kvalsvik,
redaktør
Det var ein gong ein landshøvding som budde i
eit stort og mektig land. Landshøvdingen var stolt
over å sitje øvst på trona, noko også hans far eingong
hadde gjort.
Etter ei stund med framgong skjedde det så ei katastrofe
i landet. Eit av dei store tårnhusa vart angripne
av ei gruppe frustrerte unge menn som meinte landet
var rota til mykje vondt i verda. Dette gjorde til
at leiaren byrja å sjå utover landegrensene. Fram til
dette hadde han nemleg reist lite. Kvifor skulle han
det? Han budde jo i verdas beste land, med verdas
beste menneske.
- Uff, det er ei vond verd der ute. Terroristar og
elendigskap. Resten av verda er utan moral og etikk
– vi har derfor ein jobb å gjere, proklamerte landshøvdingen
til folket sitt.
Dermed bestemte landsleiaren for å lære desse barbarane
eit og anna. I sitt stille sinn og i rådføring med
sine næraste hadde han også ein skult plan, han såg
for seg at dette ville auke makta og stillinga hans både
i landet og utanfor.
Problemet for høvdingen var å finne ein fiende. Det
var mange land med både slett moral og eit dårleg
leiarskap. Saman med sine rådgjevarar peika han til
slutt ut eit fiendeland og sa:
- Dette landet har farlege våpen og ein ustabil leiar.
Dette er fiende nummer ein og eindel av ei grufull
akse som øydelegg både for folka som bur der og
verda elles. Bevis på bevis vart lagt fram til dei skrift-
lærde slik at alle måtte forstå at slik stod det til og at
dette var ei fornuftig handling.
I tillegg må det nemnast at fiendelandet var rikt på
olje og mineralar. Og at det var eit land som reint
strategisk, var fint å ha makt i. Altså ein vinn, vinn
situasjon, tenkte leiaren.
Leiaren var ikkje dum, og forstod at det kunne være
nyttig å få med andre høvdingar på sitt prosjekt. Ein
sjelauga leiar på ei lita øy, sa umiddelbart ja. Det same
gjorde eit par andre mindre viktige nasjonar. Resten
av landshøvdinga meinte at grunnlaget for eit angrep
på dette landet var for dårleg. Men dei fleste var redde
leiaren – dermed vart klagene deira nærast som små
kremt og kviskring i krokane.
Så gjekk det slik det måtte. Den store høvdingen sende
ut hæren sin. Dei kom både til vanns, til fots og gjennom
lufta. Ein månad seinare var tusenvis av menneske
døde og endå fleire utan heim. Men det skal
seiast, landet fekk eit nytt herredømme.
Om det nye herredømme har endra moralen til folket
er uvisst. Det er også uvist om det hertekne landets
leiar er død. I tillegg kom det fram at mange av
bevisa til høvdingen var direkte urette og laga for å få
vilja si.
Dessverre finst der verken moral eller ein lykkeleg
slutt i eventyret ovanfor. Det er derfor tvilsamt om
tittelen eventyr er passande – kanskje skal vi heller
seie at det er ei ulykkeleg historie frå røynda?
2
Redaktør: GUNN KVALSVIK Redaksjonsråd: GUNN KVALSVIK, SYNNØVE K. BØEN, ODD JENVIN og
SILJE OPHEIM. Grafisk utforming: GUNN KVALSVIK Utkommer 6 ganger i året. Opplag 4500.
Styret for 2003: SYNNØVE K. BØEN (leder), ODD JENVIN (nestleder), MONA HALSBAKK, SØLVI LERFALD,
ARNT-EINAR LITSHEIM, FAMARA SANYANG, TERJE THUSETH og STEIN ELIASSEN. Ansvarlig utgiver:
SAMFUNNSVITERNES FAGFORENING. Trykk: HAGEN OFFSET AS For annonser, ta kontakt med vårt
sekretariat, tlf 2102 3397. E-post: POST@SAMFUNNSVITERNE.NO Forsideill.: FRA ARMENIAS OFFISIELLE
WEBSIDE

innhold
les
De teites
løsning
t
enk på eit
TALL
H
jerneflukt
- Armenia
A
kademia i
statens klør?
side 5
Abelprisen i matematikk skal verke til at barn og unge bilr
interesserte i matematikk. Men korleis skal dei bli det, når altfor
mange vaksne ser på matematikken som tran; sikkert sunn, men
ein ville helst vere utan?
side 8
Trenger du juridisk bistand? Gjennom ditt medlemsskap i
fagforeningen har du tilgang til gratis rådgiving innen både
privat- og arbeidsrettslige spørsmål
side 9
Kristin Clemet endrer norsk skole i et raskt tempo mot å bli mer
avhengig av foreldrenes økonomiske evne, sosialdemokratiet svarer
med å feire den eksisterende enhetsskolen som den var den
beste av alle mulige. Teitere er det knapt mulig å være.
side 10
70 års sovjetdiktatur er etterfulgt av et frikapitalistisk korrupsjonsdikatur
i Armenia. Gayane og Rudolf Zakaryan må selge sjela om
de vil bli rike. – Den dag en av oss lar seg bestikke, er dette ekteskapet
over, sier fysiker og ingeniør Rudolf Zakaryan.
side 15
Maktforsker Yngve Flo mener at » i eit hundreårsperspektiv er
idealet om det lokale sjølvstyret på eit historisk lågmål».
Les mer på sidene kjekt å vite.
side 16
Samfunnnsviterne og BI fortsetter å tilby to femvekttalls program
på Masternivå. Les tidligere deltakeres erfaringer samt kursprogrammet
her.
side18
Norsk næringsliv og akademia har problemer med å samarbeide.
Dette til tross for at begge hevder at de vil samarbeide og ha gjensidig
nytte av hverandre. Myter og ideer, samt tradisjon og historie
taler imidlertid i mot en endring. Det samme gjør en del sentrale
aktører – og oljerikdommen.
side 20
Prosjektet til forfattarane av boka Dimensjonar, er ambisiøst. Dei
fire mest framståande teoretikarane samanliknast og debatterast.
Etter nokre år utanfor akademia er dette et boktips for dei som
ynskjer å friske opp minnet.
3

4
styret
Synnøve Bøen
leder
Synnøve K. Bøen kan nåes via e-post: synnove.boen@samfunnsviterne.no eller på tlf: 2102 3393, mobil: 4145 9371
Samfunnsviternes fagforening er medlemsvinner!
Fagforeningene fikk i fjor 24.000 nye medlemmer. Den største prosentvise økningen kom i
Akademikerne. Dette er i overensstemmelse med at det særlig er de med høyere utdanning
som nå strømmer til fagorganisasjonene, mens enkelte store industriarbeiderforbund mister
medlemmer. I følge Statistisk sentralbyrå (SSB) er 1.498.000 fagorganiserte det høyeste tallet
fra målingene startet i 1977.
Samfunnsviternes fagforening økte mest prosentvis av alle forbund og foreninger med en
vekst på 18 % (ca 700 nye medlemmer). Den sterke økningen i antall fagorganiserte skyldes
trolig flere faktorer. Arbeidslivet for akademikere har blitt mer usikkert, vi opplever flere omstillinger,
budsjettkutt og nedbemanninger både i offentlig og privat sektor. Et symptom på
dette er økning på 20 prosent i saksbunken med arbeidstvister hos tingrettene. Mange saker
kommer heldigvis ikke så langt fordi fagforeningene klarer å bistå medlemmene i å komme
frem til en minnelig ordning med arbeidsgiver.
For Samfunnsviternes del tror vi også at Samfunnsviterne har blitt et tydeligere alternativ for
akademikere, og at vi klarer å gi et godt faglig tilbud samtidig som vi øker vår forhandlingsstyrke
i offentlig sektor. Samtidig gjør etableringen av lokale foreninger oss mer synlige på
arbeidsplassene. Så langt i år har vi hatt en brutto tilvekst på 400 medlemmer. Den største
veksten, ca. 70 %, kommer naturlig nok i offentlig sektor, hvor vi har hovedtyngden av våre
medlemmer. Men veksten er også vesentlig i privat sektor og blant studentmedlemmer. Lokale
tillitsvalgte skal ha en god del av æren for at vi rekrutterer nye medlemmer jevnt og trutt i hele
landet.
Og medlemmene selv er optimistiske. Opinion har nylig gjennomført en undersøkelse blant
700 medlemmer i Akademikernes femten medlemsorganisasjoner. 90 prosent av de spurte
mener de har svært gode eller nokså gode muligheter i jobbmarkedet. Når arbeidsmarkedet
strammer seg til, viser det seg at det er verdifullt å ha høyere utdanning. Få akademikere er
langtidsledige og går sjelden ledige lengre enn et halvt år. Men nyutdannede kan slite lenger
med å skaffe seg jobb.
Samfunnsviternes fagforening
Våren er tid for gjennomføring av årsmøter. I flere av fylkesavdelingene har det vært avholdt
årsmøte med spennende faglige debatter. Dette lover bra for utviklingen av foreningen. Flere
av fylkesavdelingene begynner på ulike måter å fylle rollen som møteplass for medlemmene i
fylket.
Forberedelsene til foreningens landsmøte i månedsskiftet oktober/november er i full gang.
Landsmøtet er Samfunnsviternes høyeste organ og vedtar rammer og retningslinjer for foreningens
virksomhet. Fylkesavdelingenes rolle og funksjon som ”førstelinje” mot medlemmene
og foreningens organisering og bruk av de samlede ressurser vil være tema for høstens landsmøte.
Hovedstyret har i styreperioden fulgt opp flere viktige vedtak fra landsmøtet i 2001. Hovedstyret
nedsatte våren 2002 to arbeidsgrupper for å følge opp landsmøtets ønske om at foreningen
skal arbeide hhv. mot diskriminering av minoriteter og med internasjonal solidaritet.
Hovedstyret vil legge anbefalinger basert på arbeidsgruppenes forslag frem for høstens landsmøte.
Foreningen har også engasjert seg i Statens lånekasse for utdanning sin fremtidige organisering
og jobbet for overgang til politisk styrt rente. I følge en fersk rapport fra en intern
arbeidsgruppe i Utdannings- og forskningsdepartementet, er ikke privatisering av utlånsvirksomheten,
det såkalte ”bankalternativet” lenger aktuelt. Vi mener dette er positivt da dette
alternative ville kunne svekke Lånekassen som utdanningspolitisk virkemiddel. Politisk styrt
rente har det vært vanskeligere å få gjennomslag for. Fallet i renta gjør at markedsstyrt rente for
Lånekassen blir mer spiselig, i hvert fall inntil renta stiger igjen… og i følge ekspertene blir det
en stund til.
Samfunnsviternes leder har også sett behovet for at foreningen engasjerer seg i Akademikernes
ulike debatter og høringer om blant annet pensjonskommisjonen, skatteutvalget og flytting og
ny rolle for statlige tilsyn. Dette er saker som på ulike måter får stor betydning for medlemmenes
lønns- og arbeidsvilkår.
Fortsatt god sommer!

Tenk på
eit tall
Abelkonkurransen i Oslo.
Bildet er lånt ut av nettstedet
matematikk.org.
Abelprisen i matematikk skal verke til at barn og unge blir interesserte i
matematikk. Men korleis skal dei bli det, når altfor mange vaksne ser på
matematikken som tran; sikkert sunt, men ein vil helst vere utan?
AV NINA REFSETH
Mfrå Oslo til Haugesund. Dotter mi er nesten
amma, veit du kva 234 gonger 2000 er?”
Spørsmålet kom da vi passerte Åmot, på veg
9, og ein åtte timar køyretur set høge krav til
underhaldningstiltaka. Vi hadde spelt cd, vi hadde konkurrert
i å telje bilar av ymse fargar, og vi hadde gjetta
kva det neste dyret vi kom til å møte, var. (Det er nesten
alltid ein sau, så det er ein ganske kjedeleg konkurranse.).
Uansett var vi komne til det punktet at vi var over på
gjette- og kunnskapskonkurransar inne i bilen. Mine
oppgåver frå den vesle gongetabellen var tilbakelagdet,
no var vi over på dei meir fantastiske delane av matematikken.
Fascinasjonen auka med storleiken på tala. Kva
heiter det når du set ein null bak tusen milliardar, da?
For dotter mi er matematikken framleis ei fascinerande
og mysteriøs verd som skal utforskast. Matematikk er leik,
det er forsøk på å setje verda i system og sjå henne falde
seg ut. Den første delen av matematikken barn leiker
med, er talrekkja. Kor langt kan du telje? Så, på eit eller
anna underleg tidspunkt, skjøner ein at ein kan telje så
langt ein vil. Ein kan berre halde fram og halde fram,
leggje til ein, to eller ti, og så er ein på ein ny stad. Eller
ein kan dele opp i små eller store bitar. Ein kan dele opp
ein meter, eller ein kan dele opp avstanden til månen.
Barn let seg fascinere av denne verda. Men snart endrar
forholdet karakter; matematikk er treigt, det er unyttig
og det er først og fremst – kjedeleg. I rapporten «Key
data on education in Europe» som vart lagt fram i februar
i år, figurerer Noreg blant dei aller svakaste skolelanda i
Europa i matematikk og realfag. I følgje rapporten ligg vi
langt etter EU-landa. Men er det rart norske barn ikkje
blir gode i rekning – for kva er det vaksne seier?
Nødvendige ting å kunne
”Nei, prosentrekning kan eg ikkje!” Sitatet er ikkje frå
ein 11-åring klar for Clemets nye kunnskapsskole. Mannen
er godt vaksen, han har høgare utdanning og arbeider
i ei høgare stilling i det offentlege. Han blir på alle vis
rekna som ein danna mann, ein mann med kunnskapar
på mange område. Vel trur eg han overdreiv, og vel kunne
han finne ut av det med kalkulator, men utsegna er likevel
oppsiktsvekkjande: Eg kan ikkje prosentrekning.
Det som vekkjer oppsikt, er ikkje at ein enkelt person
innrømmer at han har problem med matematikken. Det
oppsiktsvekkjande er at dette ikkje er ei oppsiktvekkjande
utsegn; det er i aukande grad heilt greitt å seie at ein
ikkje beherskar sjølv enkel og grunnleggjande matematikk,
trass i at ein elles har alle føresetnader for å lære seg
det.
Prosentrekning er obligatorisk omtrent i femte klasse i
grunnskolen. Ein mann – det kunne elles minst like godt
vore ei kvinne – kan likevel bli rekna som både danna og
intellektuell, samtidig som han innrømmer at han ikkje
ein gong kjenner pensum i femte klasse. Det absurde i
situasjonen blir enda tydelegare dersom vi bytter fag til
norsk, slik at han til dømes sa: ”Nei, dobbelt konsonant
5

kan eg ikkje!” Med mindre det handla om dysleksi, ville
ei slik utsegn ha vore svært pinleg. Ein som sa noko slikt,
ville ha blitt sedd på som kunnskapslaus og udanna.
Sjølv om danningsomgrepet ikkje akkurat er i dagleg
bruk, ligg det framleis uuttalte forventningar til om kva
ein bør kjenne til, og kva ein kan tillate seg å vere uvitande
om. Danninga i Humboldts tradisjon omfatta tru på estetiske
ideal, heilskapleg tenking og kulturkrafta i vitskapen.
Krava om sjølvstende og kritisk tenking har fått sin plass,
men naturvitskapane er alle i ferd med å falle utanfor.
Matematikk tel ikkje. Matematikken har hamna langt nede
i hierarkiet av kva ein burde kunne, og er om ikkje like
kuriøs som latinkunnskapar, så i alle fall som salmevers.
Matematikk er for økonomar og ingeniørar, han synest
verdsleg og lite relevant for eit danna menneske i eit medialt
samfunn.
Dei to kulturane – igjen?
På eit eller anna tidspunkt har stjernene i auga slokna på
dei som har blitt vaksne. Ein gong sat dei også stolte og
rekna mot det uendelege, før det blei meiningslaust og
kjedeleg. Frå å vere eit eventyr blei matematikken for
mange eit mas, ei keisam plikt med kunnskapar ein blei
tvinga til å prøve tileigne seg. Matematikken framstår som
Matematikk er for økonomar
og ingeniørar, han synest
verdsleg og lite relevant for
eit danna menneske i eit
medialt samfunn.
unødvendig, avgrensa og utilgjengeleg for andre enn
nerdane.
Mistrua til matematikken har djupe røter, og det har
vore gjort mange forsøk på å finne årsakene. Utdanningssystemet,
og ikkje minst universiteta, har vore gjorde til
gjenstand for både emosjonelle, politiske og meir eller
mindre vitskaplege angrep for å ha underminert realfaga.
Det er i skrivande stund nokså nøyaktig 44 år sidan
C.P. Snow heldt foredraget om dei to kulturane i vitskapane,
den naturvitskaplege og den humanvitskaplege. Hans
utgangspunkt var at litteratane og dei naturvitskapeleg tilsette
ikkje forstår kvarandre og heller ikkje kan snakke
saman. Snow meinte at han blant dei yngre akademikarane
kunne sjå tendensar til direkte fiendskap mellom dei.
Spesialiseringa har for lengst gjort det urimeleg å vente at
ein germanist skal kunne forstå den mest avanserte fysikken,
likeins som ein ikkje burde vente at ein djupvassbiolog
skal kunne fordjupe seg i lingvistiske spissfindigheiter.
Dei to kulturane har utvikla eigne verdihierarki,
meir eller mindre gjensidig utelukkande, og så har dei
lukka seg om seg sjølve. Snow peika på behovet for ei
formidling mellom dei to, og det var særleg samfunnsvitskapane
han sette si lit til. Der kunne dei ”reine vitskaplege”
ideala møte den humanistiske språkforminga. Men
etter kvart har fagfelta etablert eigne domene, der ein type
rasjonalitet har forrang for den andre. Medan humanvitskapane
dominerte i mediuma og utdanning og
samfunnsvitskapane i offentleg forvaltning, fekk økonomane
og ingeniørane makta i næringslivet.
Om ein ikkje ser lenger, kan ein fort lage den store
konspirasjonsteorien; dei realfiendtlege humanistane tok
makta i utdanningsvesenet og fortrengdte dei meir matnyttige
faga. Språk og ideologi farga den offentlege debatten
i fiendskap mot matematikken; matematikk blei
stempla som vanskeleg. Matematikk skapte taparar og var
ikkje eigna til å skape ”gagns menneske”.
For ein humanist har matematikken eit ”imageproblem”.
I sitt vesen er han eit autoritært fag, der svar
blir kategoriserte som anten rette eller galne. Matematikken
er tilsynelatande historielaus, sanninga som kjem fram
gjennom matematiske bevis, er like ubøyeleg som ei gudegitt
innsikt ville vere i mellomalderen. Kort sagt oppfører
matematikken seg som ein sisteinstans, ein eigenskap som
bryt sterkt mot dei humanvitskaplege, og til dels også
samfunnsvitskaplege, ideala om ein kritisk praksis. Det er
eit image dei ”harde” realistane har halde oppe – og eit
fiendebilete som humanistar lett har gripe til: Verda er
ikkje så enkel at ein kan setja to strekar under svaret, slik
matematikarar tykkjest å tru.
Parallelt finst ei anna historie som har styrkt synet på
matematikken som eit lite intellektuelt fag. Eit enkelt prinsipp
ein ikkje treng å vere marxist for å følgje, er ”følg
pengane”. Realfaga følgde realmakta. I den andre kulturen
var det ”harde fakta” som gjaldt. Forskinga gav målbare
resultat i kroner og øre. Ingeniørane, og seinare
økonomane, bygde ein eigen maktbase, der matematiske
prinsipp var både fornuftige og praktiske. Beherska ein
matematikken, beherska ein verda. Det er ein enkel logikk,
og ikkje minst matnyttig. Det var ikkje tilfeldig at
det var desse faga den gamle arbeidarklassen oppfordra
barna til å følgje. Her gjeld ikkje subtile kunnskapar, her
gjeld harde fakta ein seinare kan bruke for å få innverknad.
Matematikk er nyttig
For matematikk er nyttig, som norsk er det. Alle
kunnskapsfag har ei nytteside. Men kunnskapsfag har også
ei anna side som ikkje er like openbar. Snow skildte ikkje
berre mellom humanvitskap og naturvitskap; han skildte
også mellom rein forsking og bruksforsking; mellom dei
vitskaplege delane av naturvitskapen og dei meir ingeniørretta,
dei tekniske faga. Og det er særleg dei siste som har
vore formande for synet på kva matematikk er.
I skulen tek både grunngjevinga av faget og pedagogikken
utgangspunkt i kva praktisk nytte elevane kan ha
av matte. Ein reknar i epler og pærer, i meter og kubikk.
Matte, slik vi lærer det, er frå byrjinga synonymt med anvendt
matematikk eller bruksmatematikk. Tilsynelatande

unyttig matematikk
er det derimot
vanskeleg å
legitimere også
for lærarar. Det
fantastiske elementet
i faget
forsvinn på vegen.
Abstraksjonane,
tanken om det
uendelege rommet,
blir borte.
Inn kjem kravet
om rette svar.
Anten har ein
heilt rett, eller så
tek ein heilt feil.
Det er ikkje meir
enn menneskeleg
at eit fag som altfor
ofte blir legitimert
gjennom å
peike på feil, er eit
fag ein ønskjer å definere bort.
Abelkonkurransen i Oslo. Mykje kreativitet ligg bak i eit forsøk på å få born og unge interessert i matematikk.
Biletet er lånt ut av nettstaden matematikk.org.
Ein ny mytologi
Når barn knekker lesekoden, er det ei heil verd som opnar
seg gjennom litteraturen. Det er det fantastiske elementet
i opplevinga som speler inn. På same vis som bokstavane i
starten skjuler historiene eller språkbileta, skjuler tala i starten
matematikkbileta. Når bokstavane og tala er på plass,
ventar eventyra. Barn er opptekne av dei store spørsmåla.
Kva er bak stjernene? Kva kjem etterpå? Korleis heng
ting saman?
Abelprisen er oppretta for å ”bidra til å heve
matematikkfagets status i samfunnet og stimulere barn og
unge til å bli interessert i matematikk,” heiter det. Niels
Henrik Abel var ingen spesielt nytteorientert forskar. Han
var ein ganske einspora mann, som i dag antakeleg truleg
ville blitt seddtt på som den typiske fagidiot frå tidleg
alder. Det var dei store, teoretiske spørsmåla som opptok
han. Eg er ikkje matematikar, eg kan ikkje forklare mysteriet
med femtegradslikninga. Men eg kan forstå gleda, inspirasjonen
ved å oppdage matematiske land der ingen
før hadde vore.
Trankokarane kan reklamere til dei går konkurs, ; pro-
Samfunnsviteren en har møtt fem som er berørt t av flytte-
planene til Victor Norman. De fem er:Tove Sivertsen og
Frank Scønhardt dt fra Post- og teletilsynet. Inger Johanne
Fjellanger og Bente Rønnestad jobber i Luftfartstilsynet.
tstilsynet.
Og Dag Asbjørnsen kommer fra Filmtilsynet.
duktet dei lagar, er og blir vondt. Matematikk er utvilsamt
eit nyttig fag, slik norsk er det. Men medan norskopplæringa
har utforska språket og forteljinga, og bygd
vidare på kreativitet og opplevingselementet, synest matematikken
å sitje bom fast i den praktiske rasjonaliteten.
Det er vanskeleg å førestelle seg ein kreativ matematikk,
men det er heilt sikkert mogleg. Matematikken er ikkje
historielaus, og dei store spørsmåla i matematikk har kreva
meir kreativitet, fantasi og leik i løysinga enn dei fleste
andre fagområde. Mitt poeng er at det ikkje ville skade å
vise fram også den sida av matematikken.
Matematikken treng sårt til ei refortrylling. Om ein granskar
lærebøkene og retorikken om matematikkopplæringa,
skulle ein tru fantasi og matematikk var gjensidig
utelukkande storleikar. Matematikk må du lære fordi det
er sunt for deg, og fordi det er praktisk å kunne. Punktum.
Men for dotter mi og nokre av hennar vener er matematikk
framleis yndlingsfaget. Det er ikkje fordi dei er så
opptekne av å dele eple og pærer rettferdig her i verda,
eller fordi dei synest at det er utruleg viktig å vite kor
mange søsken dei fleste i klassen har, men fordi matematikken
er ei verd som dei nettopp har lært seg å sjå inn i.
På sitt beste er matematikken som ein gamaldags stjernekikkert;
han viser fram nye bilete av verda. Eit tal kan føre
vidare til eit nytt tal, til endå eitt og på mystisk vis til eit
tredje. Utfordringa er å trylle fram stjernene i auga også
for matematikken.
Artikkelen er tidligare publisert i tidsskriftet Syn og Segn

Medlemsfordel
Gunstige fordeler for deg som medlem
Som medlem av Samfunnsviternes fagforening har du automatisk tilgang
på flere gunstige fordeler, deriblant juridisk rådgivning. Vi sikrer deg bistand
i arbeidsrettslige saker, og dersom du har privatrettslige spørsmål
kan du benytte deg av rådgivning fra vårt samarbeidende advokatkontor -
Stray Vyrje & Co DA.
Samfunnsviternes fagforening samarbeider med advokatkontoret
Stray Vyrje & Co DA for å kunne bistå medlemmenes
behov for juridisk bistand. Har du spørsmål av lønnog
arbeidsrettslig art henvender du deg først og fremst til
Samfunnsviternes sekretariat for bistand og rådgivning.
Men dersom du har privatrettslige spørsmål kan du henvende
deg direkte til advokatkontoret. Alle medlemmer
av Samfunnsviterne har tilgang til vederlagsfri muntlig og
uformell rådgivning inntil 2 timer per kalenderår.
Ingen spørsmål er for store eller for små
Er du usikker om fordeling av arv, barn, eiendom eller
muligheter for å klippe ned naboens hekk gjør du lurt i å
ta kontakt. Rådgivningen skjer uformelt via telefon, e-
post eller ved direkte konsultasjon innenfor advokatfirmaets
kontortid 09.00-16.00. Med p.t. 11 advokater
garanterer STRAY VYRJE & Co. DA fortløpende
oppfølgning og kvalifisert bistand.
Kontaktopplysninger:
Advokat Bjørn Fredborg Nilsen (arbeidsrett)
bfn@strayvyrje.no
Advokat Marie-Louise Holmstedt (familie, arv, skifte)
mlh@strayvyrje.no
Advokat Pål Øivind Tjernshaugen (fast eiendom)
pot@strayvyrje.no
Utfyllende detaljer om medlemsfordelen juridisk bistand
finner du på www.strayvyrje.no
Informasjon om øvrige medlemsfordeler finner du på
www.samfunnsviterne.no
Juridisk bistand?
Iht samarbeidsavtale
mellom Samfunnsviterne
og Stray Vyrje
& Co. DA Advokatfirma
gjelder det særlige
medlemsfordeler.
Se nærmere om avtalen
på www.strayvyrje.no.
advokat Bjørn Fredborg Nilsen (arbeidsrett)
bfn@strayvyrje.no
advokat Marie-Louise Holmstedt (famile, arv, skifte)
mlh@strayvyrje
advokat Pål Øivind Tjernshaugen (fast eiendom)
pot@strayvyrje.no
ADVOKATFIRMA
Kronprinsensgate 3. Pb 1286 Vika, 0111 Oslo
t 23 11 49 00 • f 23 11 49 09 • www. strayvyrje.no
8

De teites løsning
Skrått blikk
Kristin Clemet endrer norsk skole i et
raskt tempo mot å bli mer avhengig av
foreldrenes økonomiske evne, sosialdemokratiet
svarer med å feire den eksisterende
enhetsskolen som den var den
beste av alle mulige. Teitere er det knapt
mulig å være.
Foto: Trond Fjørtoft
E
n merkverdig koalisjon har vunnet frem i norsk skolepolitikk,
og det er alliansen mellom religiøse fundamentalister,
pedagogiske frifanter og markedsliberalister.
Den høyredominerte regjeringen har klart å gjennomføre
flere store endringer i skolepolitikken takket være at alle
aktører i norsk skole, bortsett fra Utdanningsforbundet, er enige.
Mange års sosialdemokratisk skolepolitikk har tvunget pedagogiske
nybrottsarbeidere som Steinerskolene og Montessorri til å
gå i ledtog med kristne og muslimske fundamentalister. Den
norske enhetsskolen som - det så vakkert heter - har i sosialdemokratiets
retorikk vært forvalteren av fellesskap, og vært det
viktigste elementet i et egalitært samfunn. Alle som har våget
utfordre denne modellen har vært bekjempet med flid og fornærmelser.
Antroposofene som står bak de norske Steinerskolene
har i sannhetens navn vært en broket forsamling som har skapt
både gode og dårlige skoler. For noen elever har dette tilbudet
vært vidunderlig, for andre har det vært temmelig destruktivt.
Akkurat som enhetsskolen. Steinerskolen – og ei heller
Montessorri – er ikke et bedre alternativ i ett og alt, men det er
et alternativ. Denne pedagogikken har hatt et knippe idealister
som sine såmenn, de har sågar hatt lavere lønn enn de lave lønningene
den norske enhetsskolen gir sine ansatte. Det er ikke
profitthunger og kynisme som har vært drivkraften. Imidlertid
har de frem til nå hatt vesentlige vanskeligere kår enn den offentlige
skolen, og har derfor gjennom årene opparbeidet et
ikke ubegrunnet hat til Arbeiderpartiets skolepolitikk.
Inntil Kristin Clemet fikk på plass sine nye friskolelov var det
kun tillatt å opprette en skole hvis man utgjorde et ”pedagogisk
eller religiøst alternativ”. Ergo havnet Rudolf Steiners disipler i
bås med mennesker som insisterer på at mannen er kvinnen
overlegen, og at fysisk avstraffelse ikke er å forakte. Den nye
privatskoleloven åpner for at enhver kan starte grunnskole, uten
noen spesifikk religiøs eller pedagogisk begrunnelse. SVs
utdanningspolitiske talsmann Rolv Reikvam har sagt at det første
han vil gjør om SV havner i regjering er å reversere loven, og
Trond Giske har holdt tordentaler der han sier at Clemets lov vil
AV ERLING DOKK HOLM
øke klasseforskjellene. Og det har han sannsynligvis rett i, for den
norske friskoleloven åpner nemlig for at skolen utover det den
får i statsstøtte kan ta betalt av foreldrene, og her finnes det kun et
meget upresist regelverk som gjør at det i praksis kan blir store
beløp. Hva som vil skje er åpenbart, de rike vil lage sine egne
skoler. Det skjer overalt ellers i verden. Man kan beklage at de
sindige antroposofene har blitt med på denne ferden, men spørsmålet
er selvsagt om man kan kreve at Steinerskolen skal ta
samfunnsansvar utover å kjempe for sin egen sak? Det er ikke av
pedagogiske utgrupper vi skal kreve de store balanserte løsningene.
Det er av politikerne, for dette er virkelig et spørsmål om
politikk.
I Sverige eksistere det en ganske annerledes situasjon, der har
en hver lov til å starte grunnskole så lenge visse læringsmål blir
nådd. Imidlertid er det ikke lov å ta seg betalt i det hele tatt.
Dette er en fremragende løsning. Den fungerer. Pedagogisk har
den gitt mange nye gode konsepter, lavere klasser er overrepresentert,
og den gir den offentlig skolen en kjærkommen
konkurrent og inspirator.
Trond Giske burde ta inn over seg at norsk skole ikke er verdens
beste og at den heller ikke fjerner klasseskillene. Tvert i mot.
Avkom fra møblerte hjem gjør det jevnt over bedre på skolen
enn arbeiderklassens barn, viser forskningen.
Sosialdemokratiet burde slutte å forsvare gamle løsninger som
ikke fungerer overbevisende, og heller godta at det trengs grunnleggende
reformer i norsk skole, og at de ikke kan drives frem
sentralt, men må ta utgangspunkt i at det finnes tusenvis av dyktige
lærere som ønsker seg frihet til å realisere en bedre skole.
Det er ikke mer komplisert enn å kopiere den svenske modellen.
Arbeiderpartiet har fortsatt sjansen, hvis partiet legger om
kursen i god tid før neste stortingsvalg. KrF ville nok blitt med
også. Norsk skole ville fått en bedre fremtid og Clemets forsøk
på å skape en klasseskole ville havarert. Hvorfor sier man nei til
dette? Det er på tide å si ja!
9

TEKST OG FOTO: TERJE MARØY
HJERNEFLUKT
FRA
ARMENIA
70 års sovjetdiktatur er etterfulgt av et frikapitalistisk
korrupsjonsdikatur i Armenia. Gayane og Rudolf
Zakaryan må selge sjela om de vil bli rike. – Den dag en
av oss lar seg bestikke, er dette ekteskapet over, sier fysiker
og ingeniør Rudolf Zakaryan.
Cbest utdanning og størst
ayane og Rudolf Zakaryans
store bekymring er hjerneflukten
fra Armenia. De med
som sin store lidenskap, etter å ha lagt
boksingen på hylla. Hun er barnelege.
Deres to barn er David (24) og datteren
Anush (22). Sønnen reiste til venner
i USA da han var 17 år gammel og
er i dag dataingeniør. Datteren går på
musikkonservatoriet i byen og ønsker
å bruke musikk i terapi for
handicappede. – Mitt store mål er å
kunne bruke musikk til å skape livsglede
og selvtillit hos funksjonshemmede
barn, forteller hun. Problemet i
de tidligere østrepublikkene er at funksjonshemmede
settes utenfor, og hun
mangler dyktige veiledere til sitt livs
prosjekt.
Foreldrene vil nødig snakke om David,
men det skinner igjennom at den
opprivende konflikten med
Aserbajdsjan om enklaven Nagorno
Karabakh ligger under. Det har vært
vanskelig å stille mannskap til den konflikten.
Flere har fortalt om at
myndigehetene simpelthen forseglet
torgene i armenske byer, samlet
sammen unge menn i krigsdyktig alder,
og sendte dem til fronten. Det slipoverlevelsesevne
velger et komfortabelt
liv i vest, der de kan hente seg et
anstendig utkomme.
– Denne emmigrasjonen truer
byggingen av et moderne demokrati.
Jeg tror vi når målet, men det tar mye
lengre tid enn om vi hadde fått beholdt
dem som reiser, sier Rudolf.
Kjernefamilie
De har selv vært inne på tanken om
å flytte. – Noen må imidlertid bli
igjen for å bygge opp igjen Armenia.
Det er vår utfordring, sier Gayane.
Hun er opprinnelig ukrainer, men
faren ble forvist til Sibir med hele
slekta da han i Stalin-tiden ble beskyldt
for kapitalisme, han hadde
beholdt sin ene kus kalv litt for lenge.
Som småjente rømte hun med en
onkel til Armenia. Rudolf er armener.
De er en akademisk kjernefamilie.
Han er fysiker og ingeniør, med sjakk
11

per de som har kommet seg ut. Men
smerten over adskillelse er som et
åpent sår i Gayanes uttrykk, hun har
ikke sett sønnen på sju år.
Selger unna
Begge har de jobb i et land der arbeidsledigheten
er over 50 prosent.
Hun er i halv jobb på et sykehus i
hovedstaden Jerevan, han er i halv
stilling i et elektronikkfirma.
– Men våre jobber er ikke mulig
å livberge seg på. En lege tjener 15-
30 dollar i måneden. En ingeniør
omtrent det samme. For å overleve
må de fleste ta ekstraarbeid eller selge
av sine eiendeler. En attraktiv leilighet
sentralt kan finansiere en rimeligere
leilighet i utkanten av byen,
slik at man kan overleve på mellomlegget
noen år, forteller Rudolf.
Denne levemåten er en ond sirkel
som til slutt ender i forferdelse. –
Det er derfor en kamp med tiden å
bygge et samfunn som kan gjenreise
folks verdighet, sier Gayane. Selv har
de sluppet bedre fra det enn folk flest.
De deler en stilling ved Flyktningerådets
stasjon i Armenia.
«NÅR DE UNGE ER FERDIG UTDANNET
MÅ DE SMØRE SEG TIL JOBBER. DEN
SOM ANSETTER SKAL HA SITT, SOM HAN
MÅ DELE MED FLERE LEDD OPPOVER I
SYSTEMET»
Korrupsjon
Den store bøygen i det nye Armenia
er korrupsjon, en klam bøyg
innen alle deler av samfunnet. Lærere
må smøres for at barna skal få
gode karakterer. Fattige og evnerike
ungdommer blir satt til side av de
mer priviligerte. Fortsatt er det
opptaksprøver på universitetene
som sikrer at løpet ikke er helt kjørt
når det gjelder høyere utdanning,
men man er like fullt i en utvikling
der utdanningssytemet forvitrer.
Korrupsjonen preger skolesystemet
fra bunn til topp; selv «ekte» akademiske
grader kan kjøpes ved flere
universiteter i de gamle sovjetrepublikkene.
– Når de unge er ferdig utdannet,
må de smøre seg til jobber. Den
som ansetter skal ha sitt, som han
må dele i flere ledd oppover i systemet.
Videre må den som har jobb
smøre sine overordnede med deler
av lønna, om han ønsker å beholde
jobben. Slik er korrupsjonen satt i
et system som det er vanskelig å styre
klar av, forteller Rudolf, og kommer
med et hjertesukk. - Dere som
bor i et opplyst demokrati vil aldri
kunne fatte det klamme ubehaget
ved å leve i et gjennomkorrupt
samfunn.
Et ønsket system
Selv om korrupsjonen verbalt hevdes
å være en hovedutfordring for
myndighetene, viser den offentlige
lønnspolitikken noe annet. For å
overleve anstendig i Jerevan trenger
man 3-400 dollar i månedslønn. Når
man selv i priviligerte jobber bare
har 10 prosent av dette, er det forventet,
med stilltiende aksept fra
myndighetene, at yrkesaktive henter
sitt utkomme på andre måter. De
som ikke har mer å selge, må finne
andre inntektskilder, og smøring er
letteste utvei. Selv politimenn, en
priviligert gruppe, må la et vist antall
kriminelle kjøpe seg fri for at
de skal kunne forsørge sine familier.
– Vi forstår derfor godt at mange
av våre venner drar. De er språkmektige,
hardtarbeidende og dyktige,
og kan klare seg andre steder.
Men ingen av dem har dratt med
lett hjerte, forteller Rudolf stille.
Foruten de fleste vestlige land er
Russland stor avtaker av armenske
langtidsutdannede.
– I vesten fins knapt et lege- og
ingeniørektepar som ikke er millionærer?
– For å bli rik her må vi selge
vår sjel. Jeg håper at ingen i vår fa-
Ekteparet Gayane og Rudolf
Zakaryan lever i et korrupt samfunn.
De tror og håper at den
nye generasjonens måte å tenke
på kan forandre samfunnet.
12

milie blir rike i Armenia, utbryter
Gayane.
– Den dagen min kone tar imot
bestikkelser er dette ekteskapet over.
Det gjelder begge veier, påstår Rudolf.
« VÅRE LEDERE TENKER SOM I
KOMMUNISTTIDEN, FØRST OG FREMST PÅ
SINE EGNE OG VENNERS PRIVILEGIER. DE
OFFENTLIGE INSTITUSJONENE FUNGERER
UDEMOKRATISK».
Langt fram
Begge ser de muligheter i
nydemokratiet som langsomt vokser
fram. Men de hevder at det er
langt fram til et fungerende demokrati.
– Våre ledere tenker som i
kommunisttiden, først og fremst på
sine egne og venners privilegier. De
offentlige institusjonene fungerer
udemokratisk. Et demokratis fødsel
og utvikling er som et barns. Det
utvikles langsomt, først må det sitte,
før det kan krype, gå og løpe. Vi sliter
med å finne en balanse. Kanskje
må det en helt ny generasjon med
en ny tenkemåte på plass før demokratiet
virkelig får vekstvilkår hos
oss. De unge lever i en friere og åpnere
verden og samler andre inntrykk
enn de vi fikk. Det gir håp,
sier Rudolf.
Også den nye generasjonen vil
få det tøft i arbeidet med å omforme
samfunnet. Når de omsider kommer
i posisjon, er de forlengst preget av
det oljede systemet som slapp dem
fram.
Fakta:
Armenia
Areal: 28.000 km2
Folketall: 3.800.000 (offisielt,
men høyst usikkert.
Antagelig betydelig mindre).
Styreform: Republikk
Hovedstad: Jerevan
Språk: Armensk (offisielt)
og russisk
Religion: Armensk ortodokse
kristne
Flyktninger i Armenia:
240.000 (230.000 fra
Aserbajdsjan og 10.000 fra
Georgia).
Flyktninger fra Armenia:
188.000 til Aserbajdsjan
Landet har felles grense
med Tyrkia, Iran,
Aserbajdsjan og Georgia.
13

Fremdeles krigstilstand i Nagorno-Karabakh
Hans-Wilhelm Steinfelds reportasjer fra urolighetene i Nagorno-Karabakh
på -80 tallet ligger der som et bakteppe. Men hva handlet konflikten egentlig
om og hvordan er det i området idag?
AV TERJE MARØY
agorno Karabakh var i sovjetisk tid en autonom
republikk innenfor sovjetrepublikken
Aserbajdsjan. Befolkningen var i hovedsak ar- Nmensk, med en betydelig aserisk minoritet. Forhenværende
nasjonalitetsminister Josef Stalin bestemte på tvers
av et vedtak i partiet i Sør-Kaukasus at området skulle
være en del av Aserbaijan. Nasjonalistiske krefter i området
har i over hundre år ønsket en geografisk og politisk
sammenslåing med Armenia.
De regionale myndigheter i Nagorno-Karabakh vedtok
i 1988 løsrivelse fra Aserbajdjsjan. Myndighetene i
Baku svarte med å frata Nagorno-Karabakh områdets relative
autonomi. Etniske aserere ble så presset ut. Flere
steder i Aserbajdsan ble det gjennomført blodige pogromer
mot armenere, og aserere ble drevet fra Armenia.
Det brøt ut krig. Den ble ført med særlig stor intensitet i
1992-93. Våpenhvilen i mai 1994 har siden stort sett vært
respektert.
Aserbajdsjan tapte kontrollen med nærmere 20 % av
sitt samlede territorium til armenerne, som har etablert
en egen
sikkerhetssone
r u n d t
Nagorno-
Karabakh.
Armenerne i
Nagorno-
Karabakh har
erklært seg uavhengige
og søkt
internasjonal
anerkjennelse,
noe de ikke har
fått. Området
fremstår på
mange måter
som et «lovløst»
område i forhold
til internasjonal
rett. Motviljen
mot
aserbajdsjansk
overherredømme
er meget
sterk.
Styre
Nagorno-Karabakh-»republikken» styres av «president»
Arkadij Gukasjan, som råder over et slags regjeringsapparat.
OSSEs såkalte Minsk-gruppe, hvor bl.a. Russland, USA
og Frankrike er involvert, prøver å finne en løsning.
Aserbajdsjan tilbyr armenerne i det okkuperte området
«høyeste grad av selvstyre» innenfor den aserbajdsjanske
statsdannelsen, mens motparten på sin side i det lengste
kan strekke seg til en sidestilt status med Aserbajdsjan i en
«fellesstat». De to siste år har presidentene Robert
Kotsjarjan (Armenia) og Heydar Aliev (Aserbajdsjan) ført
en dialog om løsning av konflikten. De har tilsynelatende
kommet et stykke i denne prosessen, men mange frykter
at det kan bli vanskelig å «selge» en kompromissløsning
til folket i de to landene.
14

Kjekt å vite..
Kjøpe bolig?
Visste du at du kan låne til kjøp av bolig gjennom ditt medlemskap
i Statens Pensjonskasse? – Med en rente på 5,5
prosent kan du låne hele 80 prosent av boligens låneverdi.
Direktør for låneområdet i Statens Pensjonskasse lover kort
saksbehandlingstid og mener tilbudet nå er svært gunstig i
forhold til sammenlignbare aktører.
- Siden Statens Pensjonskasse tilbyr samme rente innenfor
hele 80 prosent av boligens låneverdi er det ikke mange
andre aktører som kan konkurrere med oss over tid, sier
Farseth. – Det stilles heller ikke krav til 1. prioritet så fremt
lånet i Statens Pensjonskasse kommer innenfor 80 prosent
av låneverdien. I tillegg kan du få hele 30 års nedbetalingstid
og tre års avdragsfrihet, noe som gjør avdragene mindre.
Sikkerhet innenfor 80 prosent
Statens Pensjonskasse forutsetter pantesikkerhet innenfor
80 prosent av låneverdien, og tilbyr samme rente for hele
lånet. I tillegg kan låntakerne få hele 30 års nedbetalingstid
og tre års avdragsfrihet. Lånet kan benyttes til kjøp av bolig,
ombygging og refinansiering av boliglån. Det maksimale
lånebeløpet er 750 000 kroner. Dersom dere er to som kjøper
bolig sammen og begge er medlemmer av Statens Pensjonskasse,
kan dere til sammen søke om inntil 1 500 000
kroner innenfor 80 prosent av boligens låneverdi.
Den mest effektive måten å søke på er via Statens Pensjonskasses
elektroniske lånesøknad på nettet.
Les mer om boliglån på www.spk.no.
Kun for
medlemmer
Medlemsrådgiveren er et betjeningskonsept
fra DnB-konsernet, spesielt
utviklet for å ivareta dine økonomiske
interesser som foreningsmedlem.
Den er en del av samarbeidsavtalen
mellom din forening og DnB-konsernet,
med sine leverandører:
Den norske Bank, Postbanken,
Vital Skade og Vital Forsikring.
Sjølvstyre e på historisk lågmål
Ver
ernet av kommunen og det kommunale sjølvstyret har
vore sterkt, men deira opphøgde status kan vere e i ferd
med å forvitre. - I eit hundreårsperspektiv er idealet om
det lokale sjølvstyret på eit historisk lågmål, seier makt-
forskar Yngve Flo.
Forskaren, som er tilknytt Rokkansenteret ved Universitetet i
Bergen, står bak rapporten «Det lokale og
det nasjonale» frå Makt- og demokratiutgreiinga.
Rapporten gjer eit djuptgåande dukk i kjelder
frå meir enn 100 års ordskifte knytt til
utforminga av det lokale og det regionale
styringsverket. Yngve Flo har teke føre seg
dei ulike visjonane som har eksistert når
det gjeld denne delen av styringsverket,
som både femnar om kommunale organ
og det statlege distriktsapparatet, heilt
sidan inngangen til 1900-talet.
Les mer om resultatene på www.forskning.no eller ta kontakt
med www.uib.no.
Her får du alle bank- og forsikringstjenester
samlet på ett sted.
Vi tilbyr faglig kompetanse på de
produkter og tjenester avtalen
omfatter og kjennskap til dine gunstige
betingelser som medlem.
Se også hjemmesiden til din forening
under: MEDLEMSRÅDGIVEREN!
Ring 04700
– så vet du mer
Medlemsrådgiveren – Bank- og
forsikringstjenester levert av DnB-konsernet.
15

Kompetanseutvikling
Skreddersydd videreutdanningstilbud!
Samfunnnsviterne og BI tilbyr igjen to delprogram på Masternivå. Nedenfor
forteller de tidligere kursdeltakerne Kristin Bergersen og
Ragnhild Vassvik Kalstad om sine erfaringer.
AV GUNN KVALSVIK
Kristin Bergersen
- Hvorfor valgte du å gå på kurs gjennom Samfunnsviterne og
BI?
- Da jeg så tilbudet i Samfunnsviteren slo jeg til med
en gang. Jeg er noe halvstudert (halvferdig hovedfagsoppgave...)
og så dette som en mulighet til å gjennomføre en
mastergrad. Har alltid hatt lyst til å prøve meg på BI. Det
var verdt hver krone jeg brukte på det. Fordi jeg var i
vikariat og mellom jobber betalte ikke arbeidsgiver, men
jeg fikk fri til de fleste studiesamlingene. Jeg fikk heldigvis
noe støtte av
Samfunnsviternes kompetanseutviklingsfond
og resten finansierte
jeg selv.
- Hva er din efaring etter å ha
gjennomgått kurstilbudet?
- Nesten bare positive erfaringer.
Faglig var det for min
del en del gjentakelser fra statsvitenskap
på UiO, men det fungerte
i grunnen som
Kristin Bergersen er godt
fornøyd med studiene og
oppfordrer andre til å gjøre
det samme.
oppfriskning av gamle «sovende»
kunnskaper. Deilig å
kunne bruke erfaringer fra arbeidslivet
i studiesammenheng.
Jeg følte meg endelig hjemme og trygg i en forelesningssal.
Godt å jobbe gjennom en problemstilling sammen
med en annen og bruke hodet annerledes enn studiene
ved UiO tillot.
- Brukte du mye tid?
- Jeg brukte mye tid på prosjektoppgaven på det første
fem-vektalls kurset; Offentlig sektors nye rammebetingelser.
Den ble til gjengjeld god! For meg var det en
sunn og god opplevelse å bruke tid på studier som relaterte
til min erfaring fra arbeidslivet. Det andre kurset;
Nye arbeids- og ledelsesformer i off. forvaltning brukte
jeg dessverre altfor lite tid på og det gjorde sitt til at
prosjektoppgaven fikk lide. Jeg skrev den alene. Det er
ikke å anbefale. Noe av poenget med kurset er nettopp å
bruke tid på å jobbe sammen med andre. Jeg rakk heller
ikke å delta på alle studiesamlingene. Eksamen gikk likevel
strålende!
- Hva sitter du igjen med?
- Mye kunnskap. Her er enkelte eksempler: at globalisering
og EU kan være motstridende krefter, at de samme
kreftene har stor betydning for utviklingen av norsk offentlig
forvalting, at nye arbeids- og ledelsesformer i offentlig
forvaltning slik som scenarielæring er helt avgjørende
for å renske opp i den gammeldagse hierarkiske
måten det er organisert på i dag. Jeg håper scenarielæring
blir obligatorisk for alle ledere! Et godt verktøy for langsiktig
planlegging og strategiske valg.
Ragnhild Vassvik Kalstad
- Hvofor valgte du å gå på kurs gjennom samfunnsviterne og
BI?
- Fikk et tilbud i posten fra Samfunnsviternes fagforening,
siden jeg hadde tenkt å ta et eller annet studium og
dette så interessant ut, søkte jeg. Synes imidlertid det var
noe dyrt, men fikk arbeidsgiver til å dekke studieavgiften.
Søkte Samfunnsviterne om støtte til reise mellom Karasjok
og Oslo, og fikk innvilget støtte.
- Hva er dine erfaringer etter å ha gjennomgått kursene?
- Veldig bra og kunne egentlig tenke meg et oppfølgingskurs,
men det blir for dyrt med et studium i Oslo -
Det finnes også billigere alternativer enn BI. Faglig var
studiet veldig bra. Gode forelesere og godt praktisk tilrettelagt.
- Brukte du lang tid?
- Synes vel at jeg brukte for liten tid på studiet, er
imidlertig godt fornøyd med resultatet i forhold til innsatsen.
- Hva sitter du igjen med?
- Har fått mye større forståelse av internasjonal økonomi
og EU-kunnskap - samt hvordan norsk forvaltning
påvirkes. Har også fått en større forståelse omkring samspillet
økonomi og politikk - et svært interessant felt.
16

5 vekttall
Samlingene holdes ved Handelshøyskolen
BI, Senter for lederutdanning
Omstilling i offentlig sektor -
tilbud om Master of Management delprogram
Samfunnsviternes fagforening viderefører samarbeidsavtalen
med Handelshøyskolen BI om gjennomføring av to 5-vekttalls
program på Master nivå. Kursene er videreutviklet i tråd
med erfaringer fra forrige gjennomføring og tilbakemeldinger
fra kursdeltakerne. Disse har i all hovedsak vært positive.
Samfunnsviterne erfarer at mange av medlemmene er opptatt
av, og i økende grad berørt av, de ulike omstillingsprosessene
som er i ferd med å endre store deler av offentlig sektor. Noen
fordi de har gjennomføring av større omstillingsprosesser som
arbeidsområde. Andre fordi de får sine arbeidsplasser berørt av
omstillingen. Programtilbudet fra Handelshøyskolen BI tar for
seg offentlig sektors nye rammebetingelser og nye arbeids- og
ledelsesformer i offentlig forvaltning.
Offentlig sektors nye rammebetingelser
Store deler av statlig sektor er preget av en utvikling hvor det
gjennomføres store effektiviseringstiltak, en betydelig omlegging
av den offentlige tjenesteproduserende virksomhet og
endringer som betyr at andre enn staten selv i stadig større grad
overtar den offentlige tjenesteproduksjonen. Omleggingen
medfører omfattende tilpasninger for de institusjoner som skal
ivareta de statlige styringsoppgavene. De utfordringer som følger
av denne utviklingen er hovedtemaet i programmet «Offentlig
sektors nye rammebetingelser».
Samling 1: 9. 10. og 11. september 2003
NEW PUBLIC MANAGEMENT - MOT MODERNISERING
AV OFFENTLIG SEKTOR
Samling 2: 14. 15. og 16. oktober
NORSKE VELFERDSORDNINGER I ET INTERNASJO-
NALT PERSPEKTIV
Samling 3: 4., 5. og 6. november
GLOBALISERING OG REGIONAL INTEGRASJON: KON-
SEKVENSER FOR OFFENTLIG VIRKSOMHET
Samling 1. 27. og 28. januar 2004
Dag 1 - INTRODUKSJON: NYE ARBEIDS- OG LEDELSES-
FORMER
Dag 2 - PROSJEKTLEDELSE OG PROSJEKTARBEIDS-
FORMEN
Samling 2: 18. og 19. februar 2004
ENDRINGSLEDELSE I OFFENTLIG SEKTOR
Samling 3: 15. og 16. mars 2004
e-GOVERNMENT
Samling 4: 3. og 4. mai 2004
SCENARIELÆRING
Kombinasjonsmuligheter
Studenter som kun har gjennomført og bestått ett av
programmene kan kombinere dette med Prosjektledelse
(9 studiepoeng/3 vekttall) og Målrettede prosjektanvendelser
(9 studiepoeng/3 vekttall) og således oppnå et uspesifisert
Master of Management Program. De to nevnte kurs
tilbys ved flere av BI Høyskolene. Les mer om Master
of Management på www.bi.no/mm
Søknadsfrist
Offentlig sektors nye rammebetingelser:
20. august 2003
Nye arbeids- og rammebetingelser i offentlig sektor:
10. desember 2003
Søknadsskjema finner du på www.bi.no/bedrift/
samfunnsviterne , for tilsendelse av søknadsskjema kan
du ta kontakt med Opptakskontoret - BI
(lederutdanning.opptak@bi.no) eller Samfunnsviterne
(post@samfunnsviterne.no)
Nye arbeids- og ledelsesformer i offentlig
forvaltning
Offentlig forvaltning blir utsatt for et stadig sterkere og mer
omfattende press for fornyelse, omstilling og effektivisering.
Presset har blant annet gitt seg utslag i at forvaltningen har
begynt å eksperimentere med nye arbeids- og ledelsesformer.
Formene er delvis hentet inn og tilpasset forvaltningen etter
modell fra privat sektor, men vi ser også tendenser til arbeidsog
ledelsesformer som er spesielt utviklet i og for offentlig
virksomhet. «Nye arbeids- og ledelsesformer i offentlig forvaltning»
gjennomføres våren 2004 og har følgende fremdrift:
17

Til debatt
Er akademia for
ensidig avhengig av
statens inntekter?
Norsk næringsliv og akademia har problemer med å samarbeide. Dette til
tross for at begge hevder at de vil samarbeide og ha gjensidig nytte av
hverandre. Myter og ideer, samt tradisjon og historie taler imidlertid i mot
en endring. Det samme gjør en del sentrale aktører – og oljerikdommen.
TEKST: GUNN KVALSVIK
A
rbeidsminister Victor D. Norman har i klar
tale sagt at universitetene bare utdanner byråkrater
og helsearbeidere som ikke kan brukes
i næringslivet. Dessverre er han ikke alene om å mene
dette. Han skriver seg inn i en lang og typisk norsk tradisjon
for gjensidig mistenkeliggjøring mellom næringslivet
og akademia.
La oss tenke oss følgende scenario:
Vi våkner en morgen, henter avisen og setter oss med
kaffekoppen. På framsiden av avisen står følgende overskrift;
”Olje- og gassbrønnene i Nordsjøen er tomme.
Det er slutt på oljen”. Hva gjør vi da, etter vi har drukket
opp kaffen, satt oss på trikken og startet dagen, selvsagt.
Det er da vi må bli kreative, tenke nytt og gå videre i nye
retninger. Kanskje det er et slikt scenario som skal til for
å få i stand et tettere samarbeid mellom universitet og
næringsliv. Eller ville det være mulig å starte samarbeidet
nå…?
Stereotypier
Næringslivsfolk har i lang tid oppfattet akademikeren som
en sær teoretiker, totalt ubrukelig til å utføre et realt dagsverk,
og fullstendig umulig å samarbeide med. En asosial
einstøing stappfull av kritiske motforestillinger som forhindrer
at nødvendige avgjørelser tas. På den andre siden
har vi akademikernes skepsis til de kjappe ”pengeflytterne”,
med italiensk knirk i polerte sko, silkeslips og kre-
dittkort. Folk som aldri har hatt et litterært verk på nattbordet,
men som heller avreagerer med golf eller ekstremsport,
og med en samfunnsforståelse som begrenser seg
til kunnskaper om ”oppsiden” og ”bånnlinjen”.
Kunnskap og/eller penger?
La oss prøve å se litt kritisk på hva universitet på den ene
siden holder på med, eller hva som er deres prosjekt. Og
hva er det som er næringslivets prosjekt.
Næringslivet har også oppgaver utover det å skape verdier
og arbeidsplasser på kort sikt. Det at andelen av
oppdragsforsking og antall personer med doktorgrad som
arbeider i næringslivet er på europeisk bunnivå, er et faresignal.
Det må også stimuleres til debatt næringslivsfolk
imellom som fremkaller andre verdier enn de som ofte
sitter igjen hos dagens unge. Entreprenørånd og
gründervirksomhet handler ikke om hytter på Sørlandet
og offshore-VM (det kommer etterpå). Skaper næringslivet
selv grobunn for grundig diskusjon er det større
sjanse for flere gode ideer og dermed verdiskaping og
skatteinntekter som ikke er petroleumsrelatert. Det vil
også gjøre at flere av våre ledere vil være i stand til å ta på
seg internasjonale oppgaver.
Historien som ledetråd
Rådgiver ved Oslo Teknopol og professor 2 ved Høyskolen
i Agder, Jan Erik Grindheim, mener vi bør se på
18

Til debatt
Det er ikke bare utseende som er forskjellig mellom Oxford University og Universitetet i Oslo (Foto: UiO). Samarbeidet mellom næringsliv og universitet
er i ange land mye mer vanlig enn her hjemme. På godt og vondt?
vår historie og ikke minst lære fra andre europeiske land
for å komme ut av våre fastgrodde tanker og relasjonelle
konflikter. - Det er et faktum at universitetet utdanner
mennesker med kompetanse som passer inn i arbeidslivet
og næringslivet faktisk trenger universitetsutdannedes teoretiske
kunnskap.
La oss begynne fra begynnelsen, med et historisk overblikk.
Hvorfor har vi et så skarpt skille mellom universitet
og privat sektor i Norge? Norske universiteter ble
først etablert etter av vi var en nasjon. Nasjonalstaten kom
før universitetet, med andre ord. Det betyr at staten startet
og satte seg selv til å finanseiere institusjonen, og gjorde
det ikke lettere. Dette skiller seg fra mange andre land
der universitetene har eksistert som selvstendige enheter
finansiert av fond, stiftelser og næringsliv. En modell som
ikke bare har brakt forsking nærmere næringslivet, men
også brakt næringslivet nærmere forskning.
Norges klare avhengighetsforhold mellom stat og universitet
har ikke bare isolert kunnskapen, men også skapt
ideen om at dette er fruktbart for utvikling av kunnskap.
Det er derfor ikke så merkelig når man hører at ”kunnskap
kan misbrukes og subjektiviseres dersom den
kommersialiseres” . Som om kunnskapen beholder sin
dyd innenfor universitetet sine vegger! Kanskje er det
dette lederen i Forskerforbundet, Kolbjørn Hagen mener,
når han i Aftenposten nylig pekte på faren for at
noen universitetsutdannede selger kompetansen sin til næringslivet?
Å gå i europalære
En av Grindheims kjepphester er at vi må lære av Europa
for å komme ut av uføret vårt. I tillegg til å ha en annen
og mer fristilt historie, så er universitetene i enkelte land
knyttet tettere opp mot næringslivet Det er særlig to land
som utpeker seg: .
- Foregangsland i Europa – som er flinkest på slikt
samarbeid - er Tyskland og Storbritannia. Universitetene
er helt avhengige av støtte fra næringslivet og må dermed
holde seg oppdaterte på hva som skjer og er aktuelt,
sier Grindheim. Det samme gjelder for næringslivet. De
bruker akademia aktivt for å komme videre i produksjon
av både kunnskap og fremtidsrettet teknologi. Kanskje er
denne naturlige koplingen mellom de to bakgrunnen for
at større tyske aviser har egne forskningsbillag i avisene
sine?
Resultatet av et slikt samarbeid er, ifølge Grindheim,
at en får en gjensidig forståelse for at en jobber mot samme
mål. Gode relasjoner gjør videre at en faktisk får kunnskap
om hverandre og interesse og respekt for det den
andre parten holder på med.
Mangel på dannelse blant landets næringsmagnater
Et annet særtrekk ved Norge som bremser et nærmere
samarbeid mellom privat sektor og universiteter er mangelen
på dannelse blant lederne. Med dannelse menes
høyere allmennfaglig utdanning og kunsten å tenke analytisk
rundt ulike temaer. Dannelse kan sees på som selve
essensen i høyere universitetsutdannelse. Dette mener
Grindheim ikke bare er uheldig, men direkte blokkerende
for et eventuelt samarbeid.
- Så lenge det er så få dannede innenfor topplederne i
næringslivet er det liten grunn til å tro at universitetskompetanse
blir verdsatt eller sett som verdifull i det hele,
mener Grindheim. Også her bør vi se til kontinentet. Å
ha forståelse for at en kan bevege seg på tvers av offentlig
19

Til debatt
og privat sektor er ikke bare et ønske – men noe som er
vanlig praksis.
I en slik kontekst blir leder i Forskerforbundet sin advarende
finger om ”objektivitetsfaren” uforståelig, og det
samme kan en nok si om arbeidsministeren sine uttalelser
om bruken av universitetsutdannede.
Fremtidens arbeidsmarked
Er det noen grunn til å endre mønsteret – så lenge vi har
oljen? Kanskje vi bare skal la akademia og næringslivet
fortsette som før – til glede for både Forskerforbundet og
arbeidsministeren? Ja, der er faktisk grunner for å endre
mønsteret. Det er nemlig en kostbar konflikt vi har valgt
å hold i hevd. I et moderne samfunn er kunnskap og
kunnskapsproduksjon ikke bare et sidespor, det er selve
livsnerven som skal drive samfunnet inn i fremtiden. Og
da er det trist om næringslivet ikke får ta del i det.
ECON Senter for økonomisk analyse har gjort en beregning
som viser at i 2020 vil anslagsvis 800 000
arbeidstagere være tilknyttet virksomheter som ikke eksisterer
i dag. ECON sier også at anslagsvis 85 prosent av
de bedrifter som vil eksistere i år 2020, ennå ikke er etablert.
Flere av disse vil være kunnskapsbedrifter. Tallene
er fremkommet ved at man har antatt samme utskiftningstakt
i bedriftsmassen de neste 20 år som Norge har opplevd
på 1980- og 90-tallet.
Sett i et slikt lys fyller verken akademia eller næringsliv
sine samfunnsroller med riktig innhold. I tillegg til
sine daglige oppgaver må man løfte blikket og ønske å
lære av andre - for å skape den kreative, intellektuelle og
materielle kapital som gjør oss i stand til å møte tiden
etter oljealderen. Og for å møte og skape fremtidens arbeidsmarked.
på jakt etter mangfoldig kompetanse.
Fra næringslivshold er det også krefter som tenker nytt
og ikke definerer universitetsutdannede som er ubrukelig
til annet enn byråkrati – slik vår arbeidsminister gjør.
I store bedrifter som Statoil og Hydro er flere akademikere
med hovedfag fra forskjellige teoretiske disipliner
gått inn i ulike stillinger. Man snakker om mangfold og
variert kompetanse. Men tallet på sysselsettinger er lavt i
forhold til det som kan forventes.
Fremdeles er det mennesker som er utdannet fra NHH
og NTH (nå NTNU) som dominerer ledersjiktet i norsk
næringsliv. Hittil har offentlig forvaltning vært flinkest til
å anvende universitetskompetansen, men nå kommer altså
fremtidsrettede private firmaer stadig mer på banen.
Nytt scenario
En ny morgen. Vi står opp, henter avisen og sette oss ned
med kaffen. Som vanlig begynner vi på del fire –
forskningsdelen – som er den mest populære delen…..
Bakgrunnen for scenarioet er at Norge har lært av
Tyskland, og der har mange store aviser egne forskingsbilag.
Et bilag som inviterer næringslivet inn i forskningsverden
og som tvinger forskere til å formidle og dele
kunnskapen sin.
Positive prosesser eller blåruss mot rødruss?
Selv om ikke havbunnen er helt tom for olje og gass
ennå, så finnes det heldigvis krefter som arbeider for et
tettere samarbeid mellom næringsliv og akademia. Det
hjelper også at det fra tid til annen høres klagesanger fra
begge leire om den rigide skansen som har ført til at
Norge i lang tid har hatt et segregert nærings- og arbeidsliv.
På Universitetet i Oslo har man i ti år arbeidet for å
synliggjøre akademisk kompetanse overfor næringslivet,
blant annet gjennom opprettelsen av et Karrieresenter. I
en kronikk i Dagbladet hevder lederen av Karrieresenteret,
Anne-Britt Markman at resultatene har begynt å vise seg:
- Et stort arbeid har vært lagt ned for å stimulere næringslivet
til å besøke universitetet og rekruttere kandidater
herfra. Nå ser vi resultater, godt hjulpet av samfunnsmessige
endringer. Globaliseringen av markedene,
endringer i produksjonen fra varer til kunnskap og tjenester,
samt økt kamp om kompetansen har ført til at
næringslivet nå i større grad oppsøker universitetsmiljøet
20

Moderne
sosialteori
”Noko av det mest frustrerande for mange
studentar innanfor samfunnsvitskap er dei
mange tilnærmingane. Stadig ulike teorielement
framstår som om dei skulle vere
plasserte på eitt og same plan, men utan
samband seg i mellom. Nærmast som øyar
i eit hav. Det er berre gradvis at ein oppdagar
at det er samanhengar som er avgjerande
for å forstå samfunnsvitskapane sin dynamikk.”
TEKST: BEATE HOMLONG, FORLAGSREDAKTØR FOR HISTORIE
OG SAMFUNNSFAG I SAMLAGET
Slik opnar den nye boka Dimensjonar i moderne sosialteori
skriven av forfattartrioen Ole Brekke, Roar Høstaker
og Thorvald Sirnes. Målet til forfattarane er å ta opp ein
del teoretiske samanhengar, utdjupe dei og vidareutvikle dei.
Dette vert gjort gjennom ein presentasjon og samanlikning av
teoriane til fire av dei mest framståande sosialteoretikarane i vår
tid: Pierre Bourdieu, Jürgen Habermas, Bruno Latour og Niklas
Luhmann.
Den normative diskursen
Av dei fire er det utan tvil Habermas som har hatt størst
innverknad i norsk samanheng. Denne innverknaden går heilt
attende til positivismestriden på 1960-talet og ikkje minst boka
Teori om kommunikativ handling frå 1984. Tanken om at mellommenneskelege
kommunikasjonen gjev grunnlaget for ein felles
normativ diskurs har hatt stor appell i mange intellektuelle krinsar.
Denne normative diskursen står over forholda i økonomien og
politikken som er prega av ytre manipulasjon.
Dette synet har ikkje minst vorte utfordra av Luhmann og
teorien hans om sjølvdannande sosiale system. Luhmann var
sidan 1970 ein av dei fremste sosiologane i Tyskland, men er
mindre kjend i Noreg. Dette kan kome av at han arbeidde i
forlenginga av Talcott Parsons systemteori i ein periode då denne
blei sterkt kritisert i Noreg. I følgje Luhmann er eit sosialt system
kjenneteikna av at det er knytt til ein sosial funksjon og
systemet tenderer mot å lukke seg kring seg sjølv i si eiga spesialiseringa.
Normativ debatt om samfunnet blir difor ein diskurs
blant mange og ikkje noko som har nokon førerang i samfunnet
slik Habermas meiner. Dette inneber at det ikkje finst noko
punkt der ein kan overskode heile samfunnet eller få ein felles
debatt om det. Tvert om, Luhmann meiner det sosiale senteret
har gått i oppløysing i løpet av dei siste to hundreåra.
Både Luhmann og Habermas er konsekvente modernistar på
Boknytt
den måten at dei ser ein konsekvent utviklingslogikk i
moderniteten. Her oppstår det ein interessant kontrast til både
Bourdieu og Latour som på ulik vis er opptekne av kontinuiteten
til tidlegare samfunnsformer. Bourdieu er ikkje minst kjend
for studiane sine av den smaken til dei ulike sosiale klassane i
Frankrike. Desse studiane har frå 1990-talet av, hatt mykje å seie
for temaval og teoretisk innretting for mange studentar og forskarar
innan samfunnsvitskapane i Noreg. Klasse var ikkje lenger
berre knytt til lønsskilje og hierarkisk posisjon, men til smak.
Smak var, på si side, ikkje lenger berre uttrykk for forbruk, men
knytt til aktiv dyrking innan kulturelle institusjonar eller familien.
Klasse fekk også ein horisontal dimensjon gjennom den
kulturelle kapitalen, og utdanningsinstitusjonane fekk ein sentral
posisjon i det å fordele individa til ulike livsbaner innan
samfunnsstrukturen.
Sosial-konstruktivistisk vitskapssosiologi
Latour er mest kjend innan engelsk-språklege debattar som
“sosial-konstruktivistisk” vitskapssosiolog med bøker som
Laboratory Life (1979) og Science in Action (1987). Denne nemninga
er nok misvisande ettersom Latour også vil gje gjenstandane eit
ord med i laget, noko som inneber ei utfordring i høve til både
Bourdieu, Habermas og Luhmann. Med boka Vi har aldri vært
moderne (på norsk i 1996) tok Latour steget ut av vitskapsstudiane
og over i ein allmenn kritikk av moderniteten. Her hevda han
at den moderne måten å forstå tilværet på har skilt oss frå
gjenstandane og naturen og kopla oss av frå den før-moderne
eller “primitive” erfaringa. Dei sterke skilja mellom natur og
kultur, objekt og subjekt, gjer at vi ikkje ser at vi er heilt avhengige
av eit stille formidlingsarbeid der menneske og gjenstandar
inngår i stadig meir kompliserte koplingar.
Å forstå samfunnet
Målet for forfattarane av boka Dimensjonar i moderne sosialteori, er
i følgje dei sjølve å bidra til ein diskusjon om korleis ein kan
forstå samfunnet. Underforstått her er at samfunnet er noko
som kan tolkast og gjentolkast. Ved å samanlikne dei fire
teoretikarane med kvarandre tvingar ein dei også til ein slags
dialog med kvarandre. Ikkje for å avgjere kven av dei som har
rett, men for å få fram kontrastar og for å
kunne sjå problematikkane
deira i eit nytt lys. Slik
sett kan boka vere eit
kjærkome og nyttig supplement,
ikkje berre for
studentar, men for alle
som er opptekne av moderne
samfunnsteori.
Boka gir ein presentasjon
og samanlikning av
teoriane til fire av dei
mest framståande
sosialteoretikarane i vår
tid: Pierre Bourdieu,
Jürgen Habermas,
Bruno Latour og Niklas
Luhmann, Samlaget
2003.
21

Lønnsoppgjøret
Et annerledes
lønnsoppgjør!
Årets lønnsoppgjør ble spesielt og
annerledes på flere måter. Både
nye forhandlingsordninger og det
inntektspolitiske samarbeidet bidro
til det.
AV KNUT AARBAKKE, FUNG. FORHANDLINGSSJEF
På grunn av at årets oppgjør har gitt små (om noen) lønnstillegg, vil
neste års oppgjør ikke starte med et voldsomt lønnsoverheng, skriver
Knut Aarebakke om årets lønnsoppgjør. Foto: Gunn Kvalsvik
For våre medlemmer i kommunesektoren og i det
såkalte NAVO-området foregår nå alle lønnsforhandlingene
utelukket lokalt. Dette innebærer
at foreningen ikke lenger deltar ved et tradisjonelt
sentralt forhandlingsbord når det gjelder forhandling
om lønn til disse gruppen. Foreningens rolle
blir derfor å bidra med råd og opplæring for medlemmene
våre her. I NAVO-sektoren ble de lokale forhandlingene
gjennomført i begynnelse av mai i år,
mens det i kommunesektoren vil variere når man i
tid gjennomfører forhandlingene.
I privat sektor er lønnsspørsmål for våre medlemmer
stort sett et forhold mellom den enkelte og arbeidsgiver.
Flere gjennomfører derfor en lønnssamtale
med sin arbeidsgiver, og gis lønnstillegg på bakgrunn
av denne. Også her er det først og fremst gjennom
rådgivning Samfunnsviterne bistår medlemmene blant
annet med å bidra med lønnsstatistikk.
Staten og Oslo kommune
For våre medlemmer i staten og i Oslo kommune ble
det gjennomført et tradisjonelt, sentralt oppgjør. På
bakgrunn av at partene i arbeidslivet allerede i vinter
hadde bundet seg til et opplegg som skulle redusere
presset i norsk økonomi, bland annet for å få renta
ned, visste vi imidlertid at det ikke ville bli snakk om
noe særlig økonomi i oppgjørene. I staten ble det derfor
ikke gitt tillegg i det hele tatt, verken som generelle
tillegg eller som avsetning til lokale forhandlinger.
Det ble imidlertid lovet at renten på lån i Statens
Pensjonskasse ville bli satt ned, og at etablerte rettigheter
knyttet til fagforeningenes rolle i staten ikke
skulle begrenses. Likeledes ble det enighet om at man
gjenåpner forhandlingene i januar neste år dersom det
skulle vise seg at den samlede lønnsveksten i andre
sektorer blir mer enn 0,1 % høyere enn det man allerede
får i staten som følge av det såkalte lønnsoverhenget.
Lønnsoverhenget var spesielt høyt i staten
i år, og fremkommmer ved at virkningen av fjorårets
oppgjør først får full årsvirkning i inneværende
år.
For våre medlemmer i Oslo kommune gikk forhandlingene
fast, og ble derfor sendt til mekling hos
Riksmeklingsmannen. Også her var det imidlertid
kjent at det ikke ville bli noe særlig økonomi å snakke
om, og resultatet ble da også relativt minimale lønnsendringer,
først og fremst for lavtlønnsgruppene.
Et mellomoppgjør
Årets lønnsoppgjør var et såkalt mellomoppgjør. Det
betyr at det stort sett bare er lønn som diskuteres. I
2004 blir det et nytt hovedoppgjør, og da er hele tariffavtalen
oppe til revisjon. På grunn av at årets oppgjør
har gitt små (om noen) lønnstillegg, vil neste års
oppgjør ikke starte med et voldsomt lønnsoverheng.
Dette gjør at man lettere kan diskutere friske midler,
og derfor lettere kunne oppnå lønnsmessig uttelling.
Frem til da vil foreningene diskutere og formulere sin
krav, ikke minst om det skal kreves ytterligere endringer
i forhandlingsordningene i de ulike sektorene.
22

en salgbar synliggjøring av
Samfunnsviterne
Slitesterk sekk
med gode skulderremmer
og polstret
rygg.
Praktisk rom til
bruk i både jobb
og fritidssammenheng.
Pris: 300,-
(inkl. porto)
Dokumentveske i
kraftig modell.
praktisk A4 modell,
med skulderrem
som kan strekkes
ut.
Pris: 200,-
(inkl. porto)
T-skjorte i god bomullskvalitet
med Samfunnsviternes
logo på armen. Finnes
kun i sort, og i størrelsene
S-M-L-XL.
Pris: 100,-
(inkl. porto)
Bestilling rettes til Samfunnsviternes sekretariat:
post@samfunnsviterne.no, Faks 2102 3391, Tel 2102 3396
23

B-blad
RETURADRESSE:
Samfunnsviternes fagforening
Tollbugt 35, 0157 Oslo
Hvem gjør hva i sekretariatet?
SEKRETARIATET: Samfunnsviternes sekretariat holder til i Tollbugt. 35, like ved Stortinget
og har kontorer i 4. etasje. Medlemsservice? Ring 21 02 33 96.
Rikke C. Ringsrød, generalsekretær (ute i permisjon)
Generalsekretæren har det overordnede ansvar og arbeider med arbeidsrettslige
spørsmål, kurs, forhandlinger og samfunnskontakt.
Telefon: 2102 3395 Mobil: 952 27 775.
E-post: rikke.ringsrod@samfunnsviterne.no
Gunn Elisabeth Myhren, (forhandlingssjef) fungerende generalsekretær
Forhandlingssjefen har hovedansvaret for lønnsforhandlinger, i tillegg arbeider
hun med rådgivning i lønns- og arbeidsvilkår samt arbeidsrettslige spørsmål.
Telefon: 2102 3394 Mobil: 951 57 451
E-post: gunn.myhren@samfunnsviterne.no
Hanne Stenli, organisasjonskonsulent
Arbeider med kurs og konferanser samt oppfølging av fylkesavdelinger og
tillitsvalgte.
Telefon: 2102 3396 Mobil: 951 60 850
E-post: hanne.stenli@samfunnsviterne.no
Silje Opheim, informasjonskonsulent
Arbeider med diverse informasjonsarbeid og behandling av statistisk materiale,
er kontaktperson for magasinet Samfunnsviteren samt Samfunnsviternes nettsider.
Telefon: 2102 3397 Mobil: 913 65 141
E-post: silje.opheim@samfunnsviterne.no
Knut Aarbakke, (rådgiver) fungerende forhandlingssjef
Rådgiveren arbeider med rådgivning i lønns- og arbeidsvilkår, arbeidsrettslige
spørsmål samt organisering og gjennomføring av lokale lønnsforhandlinger.
Telefon: 2102 3399 Mobil: 900 69 484
E-post: knut.aarbakke@samfunnsviterne.no
YooAh Christensen, regnskapskonsulent
Regnskapskonsulenten arbeider med registrering av kontingent, fakturering og
regnskap.
Telefon: 2102 3392
E-post: yooah.christensen@samfunnsviterne.no
Linn Christel Frostad, kontormedarbeider
Arbeider med informasjon om medlemskap, registrering av nye medlemmer,
og oppdateringer av medlemskap og annen medlemsservice.
Telefon: 2102 3396
E-post: linn.christel@samfunnsviterne.no
24
Samfunnsviternes fagforening
Tollbugt. 35
0157 Oslo
www. samfunnsviterne.no
post@samfunnsviterne.no
Telefaks: 21 02 33 91