FV 43 Listervegen - Brogata Farsund kommune

Reguleringsplan planbeskrivelse
4.2.2 Nasjonale kulturhistoriske bymiljøer.
Farsund var i eldre tider kjent for sin gode havn, strategisk beliggende på den værhårde
strekningen rundt Listalandet. I andre del av 1700-tallet vokste stedet fram som et betydelig
kjøps- og ladested i regionen. Napoleonskrigen og tiden etter (1800-1835) ble derimot en
nedgangstid og veksten stagnerte. I forbindelse med den nye formannskapsloven ble Farsund
bykommune i 1837. Og de gode tidene innen seilskutefart og handel gjorde at byen igjen
vokste raskt fram mot århundreskiftet.
I 1901 ble byen herjet av en av de mest omfattende bybrannene i nyere tid, kirken og 250 hus
brant ned. De nedbrente strøk fikk en ”moderne” reguleringsplan der gatene ble rettet ut, gjort
bredere og sentrumsbebyggelsen ble seksjonert med ”branngater” i en helt ny kvartalsstruktur.
Murtvang ble ikke innført da planen ble godkjent, men en rekke sentrale bygårder i nedre del
av byen ble likevel oppført i mur, mens øvrige kvartaler som i hovedsak består av
boligbebyggelse ble oppført i tre. Mesteparten av byen ble gjenoppbygd i løpet av tre år. En
mindre brann i 1904 førte til at murtvang nå ble innført. Fra å være en lite strukturert og
”selvgrodd” byplan med til dels frittliggende hus og uthus i ulik størrelse, fikk byen nå sitt
preg av stramme, rette husfasader oppført helt opp til de gesimshøydene som
reguleringsplanen tillot.
Fra de eldste tider har sjøveien vært den viktigste trafikkåren, enten en skulle reise til de indre
bygder, andre norske byer eller utenlands. Beskjedne kjerreveier forbant byen med
Listalandet, men ellers var kystbåtene hovedforbindelsen til Stavanger og Kristiania. Da
vegnettet ble utbygd i første del av 1900-tallet og bilene gjorde sitt inntog, førte de
topografiske forholdene til at hovedveien den gang som i dag måtte ledes gjennom sentrum. I
sin tid en beskjeden trafikk som ble hilst velkommen, med et gatenett som hadde kapasitet i
mange år framover. Hovedtrafikkåren, Listervegen, førte trafikken over Nytorvet og videre
gjennom sentrum, slik tilfellet var i de fleste norske byer på den tiden.
Gjenreisningen etter bybrannen i 1901 førte til et forholdsvis helhetlig preg i sveitserstil
tilpasset byens tette fasaderekker. Sveitserstilen dominerer bebyggelsen i den øvre delen av
byen, men murbebyggelsen i de nedre delene av byen domineres av Jugendstilen.
Murbygningene til tross fremstår Farsund som en treby også etter bybrannen. Helt nord i
delområde sentrum ligger et gateløp langs Vestersiden der den tidligere selvgrodde
bystrukturen fra før bybrannen er bevart, innimellom nyere industribebyggelse. Vedlagt
utsnitt av forslaget til arrondering av nasjonale kulturhistoriske bymiljøer
Velstandsøkningen og biltettheten etter 1960-årene økte presset på gatenettet og tungtrafikken
gjorde seg merkbart gjeldende, også som følge av sterk industriutbygging i regionen. Ny bro
og forbindelsen gjennom Brogaten ble en avlastning for sentrumsgatene, men byens kuperte
topografi gjorde at den vegmessig sett ble en bratt og uoversiktlig løsning i det stadig mer
belastede krysset til Listervegen. Flere utredninger er utført med siktemål å lede trafikken helt
utenom sentrum, uten at en har klart å finne en ny realiserbar veglinje. Over en strekning på
ca. 1 km må derfor fylkesvegen tilpasses Farsunds historiske og bygningsmessige bystruktur.
Konfliktene som oppstår mellom verneinteresser, utbyggingsinteresser og vegtekniske forhold
må avveies særdeles nøye, og i mange tilfeller løses med avbøtende tiltak. Slik som: flytting
av hus, støydempende tiltak, nedsatt hastighet, reduserte siktsoner, regulerte og tilpassede
kjøremønster, markerte fotgjengeroverganger, avlastningsveger osv, selv om dette ikke er
optimalt for standarden på en fylkesveg.
I Farsunds kulturhistoriske bymiljø blir selve gateløpet og gateløpets vegger, markert av
husfasadene på dels en, dels begge sider, et viktig vernehensyn. Trefasader, murfasader og
Fv 43 – Listervegen – Brogata i Farsund.
33