bibelsk tro 5 - Lyd i Natten

Bladklipp
5/2011
Hvor er kraften?
Av Hans Erik Nissen
Gjennom de senere årtier har spørsmålet om
kraft vært meget aktuelt. Tallrike kristne ut over
jord har vært opptatt av det. Tusener er reist
halve verden rundt for om mulig å møte det de
mangler. Og mange har vitnet: Jeg har funnet
det! Men var det sannheten? Hvorfor har mange
frimodige bekjennere stadig antennene ute
for å fange opp de nye signaler? Hvorfor skal
pilgrimsreisene til USA gjentas?
Men også blant dem som aldri brøt opp, sprer
det seg en forstemmende erkjennelse av at det de
tror har alt for lite gjennomslagskraft, ikke bare
i verden utenfor kirken, men også i deres eget
åndelige liv. Mange spør: Hvor mye kristendom
er det igjen i mitt eget liv om noen årtier?
Hvordan vil det se ut i Guds menighet? Vil tallet
på tomme stoler øke?
Det er alltid godt å lære av historien. Under
rasjonalismen i 1700 tallet forkynte Voltaire at
kristendommens dager var talte. Det var ikke
uten grunn. Den kristendom han så omkring
seg var uten saft og kraft. I dag kunne han ha
sagt det samme om han bare så på Europa. For
noen år siden hadde vi besøk av Linsey Brown
som arbeidet i det evangeliske studentarbeid
i Paris. Han har et inngående kjennskap til den
åndelige situasjon i Europa. Jo lenger en drar
mot syd, desto færre personlige kristne. Vi synes
at forholdet i vårt eget land er alt annet enn
oppmuntrende.
Guds kraft. Under de store vekkelser i 1800 tallet
ble den korsfestede tegnet for tilhørernes øyne,
og det vendte opp og ned på alle ting.
Vår framtid er avhengig av vårt forhold til
ordet om korset.
I mye lovsang er ikke korset nevnt. Den
kristenhet som har lagt korset bak seg tappes
for kraft. En kan opphøye og prise Gud aldri så
mye, en kan skape en oppløftet stemning, men
en etterlates med en underlig tomhetsfølelse. Det
gjør en ensom og motløs. En føler seg avmektig
over for syndens mange fristelser. Bak det hele
gnager den dårlige samvittighet.
Det eneste som kan gi oss kraften igjen er å
vende tilbake til kraftsenteret Korsets ord. Det er
det få kristne som tror. Forsoningen anses for noe
kjent. Men sannheten er at intet har vi mer bruk
for enn evangeliet.
På samme måte som en kan være legemlig
syk uten å vite det, kan en også lide av en åndelig
mangelsykdom uten å være seg det bevisst.
Tallrike av de kristne som synes at de mangler
kraft, vil benekte grunnen til sin tilstand: de
mangler fred. Denne velsignede, dyrebare
hjertefred, som en kan trekke seg tilbake til
under all menneskelig nød, i sykdom, etter fall og
nederlag og under Satans stormangrep.
Hjertefreden er forsoningsfreden. Det er
blodets fred. Det er paktsfreden. Det er freden
over all forstand. Det er den fred som gjør en
kristen uovervinnelig.
Kraften er i Lammets blod. Fyller forsoningsofferet
hjerte, tanke og sinn, er kraften ikke noe
som skal søkes. Da er din sjel ett med kraftfeltet,
og da bryter seierstonen fram.
Blodet og seieren hører sammen. Jo mer din
tro retter seg mot Lammets blod, og du løfter det
fram for Gud i bønn, lovsang og tilbedelse, desto
mer fylles du av seierskraft. Seieren ligger ikke
i noe hos deg. Beslutninger, anstrengelser, nye
metoder og målsettinger kan være aldri så riktige
og gode, men de mangler kraft. Men det er det i
Korsets ord.
I det nye året skal vi minne hverandre om at
vår tro skal rette seg mot det eneste: Vi vil ikke
vite av noe annet blant dere, uten Jesus Kristus,
og ham korsfestet.
16