Sikkerhet nr. 2 / 2013

16
rett beredskap
Behovene må bestemme
Hva slags beredskap trenger dere – egentlig?
Jeg hadde en gang en bil, en Chevrolet.
Det var en stor bil, en tung bil,
og den brukte mye bensin. Dårlig
på vinterføre var den, og håpløs i
trange bygater, vanskelig å parkere.
Til gjengjeld var den kollisjonssikker
og hadde plass til alt! Til slutt
fikk jeg solgt den, og slapp å høre at
den rapet når jeg slo av motoren.
Da kikket familien på den andre
ytterligheten: en bitte liten personbil,
billig i drift, lave avgifter, lett å
manøvrere og parkere. Men den
var veldig liten. Plass til én koffert,
ikke barnevogn. Barnesetet krevde
at forsetet sto i fremste stilling, til
ulempe for den som satt foran. Og
den var antakelig en dødsfelle ved et
krasj.
Det var da vi skjønte at vi først
måtte finne ut hvilke behov vi hadde,
hvilke grunnleggende krav vi stilte
til sikkerhet, komfort og kapasitet,
og la behovene bestemme hvilken
bil vi skulle se etter.
Som bil – så beredskap
På tilsvarende vis opplever vi ikke
så sjelden at bedriftene vingler når
de skal utstyre seg med den riktige
beredskapen for førsteinnsats. Noen
bedrifter legger opp til et industrivern
som er overdimensjonert i
forhold til hva de trenger. Det har
kapasitet langt utover det nødvendige,
det er dyrt i drift og krevende
å holde i stand.
De har valgt den store, tunge
amerikaneren – kanskje for å være
på den sikre siden i forhold til kravene,
eller fordi det er «kjekt å ha»,
som Øystein Sunde synger i visa
med samme navn.
Dessverre er det nok flere som
org aniserer et minimalt industrivern
som ikke har utstyr, kvalifika
sjoner eller øvelse til å takle de
hendelsene som faktisk kan skje i
bedriften. Det kan bare brukes til
de enkleste innsatsene, og er utilstrekkelig
overfor de alvorlige utfordringene
som kan oppstå. Men det
er billig og lett å håndtere. De har
valgt småbilen – kanskje fordi de
kun har sett på driftsutgiftene?
Hvorfor velger noen feil?
Etter mitt syn er det to vanlige forklaringer
på at bedrifter velger feil
beredskapsnivå:
• Nøkkelpersoner har ikke vurdert
risikoene og konsekvensene av
dem grundig nok. Eller de forstår
ikke risikovurderingen, og
dermed ikke hvilke kapasiteter
industri vernet må ha. Når disse
velger feil beredskapsnivå, er det
tilfeldig om nivået blir for høyt
eller for lavt.
• Nøkkelpersonene er kompetente,
de skjønner hva som trengs, men
de fortrenger eller fornekter
behov ene. De trikser med risikovurderingen
slik at den passer til
det svaret de har bestemt seg for
på forhånd. Og så er det industrivernlederen
som blir overkjørt
av økonomisjefen. Bered skap
koster – en krone spart er en
krone tjent, sier vedkommende.
Hvis du spør om hva en ulykke
vil koste, har han svaret klart:
«Det kommer uansett ikke til å
skje her, ikke hos oss!»
Faktiske behov
Forskrift om industri vern legger opp
til at bedriften kan skreddersy sine
beredskapstiltak etter behov. Ja, ikke
bare legger opp til, den oppfordrer til
det. Risikovurderingen skal avdekke
hvilke uønskede hendelser som kan
inntreffe og hvilke konsekvenser
de kan medføre. Det er disse hendelsene
som skal være grunnlaget for
hele industri vernarbeidet.
NSO forventer at en bedrift avdekker
de uønskede hendelsene og
identifiserer sine faktiske behov. De
kommer til uttrykk som behovet
for forsterkninger, støttefunksjoner
eller bare grunnleggende industrivern.
Vi har sett eksempler på at
støtte funksjonen orden og sikring,
som ikke er krav i forskriften, blir
under vurdert. «Det er ikke krav, vi
trenger det ikke», tenker noen. De
skjønner ikke hvor viktig det er at
bestemte personer har som særlig
ansvar å møte nødetatene og å sikre
innsatsområdet, noe som vil være
en betyde lig gevinst ved en større
hend else. Da er det makelighet, ikke
beredskapsbehovene, som styrer
plan leggingen.
Sikkerhet nr. 2 2013