Create successful ePaper yourself
Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.
1537: Reformasjonen —<br />
bispe gods og klostereiendom<br />
overtatt av staten<br />
1814: Grunnloven<br />
vedtas, legger grunn for<br />
Opplysningsvesenets fond<br />
1837: Kommunene<br />
opprettes, mange kommuner<br />
kjøper tilbake kirker<br />
1660: Enevoldsstyret<br />
gir kongen tydeligere<br />
makt i kirken<br />
1815: Forslag på<br />
Stortinget om at staten<br />
bør lønne prester<br />
naturalia, og enkelte steder hadde kommunene<br />
begynt å bidra til prestelønningene.<br />
Mange steder kom også en del av<br />
embetsinntektene med økonomiske<br />
forpliktelser, noen sokneprester måtte<br />
for eksempel bidra til kapellaners lønn.<br />
1974<br />
Året da staten overtok fullt<br />
ansvar for prestenes lønn.<br />
1897 til 1950: Gradvis<br />
overgang til lønn<br />
Kirkehistorikeren Knut Aukrust forteller<br />
om snekkersvennen Andreas som<br />
bodde i Johannes menighet i Kristiania.<br />
I juni 1887 meldte han seg ut av<br />
Den norske kirke «for borgerlig Vielse<br />
af Hensyn til Omkostningerne». Brudeparet<br />
måtte betale en avgift til kirke og<br />
prest for gjennomføringen av selve vielsen.<br />
Denne omkostningen var en økonomisk<br />
belastning for arbeiderklassen,<br />
skriver Aukrust. Andreas var ikke alene<br />
om å melde seg ut for å spare penger<br />
når han giftet seg, men mange meldte<br />
seg inn igjen en tid etter vielsen.<br />
De økonomiske grunnene for å melde<br />
seg ut før vielsen ble fjernet da det<br />
kom ny geistlig lønningslov i 1897. Da<br />
ble avgifter for kirkelige handlinger avviklet.<br />
Målet med loven var å gi prestene<br />
fastere lønn, men ikke ved å sette dem<br />
på statslønn. I stedet ble de gamle embetsinntektene<br />
erstattet av to beløp:<br />
de faste inntektene ble erstattet med<br />
ett beløp for hvert gårdsbruk i gjeldet,<br />
mens de variable inntektene ble erstattet<br />
med ett beløp for hvert konfirmert<br />
medlem av menigheten. Dette krevde<br />
kommunene inn som skatt og satte i<br />
lønningsfond. Fondene skulle så sørge<br />
for lønn til prestene, med maksimumsog<br />
minimumssatser. Var embetsinntektene<br />
større enn maksimumssatsen, gikk<br />
de inn i lønningsfondet. Var de lavere<br />
enn minimumssatsen, bidro Opplysningsvesenets<br />
fond med resten.<br />
På grunn av prisstigningen, særlig<br />
under første verdenskrig, var ikke lønningsfondene<br />
tilstrekkelige i lengden, og<br />
stat og kommune måtte trå til med tilskudd.<br />
Kommunene ga erstatning for de<br />
bortfalte embetsinntektene, mens staten<br />
bidro med alderstillegg og dyrtidstillegg<br />
når det var nødvendig. Men fortsatt ble<br />
dette betraktet som erstatning for bortfalte<br />
embetsrettigheter, og ikke som direkte<br />
lønn fra stat og kommune.<br />
Kirkebyggene og de lokalt ansatte<br />
En lignende utvikling fant sted med<br />
kirkenes økonomi. Kirkeloven av 1897<br />
opprettet kirkefond for hver kirke. Kapitalen<br />
besto av kirkens eiendommer<br />
og innløsning av gamle avgifter. Disse<br />
fondene skulle dekke utgiftene til vedlikehold<br />
av kirkene. Men avkastningen<br />
av fondene var ikke tilstrekkelig. Derfor<br />
måtte man kreve inn det som manglet,<br />
som skatt. Dette hadde kommunene<br />
hatt mulighet til siden 1818. Slik ble det<br />
til at kommunene krevde inn skatt til<br />
vedlikehold av kirkene, og sørget for<br />
dette over kommunekassen.<br />
Klokkere og kirkesangere hadde tidligere<br />
vært lønnet av tiende- og avgiftsinntekter.<br />
Som for prestene ble dette<br />
etter 1897 erstattet i penger. Klokkere,<br />
organister, kirketjenere og de fleste andre<br />
lokalt ansatte i kirken ble fra 1897 til<br />
1996 lønnet av kommunen.<br />
1950–tallet: Prestene<br />
lønnes av staten<br />
Fra 1950 ble prester uten inntekter fra<br />
prestegårder lønnet over det offentlige<br />
lønnsregulativet. Lønnen kom både fra<br />
staten og kommunen. Så, i 1957, ble prestegårdene<br />
skilt fra. Fra da av fikk alle<br />
prestene regulativlønn, og prestegårdene<br />
ble bare boliger for prestene, ikke en<br />
del av inntektsgrunnlaget. Fra 1974 overtok<br />
staten det fulle ansvaret for prestenes<br />
lønn.<br />
Menighetene hadde nå ikke lenger<br />
konkrete økonomiske plikter overfor<br />
presten sin, slik som i tidligere tider.<br />
Det påpeker kirkehistorikeren Bernt T.<br />
Oftestad, som mener disse endringene<br />
fikk betydning på flere måter: «Det<br />
ble større avstand mellom prest og menighet.<br />
Og grunnlaget var lagt for å<br />
betrakte presten som funksjonær i menighetens/statens<br />
tjeneste.» Oftestad<br />
mener også at denne prosessen styrket<br />
statens makt over kirken ved at presteembetet<br />
ble statliggjort økonomisk.<br />
1996: Større selvstendighet<br />
Med kirkeloven av 1996 fikk den lokale<br />
kirken ny selvstendighet, både juridisk<br />
og økonomisk. Nå fikk et Kirkelig fellesråd<br />
i hver kommune det lokale ansvaret<br />
for kirkene. Rådene var ikke en<br />
68
Change language