Create successful ePaper yourself
Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.
Risikoen for<br />
feil i anbudsdokumentene<br />
Av Lillann Bugge<br />
Saken gjelder krav på tilleggsvederlag<br />
fra entreprenør knyttet til<br />
vinterdrift av veistrekninger på<br />
Romerike for en periode fra 1. september<br />
2006 til 31. august 2011. Etter anbudskonkurranse<br />
utlyst av Statens vegvesen<br />
ble det laveste tilbudet tildelt Oslo Vei.<br />
Hovedspørsmålet som Høyesterett<br />
måtte ta stilling til, var hvem av partene<br />
som hadde risikoen (dvs må bære kostnadene)<br />
for at gjennomsnittsforbruket<br />
av salt pr vintersesong ble nesten tre<br />
ganger så høyt som antydet i vedlegg<br />
til anbudsinnbydelsen.<br />
Kontrakten var basert på NS 3430 og det<br />
var avtalt fast pris for arbeidene. Avtalen<br />
fastsatt imidlertid at entreprenøren<br />
skulle ha funksjonsansvar for drift og<br />
vedlikehold av de aktuelle veistrekningene.<br />
SVV hadde definert funksjonsansvar<br />
i kontrakten: «Helhetlig ansvar for<br />
beslutning, planlegging, prosjektering,<br />
utførelse, kvalitetssikring, oppfølgning<br />
og dokumentasjon av tiltak som er nødvendig<br />
for å overholde kontraktens krav<br />
som dokumentasjon av resulterende<br />
tilstand og funksjon.»<br />
Det forelå ingen angivelse av hvilke<br />
mengder som skulle til for å oppfylle<br />
de funksjonskravene som var satt i<br />
kontrakten mht brøyting, snø- og isrydding<br />
og strøing og salting. Kontrakten<br />
påla dermed entreprenøren ansvaret<br />
for å beregne omfanget av arbeidene.<br />
Men for at anbyderne skulle ha et bedre<br />
kalkulasjonsunderlag, fremla SVV noen<br />
historiske tall i et vedlegg «S 30» som<br />
ble inntatt i kontrakten. Vedlegget<br />
inneholdt opplysninger om rapporterte<br />
medgåtte saltmengder pr vintersesong<br />
for periode 1999/2000 til 2004/2005<br />
basert på tall fra de som hadde utført<br />
salting i nevnte perioder. Erfaringstallene<br />
tilsa et gjennomsnitt på 3 059 tonn salt<br />
per vintersesong. Tallene var imidlertid<br />
presentert som «de beste historiske tall<br />
som kan skaffes» og det var også øvrige<br />
reservasjoner i anbudsgrunnlaget knyttet<br />
til disse erfaringstallene.<br />
Oslo Vei hadde hadde i anbudet tatt<br />
utgangspunkt i gjennomsnittsmengden<br />
per vintersesong, og lagt til 10 %. Oslo<br />
Vei hadde dermed beregnet et gjennomsnittlig<br />
saltforbruk på rundt 3 300<br />
tonn per vintersesong. TF Anlegg AS var<br />
kontrahert som underentreprenør til å<br />
utføre selve vegsaltingen.<br />
Saltforbruket ble langt større enn det<br />
Oslo Vei hadde lagt til grunn for kalkulasjonen<br />
og det gjennomsnittlige<br />
saltforbruket per sesong ble på 8 765<br />
tonn. Det var enighet mellom partene at<br />
differansen i medgåtte saltmengder ikke<br />
skyldtes variasjoner i værforhold eller<br />
andre slik uforutsette omstendigheter.<br />
Høyesterett uttaler at spørsmålet om<br />
entreprenør har krav på tilleggsvederlag<br />
i en slik situasjon avhenger av hva som<br />
er årsaken til avviket. Etter Høyesteretts<br />
vurdering kunne ikke avviket mellom<br />
mengder angitt i S 30 og de faktiske<br />
medgåtte mengder «tilbakeføres til en<br />
enkelt årsaksfaktor, men måtte skyldes en<br />
kombinasjon av flere forhold». Basert på<br />
de bevis som ble ført, kom Høyesterett til<br />
at det var rapportert et relativt betydelig<br />
underforbruk av salt i årene 1999 -2005.<br />
Dessuten var visse mengder overhode<br />
ikke var inkludert i S 30.<br />
Oslo Vei krevde dekket de merutgifter<br />
som selskapet var blitt påført som følge<br />
av uriktige opplysninger i anbudsgrunnlaget<br />
etter NS 3430 punktene 7.5 (feil i<br />
byggherrens dokumenter) og 21 (krav<br />
på dekning av merutgifter).<br />
Høyesterett fant at staten måtte hefte for<br />
feilene når anbudsgrunnlaget var beheftet<br />
med så vesentlige feil som i dette tilfellet,<br />
til tross for de forbehold som var tatt<br />
i anbudsgrunnlaget. Høyesterett valgte<br />
imidlertid å tolke «merutgifter» slik at<br />
det kun omfattet de faktiske kostnadene.<br />
Dette innebar at Oslo Vei fikk erstattet<br />
utgiftene til de økte saltmengdene, men<br />
ikke til utlegging av salt. Dette skyldtes<br />
at underentreprenøren TF Anlegg AS av<br />
kommersielle årsaker hadde frafalt sitt<br />
krav på utlegging av saltet. Utleggingen<br />
var dermed ikke en kostnad for Oslo Vei.<br />
Det skal dog nevnes at i spørsmålet om<br />
fortolkningen av begrepet «merutgifter»<br />
delte Høyesterett seg i et flertall og et<br />
mindretall (3 – 2). Mindretallet mente at<br />
entreprenøren også hadde krav på å få<br />
dekket kostnader til utlegging av saltet.<br />
Oslo Vei hadde fremmet krav på kr. 4 000<br />
000 for økte saltmengder samt utlegging.<br />
Basert på synspunktene til rettens flertall,<br />
ble entreprenøren tilkjent kr 2 000 000 til<br />
dekning av kostnadene ved det økte saltforbruket.<br />
Ingen av partene ble tilkjent<br />
saksomkostninger.<br />
<strong>Peab</strong>nytt 33
Change language