Revidert kalkulasjonsrente for statlige tiltak - Samfunnsøkonomene

Figur 10 Gjennomsnittlig verdi på fem indikatorer for sentraliserings-
og koordineringsgraden i lønnsdannelsen
(0-1), 1961-1999.
Kilde: Barkbu mfl. (2003)
bundsvise, og den borgerlige regjeringen fra 1981 la mindre
vekt på å føre en aktiv inntektspolitikk. Etter mange år
med høy lønnsvekst og en kostnadsmessig forverring av
konkurranseevnen, steg ledigheten markert og hurtig i
1988 og 1989 til det høyeste nivået i etterkrigstiden.
Krisen bidro imidlertid til å bringe partene i lønnsdannelsen
sammen. Med støtte fra både LO og NAF (nå NHO)
ble det innført lønnslover som regulerte lønnsveksten i de
øvrige forhandlingsområdene i 1988 og 1989. En annen
viktig foranledning til resentraliseringen av lønnsdannelsen
på 1990-tallet, var nedsettelsen av sysselsettingskommisjonen
i 1991. I deres rapport foreslo de et solidaritetsalternativ
for den økonomiske politikken. Hensikten
var å forsterke samarbeidet mellom partene i lønnsdannelsen
og formalisere det tredelte ansvaret i den økonomiske
politikken - økonomisk stabilitet gjennom finanspolitikken,
stabil valutakurs ved hjelp av pengepolitikken
og en inntektspolitikk som skulle bidra til moderat prisog
kostnadsvekst.
I figur 10 vises gjennomsnittet av fem indikatorer for sentraliserings-
og koordineringsgraden i lønnsdannelsen i
Norge og Sverige for perioden 1961-1999. Indikatorene er
hentet fra Barkbu mfl. (2003). Hver enkelt indikator innehar
verdien 0, 0,5 eller 1, der et høyere tall indikerer en
høy grad av sentralisering og koordinering. De fem indikatorene
viser henholdsvis forhandlingsnivå, koordinering
med myndighetene, koordinering blant arbeidstakerne,
koordinering blant arbeidsgiverne og det generelle forhandlingsklimaet.
Som det framgår av figuren, viser disse
indikatorene en klar desentralisering av lønnsdannelsen
ROGER BJØRNSTAD
på begynnelsen av 1980-tallet. Mens lønnsdannelsen ble
resentralisert i Norge noen få år senere, har lønnsdannelsen
i Sverige forblitt klart mer desentralisert gjennom
1980- og 90- tallet.
Hva er så konsekvensen av at lønnsdannelsen i Norge og
Sverige har utviklet seg forskjellig i perioden etter 1980tallet?
IMF (1998) har gjennomført en studie på forklaringsfaktorene
bak reallønnsveksten i Norge og Sverige
fram til 1996. For Sverige konkluderer studien med at den
tradisjonelt sterke lønnsmodererende effekten av økt
ledighet er fullstendig borte etter 1992. Reallønningene
har vokst kraftigere enn de makroøkonomiske faktorene
alene skulle tilsi. For Norge konkluderes det med at reallønningene
er mer sensitive til konjunkturbevegelsene
etter 1993, og har vokst mindre enn de makroøkonomiske
forholdene skulle tilsi.
Barkbu mfl. (2003) bruker indeksene de har laget til å
analysere betydningen av disse på ledigheten og på lønnsdannelsen.
De finner at desentraliseringen i Sverige ikke
har en klar virkning på ledigheten, den samlede effekten
er nær null. For Norge derimot, bidro desentraliseringen
til å om lag doble ledigheten. Resentraliseringen brakte
ledigheten ned igjen.
Ved å benytte MODAG-versjonen med institusjonelle
variable, kan en analysere en hypotetisk endring av den
norske lønnsdannelsen slik at den fulgte utviklingen i
Sverige. Da må vi benytte koordineringsindeksen i Nunziata
(2001) siden denne ligger til grunn for estimeringen
av lønnsrelasjonen i denne modellversjonen. Figur 11
viser utviklingen i koordineringsindeksen i Nunziata
Figur 11 Koordineringsgraden i lønnsdannelsen (1-3),
1960-1995.
Kilde: Nunziata (2001)
ØKONOMISK FORUM NR. 7 2005 // 43
ARTIKKEL