Bokanmeldelse

Vivi Nilssen og Ingeborg Ristesund: BokanmeldelseBokanmeldelseBjørg Brandtzæg Gundem: Europeisk didaktikk. Tenkning og viten.Universitetsforlaget, 2011. 112 sider.I denne lille boka på drøyt 100 sider ønsker Bjørg Gundem å gi oss en oversiktover den grunnleggende tenkningen og viten som ligger i den europeiskedidaktikktradisjonen. Boka er i hovedsak en bearbeidet og oversattversjon av en rapport som ble utgitt på engelsk i 1998 i Pedagogisk forskningsinstituttsrapportserie (nr. 4 1998), med et par nyskrevne kapitler i tillegg.Ifølge forordet sikter boka mot å «forstå den grunnleggende tenkningenog viten i europeisk didaktikk forstått som både profesjonsteori tilbruk i lærerutdanning, forvaltning og skole, og som forskningsfelt». Detteer ikke en lite ambisiøs målsetting for ei så lita bok.Boka har to hoveddeler. Den første delen omfatter de sju første kapitleneog er i hovedsak identisk med rapporten fra 1998. Her møter vi ulike definisjonerav didaktikkbegrepet slik det framstår i nordiske land og i tyskspråkligeland, didaktikkbegrepets etymologi, røtter og historie, et kapittelom utviklingen av såkalt åndsvitenskapelig didaktikk, en oversikt over deviktigste tyske didaktiske teoriene fra 1950-tallet, et kapittel om didaktiskanalyse og didaktiske modeller, en drøfting av forholdet til fagdidaktikk ogendelig et kapittel om didaktisk forskning. I bokas andre del presenteres endrøfting av forholdet mellom allmenn didaktikk og fagdidaktikk, forutenen diskusjon om forholdet mellom den kontinentaleuropeiske didaktikkenog det angloamerikanske curriculum-begrepet. I en avslutningskommentarom morgendagens didaktikk framhever Gundem den praktiske didaktikkenog didaktikk knyttet til skolefagene som et markert utviklingstrekk.Det er mye som kan kommenteres om ei bok som dette, men jeg skalavgrense meg til noen få aspekter. For det første er målsettingen for bokanoe omfattende i forhold til den kortfattede formen teksten har, inneklemtsom den er i ei lita bok. Det er en kunst å skrive både kort og instruktivt omet stort fagfelt, og den balansen er kanskje ikke så vellykket som den burdeha vært. Samtidig er mye av stoffet kjent fra Gundems tidligere lærebøker,slik at leseren blir ikke helt overrumplet av de mange modellene som presenteres.For det andre kan en stille spørsmål om tittelen er riktig i forholdtil bokas innhold. Det er i første rekke didaktikk utviklet i den tyskspråkligedelen av Europa som presenteres, samt ei drøy side om fransk didaktikk ognoen linjer om svenske Ference Martons fenomenografiske tilnærming.Skandinavia, som også må sies å være en del av Europa, har hatt en rikutvikling av til dels banebrytende perspektiver i didaktikk fra 1960-tallet av,særlig i Sverige. Selv om man ikke har brukt termen didaktikk eksplisitt, erdet like fullt didaktiske perspektiver som er utviklet. Europeisk didaktikk erderfor langt mer enn hva denne boka gir inntrykk av.91

FoU i praksis nr. 2 2012Her er vi ved et kjernepunkt, nemlig forholdet mellom en språklig term(didaktikk) og termens innhold. Boka etterlater et inntrykk av fullstendigsammenfall – bare det som kaller seg didaktikk, er didaktikk. Vi finneratskillige bidrag til undervisningsteori i både England og USA som er parallelletil den tyske didaktikken, selv om de presenteres under andre terminologiskeoverskrifter. «Curriculum-tradisjonen» er forfatterens betegnelse pådisse, og de omfatter, som hun helt riktig poengterer, mange varianter. Enviktig kontekst for boka er et prosjekt hun deltok i på 1990-tallet, hvor europeiskedannelsesteoretikere og angloamerikanske curriculum-forskeremøttes for å se hva de hadde å lære av hverandre. Didaktiksk teori har tradisjoneltdistansert seg fra curriculum-tradisjonen med den begrunnelsenat sistnevnte ikke er opptatt av undervisningens innhold, og bygger mest pålæringsteoretiske prinsipper. På den måten går det viktige dannelsesperspektivet,som er uløselig bundet til innhold, tapt. Gundem har rett når hunpåpeker at de to retningene er i ferd med å nærme seg hverandre, akkuratsom det i de fleste land skjer en økende tilnærming til internasjonaletrender i utdanningspolitikken og læreplansystemene. Likevel hevder hun,i likhet med Ian Westbury, at det er en vesensforskjell som bunner i at amerikanskcurriculum-tradisjon bygger på et læringsteoretisk grunnlag(underforstått en behavioristisk læringsforståelse) og en teknologisk tilnærmingtil undervisning der lærernes oppgaver reduseres til å implementereferdiglagede programmer på systemets premisser.Det er her jeg ikke får det til å stemme helt. Det er riktig at den teknologiskelæreplantenkningen har grepet om seg i USA, og at deler av den harspredd seg til Europa. En kan føye til at aldri har mål–middel-pedagogikkenstått sterkere i utdanningssystemer verden over enn i dag. Men den har sanneligogså hatt sine kritikere, ikke minst i England og USA. Navn som ElliotEisner og Herbert Kliebard, foruten engelske Lawrence Stenhouse, harskrevet vektige innlegg mot målstyring og den teknokratiske vendingen ipedagogikken. Faktisk var de helt på linje med det som Stefan Hopmannbetegner som «didaktikkens kjerne», nemlig at det er elevens subjektivemening med læringsinnholdet som er det sentrale, og at dette ikke kan standardiseresog presses inn i definerte resultatmål. En kan også nevne navnsom engelske Paul Hirst og begrepet «liberal education», for ikke å glemmeamerikanske Philip H. Phenix, som begge fremmer synspunkter på innholdsom ligger nær opp til dannelsesbegrepet. Den grunnleggende motsetningenmellom didaktikk og «curriculum» som Gundem skisserer, viser tilytterligheter i angloamerikansk teoritradisjon som både bør nyanseres ogdiskuteres.Samtidig deler jeg Gundems bekymring for at en desentralisert læreplanmodelllegger landskapet åpent for at læreplanarbeidet i praksis kan gåi teknisk og instrumentalistisk retning. Om den tyske, didaktiske analysenkan demme opp for dette, er jeg imidlertid tvilende til. Skal vi oppnå den92

Vivi Nilssen og Ingeborg Ristesund: Bokanmeldelseselvstendige refleksjon vi ønsker hos lærere, er det nødvendig at lærerutdanningengir en grundig innføring i de læringsteoriene og styringslogikkenesom ligger bakom de teknokratiske undervisningstilnærmingene, slikat det blir mulig å forstå hvilke begrensninger de har i forhold til praksis.Dernest må profesjonsutdanningene peke på alternativer som kan fungerebåde i forhold til en meningsfylt opplæring for dagens elever og til et digitalisertsamfunn som krever mer og mer av utdanningssystemet.Bjørg Gundem har gjennom et langt liv lagt ned et stort arbeid i å formidleden tyske didaktikktradisjonen til et norsk publikum. Vi skylderhenne stor takk for det.Gunn Imsen93