Samfunnsviteren 4/2003 - Samfunnsviterne

per de som har kommet seg ut. Men
smerten over adskillelse er som et
åpent sår i Gayanes uttrykk, hun har
ikke sett sønnen på sju år.
Selger unna
Begge har de jobb i et land der arbeidsledigheten
er over 50 prosent.
Hun er i halv jobb på et sykehus i
hovedstaden Jerevan, han er i halv
stilling i et elektronikkfirma.
– Men våre jobber er ikke mulig
å livberge seg på. En lege tjener 15-
30 dollar i måneden. En ingeniør
omtrent det samme. For å overleve
må de fleste ta ekstraarbeid eller selge
av sine eiendeler. En attraktiv leilighet
sentralt kan finansiere en rimeligere
leilighet i utkanten av byen,
slik at man kan overleve på mellomlegget
noen år, forteller Rudolf.
Denne levemåten er en ond sirkel
som til slutt ender i forferdelse. –
Det er derfor en kamp med tiden å
bygge et samfunn som kan gjenreise
folks verdighet, sier Gayane. Selv har
de sluppet bedre fra det enn folk flest.
De deler en stilling ved Flyktningerådets
stasjon i Armenia.
«NÅR DE UNGE ER FERDIG UTDANNET
MÅ DE SMØRE SEG TIL JOBBER. DEN
SOM ANSETTER SKAL HA SITT, SOM HAN
MÅ DELE MED FLERE LEDD OPPOVER I
SYSTEMET»
Korrupsjon
Den store bøygen i det nye Armenia
er korrupsjon, en klam bøyg
innen alle deler av samfunnet. Lærere
må smøres for at barna skal få
gode karakterer. Fattige og evnerike
ungdommer blir satt til side av de
mer priviligerte. Fortsatt er det
opptaksprøver på universitetene
som sikrer at løpet ikke er helt kjørt
når det gjelder høyere utdanning,
men man er like fullt i en utvikling
der utdanningssytemet forvitrer.
Korrupsjonen preger skolesystemet
fra bunn til topp; selv «ekte» akademiske
grader kan kjøpes ved flere
universiteter i de gamle sovjetrepublikkene.
– Når de unge er ferdig utdannet,
må de smøre seg til jobber. Den
som ansetter skal ha sitt, som han
må dele i flere ledd oppover i systemet.
Videre må den som har jobb
smøre sine overordnede med deler
av lønna, om han ønsker å beholde
jobben. Slik er korrupsjonen satt i
et system som det er vanskelig å styre
klar av, forteller Rudolf, og kommer
med et hjertesukk. - Dere som
bor i et opplyst demokrati vil aldri
kunne fatte det klamme ubehaget
ved å leve i et gjennomkorrupt
samfunn.
Et ønsket system
Selv om korrupsjonen verbalt hevdes
å være en hovedutfordring for
myndighetene, viser den offentlige
lønnspolitikken noe annet. For å
overleve anstendig i Jerevan trenger
man 3-400 dollar i månedslønn. Når
man selv i priviligerte jobber bare
har 10 prosent av dette, er det forventet,
med stilltiende aksept fra
myndighetene, at yrkesaktive henter
sitt utkomme på andre måter. De
som ikke har mer å selge, må finne
andre inntektskilder, og smøring er
letteste utvei. Selv politimenn, en
priviligert gruppe, må la et vist antall
kriminelle kjøpe seg fri for at
de skal kunne forsørge sine familier.
– Vi forstår derfor godt at mange
av våre venner drar. De er språkmektige,
hardtarbeidende og dyktige,
og kan klare seg andre steder.
Men ingen av dem har dratt med
lett hjerte, forteller Rudolf stille.
Foruten de fleste vestlige land er
Russland stor avtaker av armenske
langtidsutdannede.
– I vesten fins knapt et lege- og
ingeniørektepar som ikke er millionærer?
– For å bli rik her må vi selge
vår sjel. Jeg håper at ingen i vår fa-
Ekteparet Gayane og Rudolf
Zakaryan lever i et korrupt samfunn.
De tror og håper at den
nye generasjonens måte å tenke
på kan forandre samfunnet.
12