Nr 3-2010 - HivNorge

ET LIV MED HIV
Hivaktivist
og bestefar
HivNorges tidligere styreleder Per
Miljeteig har 25 års fartstid som hivpositiv.
Mange av disse årene har han
brukt på å kjempe politisk for hivpositives
rettigheter og levekår.
I
dag ser han at denne kampen har vært viktig, men den var også en
strategi for å unnslippe egen hivstatus, for å slippe å forholde seg til
døden. – I den politiske kampen har jeg kanskje forsømt mine egne
behov, sier han i dag.
Miljeteig beskriver seg selv som en privat og innadvendt person. Likevel
har han i årevis frontet en av de mest utsatte og stigmatiserte gruppene
i landet og fått blottlagt intime deler av sitt eget privatliv etter at NRK
”outet” ham på Dagsrevyen i 2002. Det skjedde i forbindelse med en
reportasje om hiv og vaksiner. Da ble han presentert som ”nestleder i de
hivpositives forening”.
Sin politiske karriere startet han i det svært så konservative Riksmålsforbundet.
Derfra gikk han til Sosialistisk Folkeparti og deltok aktivt i
kampen mot EEC. Karrieren ble avsluttet som styreleder i HivNorge. Nå
er Miljeteig pensjonist, men har fremdeles sterke meninger om det å leve
med hiv i Norge. Han har nå tatt en liten pause i hivkampen, men vil på
ingen måte slutte å engasjere seg.
Mangslungen
Yrkeskarrieren er likeså mangslungen. Han er utdannet psykolog, fikk seg
jobb i Barne- og familiedepartementet, ble sendt til FN i Genève for å
være Norges representant i arbeidet med Barnekonvensjonen, flyttet seg
videre til Unicefs hovedkvarter i New York for å være med på implementeringen
av konvensjonen og dro så tilbake igjen til Norge for å bygge
opp barneforskningsnettverket Childwatch International.
– Hiv ble bestemmende for mitt veivalg, forteller Miljeteig, han tok
ikke sjansen på en videre karriere med arbeid i andre land. Han var redd
for å havne i et land der helsetilbudet og holdningene til hivpositive ikke
var like gode og positive som i Norge.
– Det å jobbe hivpolitisk ble en slags overlevelsesstrategi, forteller
Miljeteig, jeg ble paralysert da jeg fikk diagnosen. Husk at for 25 år
siden var det å få en slik beskjed en dødsdom – folk rundt meg ble også
livredde. De så nærmest for seg en døende Per. Dette måtte jeg motbevise
ved å være flinkest, raskest, den mest politisk aktive. Ikke særlig helsebringende,
kanskje, men en klassisk situasjon: Jeg skulle være med å redde
10
positiv • NR 3 – 2010