Les kirkeblad nr. 1 2013. Klikk her.. - varoyrhs.com

Kirkebladet for Værøy og Røst nr. 1 2013 7Det gode menneskeArnfinn EllingsenKirkebladet har tatt en prat med tidligeremenighetsprest Werner Hausen. Han bornå i Kristiansand, men gjorde tjenestesom prest på Røst i perioden 1987 til2003. I denne tiden utførte hanperiodevis kirkelige tjenesterogså på Værøy. Etter det varhan domprostiprest i Bodø framtil 2006.– Hva gjør så pensjonistenWerner for tiden?– Jeg har det bra her og fyllerhverdagen med spennendeoppgaver. Blant annet er jeg aktiv i KristiansandKrf der vi har mange interessantedebatter og saker. Jeg er også aktiv i Israelmisjonenog har tillitsverv der. Jeg harforresten nettopp vært i Israel. Der holdervi på å medfinansiere et gamlehjem i byenHaifa. Det er en krevende oppgave å imøtekommehelt andre krav til eldreomsorgeni Israel enn det vi er vant til i Norge.Like viktig som husrom og mat må enhver institusjon ha et lett tilgjengeligbomberom. Man må i Israel tenke i heltandre baner enn vi gjør i trygge Norge.Jeg er også aktiv i Oddernes menighet.– I tillegg holder jeg god kontakt med minfamilie i Tyskland og har i alle år etterat min kone Kristin døde i 2007, vært pålengre besøk der hos slekt og venner. Også har jeg jo familie rundt Kristiansand.– Du nærmer deg 70 og jubilerer i januarneste år. Hvordan står det til med helsa?– Jeg ble rammet av kreft foren tid tilbake. Det ser bra ut ogjeg er jevnlig til kontroll. Detføler jeg som enn betryggelse.Jeg opplever helsenettverketi Norge som godt og vil ogsåpåpeke at troen på Gud har formeg vært en uvurderlig hjelp ien vanskelig tid.– Det betyr mye for meg å kunne tenketilbake på gode år på Røst og de mangevennene vi fikk der. Jeg tenker også påforbindelsen til Italia og på tørrfisken. Detgjorde et uutslettelig inntrykk at røstværingeneofte tok kontakt både i gledeog sorg, som for eksempel når folk ringteog gjorde oss oppmerksom på at nå erhimmelen full av nordlys. Kom ut og se!I sin tid som uoppslitelig menighetsprestpå Røst blomstret menighetens barne- ogungdomsarbeid. Werner var den førstesom møtte opp på dugnader og den sistesom forlot. Han hadde alltid en oppmuntrendebemerkning, særlig til de somtrengte det mest.I sannhet ”Det gode menneske”!