Nr 3-2010 - HivNorge

verden, men forsømte kanskje meg selv og min egen helse. Jeg gjorde det
fordi jeg ikke maktet å forholde meg til det jeg trodde var min egen nært
forestående død.
Men om Miljeteig unnslapp tanken på døden, i det minste inntil han
nesten døde av helt andre ting enn hiv og aids for to år siden, unnslapp
han likevel ikke det han selv beskriver som ”skammen” med å leve med
hiv. Man opplever skam, redsel for å bli avvist, lever med en følelse av
aldri å være god nok.
Få og usynlige
– Det er mer stigmatiserende å skille seg ut
med hiv i Norge og Oslo enn det er i andre
vestlige storbyer, hevder Miljeteig. Han mener
det skyldes at vi i Norge har maktet å begrense
epidemien. Det at antallet mennesker som
lever med hiv i Norge er så lite, blir en ekstra
belastning for den som gjør det. Hivpositive
blir usynlige, myteomspunne som gruppe, og
mytene som lever i befolkningen og blant politikerne
er åttitalls. Det gjøres lite fra offisielt
hold for å bekjempe disse mytene. Dermed får
stigmatiseringen gode kår.
– Vi har verdens beste hivleger i dette
landet, sier Miljeteig, men det gjøres ikke nok
for å bekjempe stigmaet. Her ligger det en stor
politisk og sosial utfordring fordi vi hivpositive
skjuler oss og blir usynlige. Usynligheten er et
problem som bare blir større og større. Vi tør
“
Det er med
hivarbeid som
med husarbeid.
Det synes bare
hvis du ikke gjør
det...
etter hvert ikke gi oss tilkjenne fordi vi er så få. Vi stiller nederst på rangstigen.
Det har store konsekvenser for våre levekår og vår livskvalitet.
– Dette gjør meg både fortvilet og sint, sier den ellers milde Miljeteig
med ettertrykk.
Sinnet og redselen for å dø, behovet for å holde døden på avstand har
altså vært drivkrefter i det hivpolitiske arbeidet. Miljeteig startet tidlig.
Han kom med i Helseutvalget for homofiles første samtalegruppe for
hivpositive og skaffet seg venner der som han fremdeles betrakter som
noen av sine nærmeste. Han forsto tidlig at hivpositive selv måtte få en
stemme der avgjørelsene ble tatt og fremmet krav om at hivpositive skulle
være representert i Helesutvalgets styre. I HU-regi møtte han også andre
hivpositive og ideen om en egen interesseorganisasjon vokste frem. Også
her var Miljeteig en aktiv pådriver, blant annet ved å bidra til etableringen
av Pluss.
Men å stå åpent frem ønsket han ikke: – Jeg kunne ikke velge Arne
Husdals strategi, sier han, jeg hadde familie og en liten sønn å ta vare på.
Arne Husdal var Pluss’ første frontfigur, en karismatisk og provokativ
leder og debattant. Han valgte sammen med tre andre å stå frem på
førstesiden av VG, 4. november 1988. Etter dette var Husdal stadig i
offentlighetens søkelys som representant for hivpositive.
Miljeteig hadde imidlertid måtte gjennomføre en annen komme
ut-prosess. Han skilte seg fra sin kone og sto frem som homofil. Fortsatt
definerer imidlertid Miljeteig, ekskona og sønnen seg som en familie.
Motvind
Det hivpolitiske arbeidet måtte imidlertid Miljeteig legge på is så lenge
han oppholdt i utlandet. Han engasjerte seg igjen i det som da var Pluss-
LMA i 2001, ble nestleder året etter, og leder i 2003. I dag beskriver
han seg selv som skuffet og desillusjonert i forhold til det hivpolitiske
arbeidet. – Med unntak av Heniksaken i 1987 har vi ikke oppnådd noen
klare seiere, mener han. Henki Hauge Karlsen
mistet jobben som bartender fordi han var hivpositiv.
Han gikk til retten for å få oppsigelsen kjent
ugyldig. Det ble en viktig prinsippsak som gikk til
Høyesterett hvor Henki til slutt vant. Hivpositive
var dermed sikret oppsigelsesvern på linje med
andre arbeidstakere.
– Det har vært 25 år i motvind, 25 år i
oppoverbakke. Mange ganger har vi bare følt det
som om vi ikke gjør noe annet enn å stange hodet
i veggen. Men vi har jo faktisk også flyttet veggen
et par ganger.
– Vi har maktet å være brysomme, vi har
langt på vei maktet å være vaktbikkje og å endre
holdninger og få myndighetene til å ta tak, slår
Miljeteig fast og nevner fjorårets strategiplan som
eksempel. Den er et viktig dokument, ikke minst
fordi myndighetene har basert mye av arbeidet på
innspill nettopp fra HivNorge. Dermed er hivpositives
interesser ivaretatt på en bedre måte enn før.
Heller ikke det faktum at strategiplanen legger til rette for et nødvendig
omfattende interdepartementalt samarbeid for å ta fatt på utfordringene
hiv representerer her til lands ville kommet på plass uten gjentatte innspill
fra HivNorge.
– Men det er med hivarbeid som med husarbeid. Det synes bare hvis
du ikke gjør det, sier Miljeteig.
Ingen politikere
Han er imidlertid skuffet over at ingen politikere i Norge har gjort hiv til
sin kampsak. De nærmere 4.000 som lever med hiv i Norge i dag utgjør
en så liten minoritet at det ikke er noen politisk gevinst å hente, tvert i
mot. Fordommene og uvitenheten rundt hiv lever så sterkt i befolkningen
at enhver politiker som støtter hivpositives kampsaker løper en stor risiko
for å skade sin politiske karriere.
Særlig straffelovens tidligere paragraf 155, den såkalte hivparagrafen,
står for Miljeteig som et eksempel på hvor tungt det er å jobbe hivpolitisk.
Dette er paragrafen som gjør det straffbart med inntil seks års
fengsel å smitte andre med hiv, eller utsatte andre for slik smitte. Under
arbeidet med revisjonen av hele straffeloven valgte lovgiverne å beholde
denne bestemmelsen med mindre endinger til tross for iherdig politisk
påvirkningsarbeid fra HivNorge sin side.
Hivpositives interesseorganisasjon mobiliserte både juridisk og me-
positiv • NR 3 – 2010 13