Nr 3-2010 - HivNorge

POSITIV 

Utgitt av HivNorge | nr. 3-2010 

1 

Megatreff med 

Mette-Marit 

Kondomer 

a la Cuba 

Mannen min 

drikker for mye 

PER MILJETEIG: 

Hivaktivist og bestefar 

positiv • NR 3 – 2010 

Ble fadder 

etter ferietur 

Sliter med løs mage 

FOTO: MARIANNE LIND

LEGEMIDLER | ERNÆRING | SÅRPRODUKTER | STOMI | ALLERGI | ASTMA | DIABETES | INKONTINENS 

HIV POSITIV? 

Hos MEDICUS PLESNER APOTEK 

møter du fagpersonell med 

spesial kompetanse. Vi har taushetsplikt 

og lover diskresjon. 

Legemidlene kan du hente i apoteket 

eller du kan få medisinene kostnadsfritt 

levert hjem til deg, i nøytrale 

esker. Legemidlene leveres med 

nøytrale budbiler, eller kan hentes på 

nærmeste postkontor. 

FRI 

FRAKT! 

Som kunde i vårt apotek får du 

fordelaktige priser i apotekets 

selvvalg. Du vil få en 

fast kontaktperson. 

Kom innom oss i Pilestredet 

eller ta kontakt med oss 

på telefon. Spør etter 

Valeria eller Yen. 

Bestilling og veiledning: 

45 41 80 00 

Her finner du oss: 

MEDICUS PLESNER APOTEK Oslo | Pilestredet 7 

Lev godt i 

trygge hender. 

www.medicus-plesner.no

SLØYFA 

«Den røde sløyfa er det internasjonale 

symbol for hiv/ aids problematikken. 

Den symboliserer støtte til de som lever 

med hiv/aids og folkene rundt dem, 

et ønske om mer informasjon og opplæring 

til mennesker som ennå ikke er 

smittet, håpet om å finne effektive behandlingsmetoder, 

kurer eller vaksine 

mot hiv/aids, og medfølelse for de som 

har mista venner eller familie pga aids. 

Alle kan gå med sløyfa. Den betyr ikke 

at du er homofil eller har sykdommen, 

slik mange tror. Er det noen som tilbyr 

deg en slik sløyfe, bør du ta den i mot i 

respekt for aidsrammede!» 

Cathrine (17) 

særoppgave om hiv og aids 

4 

8 

30 

34 

innhold: 

wien 2010 

Nesten 20.000 kjendiser, 

kongelige, vitenskapsmenn, byråkrater, 

politikere og aktivister 

samlet seg i Wien i slutten av 

juli til den 18. internasjonale 

aidskonferansen. 

KONDOMER 

på cuba 

Etter fem tiår med økonomiske 

sanksjoner mangler kubanerne det 

meste. Men kondomer har ikke 

Fidel Castro og hans kumpaner 

ikke villet spare på. Ettersom det 

er mangel på ballonger tjener 

kondomene også en funksjon i 

barneselskaper. 

drikker mye 

Jeg har vært samboer med en 

hivpositiv mann i to år. Da vi ble 

sammen drakk han alkoholfritt, 

etter et halvt år begynte han å 

drikke alkohol igjen. Psykologen 

svarer. 

vil bli gravid 

En 30 år gammel hivpositiv 

kvinne vil gjerne bli gravid og 

lurer på hvordan hun skal gå 

frem. Juristen svarer. 

POSITIV 

UTGIVER: HivNorge 

Christian Krohgs gate 34 

0186 Oslo 

Ansvarlig 

redaktør 

Evy-Aina Røe 

Redaksjon/layout: 

Arne Walderhaug 

SPOGOPOGO 

Det begynte med en luksusferie for 

skuespilleren Mari Maurstad. Hun 

var på tur med sønnene sine i Kwa- 

ZuluNatal i Sør-Afrika, og besøkte 

en zululandsby mellom paraplydrinker 

og krokodiller. Der traff hun 

sykepleieren Aurelia Mhlongo og i 

løpet av tolv minutter var livet hennes 

forandret. I løpet av ett år var 

Zulufadder en realitet. – Hjelper du 

kvinnene med å skaffe seg en inntekt, 

hjelper du samtidig barna deres 

til et bedre liv, sier Maurstad. 

Bidragsytere 

Evy-Aina Røe 

Olav André Manum 

Arne Walderhaug 

Frank O. Pettersen 

Ragnar Kværness 

10 

16 

22 

Inger-Lise Hognerud 

Bente Bendiksen 

Trykk 

Merkur Trykk A/S, Oslo 

ISSN 0809-9391 

HIVAKTIVIST 

og BESTEFAR 

HivNorges tidligere 

styreleder Per Miljeteig 

er nå pensjonist, men har 

fortsatt sterke meninger 

om det å leve med hiv i 

Norge. 

TILBAKE i 

SKAPET 

Ensomhet og diskriminering 

mer enn medisinske 

plager ser ut til å være 

det hivpositive frykter for 

sin alderdom. Det sosiale 

aspektet, både for å treffe 

andre og forebygge stress 

og ensomhet, blir viktige 

arbeidsområder i fremtiden. 

FORMIGIVING: 

Concorde as 

positiv • NR 3 – 2010 3

AIDSKONFERANSEN I WIEN 

“Manglende politisk 

Øverst fra venstre: Sangeren Annie 

forsikrer at verden må betale, åpning 

mann i konferansehallen i Wien. [Fo 

4 

positiv • NR 3 – 2010

vilje til endring” 

Lennox taler til forsamlingen, president Bill Clinton 

av Global Village (nederst til venstre) og en enslig 

to: IAS/Workers’ Photos] 

15 millioner mennesker som lever 

med hiv har behov for øyeblikkelig 

behandling. Bare fem millioner av 

dem får den behandlingen de trenger. 

De øvrige står i fare for å dø om ikke 

bevilgningene økes og målene om 

universell tilgang på medisiner nås. 

Dette var et av hovedbudskapene under 

AIDS2010 – den 19. internasjonale 

hiv/aids-konferansen i Wien – i andre 

halvdel av juli. Etter hvert som den globale 

finanskrisen har slått inn, har land etter 

land redusert sine bevilgninger til Det 

globale fondet til kamp mot aids, tuberkulose 

og malaria. Igjen er det de aller 

fattigste som rammes først. De fattigste 

vil dø først og ti millioner mennesker 

står altså i fare for å dø i løpet av kort tid. 

Det trengs 120 milliarder kroner i løpet av 

tre måneder om innsatsen skal kunne opprettholdes, 

ble det sagt på konferansen. 

Skam over Østerrike 

Dette budskapet lød om igjen og om igjen fra 

ulike scener og talerstoler under konferansen. 

Vertslandet Østerrike ble for eksempel anklaget 

for dobbeltmoral: Mens man regnet med at 

konferansen ville gi en inntekt på 45 millioner 

euro til Wien, har Østerrike som land bidratt 

med en million euro til Det globale fondet. Det 

skjedde i 2002. 

– Det er flaut for Østerrike, tordnet for eksempel 

artisten Annie Lennox fra scenen under 

den store politiske mønstringen på Heldenplatz 

i hjertet av Wien på tirsdag kveld i konferanseuken. 

15.000 mennesker deltok i marsjen og 

mønstringen og det ble delt ut plakater med 

teksten ”Skam over Østerrike!” for å understreke 

akkurat det poenget. 

Andre aktivister pekte på det paradoksale i 

at organisasjoner og aktivister på den måten var 

med på å subsidiere et av verdens rikeste land. 

Konferansen talte ifølge Unaids 19.300 

deltagere fra 193 land. Den foregikk over seks 

dager og presenterte 248 ulike sesjoner på alt fra 

medisinsk forskning til menneskerettigheter og 

hivpolitisk aktivisme. 770 frivillige gjorde sitt til 

at konferansen kunne gjennomføres. 

Øst-Europa 

Wien var dessuten valgt som arena for konferansen 

fordi byen ved Donau ligger helt sentralt 

i Europa og har både geografisk og kulturell 

nærhet til de tidligere kommunistiske østblokklandene. 

Et poeng var å få satt den særegne epidemiutviklingen 

i disse landene på dagsordenen 

og få fokus på hvilke utfordringer mennesker 

som lever med hiv møter i Øst-Europa. 

Mer enn 14.000 mennesker skrev i løpet av 

uken under på ”Wien-erklæringen”, et politisk 

dokument som blant annet tok sikte på skape 

vilkår for å bedre det hivforebyggende arbeidet 

blant stoffbrukere. Initiativtakerne 

til erklæringen pekte på at det trengs 

en langt mer fornufts- og vitenskapelig 

basert narkotikapolitikk om man skal 

få bukt med hivepidemien blant sårbare 

grupper som stoffbrukere og sexarbeidere. 

Rettighetsaspektet var sentralt også i denne 

erklæringen. Enkelte kritiske røster advarte 

imidlertid mot erklæringen og hevdet den ville 

slippe løs krefter som blant annet gjorde tiltak 

mot trafficking vanskeligere. 

Rettighetsaspektet sto imidlertid i fokus for 

hele konferansen, ikke overraskende kanskje, 

siden mottoet var Rights here, right now! (Rettigheter 

her og nå!). Både fra talerstolene og fra 

aktivisthold ble det understreket at kriminalisering 

ikke var veien å gå om man skulle ha noen 

som helst mulighet til å temme epidemien. 

Avkriminalisering og menneskerettigheter 

Avkriminalisering og sikring av menneskerettigheter 

for alle sårbare og utsatte grupper ble 

ettertrykkelig slått fast som eneste effektive 

mulighet. Delegatene hamret inn at kriminalisering 

driver epidemien og har liten eller 

ingen forebyggende effekt. Konsekvensene av 

denne viten burde føre til at kriminalisering av 

hivsmitte og det å utsette andre for slik smitte 

burde avskaffes. Likeså kriminalisering av sex 

mellom menn, kriminalisering av kjøp og salg 

av seksuelle tjenester samt besittelse av små 

kvanta narkotika til eget bruk. Et stort flertall 

av konferansedeltagerne samlet seg bak disse 

synspunktene. 


AIDSKONFERANSEN I WIEN 

Unaids-toppen Susan Timberlake understreket 

for eksempel under et diskusjonsmøte på 

Norges offisielle stand at avkriminaliseringspolitikken 

burde få konsekvenser for Norge og at 

Unaids kom til å arbeide for en slik utvikling i 

Norge. – Norge burde avkriminalisere hivsmitte, 

avkriminalisere kjøp av seksuelle tjenester 

og avkriminalisere besittelse av små kvanta av 

narkotika til eget bruk, slo hun fast. 

Passer ikke inn 

Australieren John Godwin – forsker fra UNDP 

– kunne dessuten fortelle hvordan undertrykkende 

og diskriminerende lover ikke bare ble 

brukt for å forfølge og ødelegge livet til enkeltindivider 

som ikke passet inn i samfunnets 

normer, men at hivforebyggende tiltak også 

kunne utnyttes som bevis på at enkelte levde et 

”avvikende” og dermed uønsket liv. 

– Kondomer i vesken blir for eksempel 

brukt som bevis for at en person kan være 

prostituert, noe som er forbudt i en rekke land 

i Asia og i stillehavsområdet, fortalte Godwin. 

Han la til at diskriminerende lover ofte tvang 

menn som har sex med menn og transseksuelle 

over i sexarbeid fordi ingen andre muligheter 

finnes for dem til å tjene til livets opphold. 

Når da det eneste effektive middelet de har til 

å beskytte seg, nemlig kondomet, brukes som 

bevis på at de driver en ulovlig og straffbar 

geskjeft, hvordan skal de da beskytte 

seg? – Og hvordan skal vi drive forebyggende 

arbeid, tordnet Godwin fra en av 

sesjonsrommenes talerstoler. 

Han understreket imidlertid at selv 

om avkriminalisering og juridiske reformer 

var den riktige og nødvendige veien å gå, 

måtte det skje i samarbeid med lokalsamfunnet 

og lokale ledere, inklusive religiøse ledere. Å tre 

uønskete reformer ned over hodet på et lokalsamfunn 

ville bare fungere mot sin hensikt, 

understreket Godwin. 

Dette var et slags gjennomgangstema, reform 

ja, avkriminalisering ja, men samtidig må 

man bygge bevisstheten om nødvendigheten av 

likeverd og menneskerettigheter og at samfunnet 

som helhet er tjent med reformene. 

Medisinsk sett så konferansen ikke ut 

til å by på de store nye oppdagelsene. En av 

oppdagelsene som imidlertid fikk mye medieoppmerksomhet 

var en gele kvinner kan bruke 

for å forebygge smitte. Geleen inneholder små 

mengder av et antiretroviralt preparat som 

etter omfattende tester i Sør-Afrika ser ut til å 

kunne forebygge hivsmitte i nesten 40 prosent 

av risikosituasjonene kvinner kan komme ut 

for. Preparatet ble hilst velkommen fordi det 

ville kunne være med på å gi spesielt afrikanske 

kvinner større beskyttelse og større mulighet til 

å ta kontroll over sitt eget seksualliv. Man regnet 

med at bare i Sør-Afrika alene ville et slikt 

preparat kunne forebygge en halv million nye 

smittetilfeller blant kvinner i løpet av de neste ti 

årene. Sør-Afrika er det landet i verden som har 

den største befolkningen som lever med hiv. 

HivNorges deltagelse 

HivNorge var til stede med en fem-mann/kvinne 

sterk delegasjon. Deltagelsen på konferansen 

ble verdifull både i forhold til å skaffe seg ny 

kunnskap og i forhold til å utvide det hivpolitiske 

nettverket. HivNorges juridiske konsulent 

Inger-Lise Hognerud sa det slik: 

– Det er et fantastisk trøkk her og vi kommer 

i kontakt med utrolig mange ulike ressurspersoner. 

Vi får også tilgang til ny kunnskap og 

nye rapporter som vi kan bruke i vår kamp for 

hivpositives rettigheter hjemme i Norge. Vi har 

også klart å skaffe oss nye juridiske kontakter 

og har også styrket våre nettverk i de 

store internasjonale organisasjonene. 

Det er svært viktig for oss. 

Hognerud er glad for konferansedeltagelsen 

også har skaffe HivNorge 

et større nettverk i Europa. Hun mener 

at styrkingen av det europeiske samarbeidet 

mellom hivpositives interesseorganisasjoner er 

viktig. 

Det største problemet med konferansen sett 

fra et norsk synspunkt var at norske politikere 

glimret med sitt fravær. De kunne vel kanskje 

også ha hatt godt av en kunnskapsoppdatering 

og skaffet seg et innblikk i forhold til hva avkriminalisering 

og menneskerettigheter betyr i det 

hivforebyggende arbeidet? 

• Tekst: Olav André Manum 

Øverst fra venstre: 15.000 mennesker tok til gatene en kveld for å demonstrere for menneskerettigheter 

og mot kutt i bevilgningene. Kronprinsesse Mette-Marit vekker alltid pressens 

oppmerksomhet og var i Wien med sitt engasjement for ungt lederskap. Korridoren i konferanseområdet 

ble okkupert av bostedsløse som er ekstra sårbare for smitte og nederst til 

høyre åpning av Global Village. [Foto: IAS/Workers’ Photos] 

6 



ILLUSTRASJONSFOTO: scandinavian stock photo 

MOSAIKK 

Kondom i USA 

Menn som har sex med menn i New York er 

flinkere enn heterofile kvinner til å insistere 

på bruk av kondom under analsex: Bare 23 

prosent av kvinnene brukte alltid kondom 

under analsex mot 63 prosent av homsene, 

ifølge en undersøkelse gjennomført av New 

York City’s Health Department. 943 kvinner 

testet hivpositive i New York i 2008. [POZ] 

Kondom på Cuba 

Etter fem tiår med økonomiske sanksjoner 

mangler kubanerne det meste. Men en ting 

har Fidel Castro og folkene hans ikke villet 

spare på: kondomer. De fås over alt og for 

en svært billig penge. Det har sannsynligvis 

vært en viktig medvirkende årsak til at 

forekomsten av hiv er lav på øya, under 0,1 

prosent. Av en befolkning på godt over 11 

millioner lever 6.200 med hiv. 

Kondomene fyller imidlertid en rekke 

andre funksjoner på øya: For eksempel når 

foreldrene ikke får tak i ballonger til barneselskap, 

kjøper de kondomer i stedet, blåser 

dem opp og lar barna dekorere dem med 

tusj. Eller hvis man skal ha med seg litt vin 

og ikke har en flaske tilgjengelig: Fyll opp en 

kondom! De brukes dessuten til ballonger på 

konserter og som badeballer på stranda. Et 

knippe oppblåste kondomer fungerer utrolig 

nok også som bøye for å få et fiskesnøre til å 

drive langt til havs. Det er nemlig ikke helt 

enkelt å få tilgang til båt på Cuba heller… 

Så da hjelper kondomene til med matauken! 

[POZ] 

MALAYSIA 

72 prosent av alle 

hiv-positive i Malaysia 

er muslimer skal vi tro 

en undersøkelse som 

er gjennomført av det 

malaysiske aidsrådet. 

I begynnelsen av juni i 

år var det 87.710 mennesker 

med hiv i landet. 

Man regner med at ni 

nye smittes hver dag. 

Antallet kvinner med 

hiv har steget fra ni 

prosent til 20 i løpet av 

de siste ti årene. Dette 

melder Malai Mail. 

RISIKO I 

De som bruker glidemiddel 

under analsex 

har tre ganger større 

mulighet for å bli smittet 

av hiv og andre 

seksuelt overførbare 

infeksjoner enn de som 

ikke gjør det. Dette 

ifølge en undersøkelse 

som ble presentert på 

International Microbicides 

Conference i 

den amerikanske byen 

Pittsburg i mai. [POZ] 

RISIKO II 

En undersøkelse presentert 

på den internasjonale 

konferansen for 

mikrobicider i Pittsburg, 

USA i mai, avslører at 

graviditet er farlig for 

hivnegative menn. Risikoen 

for å bli smittet 

av en positiv partner er 

dobbelt så stor under 

graviditet som når 

hun ikke er det. Om 

paret har ubeskyttet 

sex under graviditeten, 

naturligvis. [Avert] 

ILLUSTRASJONSFOTO: CRESTOCK 

Fritt fram 

Etter at USA fjernet reiserestriksjonene for hivpositive i januar har en 

rekke land fulgt etter. Namibia er ifølge Unaids siste land på listen. 

Namibia fjernet restriksjoner på alle smittsomme sykdommer 1. juli. 

Unaids-sjef Michel Sidibé er glad for at også Namibia har endret 

lovverket. – Reiserestriksjoner for hivpositive har ingen hensikt og 

virker mot den globale kampen mot hiv og aids, sier han til Unaids’ 

hjemmeside. Unaids er av den oppfatning at alle mennesker skal ha 

rett til reise uavhengig av hivstatus. Etter at Namibia har fjernet sine 

restriksjoner har 51 land nå en eller annen form for restriksjoner for 

innreise og/eller opphold basert på positiv hivstatus. Fem land har 

innreiseforbud for hivpositive mens 22 land utviser hivpositive om 

det skulle bli oppdaget. Ifølge Unaids vil Ukraina snart fjerne sine 

restriksjoner. 

Kriminaliserer 

19. mai 2010 vedtok det ugandiske parlamentet å innføre en nye 

lov som kriminaliserer hivsmitte, innfører tvungen hivtest for 

enkelte grupper og pålegger helsearbeidere å avsløre hivstatusen til 

disse gruppene, melder Human Rights Watch. Gruppene som kan 

tvangstestes er gravide kvinner og deres partnere, de som mistenkes 

for seksuelle overgrep og deres ofre, stoffbrukere og sexarbeidere. Å 

bryte denne loven kan medføre opp til ti års fengsel. Det er ikke bare 

homofile som går dystre tider i møte i Uganda. 

Vaginalringer 

The International Partnership for Microbicides 

er i ferd med å undersøke om en vaginalring 

som slipper løs små doser med et 

antiretroviralt preparat gjennom en periode 

på tjueåtte dager. Etter endt periode byttes 

ringen ut med en ny. Vaginalringer brukes 

ofte i USA og Europa for å regulere hormoner 

hos kvinner. Ringene føres inn i vagina 

og for de fleste kvinner blir de liggende ved 

inngangen til livmorhalsen. De blir værende 

under sex og merkes ikke. IPM håper at en 

slik ring som doserer ut et ARV skal kunne 

gi en effektiv beskyttelse mot hivsmitte, 

samtidig som den gir kvinnene som bruker dem større kontroll 

over muligheten til å beskytte seg også i de tilfellene hvor mannen 

nekter å bruke kondom. Ringene testes ut i Sør-Afrika, siden spesielt 

afrikanske kvinner har behov for denne typen beskyttelse. En gruppe 

kvinner får ringene med anti-hivpreparatet, en annen gruppe får placebo. 

Alle får kondomer, rådgivning og kunnskap om hvordan man 

best kan beskytte seg mot hiv. 3000 kvinner smittes av hiv hver dag, 

og aids er den vanligste dødsårsaken blant kvinner mellom 15 og 59 i 

afrikanske land sør for Sahara. Viser ringen seg gi effektiv beskyttelse 

kan metoden være med på å endre denne nedslående statistikken. 

280 frivillige vil delta i undersøkelsen. [POZ/IPM] 

8 


Eksplosjon 

Antallet mennesker i Kina som smittes 

med syfilis øker med 30 prosent hvert 

eneste år, ifølge amerikanske New 

England Journal of Medicine. I mai alene 

ble det registrert 32.000 nye tilfeller av 

syfilis. Ingen andre land er i nærheten 

av en slik utvikling. Ekspertene hevder 

at utviklingen henger sammen med det 

kolossale oppsvinget i Kinas økonomi. 

A”sitatet... 

Det er vanvittig å støtte 

homofile, når det er homofile 

som sprer viruset i verden ... 

MOSAIKK 

Øker i Irland 

Antallet nydiagnostiserte hivpositive 

blant irske menn som har sex med 

menn økte med over 42 prosent fra 

2008 til 2009. I rene tall ble det diagnostisert 

97 nye hivtilfeller i 2008. Året 

etter var tallet 138. Det totale antallet 

nydiagnostiserte hivpositive for 2009 

lå på 395, noe som representerer en 

ørliten nedgang fra året før. Irland har 

en befolkning på 4,2 millioner. 

[The Body] 

Tror på analsex 

Kenyanske kvinner og kjærestene 

deres hengir seg til analsex fordi de 

da teknisk sett fremdeles er jomfruer 

når de gifter seg og fordi de tror at 

analsex ikke kan føre til hivsmitte eller 

andre kjønnssykdommer. Problemet er 

at jentene ikke har noen å betro seg til 

og dermed heller ikke får behandling, 

og når de gifter seg er det også svært 

vanskelig for dem å betro seg til ektemannen. 

Dette skriver nettstedet 

Women’s news. 

Barnas ansvar? 

Ugandiske politikere foreslår at hivpositive 

barn skal få vite om sin egen status 

så tidlig som i tiårsalderen, skriver 

nettstedet for global hiv- og aids 

informasjon, IRIN PlusNews. Årsaken 

er at politikerne mener ungene selv 

vil være de beste til passe på at de tar 

sine livsforlengende medisiner som 

foreskrevet. Forslaget har fått blandet 

mottakelse blant helsearbeiderne i 

landet. 

USA 

Det amerikanske programmet 

for å sørge for 

hivmedisiner til positive 

som ikke har råd til å betale 

for disse medisinene 

selv er rammet av kostnadskutt. 

Dermed blir 

ventelistene stadig lenger. 

[Avert] 

Drosjesjåfør i Wien under AIDS2010-konferansen. 

DANMARK 

1.100 kvinner lever med 

hiv i Danmark. Av disse er 

ca 40 prosent danske, 40 

prosent fra Afrika sør for 

Sahara, og de resterende 

20 prosent fra andre land, 

melder Hiv-Danmark. 

NAMIBIA 

Tre namibiske kvinner 

har saksøkt helsemyndighetene 

i landet. De 

hevder at et sykehus har 

sterilisert dem uten at de 

selv har gitt sitt samtykke. 

Myndighetene avviser 

alle krav og hevder at det 

ble gjennomført med de 

tre kvinnenes informerte 

samtykke. [The Body] 

VERDEN I TALL 

390.000 barn dør av aids hvert eneste år, 300 dansker fikk 

syfilis i fjor, 20.000 polske jenter under den seksuelle lavalderen 

føder et barn hvert år, nesten 20.000 deltok på den 

store aidskonferansen i Wien i juli og 4,445 er blitt diagnostisert 

med hiv i Norge siden 1983. (Kilder: FHI, The Body og Avert) 


ET LIV MED HIV 

Hivaktivist 

og bestefar 

HivNorges tidligere styreleder Per 

Miljeteig har 25 års fartstid som hivpositiv. 

Mange av disse årene har han 

brukt på å kjempe politisk for hivpositives 

rettigheter og levekår. 

I 

dag ser han at denne kampen har vært viktig, men den var også en 

strategi for å unnslippe egen hivstatus, for å slippe å forholde seg til 

døden. – I den politiske kampen har jeg kanskje forsømt mine egne 

behov, sier han i dag. 

Miljeteig beskriver seg selv som en privat og innadvendt person. Likevel 

har han i årevis frontet en av de mest utsatte og stigmatiserte gruppene 

i landet og fått blottlagt intime deler av sitt eget privatliv etter at NRK 

”outet” ham på Dagsrevyen i 2002. Det skjedde i forbindelse med en 

reportasje om hiv og vaksiner. Da ble han presentert som ”nestleder i de 

hivpositives forening”. 

Sin politiske karriere startet han i det svært så konservative Riksmålsforbundet. 

Derfra gikk han til Sosialistisk Folkeparti og deltok aktivt i 

kampen mot EEC. Karrieren ble avsluttet som styreleder i HivNorge. Nå 

er Miljeteig pensjonist, men har fremdeles sterke meninger om det å leve 

med hiv i Norge. Han har nå tatt en liten pause i hivkampen, men vil på 

ingen måte slutte å engasjere seg. 

Mangslungen 

Yrkeskarrieren er likeså mangslungen. Han er utdannet psykolog, fikk seg 

jobb i Barne- og familiedepartementet, ble sendt til FN i Genève for å 

være Norges representant i arbeidet med Barnekonvensjonen, flyttet seg 

videre til Unicefs hovedkvarter i New York for å være med på implementeringen 

av konvensjonen og dro så tilbake igjen til Norge for å bygge 

opp barneforskningsnettverket Childwatch International. 

– Hiv ble bestemmende for mitt veivalg, forteller Miljeteig, han tok 

ikke sjansen på en videre karriere med arbeid i andre land. Han var redd 

for å havne i et land der helsetilbudet og holdningene til hivpositive ikke 

var like gode og positive som i Norge. 

– Det å jobbe hivpolitisk ble en slags overlevelsesstrategi, forteller 

Miljeteig, jeg ble paralysert da jeg fikk diagnosen. Husk at for 25 år 

siden var det å få en slik beskjed en dødsdom – folk rundt meg ble også 

livredde. De så nærmest for seg en døende Per. Dette måtte jeg motbevise 

ved å være flinkest, raskest, den mest politisk aktive. Ikke særlig helsebringende, 

kanskje, men en klassisk situasjon: Jeg skulle være med å redde 

10 




12 


verden, men forsømte kanskje meg selv og min egen helse. Jeg gjorde det 

fordi jeg ikke maktet å forholde meg til det jeg trodde var min egen nært 

forestående død. 

Men om Miljeteig unnslapp tanken på døden, i det minste inntil han 

nesten døde av helt andre ting enn hiv og aids for to år siden, unnslapp 

han likevel ikke det han selv beskriver som ”skammen” med å leve med 

hiv. Man opplever skam, redsel for å bli avvist, lever med en følelse av 

aldri å være god nok. 

Få og usynlige 

– Det er mer stigmatiserende å skille seg ut 

med hiv i Norge og Oslo enn det er i andre 

vestlige storbyer, hevder Miljeteig. Han mener 

det skyldes at vi i Norge har maktet å begrense 

epidemien. Det at antallet mennesker som 

lever med hiv i Norge er så lite, blir en ekstra 

belastning for den som gjør det. Hivpositive 

blir usynlige, myteomspunne som gruppe, og 

mytene som lever i befolkningen og blant politikerne 

er åttitalls. Det gjøres lite fra offisielt 

hold for å bekjempe disse mytene. Dermed får 

stigmatiseringen gode kår. 

– Vi har verdens beste hivleger i dette 

landet, sier Miljeteig, men det gjøres ikke nok 

for å bekjempe stigmaet. Her ligger det en stor 

politisk og sosial utfordring fordi vi hivpositive 

skjuler oss og blir usynlige. Usynligheten er et 

problem som bare blir større og større. Vi tør 

“ 

Det er med 

hivarbeid som 

med husarbeid. 

Det synes bare 

hvis du ikke gjør 

det... 

etter hvert ikke gi oss tilkjenne fordi vi er så få. Vi stiller nederst på rangstigen. 

Det har store konsekvenser for våre levekår og vår livskvalitet. 

– Dette gjør meg både fortvilet og sint, sier den ellers milde Miljeteig 

med ettertrykk. 

Sinnet og redselen for å dø, behovet for å holde døden på avstand har 

altså vært drivkrefter i det hivpolitiske arbeidet. Miljeteig startet tidlig. 

Han kom med i Helseutvalget for homofiles første samtalegruppe for 

hivpositive og skaffet seg venner der som han fremdeles betrakter som 

noen av sine nærmeste. Han forsto tidlig at hivpositive selv måtte få en 

stemme der avgjørelsene ble tatt og fremmet krav om at hivpositive skulle 

være representert i Helesutvalgets styre. I HU-regi møtte han også andre 

hivpositive og ideen om en egen interesseorganisasjon vokste frem. Også 

her var Miljeteig en aktiv pådriver, blant annet ved å bidra til etableringen 

av Pluss. 

Men å stå åpent frem ønsket han ikke: – Jeg kunne ikke velge Arne 

Husdals strategi, sier han, jeg hadde familie og en liten sønn å ta vare på. 

Arne Husdal var Pluss’ første frontfigur, en karismatisk og provokativ 

leder og debattant. Han valgte sammen med tre andre å stå frem på 

førstesiden av VG, 4. november 1988. Etter dette var Husdal stadig i 

offentlighetens søkelys som representant for hivpositive. 

Miljeteig hadde imidlertid måtte gjennomføre en annen komme 

ut-prosess. Han skilte seg fra sin kone og sto frem som homofil. Fortsatt 

definerer imidlertid Miljeteig, ekskona og sønnen seg som en familie. 

Motvind 

Det hivpolitiske arbeidet måtte imidlertid Miljeteig legge på is så lenge 

han oppholdt i utlandet. Han engasjerte seg igjen i det som da var Pluss- 

LMA i 2001, ble nestleder året etter, og leder i 2003. I dag beskriver 

han seg selv som skuffet og desillusjonert i forhold til det hivpolitiske 

arbeidet. – Med unntak av Heniksaken i 1987 har vi ikke oppnådd noen 

klare seiere, mener han. Henki Hauge Karlsen 

mistet jobben som bartender fordi han var hivpositiv. 

Han gikk til retten for å få oppsigelsen kjent 

ugyldig. Det ble en viktig prinsippsak som gikk til 

Høyesterett hvor Henki til slutt vant. Hivpositive 

var dermed sikret oppsigelsesvern på linje med 

andre arbeidstakere. 

– Det har vært 25 år i motvind, 25 år i 

oppoverbakke. Mange ganger har vi bare følt det 

som om vi ikke gjør noe annet enn å stange hodet 

i veggen. Men vi har jo faktisk også flyttet veggen 

et par ganger. 

– Vi har maktet å være brysomme, vi har 

langt på vei maktet å være vaktbikkje og å endre 

holdninger og få myndighetene til å ta tak, slår 

Miljeteig fast og nevner fjorårets strategiplan som 

eksempel. Den er et viktig dokument, ikke minst 

fordi myndighetene har basert mye av arbeidet på 

innspill nettopp fra HivNorge. Dermed er hivpositives 

interesser ivaretatt på en bedre måte enn før. 

Heller ikke det faktum at strategiplanen legger til rette for et nødvendig 

omfattende interdepartementalt samarbeid for å ta fatt på utfordringene 

hiv representerer her til lands ville kommet på plass uten gjentatte innspill 

fra HivNorge. 

– Men det er med hivarbeid som med husarbeid. Det synes bare hvis 

du ikke gjør det, sier Miljeteig. 

Ingen politikere 

Han er imidlertid skuffet over at ingen politikere i Norge har gjort hiv til 

sin kampsak. De nærmere 4.000 som lever med hiv i Norge i dag utgjør 

en så liten minoritet at det ikke er noen politisk gevinst å hente, tvert i 

mot. Fordommene og uvitenheten rundt hiv lever så sterkt i befolkningen 

at enhver politiker som støtter hivpositives kampsaker løper en stor risiko 

for å skade sin politiske karriere. 

Særlig straffelovens tidligere paragraf 155, den såkalte hivparagrafen, 

står for Miljeteig som et eksempel på hvor tungt det er å jobbe hivpolitisk. 

Dette er paragrafen som gjør det straffbart med inntil seks års 

fengsel å smitte andre med hiv, eller utsatte andre for slik smitte. Under 

arbeidet med revisjonen av hele straffeloven valgte lovgiverne å beholde 

denne bestemmelsen med mindre endinger til tross for iherdig politisk 

påvirkningsarbeid fra HivNorge sin side. 

Hivpositives interesseorganisasjon mobiliserte både juridisk og me- 



disinsk ekspertise for å formidle til stortingspolitikerne at grunnlaget for 

denne bestemmelsen baserer seg helt og holdent på gammel og utdatert 

kunnskap. 

En halv seier 

– Vi vant en halv seier, sier den tidligere styrelederen i HivNorge, da vi 

maktet å få politikerne til å innse at de kanskje var i ferd med å gjøre 

noe dumt ved å videreføre denne bestemmelsen. Når de nå skal sette ned 

et utvalg for å vurdere eventuelle uheldige og negative konsekvenser av 

bestemmelsen og om hiv og aids bør ut av paragrafen slik HivNorge krever, 

så betyr dette at vi fremdeles har muligheten til å vinne en hel seier i 

denne kampen. Vi har store forventninger om at myndighetene nå tar til 

vettet og en gang for alle får hiv ut av straffeloven. 

– Denne kampen er ett eksempel på motbakkene vi snakker om. 

Bedre blir det ikke av at HivNorge får sine bevilgninger så sent på året 

at å planlegge politiske og myndiggjørende 

aktiviteter nærmest blir en umulighet. At myndighetene 

vedtar den ene glimrende handlingsplanen 

mot hiv og aids etter den andre uten å 

“ 

følge dem opp, hjelper heller ikke nevneverdig i 

forhold til å bedre hivpositives levekår. 

En ting er imidlertid Miljeteig sikker på: 

I sin tid var det riktig å slå sammen Pluss og 

Landsforeningen mot aids. Det er mange 

eksempler på at pasientorganisasjoner rives 

i stykker av indre stridigheter. Det har med 

skam, stigmatisering og sterke følelser å gjøre. 

Det gjør det vanskelig å ha den nødvendige 

avstanden til egne følelser og egen situasjon når 

man skal jobbe politisk. Miljeteig er overbevist 

om at organisasjonsmedlemmene i Pluss-LMA 

og senere HivNorge bidrar til å skape denne 

avstanden og dermed til å gjøre hivpositives interesseorganisasjon 

til en effektiv organisasjon. 

Miljeteig har imidlertid ikke bare grunn til 

å fortvile. Men kanskje har han rett i at det er 

enklere å leve med hiv utenlands og også jobbe aktivt politisk med saken 

ute, nettopp fordi problemene og katastrofen i verden ellers er så utrolig 

mye større enn her hjemme. Hivpolitisk har i hvert fall Miljeteig vært 

med på å oppnå resultater ute: Han har sittet som norsk representant i 

et FN-oppnevnt utvalg som har sett på de innreise- og oppholdsrestriksjonene 

som har rammet og rammer hivpositive i en rekke land. Etter at 

arbeidet ble avsluttet har en rekke land, deriblant USA og Folkerepublikken 

Kina, opphevet sine reiserestriksjoner. 

Eldre og hiv 

Når Miljeteig og flere med ham har levd 25 år med hiv betyr det også at 

det stadig blir flere eldre som lever med hiv. Miljeteig er bekymret over at 

behandlerapparatet ikke tar dette inn over seg. – Hiv i seg selv forsterker 

aldringsprosessen, sier han, og medisinene har bivirkninger som kan føre 

Hivpositive 

har gitt svært 

viktige bidrag ved 

å være levende 

laboratorier for 

utprøving av nye 

medisiner... 

til andre alvorlige sykdommer, men foreløpig ser det ut til at helsevesenet 

her i landet lukker øynene for at disse problemene vil dukke opp i økende 

grad i tiden fremover. 

– Vi har, som sagt, verdens beste hivbehandling til lands, men de har 

tunnellsyn. Jeg har ikke orket å være så sint og skuffet som jeg burde være 

over dette og over at det ikke finnes nasjonale retningslinjer for behandling 

av hiv og aids her i landet. Behandlingen er avhengig av den enkelte 

legens interesser. Dessuten kan jeg ikke fatte og begripe hvorfor vi ikke 

har fått på plass et behandlingstilbud som ivaretar hivpositives psykososiale 

behov og det de trenger av veiledning omkring seksuell helse. Det 

kan da ikke være så vanskelig? Hvorfor er for eksempel behandling for 

lipodystrofi ikke standard behandling slik det er i Danmark og Sverige? 

Lipodystrofi er en bivirkning av enkelte hivmedisiner og arter seg slik 

at fettet fordeler seg annerledes på kroppen enn det som er normalt. De 

hivpositive som rammes, rammes samtidig av nedsatt selvfølelse og får et 

vanskelig selvbilde som ofte knyttes til seksualitet 

og følelsen av ikke å oppleve seg som tiltrekkende. 

– Uansett, sier Miljeteig, 25 år etter at jeg 

fikk diagnosen kan jeg nyte å ha fått like mange 

bonusår. Jeg mistet nesten evnen til å planlegge 

min egen fremtid. Men i dag opplever jeg å ha 

fått være med på en fantastisk historisk og medisinsk 

utvikling. Som hivpositive har vi blant annet 

gitt et svært viktig bidrag ved å være levende 

laboratorier for utprøving av nye medisiner. 

Nyte følelsen av å leve 

– Jeg har ikke gitt meg selv lov til å nyte følelsen 

av å leve fullt ut. Kanskje er det nå på tide å ta 

skikkelig tak i de forsømte følelsesmessige sidene 

ved det å leve som hivpositiv. Kontakten med 

barnebarnet kan være et godt sted å begynne når 

man skal gjenopprette kontakten med ens egne 

forsømte følelser og følelsesmessige behov. 

Miljeteig plukker frem mobiltelefonen og 

henter frem et bilde av barnebarnet Sigurd på pappas fang. Hivaktivisten 

i rollen som bestefar stråler slik av stolthet at journalisten blir helt rørt. 

Det er et sterkt øyeblikk i all sin enkle menneskelighet. Og man kan godt 

tenke seg at lille Sigurd kan fylle noen følelsesmessige rom som den politiske 

kampen for hivpositives rettigheter har etterlatt tomme. Barnebarn 

greier slikt. 

– Foreldrene til Sigurd har bedt hans fire besteforeldre å skrive et brev 

til Sigurd som han skal åpne når han blir voksen. Jeg tar mål av meg til å 

være i live når han åpner det i 2024. Jeg er veldig spent på hans reaksjon, 

sier Miljeteig. 

Og da kan vi kanskje prøve oss med en enkel karakteristikk av Per 

Miljeteig, hivaktivist og bestefar: En realistisk optimist med appetitt på 

fremtiden! 

• Tekst: Olav André Manum Foto: Marianne Lind 

14 



PROFILEN 

MARI MAURSTAD (55), MED ENGASJEMENT FOR ZULUKVINNENE 

16 


Spogopogo 

i Zululand 

FOTO: zulufadder.no 

Det begynte med en luksusferie. 

Skuespilleren Mari Maurstad var på 

tur med sønnene sine i KwaZuluNatal 

i Sør-Afrika. 

På vei til ”paraplydrinkene og krokodillene” 

fikk de norske turistene også med seg 

skyggesiden av Sør-Afrika. De besøkte en 

zululandsby og fikk et glimt av hvordan fattigdommen 

og hiv undergraver både menneskeverdet 

og utviklingsmulighetene. 

På landsbygda i Zululand traff Mari 

Maurstad den pensjonerte sykepleieren Aurelia 

Mhlongo. – I løpet av 12 minutter forandret 

hun livet mitt, sier Maurstad enkelt. Mhlongo 

fortalte om hvordan hun på en pensjon på rundt 

500 kroner i måneden sørget for å holde barna i 

landsbyen med et sundt måltid mat i uka. – Når 

hun kunne, måtte vel jeg makte noe lignende, 

mente Maurstad. Det var i 2004. I 2005 var 

Zulufadder en realitet. 

Det mest synlige resultatet av innsatsen så 

langt er 2.000 solidaritetsnåler HivNorge selger 

til inntekt for Hivfondet og Zulufondet. De perlebroderte 

nålene er laget av 40 zulukvinner som 

er tilknyttet Zulufadder. – Hjelper du kvinnene 

med å skaffe seg en inntekt, hjelper du samtidig 

barna deres til et bedre liv, sier Maurstad. 

Foreldreløse barn 

Men det er først og fremst foreldreløse barn som 

har merket resultatene av innsatsen: tusen barn 

i landsbyene rundt byen Eshowe har fått et nytt 

liv. Gjennom norske faddere får de tilgang på 

medisiner, skolegang, fritidsaktiviteter og de får 

månedlige matesker. Sør-Afrika er har mer enn 

fem millioner hivpositive. Barna rammes spesielt 

hardt. Foreldrene dør og ungene må klare seg 

selv. Selv om bestemødrene og naboene hjelper 

til, er pensjonene alt for små og barna alt for 

mange. Barna mister muligheten til skolegang, 

mat og medisiner. Ikke fordi de mangler rettigheter, 

men fordi de ikke vet at de har dem eller 

ikke forstår hvordan de skal kunne nyttiggjøre 

seg dem. 

– Folk i dette området er så fattige at de 

ikke en gang har råd til å ta bussen til nærmeste 

sykehus for å ta en hivtest, forteller Maurstad. 

– Hvordan skal de da kunne få tilgang på medisiner 

og behandling? Hvordan skal de få nødvendig 

rådgivning og kunnskap til ikke å smitte 

andre? 

Zulufadder sørger for å gi ungene de tar seg 

av både skolegang og opplysning om hvordan de 

skal beskytte seg mot viruset, samt å få registrert 

dem og familiene deres i manntall og andre offentlige 

registre. – Bare det at de får tilgang på de 

rettighetene de faktisk har fra sørafrikanske myndigheter, 

gjør at livene deres materielt sett tar et 

kvalitetssprang, forklarer Maurstad. 

Direkte til barna 

For 200 kroner i måneden kan en norsk fadder 

sørge for mat og skolegang til et barn i Zululand. 

– De to hundrelappene går direkte til barna, 

forklarer Maurstad. – Utgifter til administrasjon 

henter vi andre steder fra. I tillegg til skolegang 

og mat, tilbyr Zulufadder også fritidsaktiviteter 

og forebyggende hivinformasjon til både voksne 

og ungdom. 

Maurstad innrømmer at tabuene rundt sex 

og seksualitet er en stor utfordring, et hinder for 

å drive forebyggende opplysningsarbeid. Men: 

– Blåser du i tabuene og gjentar fakta ofte nok 

går det inn til slutt. Ingen snakker for eksempel 

om sex før ekteskapet. Det skal ikke forekomme, 

men selvsagt skjer det. Å skaffe seg kondom for 

en ungdom er ensbetydende med å innrømme at 

han gjør noe ulovlig. Dermed mister unge muligheten 

til å beskytte seg. 

Humor og sjølironi hjelper henne å nå frem. 

– Det er et fint ord på zulu som heter ”spogopogo”, 

forteller Maurstad. – Det betyr noe så 

enkelt som ”kjøtthue.” Når jeg som hvit omtaler 

meg selv som spogopogo, ler alle henrykt. Isen er 

brutt. Hvite med selvironi og evne til å le av seg 

selv er en sjeldenhet i Zululand. 

Polygami bidrar 

Det er ikke bare sex før ekteskapet som sprer hiv. 

Polygami bidrar, menns makt likeså, og overgrep 

av myndighetspersoner er et fjerde problem. 

Det er ikke sjelden lærerne ønsker sex med elevene 

sine. Lærerne frister med bedre karakterer 

som belønning. – Det som er virkelig ille er at 

tabuene rundt seksualitet er så tilslørende at de 

beskytter overgriperen, forteller skuespilleren. I 

slike tilfeller kan hennes eget fag være til hjelp: 

Gjennom å sette opp teaterforestillinger om 

hva som kan skje mellom lærer og elev, oppdager 

ungdommene at de ikke er alene om å ha 

opplevelsene de har. Dermed blir de lettere å 

snakke om og synliggjøre vanskelighetene. Ved 

å redusere menns makt, for det er ofte menn det 

handler om, legges forholdene bedre til rette for 

forebygging. Maurstad vet imidlertid godt at 

mennene må med. Det må skapes en ny rolle for 

menn i zulusamfunnet, en rolle som bevarer mye 

av deres tradisjonelle verdighet og som samtidig 

skaper større likestilling mellom kvinne og 

mann. – Ikke minst av den grunn er det viktig å 

få med unge gutter, gutter i tenårene med i programmene 

våre, sier Maurstad. 

Livredde for testen 

Det viser seg også at de voksne er livredde for å 

ta testen. De ønsker ikke å vite resultatet. – Og 

når vi først klarer å få dem til å ta testen og den 

er negativ, fortsetter de med usikker sex som 

før. De tror testen er en vaksine mot hiv, sier 

Maurstad, -- dermed har vi fått en ny utfordring 

i opplysningsarbeidet. 

Zulufadder lykkes, hevder Maurstad. – Vi 

lykkes fordi vi både i Sør-Afrika og i Norge ser 

konkrete resultater av det vi gjør, sier Maurstad. 

• Tekst: Olav André Manum 


BILDET 

Flere hundre demonstranter ønsket å få utsatt åpningen av konferansen 

AIDS2010 i Wien i juli for å fokusere på det de mener er 

bokstavelig talt drepende kutt i bevilgningene til kampen mot hiv og 

aids. [Foto: IAS/Marcus Rose/Workers’ Photos]

SMS [ SPØRSMÅL MED SVAR] 

Sliter med løs mage 

? 

Siden jeg begynte med medisiner for 

noen år tilbake sliter jeg fortsatt med løs 

mage og diaré. Selv skifte av medisiner 

har ikke hjulpet på dette. Er det slik at dette 

vil være et evig problem eller finnes det noen 

måter å løse det på? 

Hei! 

Det er riktig at løs mage og diare kan være 

bivirkninger av hiv-medisiner. Men det er forskjell 

på hiv-medisiner og deres tilbøyelighet til 

å gi slike bivirkninger. Derfor virker det rimelig 

at man forsøkte å bytte medisiner hos deg. 

Siden det ikke løste problemet ditt, må man 

kanskje begynne å tenke på alternative årsaker 

til plagene dine. For det første kan hiv i seg selv 

påvirke tarmfunksjonen, og man kunne i så fall 

håpe på en gradvis bedring over tid etter oppstart 

hiv-medisinering. For det andre finnes det 

mange andre grunner til å få løs mage og diare 

som man i så fall må lete etter slik man gjør hos 

personer som ikke lever med hiv. Eksempler på 

slike årsaker er: Cøliaki (glutenallergi, som er 

ganske vanlig og antakelig underdiagnostisert), 

annen matvareintoleranse, kroniske infeksjoner 

(eks. på grunn av parasitter), eller såkalte 

inflammatoriske tarmsykdommer (morbus 

Crohn eller ulcerøs colitt). Det man pleier å 

gjøre for å finne ut av det, er å ta spesifikke 

blodprøver med tanke på. cøliaki, avføringsprøver 

for å se etter blod eller parasitter, og såkalte 

endoskopiske undersøkelser der man ser ned i 

magesekk/øvre del av tynntarm (gastroskopi) og 

endetarm/tykktarm (koloskopi) og ta små vevsbiter 

fra tarmslimhinnen som kan undersøkes 

mikroskopisk. Du bør vel kunne spørre legen 

din om hva vedkommende tenker er årsaken og 

eventuelt foreta neon undersøkelser. 

Konas hivmedisin 

som pep 

?Dessverre sprakk kondomet da jeg forleden hadde 

sex med kona. Selv om jeg trakk meg rett ut føler 

jeg meg urolig. Kona er hivpositiv og går på medisiner, 

og det jeg lurer på er om jeg kan bruke hennes 

medisiner til en såkalt PEP-behandling? 

Hei! 

For det første vil jeg si at man ikke skal bruke andres 

medisiner, for de er foreskrevet den navngitte personen. 

Det betyr at legen har vurdert vedkommendes risikoprofil 

med tanke på bivirkninger ut ifra eventuelle andre sykdommer 

og medisiner vedkommene måtte ha. Det kan 

hende du har en annen risikoprofil i forhold til bivirkninger 

og ikke ville ha fått de samme medisinene om du 

hadde trengt dem. 

For det andre skal det være mulig å få foreskrevet 

såkalt PEP-behandling av legevakt eller infeksjonslege 

innen to døgn etter mulig smitteeksposisjon. 

Jo kortere tid, jo bedre, for sjansen for 

at PEP-en skal være effektiv er størst rett etter 

mulig smitte, det vil si helst innen få timer. 

For det tredje er sjansen for at du var i en 

reell smitterisikosituasjon liten hvis partneren 

din er på såkalt vellykket behandling 

med ikke målbart virus i blod i løpet av 

de siste seks måneder, og dere ikke har (sårdannende) 

kjønnssykdommer som for eksempel herpes. 

Hva er CD4? 

? 

Jeg har hatt en interesse for den 

globale hivepidemien i en årrekke 

og vurderer også å studere fag 

som er relatert til dette for framtidig 

yrkesvalg. I litteratur kommer jeg stadig 

over CD4-tall, og jeg lurer på hva 

det egentlig er og hvilken betydning 

dette tallet har. Og hva er et normalt 

CD4-tall? 

Hei! 

Så bra at du er interessert i hiv og kan 

tenke deg å studere dette videre. CD4- 

tallet refererer til antallet CD4-celler 

man har i blodet (vanligvis, men det kan 

også måles i andre kroppsvæsker eller 

i vev). CD4-cellen er en av flere typer 

hvite blodlegemer (leukocytter/blodceller) 

som er viktige for å forsvare oss mot 

infeksjoner og kreft. Det finnes 

mange typer hvite blodlegemer, 

og disse kan grupperes etter 

hva slags molekyler de har på 

celleoverflaten sin. CD4 er et slikt 

celleoverflatemolekyl og er karakteristisk 

for CD4-cellen som er en veldig 

sentral celle i immunforsvaret vårt; den 

er en slags dirigent for immunresponsen 

som kroppen igangsetter når den møter 

en inntrenger som skal ryddes av veien. 

Dette gjelder spesielt for virusinfeksjoner 

slike som influensa, meslinger, kyssesyke 

og hiv, for eksempel. Når det gjelder hiv, 

har imidlertid viruset vært så lurt at det 

infiserer denne CD4-cellen og bruker 

maskineriet inni denne celletypen for å 

formere seg. Dette skader CD4-cellene 

slik at de dør eller blir drept av kroppens 

eget immunforsvar i et forsøk på å 

utrydde viruset. Over tid faller da CD4- 

tallet i blod ved hiv. Et normalt CD4-tall 

varierer mye mellom person og person 

og mye hos den enkelte over tid, men 

normalt ligger det et sted i intervallet 

600-1200 celler/mikroliter blod. 

20 


ILLUSTRASJONSFOTO: CRESTOCK 

Virker ikke 

ved høy alder 

? 

Min lege foreskrev et skifte av medisiner i vår ettersom CD4- 

tallene var lave. På det tidspunktet viste tallene at virusmengden 

var 8.000 og CD4-tallet 340. Tre måneder senere var 

virusmengden null, men CD4-tallene var fortsatt det samme. Ved 

siste måling var det ingen endring. Jeg er 55 år så jeg lurer på 

om det er slik at medisinene virker tregere når man har nådd 

en viss alder? 

Hei! 

Det er stadig flere over en viss alder, dvs. over 55 år, som 

bruker hiv-medisiner. Heldigvis på et vis, for det betyr at 

flere lever lenger med hiv enn før effektive medisiner ble 

tilgjengelig. Det skjer en god del med kroppen vår etter 

hvert som vi blir eldre, og dette får konsekvenser for 

hvordan vi skal behandles med medisiner. Noen må 

endre doseringen av medisinen sin, andre må bytte til 

en annen medisin, og mange må slutte å bruke andre 

medisiner som de tidligere tålte fint, for at de skal kunne 

fortsette med den eller de viktigste medisinene (her: 

hivmedisinene). Men jeg tror ikke alderen din alene er 

årsaken til at CD4-tallene dine ikke har steget ennå. 

Hos noen kan det ta lang tid før CD4-tallene begynner å 

stige selv om virusnivåene er lave. Noen ganger kan det 

skyldes at man startet litt sent med medisiner, andre 

ganger vet man ikke hvorfor, men hos de fleste vil CD4- 

tallene begynne å stige til slutt. Og hvis ikke CD4-tallene 

stiger, er det likevel grunn til å tro at de CD4-tallene man 

har, fungerer bedre enn tidligere fordi medisinene har 

nesten helt fjernet viruset fra kroppen. 

• Frank O 

Pettersen er lege 

ved Oslo Universitetssykehus. 

• Kontakt 

Spørsmål til denne 

spalten kan sendes 

på epost: positiv@ 

hivnorge.no eller til 

Bladet Positiv, 

HivNorge, 

Christian Krohgsgate 

34, 

0186 Oslo 

Jeg er blitt tynnere i håret 

? 

Jeg har nettopp begynt på medisiner 

og det ser ut til å virke bra. 

Men jeg har de siste månedene 

begynt å bli tynnere i håret og lurer 

på om dette kan ha sammenheng 

med medisinene jeg tar. 

Hei! 

Jeg får ikke helt tak i om hårtapet 

startet før eller etter du startet med 

medisiner, og jeg vet jo ikke hvilke 

medisiner du bruker, men ja, noen 

proteasehemmere kan gi hårtap. 

Det er ikke blant de vanligste bivirkningene, 

men det er altså registrert 

at det kan være en bivirkning av 

noen hivmedisiner. Noen bivirkninger 

er såkalte korttidsbivirkninger 

og vil gå over av seg selv 

innen 1-2 måneder etter oppstart 

med hivmedisiner, men om det er 

tilfellet for deg, kan jeg ikke svare 

på. Du bør ta det opp med legen din 

om det vedvarer. 


REPORTASJE 

22 


Å bli eldre med hiv: Ensomhet og diskriminering, 

mer enn medisinske plager, ser ut til å være det hivpositive 

frykter for sin alderdom. Det er grunn til å tro at det sosiale 

aspektet vil bli viktig å jobbe med. Både for å treffe andre og 

for å forebygge stress og ensomhet. 

Tilbake i skapet? 

Tekst: Olav André Manum – Illustrasjonsfoto: Crestock 


REPORTASJE 

Ingen spøk å bli eldre 

En amerikansk rapport fra Gay Men’s 

Health Crisis (GMHC) konkluderer 

med at innen 2015 vil halvparten av 

alle som lever med hiv være over 50 år. Man 

forventer en tilsvarende utvikling i Norge. Å 

bli eldre med hiv byr på spesielle utfordringer, 

ifølge rapporten. 

Årsaken til denne utviklingen er naturligvis 

at effektiv behandling sørger for at hivpositive 

lever lenger. Et annet forhold er at vi ikke klarer 

å stanse epidemien og at det hvert eneste 

år registreres økende antall nydiagnostiserte. 

En tredje årsak, skriver GMHC i sin rapport 

Growing older with the epidemic: HIV and aging 

fra 2010, er at et økende antall over 50 blir 

smittet: De oppfattes ikke som en risikoutsatt 

gruppe. Eldre har jo ikke sex! Sannheten er 

imidlertid at eldre har sex lenger ut i livet og 

mange må finne seg nye partnere på grunn av 

skilsmisse eller dødsfall. At de ikke oppfattes 

som en risikogruppe er en medvirkende årsak 

til at de har usikker sex og at deres hivstatus 

ikke blir oppdaget. 

Selv om hivpositive lever lenger, kan ikke 

en gang en effektiv behandling sørge for at 

de lever like lenge som hivnegative. Selv om 

han eller hun holder seg strengt til de kravene 

behandlingen krever, kan en hivpositiv bare 

forvente å leve to tredjedeler av tiden en hivnegativ 

gjerne forventer. Hivpositive stoffbrukere 

har enda kortere forventet levealder. 

De helsemessige utfordringene for eldre 

hivpositive stopper imidlertid ikke der. Rapporten 

fra GMHC slår fast at eldre hivpositive 

har flere sykdommer enn sine jevnaldrende 

hivnegative, mange av dem er ikke vanligvis 

knyttet til en hivinfeksjon. ”Færre enn en tredel 

av alle dødsfall blant hivpositive skyldes sykdommer 

som vanligvis ikke forbindes med hiv,” 

skriver GMHC blant annet. Samtidig viser 

undersøkelser at hivpositive eldre får oftere 

sykdommer som vanligvis rammer eldre. De 

foreløpige resultatene fra en studie gjennomført 

av britiske Terrence Higgins Trust konkluderer 

med at eldre hivpositive er dobbelt så utsatt for 

langvarige og ofte dødelige sykdommer som 

sine negative jevnaldrende. 

Gay Men’s Health Crisis viser til en tilsvarende 

studie blant eldre hivpositive i New 

York. Mer enn 90 prosent av respondentene 

her hadde en alvorlig tilleggsykdom, 75 prosent 

hadde to. Den samme studien slo også alarm 

om at nærmere 50 prosent av denne pasientgruppen 

slet med psykiske problemer, særlig 

depresjon i tillegg til somatiske sykdommer. 

Å bli eldre gir lavere CD4-produksjon. Det 

“ 

Hivpositive 

eldre får oftere 

sykdommer som 

vanligvis rammer 

eldre ... 

samme gjør hiv. Eldre produserer færre CD4- 

celler enn yngre, og viruset ødelegger de samme 

cellene. Selv under behandling er altså eldre 

hivpositive mer sårbare enn yngre som får den 

samme behandlingen. Det kan være en medvirkende 

årsak til at eldre hivpositive er mer sårbare 

og utsatte for en rekke andre sykdommer 

som ikke vanligvis forbindes med hiv eller aids: 

GMHC peker på at eldre hivpositive har større 

risiko for hjerte- og karsykdommer, en rekke 

former for kreft, nyre og leversykdommer samt 

ulike former for benskjørhet. 

Problemet er at man ikke vet om det er viruset 

som er årsaken til denne utsattheten, om 

det er en del av en naturlig aldringsprosess, om 

det er medisinene som brukes for å holde hiv i 

sjakk eller om det er kombinasjonen av antiretroviralene 

og annen medisin, eller om det er 

en kombinasjon av flere av disse faktorene. 

Når det gjelder hjerte/kar-sykdommer, for 

eksempel, viser GMHC til en studie som med 

stor grad av sannsynlighet slår fast at enkelte 

antiretrovirale medisiner, spesielt proteasehemmere, 

ser ut til å være en medvirkende årsak 

til at hivpositive eldre i større grad enn andre 

pådrar seg hjerte/kar-sykdommer. 

Ulike kreftformer rammer eldre hivpositive 

hyppigere enn hivnegative eldre. Hivpositive 

eldre er nær dobbelt så utsatt for ulike former 

for kreftsykdommer enn den generelle 

befolkningen. Homofile og bifile menn er 20 

ganger mer utsatt for endetarmskreft enn gjennomsnittsbefolkningen, 

mens hivpositive er 40 

ganger mer utsatt. 

Også beinskjørhet ser ut til å ramme hivpositive 

eldre i økende grad. Hivpositive pasienter 

har opp til ti ganger så stor sjanse for å utvikle 

beinskjørhet som den generelle befolkningen, 

ifølge opplysninger som GMHC har hentet 

inn. Sjansene øker med alderen, hvor lenge 

den enkelte har vært smittet, virusmengde og 

CD4-tall. Hivcocktailen ser dessuten ut til å 

doble eller sågar triple sjansene for å utvikle 

beinskjørhet. På samme måte som ved hjerte/ 

kar-sykdommer, ser enkelte hivmedisiner ut til 

å ha en mer negativ effekt enn andre. 

Leversykdommer er imidlertid den mest alminnelige, 

ikke-aidsrelaterte, dødsårsaken blant 

hivpositive eldre. Årsakene som listes opp er 

hepatitt-infeksjoner, alkoholbruk og diabetes. 

Hepatitt sammen med høye kolesterol-nivåer 

i kombinasjon med hivmedisiner er en sykdomsfremmende 

kombinasjon om vi skal tro 

GMHC. Hivpositive er dessuten mer utsatt for 

diabetes – som fremmer leverplager blant den 

samme gruppen – etter at de effektive hivmedisinene 

kom på markedet enn de var før. 

GMHC understreker også at sprøytebrukere 

må være svært forsiktig for ikke å bli smittet 

av hepatitt C-viruset. Sammen med hiv er dette 

24 


viruset en av de viktigste dødsårsakene blant 

hivpositive. Det ser ut til at hiv, selv blant 

pasienter som får effektiv antiretroviral behandling, 

fremmer utviklingen av hepatitt C. 

Uansett sykdom, understrekes det 

imidlertid at den enkelte hivpositive selv 

kan bidra til å bedre sin egen helse. Livsstil 

er viktig, sunt kosthold, røykekutt og 

alkoholkutt samt mosjon kan være med på 

å redusere noen av komplikasjonene ved hiv 

og aldring. 

De sentrale funnene i studien fra Gay 

Men’s Health Crisis bekreftes i rapporten fra 

britiske Terrence Higgins Trust, inklusive 

funnet om at eldre hivpositive også strever 

mer med psykiske plager og depresjoner enn 

det ”normalbefolkningen” gjør. 

THT hadde også gjort funn som tydet 

på at eldre hivpositive sliter i forhold til primærhelsetjenesten 

og har opplevd diskriminering 

både på grunn av alder og hivstatus. 

De frykter også diskriminering og uvitenhet 

i tilfelle de blir pleietrengende og må flytte 

på aldershjem. Primærhelsetjenesten var 

imidlertid ikke de eneste som diskriminerte, 

også andre tjenesteleverandører gir utrykk 

for negative, sårende og diskriminerende 

holdninger. 

THT fant dessuten at denne gruppen 

sliter i forhold til psykososiale behov 

og ønsker seg mer sosial kontakt og sosial 

støtte. Hivpositives organisasjoner kan spille 

en nøkkelrolle her. Til tross for at de jevnt 

over hadde dårligere økonomi enn sine 

jevnaldrende, så britiske eldre hivpositive det 

som en hovedoppgave å holde seg oppdatert 

om den medisinske utviklingen og skaffe seg 

kunnskap om hva de selv kunne gjøre for 

å bedre sin egen helse og livskvalitet. I den 

sammenheng etterlyser de mer informasjon. 

Stigmatisert tilbake 

til skapet? 

Ensomhet og diskriminering mer 

enn medisinske plager, ser ut til å 

være det norske hivpositive frykter 

for sin alderdom. 

Fafo-forsker Bjørn Lescher-Nuland mener 

det er grunn til å tro at det sosiale aspektet 

vil bli viktig å jobbe med. Både for å 

treffe andre og for å forebygge stress og ensomhet. 

Psykososiale behov vil på mange måter stå i 

fokus etter hvert som hivpositive blir eldre. 

Han er en av forskerne som vet mest om 

hivpositives levekår her i landet og står blant 

annet bak rapporten om hivpositives levekår 

fra 2009 sammen med Roland Mandal, Hilde 

Haug og Arne Backer Grønningsæter. 

Positiv har snakket med et gruppe hivpositive 

som begynner å trekke på årene, tre menn 

og to kvinner. Den eldste er 76 år, den yngste 

54. Tilsynelatende har de fem lite til felles. 

De frykter heller ikke fremtiden som eldre og 

hivpositive. Ved nærmere ettersyn dukker det 

imidlertid opp noen felles trekk. De er redde 

for ensomhet og isolasjon: 76-åringen Gunnar 

forteller om sosial og seksuell eksklusjon. – Folk 

er redde for hiv og dermed også en hivpositiv. 

Det snevrer inn den sosiale omgangskretsen. 

Den seksuelle eksklusjonen er absolutt, 

mener Gunnar: – Forteller du at du er positiv, 

trekker eventuelle seksualpartnere seg unna. Du 

er nødt til å lyve. Slik var det ikke for femten år 

siden da hiv var en mye farligere diagnose. 

Hiv er sosialt og seksuelt ekskluderende 

i seg selv, mener han, men legger til at alder 

også har en slik effekt. Å være enslig forsterker 

virkingen av hiv og høy alder: – Samfunnet er 

veldig fokusert på ungdom og det å være par, er 

man enslig, blir det også ekskluderende. 

Ensomhet er også et tema for kvinnene vi 

snakket med, mens seksualiteten opptar dem 

i mindre grad: Inger på 54 hevder at hun har 

gjort seg ferdig med seksualiteten og at hun heller 

dyrker båndene til familien, spesielt barn og 

barnebarn. – Seksualiteten ble det helt slutt på 

for flere år siden, fordi jeg ikke har lyst til å fortelle 

at jeg er hivpositiv, sier hun. – Det hadde 

vært fint å ha noen å snakke med, men det er 

ikke nok at en partner er hivpositiv, verken for 

vennskap eller noe annet! 

For 56 år gamle Torill er åpenheten om 

Reportasje ved Olav André Manum – Illustrasjonsfoto ved Crestock 


REPORTASJE 

egen status en grei forsikring mot ensomhet. 

Det gjør at hun slipper å skjule hvem hun er. 

Også Tor og Sverre trekker frem ensomheten 

som noe av det de er bekymret for. Tor er i 

midten av femtiårene, Sverre er 60. For dem – i 

likhet med Inger – har kontakten med den 

nærmeste familien blitt et viktig middel mot 

ensomhet. Redselen for å føle seg diskriminert 

og dermed presset ut av sosiale sammenhenger 

er en realitet hivpositive må forholde seg til. 

– Frykten for negative reaksjoner og mer eller 

mindre aktiv diskriminering fra andre, gjør det 

lett å trekke seg tilbake, gå tilbake i skapet og 

dyrke ensomheten, sier Sverre. 

– Jeg prøver å utvikle strategier for å motvirke 

dette, sier han, familien, samtalegruppe, jeg 

er en trofast venn, jeg prøver å invitere folk inn i 

livet mitt. Samtidig er redselen for avvisning og 

diskriminering der. Den slipper ikke taket. 

Ensomhet og redsel for avvisning kan også 

handle om andre ting. Det å føle seg tiltrekkende 

blir viktig. Tor og Sverre understreker 

begge at det er mye man kan gjøre selv, holde 

seg i form og trene. De to så imidlertid gjerne at 

myndighetene hjalp dem og andre hivpositive 

med lipodystrofi. Dette er en bivirkning av enkelte 

medisiner. Kroppefettet fordeles annerledes 

enn normalt, slik at man for eksempel kan få 

tyrenakke i ekstrem grad og/eller pipestilker 

til lår. – Å få hjelp til å gjenopprette kroppens 

utseende ville styrket selvbildet og selvfølelsen og 

vært et viktig bidrag til å forebygge ensomhet for 

dem det gjelder, sier både Tor og Sverre. 

Bjørn Lescher-Nuland understreker at 

det sosiale aspektet vil bli viktig å jobbe med 

blant annet for å forebygge stress. – Det kan bli 

avgjørende, mener Lescher-Nuland, fordi mange 

vil oppleve det å være eldre og hivpasient som 

en kontinuerlig komme ut-prosess. Det kan bli 

ganske slitsomt. Etter hvert som antallet eldre 

hivpositive øker, vil de eldste måtte forholde 

seg i større grad til den mindre spesialiserte 

primærhelsetjenesten. Det kan bli krevende fordi 

helsearbeiderne her ikke nødvendigvis har de 

samme kunnskapene eller er like fordomsfrie 

som spesialistene. 

– Hvis jeg havner på sykehjem, eller bare 

har blitt overført til allmennhelsetjenesten, vet 

da personalet nok til å skjønne at jeg ikke er 

smittefarlig? Vil jeg få den behandlingen jeg 

trenger? Vil de hjelpe meg til å ta medisinene 

mine selv om min hukommelse skulle svikte? 

Og hva med seksuelle og følelsesmessige behov, 

behov for kroppskontakt, spør Gunnar og setter 

ord på en frykt han deler med flere. 

Flere har opplevd negative episoder i helsetjenesten 

allerede og frykter at det blir verre dersom 

ikke-spesialister vil overta mer av omsorgen. 

Særlig gjelder dette om de blir pleietrengende og 

avhengig av andre. Har personalet på sykehjem 

den kunnskapen som skal til for å gi hivpositive 

den omsorgen og den pleien de trenger? Torill 

er en av dem som frykter at det skorter på 

kunnskapen: – Behovene blant eldre kommer 

bare til å bli mer og mer mangfoldige, sier hun 

og setter spørsmålstegn ved om pleierne får den 

nødvendige opplæringen til å håndtere de nye 

utfordringene dette medfører. – Jeg er redd for 

at hivpositive som har behov for pleie og omsorg 

kommer til å stille bakerst i køen når omsorgen 

skal deles ut, sier hun. 

Forskeren og Tor er enige: Omsorgen for 

eldre er strømlinjeformet for å ta vare på behovene 

til en homogen gruppe. Den tiden er forbi. 

Eldreomsorgen må legges om for å møte det 

Reportasje ved Olav André Manum – Illustrasjonsfoto ved Crestock 

mangfoldet som samfunnet ellers er preget av, 

sier han og frykter at mange, både homofile og 

hivpositive, vil tvinges tilbake i skapet. 

– Vi mangler erfaring med hivpositive på 

sykehjem, understreker Tor, men vi forbereder 

oss heller ikke til å ta i mot dem, ser det ut til. 

– Folk vil ha svært ulike forventninger og 

behov, sier Lescher-Nuland og legger til: – Et beslektet 

problem vil være hvordan hivmedisinene 

fungerer sammen med medisiner eldre bruker 

mot andre sykdommer. Vil det føre til komplikasjoner, 

hemme virkningen av hivmedisinene, 

vil helsevesenet ha kompetanse til å takle slike 

komplikasjoner når og hvis de oppstår? 

Dette er spørsmål som opptar hivpositive. 

Mange har dessuten begynt å føle disse problemene 

på kroppen allerede. Inger forteller: – Jeg 

ser for meg at benskjørhet blir et problem etter 

hvert. Legen har advart meg og sier jeg må forberede 

meg og sørge for en best mulig livsstil. Så 

jeg trener så mye jeg kan, spiser sunt og unngår 

alt som heter røyking. 

Hun forteller også at hun sliter med vekttap 

som følge av sår i munnen. Hivmedisinene 

reagerer med andre medisiner hun er nødt til 

å ta og dette gjør det svært vanskelig for henne 

26 


å spise. Dermed har hun gått på et dramatisk 

vekttap. Gunnar forteller også om problemer 

med hivmedisiner. Det er påvist nær sammenheng 

mellom noen av disse medisinene og 

hjerteinfarkt. 

Lignende historier går igjen. Holdningen er 

likevel at hivpositive selv må bidra mest mulig 

for å holde på helsen. De holder seg orientert 

om den medisinske utviklingen og ber om at 

det blir tatt prøver for å sjekke at ting fungerer 

som de skal. – Jeg holder meg oppdatert, jeg 

vet for eksempel at ulike former for kreft lettere 

kan ramme hivpositive, så jeg ber om jevnlige 

undersøkelser med dette for øyet, sier Inger. 

Det kan bety at hun og de andre ikke helt 

stoler på allmennhelsetjenesten og det forteller 

også noe om den uroen de føler for å bli 

pleietrengende. Mange eldre umyndiggjøres når 

de kommer på pleiehjem og denne umyndiggjøringen 

er noe hivpositive frykter. 

Sverre forteller, i likhet med Tor, at han 

sørger for mye trening og for et sunt kosthold. 

Sverre har dessuten som leveregel at han skal 

forebygge bitterhet ved å forsøke å ta de riktige 

valgene. – Som eldre må man kunne si seg fornøyd 

med de valgene man har gjort, sier han, 

det å opprettholde et positivt livssyn er viktig 

for en god alderdom. 

Hivpositive er en aktiv pasientgruppe og 

flere oppsøker også private helsetjenester for å få 

raskere tilgang på nødvendig behandling og for 

å avlaste det offentlige helsevesenet. 

Kosttilskudd og alternativ behandling samt 

private helsetjenester forutsetter selvsagt at man 

har økonomi til dette, men selv god økonomi 

hjelper ikke alltid. Gunnar opplevde å bli 

nektet en operasjon på en privat klinikk fordi 

han var hivpositiv. Han hadde ønsket å få rask 

behandling ved å bekoste operasjonen selv. I 

stedet ble operasjonen gjennomført på Ullevål 

mange måneder etterpå. 

Også Bjørn Lescher-Nuland gleder seg over 

at hivpositive nå kan forvente seg en tilnærmet 

normal livslengde. Men han er bekymret over 

at utfordringene rundt alder og hiv er så lite 

diskutert. – Disse utfordringene er klart underkommunisert 

i samfunnet, mener han, det gir 

en lavere beredskap til å takle et problem som 

vil øke i årene som kommer. Det kan og bør 

vi som samfunn kunne gjøre noe med, hevder 

han, og legger til: – Spesielt om vi ønsker at 

eldre hivpositive skal ha rett på samme livskvalitet 

som andre eldre. 

– Ikke så farlig 

Seksjonsoverlege Bente Bergersen 

ved Oslo Universitetssykehus avdeling 

Aker avdramatiserer en del av 

utfordringene rundt hiv og aldring. 

Hivpositives egen innsats og bevissthet 

om egen livsstil, samt bedre kommunikasjon 

ulike medisinske fagmiljøer 

i mellom kan langt på vei forebygge en negativ 

medisinsk utvikling, mener hun. 

– Behandlingen er etter hvert blitt mye 

bedre, sier hun, det finnes etter hvert flere gode 

alternativer til de medisinene vi har identifisert 

til å gi bivirkninger i form av andre sykdommer. 

Hun mener imidlertid at det at hivpositive 

nå lever tilnærmet normale livsløp uvergelig 

vil medføre at de også pådrar seg andre plager, 

plager som hører høy alder til. – Hivpositive er å 

betrakte som andre eldre i forhold til kreftsykdommer 

og eksempelvis hjertekar-sykdommer. 

Det nye er at de lever lenger og får oppleve disse 

sykdommene, sier hun. 

Hun er riktignok klar på at bildet ikke 

alltid er så enkelt. Det er snakk om kompliserte 

prosesser og vi vet ikke alltid hva som påvirker 

hva. Alder gir for eksempel økende risiko for nyresvikt, 

hiv i seg selv kan gi nyresvikt og enkelte 

medisiner kan forårsake det samme. Dermed 

blir det en komplisert affære å finne ut hvordan 

pasienten skal behandles mest mulig effektivt i 

slike og lignende situasjoner. Derfor er det viktig 

å følge nøye med. 

Bergersen ser imidlertid en del utfordringer 

helsevesenet står overfor i forhold til å samordne 

behandlingen for hiv med behandling for andre 

sykdommer. Hvordan få spesialistene som skal 

behandle hivpositive kreftpasienter eller hivpositive 

hjertesyke, for eksempel, til å samarbeide 

godt nok med hivspesialistene? Ofte vil disse 

behandlerne ikke våge å sette en hivpositiv på 

full og effektiv behandling av frykt for å skade 

vedkommende, av frykt for at en hivpositiv 

pasient ikke vil tåle en slik behandling. Det har 

for eksempel forekommet at en hivpositiv som 

behandles for kreft blir ”skånet” for full cellegiftbehandling. 

– Det er feil, mener Bergersen, en 

hivpasient skal i slike sammenhenger behandles 

på samme måte som alle andre. Det er helt 

avgjørende at det er god kommunikasjon mellom 

andre typer spesialister som får hivpositive 

pasienter og hivspesialister. Vi bør tas med på 

råd om rett behandling, sier Bergersen. 

Avgjørende mener Bergersen det også er 

å få den enkelte hivpositive til selv å ta ansvar, 

informere behandlerne sine og sørge for å ta de 

prøver og undersøkelser som er nødvendige for å 

forebygge eller behandle. – Det er for eksempel 

viktig at man som hivpositiv kommer med i 

screeningprogrammer for kreft. 

Dessuten legger hun vekt på livsstil. Her kan 

den enkelt hivpositive selv bidra til forebygging. 

Røyking bidrar til å gjøre hivpositive ekstra 

utsatte både for hjerte/karsykdommer, kreft og 

benskjørhet. Sunn kost og mosjon bidrar til å 

holde helsa bedre og virker forebyggende på 

alderdomstegnene for hivpositive som for andre. 

– Man skal også være oppmerksom på 

kjønnssykdommer, understreker Bergersen, 

en infeksjon her undergraver immunforsvaret 

og gjør den hivpositive mer sårbar for andre 

sykdommer. Og det er flere hivpositive som får 

kjønnssykdommer nå enn før, hevder Bergersen, 

derfor er det viktig å understreke betydningen av 

sikrere sex og kondombruk. På disse områdene 

trengs det stadig et høyt trøkk på informasjonssiden, 

slår hun fast. 


Gi en gave 

– spar skatt 

HivNorge er godkjent av myndighetene etter skattelovens 

§ 6-50 slik at den som gir en gave til oss kan 

trekke dette fra på selvangivelsen. 

På Aksept kan du være 

positiv sammen med 

andre i stedet for 

å være positiv alene. 

Forutsetningen for at du kan trekke dette fra på 

selvangivelsen er at gaven er på minimum 500 

kroner. Du kan trekke fra maksimalt 12.000 kroner i 

året. Opplysning om gaver blir etter forskrift oppgitt 

til skattemyndighetene hvert år. 

HivNorge er godkjent av Innsamlingskontrollen, som 

fører kontroll med innsamling av penger til humanitære 

og veldedige organisasjoner. 

www.aksept.org 

Kontonummer 1720-25-59565 

www.hivnorge.no/id/414 

28 


AKTUELT 

Norsk fremskritt 

i vaksineutviklingen 

Birger Sørensen er ansvarlig for vaksineområdet 

i Bionor Pharma og sier at de har 

klart å utvikle en behandlende vaksine som 

skaper gode, aktive immunceller med lang 

levetid. 

nye tester. Samtidig har man altså gjennomført 

målinger som påviser at den styrkingen av immunapparatet 

som ble resultatet av den første 

immuniseringen i 2003 fremdeles gir respons. 

Resultatene av de nye testene vil foreligge i 

september 2010. 

– For hivpositive har disse resultatene 

stor betydning, mener Sørensen. – Det betyr 

blant annet at de kan ha lengre behandlingsfrie 

perioder, noe som vil bidra til å øke livskvaliteten, 

redusere bivirkningene av medisinene og 

redusere faren for resistensutvikling. 

– For samfunnet vil en effektiv terapeutisk 

vaksine bety reduserte kostnader og redusert 

bruk av medisiner. Jeg tror dette vil bli en del av 

fremtidens behandling, sier Birger Sørensen til 

Positiv. 

En norsk posterpresentasjon vakte 

oppsikt på AIDS2010-konferansen 

i Wien i juli. Det norske selskapet 

Bionor Pharma kunne presentere 

resultatene av en undersøkelse som 

beviste at selskapet har utviklet en 

terapeutisk hivvaksine som fremdeles 

er aktiv sju år etter immunisering. 

– Det betyr, sier Birger Sørensen, som er ansvarlig 

for vaksineområdet i Bionor Pharma, at vi 

har klart å utvikle en vaksine som skaper gode, 

aktive immunceller med lang levetid. 

Sørensen understreker at dette er en immunisering 

som spesifikt styrker immunforsvaret 

mot hiv. Han forklarer videre at vaksinen består 

av deler av viruset som immunforsvaret kjenner 

igjen. – Du kan si at vi med vaksinen har gjort 

smittestoffene lettere synlig for immunforsvaret, 

som dermed også letter kan mobilisere mot 

infeksjonen. 

Nå kan Bionor Pharma altså påvise at den 

immuniseringen det har fått til er virksom i 

minst sju år. 

Vellykket forsøk 

Bakgrunnen er som følger: I samarbeid med 

professor Dag Kvale ved Oslo Universitetssykehus, 

Ullevål gjennomførte Bionor Immuno 

– som er et datterselskap av Bionor Pharma – et 

forsøk med immunisering av 40 hivpositive i 

2003. Forsøket blir betegnet som svært vellykket, 

så vellykket faktisk at de fleste av deltagerne 

kunne ta fri fra behandling med antiretroviraler 

i gjennomsnittlig 31 måneder uten at det førte 

til noen forverring i deres helsetilstand. 

I år, fra januar til juni, har 26 av de samme 

pasientene gått gjennom en reimmunisering for 

Vakte oppsikt 

Presentasjonen vakte oppsikt i Wien. Såpass mye 

at Bionor Pharma i tillegg til posterpresentasjonen 

også fikk delta på en muntlig presentasjon 

om terapeutiske vaksiner. Dette opplever 

Sørensen som svært oppmuntrende, ikke minst 

fordi Bionor dermed kunne høste anerkjennelse 

i de internasjonale medisinske fagmiljøene. Også 

representanter for amerikanske helsemyndigheter 

var til stede og tilkjennegav sin interesse, 

opplyser Sørensen. 

Han forteller også at arbeidet Bionor Pharma 

utfører er støttet av Norges Forskningsråd, 

men finansieres i hovedsak gjennom selskapets 

egne midler. – Vi trenger støtte til det videre 

arbeidet, sier han, og vi trenger støtte til å gjennomføre 

flere og større studier internasjonalt. 

Det håper han vil bli lettere nå etter Wien, 

da ble det opprettet kontakt med mulige samarbeidspartnere 

på dette feltet. 

•Tekst: Olav André Manum 


PSYKOLOGEN 

• Psykologen 

Ragnar Kværness har 

blant annet jobbet 

hos Alternativ til 

vold hvor han ledet 

Mannstilbudet i Oslo. 

Han er spesialist i 

klinisk psykologi og 

har jobbet opp mot 

rusproblematikk. 

Han har jobbet i 

Barne- og likestillingsdepartementet, 

men driver nå egen 

praksis. 

Mannen min 

drikker for mye 

Fra 1987 til 1989 

jobbet han for Helserådets 

«Seksjon 

for tiltak mot AIDS», 

som var rettet mot 

innsatte. Sammen 

med Kjell Erik 

Øie drev han den 

første støttegruppa 

i Norge for hivpositve 

homofile, som 

Forbundet av 1948 

startet i 1985. 

• Kontakt 

Spørsmål til Kværness 

kan sendes 

på e-post: positiv@ 

hivnorge.no eller 

til Bladet Positiv 

HivNorge, Christian 

Krohgsgate 34, 

0186 Oslo 

Hei, 

Jeg har vært samboer med en hiv-positiv mann i to år. Da 

vi ble sammen, drakk han alkoholfritt og var tilstedeværende. 

Etter et halvt år begynte han å drikke alkohol igjen, 

nå gjør han det hver dag og er full minst to-tre ganger 

per uke. Han hevder at alkohol ikke påvirker immunforsvarets 

evne til å holde hiven i sjakk. I tillegg røyker han 

mye hasj ”av medisinske årsaker” (for hivens skyld), til 

tross for velutviklet kols og astma. Jeg forstår at det er mye 

nerver knyttet til livet hans, men dette gjør samlivet vårt 

veldig turbulent. Jeg får sjelden sove før han er hjemme fra 

pub i 3-4-5-tiden, og da blir jeg ofte liggende våken med 

angst fordi jeg hører pusten hans som kjemper, og mange 

lange hosterier der det høres ut som han blir kvalt. Det er 

selvfølgelig uhyggelig. Når jeg forteller om det, og om hvor 

annerledes søvnen er når han ikke har drukket mye, vil han 

ikke tro meg, for jeg har fått rollen som masekjerring. 

Jeg føler rett og slett sorg på grunn av dette fordi jeg er 

så glad i mannen, og fordi jeg har blitt det motsatte av den 

gode støttespilleren som jeg hadde tenkt å være. Når jeg 

tar opp disse temaene, blir det gjerne en unnskyldning for 

ei ny fyllekule for han, med enda mer tynnslitte nerver for 

meg, og fordi jeg ikke når fram har lunten min krympet. 

Nå mister jeg lett fatningen og reagerer altfor sterkt på bagateller. 

Summa summarum: Vi er inne i en fryktelig dårlig 

sirkel, og kjæresten min er helt avvisende til profesjonell 

hjelp for sitt rusbruk. Jeg har heller ingen andre å snakke 

med dette om, av lojalitet overfor han. Finnes det noen 

gode råd og håp for oss, tror du? 

Hilsen Hanne, utslitt samboer 

Kjære Hanne, 

Gode råd finnes det nok. Men problemet med gode råd 

er at de sjelden er løsningen. For den som får rådene har 

gjerne tenkt det samme selv. Og valgt forslagene vekk. Eller 

ønsket å følge dem, men ikke fått det til. ”Gode råd” om 

å gjøre akkurat det man ikke kan eller vil er gjerne både 

provoserende og en påminnelse om avmakt. Man blir sint 

av det. Eller taus. Kanskje er det ikke bare er av lojalitet, 

men også for å unngå velmente, men ubrukelige, råd du 

har valgt å være taus ovenfor venner og venninner? 

Men problemet med taushet er at den ikke bare skjermer 

deg mot råd du ikke orker eller ønsker å høre – for 

eksempel om å flytte fra ham (som du sannsynligvis har 

tenkt på et utall ganger). Du avskjærer også muligheten til 

å snakke åpent med andre om hvordan du lever og hva du 

vil ha ut av livet ditt. Og så lenge du er taus vil venninner 

og venner være det også. I hvert fall mens du hører på. Å 

snakke med noen om at de ruser seg på en problematisk 

måte, eller om at man er bekymret for hvordan kjæresten 

deres drikker, er fortsatt tabu. Vi snakker ikke om det til 

dem det gjelder uten at de selv tar opp temaet først. Noe de 

30 


ILLUSTRASJONSFOTO: scanstockphoto 

sjelden gjør. Av skam. Av nederlagsfølelse. Av 

lojalitet. 

Med det rusmønsteret du beskriver hos 

mannen din, er det svært sannsynlig at mennesker 

som kjenner dere har fått det med seg. 

Men tausheten din tolkes som et signal om 

at dette skal det ikke snakkes om. Og slike 

høflighetsregler er folk forbausende lojale mot. 

Som psykolog har jeg hatt utallige samtaler med 

mennesker som har jobbet hardt for å skjule at 

en kjæreste eller en forelder drikker for mye. 

Og jeg har hørt hvordan de følte seg sveket 

av omgivelsene den dagen de innså at ”alle” 

visste om rusmisbruket, og ikke sjelden snakket 

med hverandre om det. Men aldri med dem 

misbruket rammet – kjæresten til eller barnet av 

rusmisbrukeren. 

Hvor har du det fra at du er illojal hvis du 

snakker med andre om rusproblemet hans? Har 

han sagt det? Eller har du laget de reglene på 

egen hånd fordi du skal hjelpe ham? Men på 

hvilken måte hjelper det ham – eller deg – eller 

kjæresteforholdet – om rusproblem forblir en 

”hemmelighet”? Du har beskrevet veldig klart 

hvordan han avviser at problemet er hans. Det 

er bare noe du ”maser om”. Så lenge han ser det 

slik er det heller ingen grunn for ham til å oppsøke 

hjelp. Ja snarere tvert i mot – det egentlige 

problemet er ikke rusen, men ditt mas om den, 

tenker han. På toppen av det hele blir ”maset” 

ditt en ”unnskyldning for en ny fyllekule”. 

Du vil være en støttespiller for ham, og alt 

du skriver forsterker inntrykket av at du har 

gått tungt inn i den rollen. Ja, du foreller at 

noe av sorgen du nå føler faktisk er at du har 

blitt for sliten til fullt ut å fylle rollen som den 

gode hjelperen. Kanskje tenker du på hjelpe- og 

støtterollen som en vesentlig del av det å være 

kjæresten hans. Jeg er enig. Kjærester skal støtte 

hverandre. Men er det rimelig at bare den ene 

parten i et par skal ha den rollen? 

Det er veldig sympatisk og fint å tenke 

at kjæresten din trenger ekstra mye støtte og 

forståelse som hivpositiv. Du har sannsynligvis 

også rett i at han sliter mye med angst. Og at alkoholen 

(og hasjen) er en måte å holde angsten 

i sjakk på. Og alkohol er en effektiv angstdemper. 

På kort sikt. Men overdreven alkoholbruk 

fremmer også angst. Og skaffer nye problemer i 

seg selv. Blant annet at den ødelegger relasjoner 

– som du gir et veldig tydelig bilde av. 

Jeg vil invitere deg med på et tankeeksperiment. 

Hvordan ville du reagert på mannen 

din om han ikke var hivpositiv? Ville du da 

tenkt annerledes om rusbruken hans? Ville 

du stilt andre krav til ham? Ville du selv valgt 

annerledes? Hvis det er tilfelle, hva er grunnen 

til denne forskjellen? Har en hivpositiv person 

mindre ansvar for andre mennesker – for kjæresteforholdet 

– enn hva en hivnegativ person 

har? 

Du spurte om jeg tror det er håp for dere. 

Ja, jeg tror det. Fordi du åpenbart ønsker forandring. 

Men du kan ikke forandre kjæresten 

din. Det er det bare han som kan. Og så langt 

vil han ikke oppsøke hjelp. Men du kan selv 

velge å bryte tausheten. Snakke med venner og 

venninner. Eller ta kontakt med et rusbehandlingssenter. 

De fleste av dem har også tilbud til 

partnere til rusmisbrukere. Der kan du få hjelp 

til å reflektere rundt din egen situasjon. Og ta 

valg om hvordan fremtiden din skal se ut. Med 

eller uten ham. 

For det er dessverre vanskelig å tro på 

forandring før i det minste en av dere bryter 

tausheten. 

Hilsen Ragnar 


KOMMENTAR 

[ved EVY-AINA RØE, GENERALSEKRETÆR i hivnorge] 

Rene sprøyter 

• Evy Aina Røe 

er generalsekretær i 

HivNorge og har det 

overordnede ansvaret 

for alt som foregår i 

organisasjonen. 

Herunder ansvarlig 

utgiver av Positiv og 

for www.hivnorge.no 

Utdeling av rene sprøyter til injiserende rusavhengige 

har vært gjenstand for oppmerksomhet 

i mediene den siste tiden, blant annet 

om man skal gjøre rene sprøyter tilgjengelige i 

fengslene for denne gruppen. 

Videre erfarte oppsøkende tjenester i sommer å bli 

jaget vekk av politiet i Oslo sentrum da de skulle 

dele ut rene sprøyter, sårvask og vann til injiserende 

rusavhengige. 

I henhold til smittevernloven har den som det etter en 

faglig vurdering er grunn til å anta er i fare for å bli smittet 

med en allmennfarlig smittsom sykdom rett til nødvendig 

smittevernhjelp i form av vaksinasjon, informasjon og annen 

nødvendig forebyggende hjelp (§ 6-1). Tilgang på rene 

sprøyter må helt klart vurderes å være et forebyggende tiltak 

med tanke på videre spredning av hiv og annen blodsmitte. 

Til tross for anbefalinger fra både Helsedirektoratet og 

Verdens helseorganisasjon (WHO) har Helse- og omsorgsdepartementet 

(HOD) likevel besluttet å si nei til forslaget 

om å gjøre sterile sprøyter og spisser tilgjengelig for injiserende 

rusavhengige i fengsler. 

Et av argumentene er hensynet til de ansattes sikkerhet. 

Ifølge spesialist i samfunnsmedisin Svein-Erik Ekeids 

rapport til Helse- og omsorgsdepartementet gjennomføres 

det ordninger med tilførsel av sterile sprøyter og spisser i 

19 fengsler i Sveits, syv fengsler i Tyskland og fem fengsler i 

Spania. Tilsvarende tiltak eksisterer i Moldova, Kirgisistan, 

Hviterussland og Luxemburg, mens pilotprosjekter overveies 

i Hellas, Portugal, Skottland, Wales, Canada og australske 

delstater. Seks av de europeiske tiltakene har blitt evaluert etter 

ti års virksomhet, og det har ikke forekommet at sprøyter 

har blitt brukt som våpen. 

Et annet argument som benyttes er at utdeling av sprøyter 

vil undergrave det viktige arbeidet fengselshelse-tjenesten 

gjør for å motivere til rusfrihet. Den nevnte evalueringen 

viser at bruk av rusmidler i fengselet ikke har økt, men vært 

stabilt eller minsket. Det er heller ikke dokumentert nyrekruttering 

til injiserende rusmiddelbruk. 

Argumentene som legges til grunn for Helse- og omsorgsdepartementets 

avslag er bakstreverske. De bygger ikke 

på reelle fakta og erfaringer fra andre som har gjennomført 

slike ordninger. Det må kunne la seg gjøre å ha to tanker i 

hodet samtidig. Å arbeide forebyggende i forhold til videre 

spredning av hiv og annen blodsmitte utelukker ikke at man 

kan jobbe rusforebyggende samtidig. 

De innsatte i norske fengsler er prisgitt andre for å 

kunne ivareta egen helse og smittevernhensyn. De har ikke 

mulighet for selv å innhente utstyr som forebygger videre 

smittespredning, dersom det ikke legges til rette for dette fra 

myndighetenes side. Resultatet blir at skitne sprøyter benyttes, 

noe som medfører økt risiko for spredning av hiv. Dette 

innebærer i praksis at denne gruppen ikke har de samme 

rettighetene til smittevern som resten av befolkningen har i 

henhold til smittevernloven. 

Oppsøkende helsetjenester er helsepersonell som 

oppsøker målgruppen der den befinner seg. Mange som 

benytter seg av dette tilbudet har i praksis ikke muligheter til 

å benytte seg av andre tilbud i hovedstaden. I tillegg hadde 

sprøyterommet i sommer inntaksstopp. Gjennom å dele ut 

sterile sprøyter og sprøytespisser, samt gi råd og veiledning 

om smittevern bidrar det oppsøkende helsepersonellet til å gi 

den nødvendige smittevernhjelpen injiserende rusavhengige 

har krav på i henhold til smittevernloven. Når politiet nekter 

helsepersonellet å gi denne smittevernhjelpen, reduseres 

mulighetene for smittevern betraktelig. 

Folkehelseinstituttet rapporterer om at insidensen av 

hiv blant injiserende rusavhengige i Norge holder seg på et 

stabilt lavt nivå. Tilgang på rene sprøyter og smittevernhjelp 

er helt klart en årsak til dette. En reduksjon i tilgangen på 

rene sprøyter i denne gruppen, vil være et stort skritt tilbake, 

og medføre en betydelig større risiko for spredning av hiv. 

HivNorge setter spørsmålstegn ved at myndighetene på 

denne måten godtar at deler av befolkningen ikke har de 

samme rettighetene til smittevern som resten av befolkningen. 

Ekstra merkverdig blir retningen dette tar med tanke 

på at myndighetene selv har laget en nasjonal hivstrategi for 

2009-2014 (Aksept og mestring), hvor et av de to hovedmålene 

er at ”Nysmitte med hiv skal reduseres – særlig 

i grupper med høy sårbarhet for hiv”. Strategien nevner 

injiserende rusavhengige spesielt, og sier at ” stoffmisbrukere 

er særlig sårbare for blodsmitte og de forebyggende tiltakene 

må derfor opprettholdes.” Vi kan ikke se at praksisen med 

å redusere tilgangen på rene sprøyter, eller at det ikke finnes 

noe tilgang i det hele tatt skal kunne være i tråd med myndighetenes 

egen strategi. 

Nå er det på tide å ta planen opp av skuffen! 

32 


DEN RØDE SLØYFA 

Den røde sløyfa symboliserer solidaritet med verdens hivpositive og aidssyke. 

Ved å bestille pins av solidaritetssløyfa støtter du Hivfondet og HivNorges 

arbeid for hivpositives rettigheter og alminneliggjøring av hiv i samfunnet. 

Pinsen koster minimum 40 kroner per stk, og du kan bestille så mange du 

ønsker. Ønsker du å bestille sløyfer kan du ta kontakt på 

post@hivnorge.no eller på tlf 21 31 45 80 

– eller du kan skrive til oss: 

HivNorge, Christian Krohgs gate 34, 0186 Oslo. 

Bestilligen sendes i posten med åpen giro. 

VI ER HER FOR DEG! 

HivNorge tilbyr informasjon og rådgivning om hiv og aids, veiledning om 

rettigheter og plikter, og andre tilbud for hivpositive og pårørende. 

Ta gjerne kontakt med oss. 

HivNorge, Christian Krohgs gate 34, 0186 Oslo. Tlf. 21 31 45 80. post@hivnorge.no www.hivnorge.no

JUSS [ ved inger-lise Hognerud, jurist i hivnorge] 

• Juristen 

Inger-Lise Hognerud 

tar hånd om juridiske 

spørsmål, gir veiledning, 

og driver med 

internasjonalt arbeid 

i HivNorge. Hun er 

utdannet jurist og har 

erfaring fra Kompetansesenteret 

for 

sikkerhets-, fengsels- og 

rettspsykiatri i Bergen. 

• Kontakt 

Har du spørsmål du vil 

Inger-Lise skal besvare 

i denne spalten, kan du 

sende dette på e-post 

til positiv@hivnorge. 

no eller til POSITIV, 

HivNorge, Christian 

Krohgsgate 34 

0186 Oslo 

• Noter 

1) Lov av 5. desember 

2003 om humanmedisinsk 

bruk av 

bioteknologi m.m. 

Jeg vil bli gravid 

Jeg er 30 år og hivpostiv (går på medisiner og har ikke 

målbart virus) og prøver å bli gravid med min samboer 

som er 30 år og hivnegativ. Vi har fått nettopp fått vite at 

hans sæd er av veldig dårlig kvalitet. Jeg lurer på hvilke 

rettigheter vi da har for å få hjelp til å bli gravid. 

Kvinne 30 år. 

Hei og takk for spørsmålet ditt. Med jevne mellomrom får 

vi i HivNorge spørsmål knyttet til graviditet. Det er nå lenge 

siden vi har tatt opp temaet og det er på høy tid at vi igjen 

belyser problemstillingen. Du spør om hvilke rettigheter 

man har, som hivpositiv, til hjelp til befruktning når man i et 

parforhold opplever at det er vanskelig å få barn. Dere er med 

andre ord i en situasjon som kalles ufrivillig barnløshet. 

På visse vilkår får par som opplever ufrivillig barnløshet 

hjelp til å bli gravide gjennom assistert befruktning. Sistnevnte 

er en samlebetegnelse på flere medisinske metoder som 

brukes for å unnfange barn, blant annet prøverørsbehandling 

(IVF) eller inseminasjon med sæd. Hvem som har rett til 

assistert befruktning følger av bioteknologiloven kapittel 

2 1) . Det er flere vilkår som må være innfridd. Blant annet 

oppstilles det krav til samlivsform, det er videre et vilkår at 

paret er befruktningsudyktige. Den endelige avgjørelsen om 

behandling avgjøres av legen etter en medisinsk og psykososial 

vurdering av paret. 

Dessverre er det slik at dersom en eller begge partene 

i forholdet lever med hiv så får man ikke dette tilbudet i 

Norge. Dette til tross for at mange oppfyller de øvrige vilkårene 

som loven stiller. Begrunnelsen HivNorge har mottatt 

i denne sammenheng er at norske laboratorier og klinikker 

som jobber med assistert befruktning ikke har utstyr og rutiner 

for å håndtere egg fra hivpositive kvinner og sæd fra hivpositive 

menn. HivNorge har tatt opp dette problemet i ulike 

sammenhenger, vi har også påklaget praksisen til Likestillings- 

og diskrimineringsombudet (LDO). Da myndighetene 

er i gang med en evaluering av Bioteknologiloven (mer om 

dette nedenfor) har LDO valgt å ikke ta stilling til vår klage. 

En annen situasjon som flere av våre medlemmer henvender 

seg til oss om er assistert befruktning ut fra et smittevernhensyn. 

I denne situasjonen er det ikke ufrivillig barnløshet 

(befruktningsudyktighet) som er utgangspunktet, men at et 

positivt-negativt par ønsker assistert befruktning for å hindre 

at den negative utsettes for smitterisiko ved samleie. 

Som sagt ovenfor er det en forutsetning for å få assistert 

befruktning at paret er befruktningsudyktige. Etter loven kan 

det ikke gis hjelp til å bli gravid ut fra et smittevernhensyn. 

Dersom man som hivpositiv ønsker assistert befruktning, 

enten på grunn av ufrivillig barnløshet eller ut fra et smittevernhensyn, 

er eneste mulighet å reise til utlandet for å få 

hjelp der. Tidligere var det mulig å reise til Danmark, men på 

grunn av stor pågang av danske borgere er dette nå utelukket. 

Chelsea and Westminster Hospital i London er en mulighet 

også for norske borgere. Til en slik behandling får man imidlertid 

ingen økonomisk støtte fra norske myndigheter. 

I 2010 er dette en uakseptabel situasjon for mennesker 

som lever med hiv i Norge! Norske myndigheter må legge til 

rette for at også hivpositives skal kunne bli foreldre. 

Som påpekt ovenfor har myndighetene nå satt i gang en 

evaluering av bioteknologiloven. Herunder skal det også vurderes 

om hivpositive skal gis rett til assistert befruktning, på 

grunn av ufrivillig barnløshet eller ut fra et smittevernhensyn. 

Helsedirektoratet skal i løpet av høsten utarbeide en rapport 

som skal ligge til grunn for videre behandling. HivNorge 

forventer at myndighetene foretar en grundig og helhetlig 

vurdering av problemstillingene. Vi krever en konklusjon på 

bakgrunn av oppdatert medisinskfaglig kunnskap og ikke 

med basis i utdaterte holdninger og kunnskapsløshet! 

34 


» For meg er det viktig å jobbe 

med virologiprodukter som 

skaper en bedre hverdag for 

hiv-smittede og å samarbeide 

med engasjerte spesialister. « 

Kirsten Bødker 

Scientific Advisor, Bristol-Myers Squibb 

BMS.MAJ.2010 

www.b-ms.no

Oslo kommune 

Oslo kommune Storbyavdelingen 

Storbyavdelingen 

Fri rettshjelp 

Fri rettshjelp 

Uke 7 og 8 • 2007 

FRI RETTSHJELP 

Trenger du juridisk råd og 

veiledning Trenger du i juridisk forbindelse råd ogmed 

veiledning i forbindelse med 

● Trygd/pensjon 

● uFamilieforhold/barnevern 

Trygd/pensjon 

● uArbeidsforhold/oppsigelse 

Skilsmisse/ skifte 

● Utlendingssaker 

u Barn/ samvær/ barnevern 

● Pasientskadeerstatning 

● uVoldsofferbistand 

Arbeidsforhold/oppsigelse 

● uBoligforhold 

Utlendingssaker 

u Voldsoffer/ erstatning 

Fri rettshjelp er et offentlig juridisk rådgivningskontor for innbyggere 

u Boligforhold/ husleie 

i Oslo og omland. Ordningen er gratis, avhengig av din inntekt. 

Våre erfarne advokater er tilgjengelige både på dag- og kveldstid. 

Fri rettshjelp er et offentlig juridisk rådgivningskontor for 

innbyggere Besøk oss i Oslo i Storgata og omland. 19 Ordningen - Telefon er 23 gratis, 48 avhengig 79 00 av din 

inntekt. Våre erfarne advokater er tilgjengelige både på dag- og kveldstid. 

Besøk oss i Storgata 19 – Telefon 23 48 79 00 

For mer informasjon www.frirettshjelp.com 

www.frirettshjelp.com 

e-post:frirettshjelp@sby.oslo.kommune.no

Nr 3-2010 - HivNorge

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?