Veimerker - leseprøve

VEIMERKER
nakent et ubevoktet øyeblikk
uten fortid og uten fremtid.
Hun visste at ingenting ville bli bedre, at det aldri kunne bli annerledes.
Han gjorde ingenting mere, hadde mistet interessen
for arbeidet. Fordi man ikke ville gi ham frie hender, sa han. Og
nå satt hun her og tigget om hans frihet, tigget fordi hun ville
tro at han var urettmessig bundet og virkelig skulle bli mann
igjen om han bare fikk sin frihet. Hun visste svaret, men måtte
likevel tvinge seg til å måtte høre det: han var så fri som noen
kunne være i et moderne samfunns økonomiske labyrinter, og
enhver ytre forandring ville bare by ham nye skuffelser, bare
føre til en gjentagelse når han oppdaget at alt var som før.
Ja, ja –. Og hun visste mere: at det ikke fantes, ikke kunne
finnes noen vei ut. Fordi det som skjulte seg bak hans rop om
frihet var et barns ønske om å overvinne døden, en likegyldighet
for alt arbeide hvis resultat ikke skulle være hans, endog
lenge etter døden. – Og likevel satt hun her og tigget.
Enda før det stod klart for oss hva som var hendt, var han allerede
langt ute. Vi kunne ingenting gjøre. Så bare hvordan
understrømmen stadig raskere trakk ham ut fra land. Så hans
nytteløse, utmattende anstrengelser for igjen å nå fast bunn.
Det var bare instinktet som drev ham til å kjempe, i sin bevissthet
hadde han allerede isolert seg fra virkeligheten. Når hans
stilling allikevel glimtvis tvang seg innpå ham, sa han til seg
selv at vi andre var enda verre stillet. Og når vi da kunne ta det
så rolig –. Sikkert ville han klamre seg til denne tanken selv
når den siste sydende virvelen trakk ham ned.
Slik hadde det alltid vært. Barnslig avhengig av beundring og
hengivenhet hadde han regnet med ukritisk vennskap selv
hos likegyldige og fiender. Han hadde handlet med dette som
utgangspunkt – skjønt ofte med en instinktiv tilbøyelighet for
– 23 –