FEM TUSEN nye sanitetskvinner - Norske Kvinners Sanitetsforening

Fredrikkes rolle for
kvinners stemmerett
Kvinnenes underskriftskampanje i 1905, var en maktdemonstrasjon
som viste at kvinner engasjerte seg i politikk og var
modne for å få stemmerett. Det ble et vendepunkt i stemmerettskampen.
20 Fredrikke 3-2005
1905. Det er spent stemning mellom
nabolandene. Norge vil løsrive seg fra
Sverige. Noen tror det kan bli krig. I
Norge går forberedelsene til en folkeavstemning
sin gang. Det knytter seg stor
spenning til om kvinnene får delta i folkeavstemningen.
Motstanderne av at kvinner skulle delta,
bl.a. Dagbladet, mente at en agitasjon
rettet mot kvinner ville redusere arbeidet
med å få flest mulig menn til stemmeurnene.
Det ville svekket valget.
Underskriftsaksjonen klarte å samle inn 279 878
underskrifter fra kvinner til støtte for unionsoppløsningen.
Postkortmotiv fra 1905.
Fredrikke Marie Qvam argumenterte for
at siden beslutningen om en oppløsning
av unionen lå utenfor statsforfatningen,
og siden dette var en ekstraordinær
situasjon, måtte kvinnene tas med.
Denne henvendelsen ble rettet telegrafisk
til Stortinget 28. juli.
En egen folkeavstemning
Folkeavstemningen om unionsoppløsningen
ble kvinnene utelukket fra, men
de laget sin egen. Gjennom en innsamlingsaksjon
kunne de overrekke nesten
300 000 underskrifter til Stortingets president
22. august til støtte for unionsoppløsningen.
Underskriftsaksjonen hadde til hensikt å
synliggjøre kvinner i forhold til viktige
nasjonale spørsmål, og vise at kvinner
også var beredt til å dele det ansvar som
7. junibeslutningen ville medføre. Fredrikke
Marie Qvam organiserte og var en
av initiativtakerne til underskriftskampanjen,
også kalt kvinnenes adresse.
Rundt 1905 var hun leder for ikke mindre
enn tre store kvinneorganisasjoner
samtidig. Norske Kvinners Sanitetsforening,
Landsstemmerettsforeningen og
Norsk kvinnesaksforening.
Har vi tid til dette?
Flere oppfordret Norske Kvinners Nasjonalråd
(NKN), en sammenslutning av
norske kvinneorganisasjoner, til å sette i
gang en underskriftskampanje. NKN
svarte først nei – tiden var for knapp
fram til folkeavstemningen 13. august,
det ville ikke la seg gjøre å samle mange
nok underskrifter. Men Landskvindestemmeretsforeningen,
ledet av Fredrikke
Qvam, tente på ideen og satte i
gang arbeidet. Qvam hadde i kraft av at
hun ledet tre landsomfattende kvinneorganisasjoner
et stort nettverk over hele
landet.
Underskriftskampanjen var på mange
måter et sjansespill. Det var et enormt
prosjekt å skulle samle alle Norges
voksne kvinner til en slik felles markering,
og det uten at det fantes manntallslister
eller noe etablert apparat til å
organisere arbeidet. Mange fryktet at
aksjonen ville være mer til skade enn til
gagn fordi de mente at bare en liten del
av den kvinnelige befolkningen ville
skrive under på listene. Det ville skade
landets sak hvis det så ut som om bare
noen få kvinner støttet unionsoppløsningen.
Derfor mente flere at kvinnene
heller burde konsentrere seg om å få
sine menn til å stemme. Ett argument
var at en underskriftskampanje med
dårlig oppslutning ville skade kvinnesaken:
Hvis det viste seg at det bare var et
lite mindretall av kvinnene som følte
behov for å engasjere seg i dette viktige
nasjonale spørsmålet, ville det undergrave
arbeidet for å skaffe kvinner statsborgerlig
stemmerett.
Landskvindestemmeretsforeningens
styre var klar over risikoen, men mente
at saken var så viktig at man var nødt til
å forsøke. Underskriftsaksjonene ble satt
i gang 2. august. Landskvindestemmeretsforeningen
satte inn et opprop i aviser
og henvendte seg til alle lokalledd av
foreningen:
«Det gjelder kun at det er en eller flere
på hvert sted som tar saken i sin hånd. Gå
med liste fra hus til hus, legg dessuten ned
liste på lett tilgjengelige steder, i butikker,
poståpnerier, hoteller, losjihus o.s.v. I byene er
det ingen vanskelighet, men på landet skal det
god vilje til.»
Listene som ble levert til Stortinget 22.
august inneholdt 244 765 navn, og med
de listene som kom noe forsinket var
tallet oppe i 279 878.
Et enormt arbeid
Qvam beskrev aksjonen som et enormt
arbeid for Landskvindestemmeretsforeningens
hovedstyre og de tilsluttede
ledd. Selve navneinnsamlingen kostet
foreningen 228 kroner, et ikke ubetydelig
beløp for foreningen som til sammen
det året hadde 1043 kroner i utgifter.
Foreningens økonomi var en viktig faktor
som styrte mange avgjørelser. Det
var derfor viktig å sette inn ressursene
der hvor man fikk best uttelling.
Underskriftsaksjonen var en fantastisk
suksess for foreningen og for Fredrikke
Qvam personlig. Det er usannsynlig at
noen andre ville klart å gjennomføre
aksjonen, fordi det var så praktisk vanskelig.
Det var midt i ferietiden, og det
krevde stor kjennskap til enkeltpersoner
rundt om i landet, ikke bare i Landskvindestemmeretsforeningen,
men også
i de andre kvinneorganisasjonene. Dette
var en kunnskap Qvam hadde på grunn
av sin spesielle rolle i de tre store kvinnesaksforeningene.
Kvinner er verdig ansvaret
Underskriftsaksjonen ble i ettertid brukt
for ytterligere å legitimere kravet om
stemmerett for kvinner. Det var mulig å
vise til at stemmerettskravet nå støttet
seg på nesten 300 000 underskrifter fra
kvinner. Argumentet fra stemmerettsmotstandere
om at stemmerett for
kvinner bare ble krevd av en liten krets
av kvinner i Kristiania var gjendrevet.
Underskriftsaksjonen var uttrykk for
ønsket om å stå sammen med menn og
bli oppfattet som en del av folket. Fredrikke
Marie Qvam understreket betydningen
av å gripe de historiske øyeblikk.
Og øyeblikket var etter hennes vurdering
svært gunstig i tiden etter unionsoppløsningen.
N.K.S. grunnlegger og
«korridorenes dronning»:
Fredrikke Marie Qvam var en radikal
kvinne som kjempet for kvinners
rettigheter, og hun vant fram
blant annet fordi hun kjente spillereglene
og tenkte strategisk og
langsiktig.
• 1885: F.M. Qvam stifter Kvinnestemmerettsforeningen
• 1896: F.M. Qvam starter Norske
Kvinners Sanitetsforening
• 1898: F.M. Qvam blir leder for
Landskvinnestemmerettsforeningen.
• Fra 1899 til 1903 var hun formann
i Norsk kvinnesaksforening,
og hun var aktiv i Norske
Kvinners Nasjonalråd helt fra
starten i 1904.
Teksten er hentet fra Anne Gammes hovedfagsoppgave «Mandstemmer har vi saa evigt nok af
fra før». Perspektiver på stemmerettsdebatt for kvinner i Norge i perioden 1898 – 1913, og
artikkelen «Da kvinnene gikk mann av huse» i historiemagasinet Levende historie 1/2005.
Tilrettelagt for Fredrikkes lesere av Ingrid Holst Sollie
Fredrikke 3-2005 21