Gardisten? - Hans Majestet Kongens Garde

Gardeprestens side
Av: Gardeprest Henriksen
"Jeg hadde aldri trodd jeg skulle oppleve å se at ca. 150 ungdommer i 19-20 årene på skogstur (øvelse) kunne
være så stille og se så andektige ut". Dette er en uttalelse fra et befal i kp 1 på øvelse i august for et par år siden.
Da hadde kompaniet midnattsgudstjeneste på øvelse.
Denne utgaven av gardisten har fokus mot felt (og Krig), og derfor vil min side også ha dette perspektivet. Når livet
er på "sitt vanlige" synes kanskje de fleste at vi klarer oss bra på egenhånd. Jeg synes ikke å ha det store behovet
for å blande Gud inn i livet mitt. Nå kan jeg si mye om hvor lurt (eller ulurt) dette er, men det får bli en annen gang…
Det som det derimot ikke er noen tvil om, er at når vi befinner oss i de litt mer eksistensielle faser av livet, forandres
også perspektivet vårt seg. Ofte ganske dramatisk. Og det er kanskje ikke så merkelig, når spørsmålet om liv og død
kommer tettere inn på oss. Når døden ikke lenger bare er noe "langt der framme" et eller annet sted, men faktisk er et
påtrengende alternativ her og nå! Når den er en realitet jeg ikke kan liste meg vekk i fra. Da blir Gud, trua vår og de
store linjene langt mer viktige for oss. Vi ser det i de vanlige, store overgangsfasene i livet, at troen blir viktigere og
tydeligere for mennesker. Og tanken (eller trusselen) om krig er selvfølgelig ikke noe unntak i så måte.
Derfor noen tanker om hvorfor det er prester i Forsvaret og hvorfor jeg synes det er viktig å feire gudstjeneste på
øvelse. Samt at jeg ønsker å fortelle litt fra én gudstjeneste i felt som kanskje kan illustrere noe av dette.
For å si litt om den nevnte øvelsen først: Kp 1 var på øvelse i marka, og vi hadde lagt inn en midnattsgudstjeneste
med påfølgende "kirkekaffe" i programmet den ene kvelden. Dette var ikke (alene) fordi vi skulle gjøre noe hyggelig,
men foranledningen var koblet opp mot hva vi øvde på: Lagene skulle ut på endel oppdrag som i den virkelige
verden ville medført at mange ikke ville overleve. Det var høy risiko forbundet med det vi skulle gjøre. Denne gudstjenesten
var altså en del av de forberedelsene man naturlig ville gjøre i en reell situasjon. Rammen rundt gudstjenesten
var så bra som det går an å ønske seg. Vi hadde rigget oss til med alter, kors og "kirkeklokke" ute i skogen.
Rundt oss var det skog på tre kanter. På den fjerde siden, fem meter på nedsiden av oss, lå det et lite vann, og det
var blikk stille. Dette var kirken vår. Det var helt stjerneklart og kun én dag siden fullmåne. Månen lå rett over tretoppene
på andre siden av vannet og var alterbildet vårt. Midt ute i dette satt vi og hadde et lite "møtepunkt" med
Gud. For det er det en gudstjeneste er; Et møte med Gud.
Det er altså dette med sammenhengen vi er i. Normalt ønsker vi gjerne å klare oss selv. Kanskje er det derfor vi ikke
er så opptatt av tro i det daglige. Men vår sammenheng er litt utenom det normale. For under "normale"
omstendigheter går ikke mennesker rundt og bruker AG-3 som en avansert type hullemaskin. Sånn at når vi gjør
det, f.eks. på øvelse (eller i krig), blir ting gjerne litt mer eksistensielle enn det de er til daglig, for tanken om død er
ofte skremmende. Og det er bra at det er sånn. Men da trenger vi også å få satt dette i et litt større perspektiv. Hvis
ikke kan vi fort miste "gangsynet" fullstendig. Derfor tror jeg at vi trenger å feire gudstjeneste på øvelse, fordi vi i den
sammenhengen vi er, så trenger vi et "møte" med Gud. Ikke da for å legitimere de handlinger vi kommer til å gjøre,
men for å klare å opprettholde min menneskelighet! Og ikke minst fordi det oppleves viktig for mennesker å ha "gjort
opp" for seg. At dette forsterkes under omstendigheter hvor dette kan være siste sjanse til å få gjort opp i livet, vil vel
da neppe forundre noen…. Det er også i dette perspektivet presten har sin rolle. Både som gudstjenesteleder i det
"offentlige rom" og som "skriftefar" under fire øyne.