rapport fra Rådgivende biologer - Bergen kommune

Høyt humusinnhold i råvannet er også et stort problem for mange drikkevannsanlegg i kystkommunene
på Vestlandet, også fordi desinfisering både med klor eller UV vanskeliggjøres av farge på vannet.
Aluminium har vært mest benyttet til felling av humus, men de siste årene har flere anlegg tatt i bruk
treverdig jern som fellingsmiddel i stedet. Jern har vært i bruk i mange år som fellingsmiddel for fosfat
i kloakkrenseanlegg, da tilsatt som FeClSO 4 . Bergen kommune har høsten 2004 ferdigstilt oppgradering
av vannbehandlingsanlegget i Jordalsvatnet og planlegger ferdigstilt anlegget i Svartediket i 2007 med
jernfelling av humus.
Ved humusfellingen blir råvannet tilsatt jern(III)klorid, FeClSO 4 , og jern forårsaker en binding av
organiske stoffer i vannet som for det meste vil kunne filtreres fra gjennom sandfiltre. Jern vil imidlertid
være tilsatt i overskudd, og etter sandfiltreringen vil vannet fremdeles inneholde en del reaktivt jern. Dette
vannet vil deretter filtreres gjennom et marmorfilter, der vannet alkaliseres og pH øker opp til i overkant
av pH 8. Det reaktive jernet vil da felles ut som ikke reaktivt jernhydroksyd Fe(OH) 3 , og forekomme som
kolloider med positiv ladning. Disse vil kompleksbindes til resterende humus-syrer og holdes tilbake i
marmorfilteret. Den såkalte Moldeprosessen skal benyttes ved begge anlegg.
Ved slik behandling vil filtrene måtte rengjøres relativt ofte. Dette skjer ved å tilbake-spyle filtrene med
vann; vannstrømmen går da motsatt vei i forhold til ved renseprosessen. Ved Jordalsvatnet skjer
tilbakesylingen med rentvann, mens det ved Svartediket vil bli brukt råvann. Dette spylevannet samles
så opp, og lagres slik at det organiske materialet sedimenterer. For å øke sedimenteringen kan det
eventuelt tilsettes et hjelpestoff (polymer) som binder seg til det organiske materialet og som både øker
sedimenteringshastigheten og andelen stoff som sedimenterer. Dette vil fange opp alle typer
mikroorganismer som fore eksempel Giardia cyster. Deretter blir vannet desinfisert ved bruk av klor eller
UV-anlegg, før det slippes ut på nettet.
6.2. Vannverkenes overvåking
Drikkevannsforskriften er den sentrale forskriften når det gjelder vannforsyning, og det er vannverkseier
som er ansvarlig for forsyningen av drikkevann i tilfredsstillende mengde og av tilfredsstillende kvalitet.
Fra 2004 er det Mattilsynet som er godkjenningsmyndighet, mens Folkehelseinstituttet er statens sentrale
kompetanseorgan på drikkevannsområdet, og gir forskningsbaserte råd til ulike aktører innen norsk
vannforsyning, inkludert Mattilsynet.
Ny forskrift om vannforsyning og drikkevann m.m. (drikkevannsforskriften) er gjort gjeldende fra 1/1
2002. Formålet med forskriften er å sikre forsyning av vann i tilfredsstillende mengde og kvalitet til
drikke, andre næringsmiddelformål og hygienisk bruk. Forskriften inneholder en rekke sentrale
bestemmelser vedrørende bl.a.:
• vannverkseiers ansvar og opplysningsplikt
• krav om godkjenning
• krav til leveringssikkerhet
• krav til beredskapsplan
• krav til vannkvalitet
• krav om to hygieniske barrierer
• godkjennings- og tilsynsmyndigheter
Drikkevannsproduksjon og kvalitetskontroll reguleres av Drikkevannsforskriften og Internkontrollforskrift
for næringsmiddelbedrifter (IK-MAT). Forskriften implementerer EU’s drikkevannsdirektiv fra
1998 og ble sist endret i februar 2004. Internkontrollsystemet for for vannbehandlingsanleggene i Bergen
og drift av distribusjonsnettet er basert på krav i Drikkevannsforskriften og IK-MAT.
Rådgivende Biologer AS -42-
Rapport 786