Utgave 1-2013 - Freidig

Og til tross for nerver gikk det jo strålende fint til de første postene. Legg spesielt merke til detelegante veivalget mitt til tredje post hvor jeg la meg kloss inntil elva og fulgte den i stedet for å tastien litt lenger oppe i lia. Til og med fjerdeposten satt som et skudd, men så begynte problemene.Det kan se ut som at jeg ikke helt har greid å følge stien nedover mot femteposten. Hva som foregikkav mentale prosesser da jeg kom ut på den store stien rett ved samlingsplass er ikke godt å si, menkjenner jeg meg selv rett snudde jeg på femøringen og stakk i rasende fart opp i skogen igjen. Etter eistund fant jeg til slutt ei elv som jeg antagelig greide å finne på kartet, for jeg snudde vitterlig og løp inoenlunde riktig retning tilbake igjen. På nytt kom jeg ut på den store stien, krysset med størsteselvfølgelighet denne, fant kraftledningen og sistepost. Og herfra hadde jeg ingen problemer med åta femteposten! Bommen er anslått til å ha tatt 50 minutter. Dere lurer sikkert på hvordan vi kunnevite hvor lang tid en slik bom tar før EMIT og strekktidlappenes inntog i o-sporten, men dere skal viteat vi som løp på den tiden hadde en usvikelig evne til å med stor presisjon vurdere varigheten av enbom. Jeg vil i tillegg anta at jeg var cirka 49 minutter bak beste etappetid… Til min store ergrelse varikke tredjeetappeløperen klar da jeg kom inn til veksling, han hadde løpt ut på noe de kalte«fellesstart», et konsept jeg skulle rekke å bli godt kjent med ettersom årene gikk.Allerede neste helg skulle jeg få sjansen til å reise kjæringa. På nytt sto en stafett på planen og dennegangen reiste vi til Steinkjer for å løpe den klassiske Byastafetten. Jeg husker ikke hvilken etappe jegskulle løpe, og grunnen til at jeg ikke har tegnet inn hvor jeg har vært er at jeg overhodet ikke vethvor jeg har vært. Etter en par-tre timers tid fant jeg imidlertid endelig tilbake til samlingsplass,fortsatt uten å ha funnet førsteposten. Da jeg kom dit var premieutdelingen over, arrangørene hadderigget ned mål og merkinger og de eneste fra Namsos som fortsatt ikke hadde dratt var gode gamleWilly Rasmussen og et par av ungene hans. Da jeg med godt pågangsmot ville prøve på nytt å finneførsteposten satte imidlertid Willy ned foten, nok var nok, nå skulle vi hjem! Jeg fikk i bilen hjem viteat det på samlingsplass hadde gått rykter om at jeg var blitt sett langt inne på Byafjellet, langtinnenfor der hvor de lengste løypene gikk. Jeg tror kanskje at det kan stemme rimelig bra.