Samfunnsviteren 4/2003 - Samfunnsviterne

More documents

Recommendations

Info

Til debatt og privat sektor er ikke bare et ønske – men noe som er vanlig praksis. I en slik kontekst blir leder i Forskerforbundet sin advarende finger om ”objektivitetsfaren” uforståelig, og det samme kan en nok si om arbeidsministeren sine uttalelser om bruken av universitetsutdannede. Fremtidens arbeidsmarked Er det noen grunn til å endre mønsteret – så lenge vi har oljen? Kanskje vi bare skal la akademia og næringslivet fortsette som før – til glede for både Forskerforbundet og arbeidsministeren? Ja, der er faktisk grunner for å endre mønsteret. Det er nemlig en kostbar konflikt vi har valgt å hold i hevd. I et moderne samfunn er kunnskap og kunnskapsproduksjon ikke bare et sidespor, det er selve livsnerven som skal drive samfunnet inn i fremtiden. Og da er det trist om næringslivet ikke får ta del i det. ECON Senter for økonomisk analyse har gjort en beregning som viser at i 2020 vil anslagsvis 800 000 arbeidstagere være tilknyttet virksomheter som ikke eksisterer i dag. ECON sier også at anslagsvis 85 prosent av de bedrifter som vil eksistere i år 2020, ennå ikke er etablert. Flere av disse vil være kunnskapsbedrifter. Tallene er fremkommet ved at man har antatt samme utskiftningstakt i bedriftsmassen de neste 20 år som Norge har opplevd på 1980- og 90-tallet. Sett i et slikt lys fyller verken akademia eller næringsliv sine samfunnsroller med riktig innhold. I tillegg til sine daglige oppgaver må man løfte blikket og ønske å lære av andre - for å skape den kreative, intellektuelle og materielle kapital som gjør oss i stand til å møte tiden etter oljealderen. Og for å møte og skape fremtidens arbeidsmarked. på jakt etter mangfoldig kompetanse. Fra næringslivshold er det også krefter som tenker nytt og ikke definerer universitetsutdannede som er ubrukelig til annet enn byråkrati – slik vår arbeidsminister gjør. I store bedrifter som Statoil og Hydro er flere akademikere med hovedfag fra forskjellige teoretiske disipliner gått inn i ulike stillinger. Man snakker om mangfold og variert kompetanse. Men tallet på sysselsettinger er lavt i forhold til det som kan forventes. Fremdeles er det mennesker som er utdannet fra NHH og NTH (nå NTNU) som dominerer ledersjiktet i norsk næringsliv. Hittil har offentlig forvaltning vært flinkest til å anvende universitetskompetansen, men nå kommer altså fremtidsrettede private firmaer stadig mer på banen. Nytt scenario En ny morgen. Vi står opp, henter avisen og sette oss ned med kaffen. Som vanlig begynner vi på del fire – forskningsdelen – som er den mest populære delen….. Bakgrunnen for scenarioet er at Norge har lært av Tyskland, og der har mange store aviser egne forskingsbilag. Et bilag som inviterer næringslivet inn i forskningsverden og som tvinger forskere til å formidle og dele kunnskapen sin. Positive prosesser eller blåruss mot rødruss? Selv om ikke havbunnen er helt tom for olje og gass ennå, så finnes det heldigvis krefter som arbeider for et tettere samarbeid mellom næringsliv og akademia. Det hjelper også at det fra tid til annen høres klagesanger fra begge leire om den rigide skansen som har ført til at Norge i lang tid har hatt et segregert nærings- og arbeidsliv. På Universitetet i Oslo har man i ti år arbeidet for å synliggjøre akademisk kompetanse overfor næringslivet, blant annet gjennom opprettelsen av et Karrieresenter. I en kronikk i Dagbladet hevder lederen av Karrieresenteret, Anne-Britt Markman at resultatene har begynt å vise seg: - Et stort arbeid har vært lagt ned for å stimulere næringslivet til å besøke universitetet og rekruttere kandidater herfra. Nå ser vi resultater, godt hjulpet av samfunnsmessige endringer. Globaliseringen av markedene, endringer i produksjonen fra varer til kunnskap og tjenester, samt økt kamp om kompetansen har ført til at næringslivet nå i større grad oppsøker universitetsmiljøet 20
Moderne sosialteori ”Noko av det mest frustrerande for mange studentar innanfor samfunnsvitskap er dei mange tilnærmingane. Stadig ulike teorielement framstår som om dei skulle vere plasserte på eitt og same plan, men utan samband seg i mellom. Nærmast som øyar i eit hav. Det er berre gradvis at ein oppdagar at det er samanhengar som er avgjerande for å forstå samfunnsvitskapane sin dynamikk.” TEKST: BEATE HOMLONG, FORLAGSREDAKTØR FOR HISTORIE OG SAMFUNNSFAG I SAMLAGET Slik opnar den nye boka Dimensjonar i moderne sosialteori skriven av forfattartrioen Ole Brekke, Roar Høstaker og Thorvald Sirnes. Målet til forfattarane er å ta opp ein del teoretiske samanhengar, utdjupe dei og vidareutvikle dei. Dette vert gjort gjennom ein presentasjon og samanlikning av teoriane til fire av dei mest framståande sosialteoretikarane i vår tid: Pierre Bourdieu, Jürgen Habermas, Bruno Latour og Niklas Luhmann. Den normative diskursen Av dei fire er det utan tvil Habermas som har hatt størst innverknad i norsk samanheng. Denne innverknaden går heilt attende til positivismestriden på 1960-talet og ikkje minst boka Teori om kommunikativ handling frå 1984. Tanken om at mellommenneskelege kommunikasjonen gjev grunnlaget for ein felles normativ diskurs har hatt stor appell i mange intellektuelle krinsar. Denne normative diskursen står over forholda i økonomien og politikken som er prega av ytre manipulasjon. Dette synet har ikkje minst vorte utfordra av Luhmann og teorien hans om sjølvdannande sosiale system. Luhmann var sidan 1970 ein av dei fremste sosiologane i Tyskland, men er mindre kjend i Noreg. Dette kan kome av at han arbeidde i forlenginga av Talcott Parsons systemteori i ein periode då denne blei sterkt kritisert i Noreg. I følgje Luhmann er eit sosialt system kjenneteikna av at det er knytt til ein sosial funksjon og systemet tenderer mot å lukke seg kring seg sjølv i si eiga spesialiseringa. Normativ debatt om samfunnet blir difor ein diskurs blant mange og ikkje noko som har nokon førerang i samfunnet slik Habermas meiner. Dette inneber at det ikkje finst noko punkt der ein kan overskode heile samfunnet eller få ein felles debatt om det. Tvert om, Luhmann meiner det sosiale senteret har gått i oppløysing i løpet av dei siste to hundreåra. Både Luhmann og Habermas er konsekvente modernistar på Boknytt den måten at dei ser ein konsekvent utviklingslogikk i moderniteten. Her oppstår det ein interessant kontrast til både Bourdieu og Latour som på ulik vis er opptekne av kontinuiteten til tidlegare samfunnsformer. Bourdieu er ikkje minst kjend for studiane sine av den smaken til dei ulike sosiale klassane i Frankrike. Desse studiane har frå 1990-talet av, hatt mykje å seie for temaval og teoretisk innretting for mange studentar og forskarar innan samfunnsvitskapane i Noreg. Klasse var ikkje lenger berre knytt til lønsskilje og hierarkisk posisjon, men til smak. Smak var, på si side, ikkje lenger berre uttrykk for forbruk, men knytt til aktiv dyrking innan kulturelle institusjonar eller familien. Klasse fekk også ein horisontal dimensjon gjennom den kulturelle kapitalen, og utdanningsinstitusjonane fekk ein sentral posisjon i det å fordele individa til ulike livsbaner innan samfunnsstrukturen. Sosial-konstruktivistisk vitskapssosiologi Latour er mest kjend innan engelsk-språklege debattar som “sosial-konstruktivistisk” vitskapssosiolog med bøker som Laboratory Life (1979) og Science in Action (1987). Denne nemninga er nok misvisande ettersom Latour også vil gje gjenstandane eit ord med i laget, noko som inneber ei utfordring i høve til både Bourdieu, Habermas og Luhmann. Med boka Vi har aldri vært moderne (på norsk i 1996) tok Latour steget ut av vitskapsstudiane og over i ein allmenn kritikk av moderniteten. Her hevda han at den moderne måten å forstå tilværet på har skilt oss frå gjenstandane og naturen og kopla oss av frå den før-moderne eller “primitive” erfaringa. Dei sterke skilja mellom natur og kultur, objekt og subjekt, gjer at vi ikkje ser at vi er heilt avhengige av eit stille formidlingsarbeid der menneske og gjenstandar inngår i stadig meir kompliserte koplingar. Å forstå samfunnet Målet for forfattarane av boka Dimensjonar i moderne sosialteori, er i følgje dei sjølve å bidra til ein diskusjon om korleis ein kan forstå samfunnet. Underforstått her er at samfunnet er noko som kan tolkast og gjentolkast. Ved å samanlikne dei fire teoretikarane med kvarandre tvingar ein dei også til ein slags dialog med kvarandre. Ikkje for å avgjere kven av dei som har rett, men for å få fram kontrastar og for å kunne sjå problematikkane deira i eit nytt lys. Slik sett kan boka vere eit kjærkome og nyttig supplement, ikkje berre for studentar, men for alle som er opptekne av moderne samfunnsteori. Boka gir ein presentasjon og samanlikning av teoriane til fire av dei mest framståande sosialteoretikarane i vår tid: Pierre Bourdieu, Jürgen Habermas, Bruno Latour og Niklas Luhmann, Samlaget <strong>2003</strong>. 21
Page 1 and 2: Samfunnsviteren Organ for Samfunnsv
Page 3 and 4: innhold les De teites løsning t en
Page 5 and 6: Tenk på eit tall Abelkonkurransen
Page 7 and 8: unyttig matematikk er det derimot v
Page 9: De teites løsning Skrått blikk Kr
Page 12 and 13: per de som har kommet seg ut. Men s
Page 14 and 15: Fremdeles krigstilstand i Nagorno-K
Page 16 and 17: Kompetanseutvikling Skreddersydd vi
Page 18 and 19: Til debatt Er akademia for ensidig
Page 22 and 23: Lønnsoppgjøret Et annerledes løn
Page 24: B-blad RETURADRESSE: Samfunnsvitern

Samfunnsviteren 4/2003 - Samfunnsviterne

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?