Tabu - leseprøve

tor halstvedt
EN OVERGREPSHISTORIE

© Commentum Forlag 2016
COMMENTUM FORLAG AS
Gamleveien 87
4315 SANDNES
www.commentum.no
ISBN: 9788282334006
Omslagsdesign: Hana Costelloe
Sats: Hana Costelloe
Utgivelsen er støttet av Fritt Ord.
Materialet i denne publikasjon er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.
Uten særskilt avtale med Commentum Forlag er enhver eksemplarfremstilling og
tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov. Utnyttelse i
strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar.

Tor Halstvedt
2016

TIDLIGERE UTGITT
VÅRT FOLK SKAL ALLTID BESTÅ. Pax (red), 1974
TULLA. Fortellinger. Gyldendal, 1981
STEMMEN. Roman. Gyldendal, 1984
ELVA. Beretningen om David Wold. Roman. Tiden, 1990
PRINSEN AV DEN TAPTE LYKKE. Barnebok. Gyldendal, 1992
RITA LITA BLOMSTER I POTTA. Barnebok. Eide, 1993
SIRKUS I BYEN. Roman. Eide, 1994
ELVTYVEN (Forvandlingsmysteriene 1). Barnebok. Cappelen, 1995
ANITA ORDNEJENTE OG VILLIS VILLKATT Billedbok. Cappelen, 1995
KATTEFANGERSKEN. (Forvandlingsmysteriene 2) Barnebok. Genesis, 1998
ULVEN. Roman. Genesis, 1998
HJERTEKNUSEREN. (Forvandlingsmysteriene 3). Barnebok. Genesis, 1999
REFUSERT. Essay/dagbok. Genesis, 2002
SOLOGMÅNEGUTTEN. Billedbok. Liv forlag, 2012
ØYA. Roman. Liv forlag, 2014
− 4 −

Forekomsten av seksuelt krenkende adferd
før fylte 16 år blant gutter er 12,7 %.
Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 10/2012
Nøkkelordene er lytte, tålmodighet og kjærlighet. Jeg
tror ikke, med mindre han ber om det, at han ønsker
råd om hva han skal føle eller hvordan han skal oppføre
seg. Jeg tror at det han mest av alt ønsker er at noen
skal elske ham, en trang og en lengsel som ligger dypt
inne i den lille, fortapte og såra gutten.
Michel Dorais. Don't tell
− 5 −

− 6 −

TABU!
− 7 −

Jeg kommer fra en liten gård i Askim. I en liten kårbygning som
tilhørte gården, bodde farmor, eller bestemor som vi kalte henne,
og tante. Pappa brukte å gå opp til bestemor flere ganger om dagen.
Mamma sa seinere til meg at pappa aldri klarte å ta en avgjørelse uten å
spørre bestemor.
Etter krigen og noen år framover hadde vi gårdsgutt. Det varte fram til
1951/52, etter det hadde vi ikke råd til gårdsgutt lenger.
En nabogård lå like ved. Et eldre par drev gården, og det var ingen små
barn som bodde her. De to gårdene og kårbygningen til bestemor danna
ei lita grend.
Så hadde jeg en eldre bror. Han var to år eldre, holdt seg mest til mamma,
mens jeg dreiv mer rundt.
Før jeg ble født, lå eldstebror i barnesenga som var plassert innerst i
soverommet til mamma og pappa, lengst vekk fra vinduet, like framfor
vedovnen, og på den sida av dobbeltsenga hvor mamma lå. Da jeg ble født,
ble eldstebror flytta inn på det vi kalte for gutterommet. Dette rommet lå
ved toppen av trappa, i den andre enden av hovedbygningen. Mellom de
to rommene var det en smal, mørk tverrgang inn til kottet på nordsida.
Jeg lå først i barnesenga som sto igjen etter storebror, men da jeg var cirka
to år ble det kjøpt ei ny seng til meg, som ble plassert inne på soverommet
til mamma og pappa. Mamma sa jeg gikk i søvne og at jeg var tander.
Hun likte å framstå som en god mor, hun måtte derfor passe på meg og la
meg få ligge inne på soverommet hennes. Denne senga ble plassert på den
andre sida av dobbeltsenga, på den sida der pappa lå, og ut mot vinduet.
Om jeg krabba ned til fotenden av senga, kunne jeg bak gardinene, foruten
alle epletrærne, havnehagen og den hvite hovedbygningen til naboen,
se det vesle, gule huset der bestemor og tante bodde oppe på knausen.
Jeg ble værende på soverommet til foreldrene mine til jeg var sju år, helt
til mamma ble gravid med den yngste broren min.
− 8 −

TABU!
Jeg har et svakt minne av meg selv som liten, før alt det vonde skjedde.
Jeg var en glad og utadvent gutt. Likte å underholde, var ikke noe særlig
sjenert og fikk mye oppmerksomhet. Folk lo av meg når jeg sa morsomme
ting. Og så elska jeg blomster, elska å kjæle med kalvene og stabbe rundt
på gården. Verden var et spennende sted.
På den tida, dette var altså på begynnelsen av femtitallet, hadde en gård
mye spennende å by på. Det var mange bygninger, mange rom, store
områder rundt, og ikke minst var det alle dyrene. Jeg plukka buketter til
mamma, fulgte med på hvordan grisungene patta grisepurkemamma, ei
snor med grisunger lå nedetter magen hennes, og i andre etasje av grisehuset
observerte jeg at hønene kakla mens den sinte hanen gikk kjepphøy
rundt og bruste med fjøra. Jeg var redd for hanen, samtidig var jeg imponert
av ham.
Krigen var over, det var så smått oppgangstider, og velferdssamfunnet
blinka i det fjerne. Et fint liv, et uskyldig liv. En glad gutt på landet.
Mamma melka kuene om morran uten hjelp fra pappa, men noen ganger
fikk hun hjelp av tante. Arbeidsfordelingen på gården var at mamma
hadde ansvaret for kuene og tante for grisene og hønene. Pappa hadde
ansvaret for de to hestene, for skauen og for drifta av gården. Derfor sto
mamma tidligere opp enn pappa, rundt fem, mens pappa venta til halv
sju. Da var det hans jobb å kjøre melkespanna ned til melkebukken nede
på fylkesveien. Gården vår lå oppe på et platå. Mjølkebilen kom jo i fra
Stumperud på heia, som Prøysen sang om i barnetimen, eller nærmere
bestemt fra meieriet i Askim. Og for at mamma skulle komme seg opp så
tidlig om morran, la hun seg før pappa, rundt halv ni, mens pappa brukte
å sitte nede i dagligstua til rundt elleve. Han satt aleine, hørte på radio eller
leste i Nationen, i Øvre Smaalenene eller i noen jordbruksblader.
Det førte til at mamma og jeg var aleine på soverommet i drøyt to timer
hver kveld.
• • •
Første gang skjedde det på høsten det året jeg hadde fylt tre. Det var på
kvelden, storebror lå på gutterommet. Jeg lå i senga inntil vinduet, men
hadde lopper i blodet og fikk ikke sove. Ute var det halvmørkt. De saftige
− 9 −

Seftaholm-eplene hang fristende på trærne, og jeg hørte ei katte frese. Kanskje
det var Teobald, yndlingskatten min, han som til og med sloss med
sjølveste reven! Alt var så spennende der ute, inne var det kjedelig. Derfor
løfta jeg meg litt opp i senga da jeg hørte at mamma vrei seg, og jeg titta
over mot henne. Men mamma kunne være bråsinna, så jeg gjorde det veldig
forsiktig. Da oppdaga jeg at hun lå med dyna trukket til side – og at
hun stirra på meg på en sånn rar måte! Kom, var det som blikket sa. Hun
hadde ikke på seg pysjamsen hun brukte, bare undertøyet, men det tenkte
jeg ikke på. Som et lite ekorn sklei jeg ut av senga, spratt opp i senga til
mamma, byksa bort til henne og la meg oppå magen og brystet hennes.
Dette var gøy, mamma som jeg var så glad i.
Kroppen hennes som var så god og varm, jeg hadde iallfall aldri opplevd
den annerledes ...
Men i stedet for å nappe meg i håret, kanskje stryke meg over huden,
si at nå fikk jeg gå tilbake til senga mi, eller til og med la meg få ligge ved
siden av henne, så tente hun! Brått treiv hun tak i meg, trakk ned underbuksa
mi, og lirka av seg si ega truse. Deretter skrevet hun med beina og
skubba meg hardt nedover slik at jeg ble liggende med tissefanten oppå
den åpne, blaute sprekken hennes.
Jeg skjønte ingenting av det som skjedde. For mens hun holdt meg i
et jerngrep med ei hånd over hodet, og den andre hånda over rumpa mi,
begynte hun å bevege underlivet opp og ned i små, korte støt. Da skjedde
det noe med meg. Ufrivillig fulgte jeg med i rytmen hennes, og jeg ble stiv
nedentil − og redd. For hva var dette? Jeg ville ikke dette, for dette var vel
ikke leik. Var det vel? Men jeg klarte likevel ikke slutte, og hun holdt meg
med et jerngrep slik at jeg ikke skulle skli ut av henne.
Opp og ned bar det, opp og ned, opp og …
Det var som å rase nedover et bratt tak. Jeg prøvde å klore meg fast til en
takstein, men taket glapp, så til en ny, prøvde til slutt å grafse tak i mønet,
men jeg kunne ikke stanse.
Så falt jeg.
• • •
Det var først da jeg var i slutten av trettiåra at jeg begynte å huske det jeg
hadde opplevd som barn. På denne tida var pappa død, han var fjorten år
− 10 −

TABU!
eldre enn mamma, men mamma levde. I en periode hadde jeg hatt forferdelig
angst, noe jeg ikke skjønte årsaken til. I tillegg tunge depresjoner.
En liknende periode hadde jeg hatt i slutten av tenåra fram til jeg omsider
klarte å flytte hjemmefra 22 år gammel.
For å finne ut av hva som plaga meg, hvilke hemmeligheter jeg bar inni
meg, for jeg hadde lest mye psykologi og det ante meg at det måtte være
noe som lå bak depresjonen og angsten, utvikla jeg min egen metode for
å huske: Jeg satte meg ned ved skrivebordet, knep øynene sammen og la
håndflatene hardt over øynene. Alt ble mørkt, men bak mørket kom det
fram bilder.
På denne måten kom ting etter hvert fram. Forferdelige ting jeg hadde
fortrengt fullstendig. Mest så jeg det i øyeblikksbilder, men innimellom
også i lengre sekvenser.
Jeg hadde trodd jeg kjente meg sjøl og den nærmeste familien min, var
sikker på at vi var en helt vanlig familie, men så viste det seg at jeg ikke ante
noe som helst om verken meg selv eller dem.
Dette hendte for tretti år siden, jeg er nå sekstisju år. I tida etterpå har
jeg hatt rikelig anledning til ikke bare å huske hva jeg opplevde som barn,
men også å lære meg å forstå og leve med det som skjedde i barndommen.
• • •
Mamma var det jeg vil kalle ei grå mus. Hun kom fra en litt større og finere
gård enn den hun gifta seg til, var minstejente av fem og litt bortskjemt.
Faren hennes døde før hun ble født. I motsetning til søsknene, fikk hun
noe utdannelse, tok middelskolen, som det het, og et par år før krigen fikk
hun jobb som telefonsentraldame. Det var «fint» på den tida, noe ganske
annet enn å jobbe på fabrikk eller som hushjelp hos en sur bonde.
Mamma var det en i dag kaller «skapkristen», en som ikke viste fram sin
tro. Det var ikke noe kristent ellers i hjemmet vårt, ingen bibel, og hun
ba verken bordbønn eller Fader vår for oss. Det eneste vi barna merka til
kristendommen hennes, var at hun insisterte på at vi skulle gå på søndagsskole.
Men der gikk alle de andre barna i nabolaget også, så det var nærmest
en selvfølge. Jeg begynte på søndagsskole omtrent på den tida hun
regelmessig begynte å voldta meg.
− 11 −

For det var det som skjedde. Snart ble det en vane at hun voldtok meg.
Hun må ha gjort det hundre ganger de neste fire åra.
Jeg har tenkt mye på hvorfor hun begynte å gjøre det, og ikke minst
hvorfor hun fortsatte. Kanskje hun selv ble misbrukt som barn? har jeg
tenkt. Enkelte som blir misbrukt som barn, misbruker sine egne barn.
Bare at de fleste gjør ikke det. Jeg har selv to barn, men aldri vært i nærheten
av å gjøre noe slikt. Det må være andre ting som drev henne. Hun
risikerte jo å bli oppdaga og få en lang straff.
Mamma var en mester i å manipulere, trolig var hun psykopat. Blant
annet var hun ekstremt flink til å få folk til å synes synd på seg. Hun, som
hadde denne mammadalten av en ektemann, som måtte slite så fælt på
denne leirklumpen av en gård, som måtte ta melkinga aleine, hun som
hadde den maktsjuke svigermora og den innpåslitne svigerinna, og som
ikke minst hadde en slem sønn (meg). Ingen avslørte henne, hun ble respektert,
og jeg tror mange virkelig syntes synd på henne.
Men hun var en falsk løgner.
Hun tvang meg til å bli værende på soverommet hennes. Jeg ville ikke,
for jeg ville inn til storebror. Pappa ville heller ikke at jeg skulle bli der.
Hvorfor gjorde hun det da? Jeg var sjuk og tander, fortalte hun folk, men
jeg var ikke det, det var bare noe hun fant på. Og så gikk jeg altså i søvne,
hun fabrikerte til og med et rykte om at jeg hadde klatra opp på taket i
søvne. Men det er ikke noe uvanlig at barn går i søvne. Omtrent 3 % gjør
det regelmessig, mens opp mot 40 % gjør det av og til. Å gå i søvne er ikke
tegn på noe sjukelig.
For meg er det temmelig åpenbart at mamma planla det hun gjorde mot
meg, hun plukka ut meg til å være offeret. Jeg tror for eksempel hun med
viten og vilje sørga for at pappa ikke fikk hjelpe henne i fjøset. Med det
oppnådde hun to ting: Hun sørga for at gud og hvermann syntes synd på
henne og så ned på pappa som mann, men framfor alt, hun klarte på den
måten å manipulere det dit hen at hun og jeg kunne være to–tre timer
aleine på soverommet hver kveld. Hadde pappa måttet stå opp klokka fem
hver dag, ville han ikke vært så seint oppe om kvelden.
Hun planta alt dette fordi hun ønska å voldta meg. Hvorfor hun ønska
det kan jeg bare gjette meg til.
Det var kun én betingelse hun satte til seg selv i forbindelse med vold-
− 12 −

TABU!
tektene og det andre hun etter hvert gjorde med meg, at hun måtte føle seg
skyldfri i egne øyne. Dette redda livet mitt.
Alt fra første voldtekt innprenta hun i meg at det hele var min og bare
min skyld, hun hadde inget ansvar for det hun gjorde. Jeg hadde hoppa
opp i senga hennes, jeg var ikke bare «med» – men det var jeg, tre år gamle
meg, som frista henne. Jeg var en jævelunge siden jeg frista henne til å
gjøre ting hun ikke ville. Jeg var slem, mens hun var uskyldigheten selv.
Det var altså hun som ble voldtatt, ikke jeg. Følgelig skjedde hver voldtekt
på samme måte som første gang: Hun retta seg opp i senga og så på meg,
men hun sa aldri noe, slik fikk hun meg hver gang til å komme opp i senga.
Men aller først låste hun døra.
Om jeg prøvde å vri meg unna, eller antyda at jeg skulle si det til noen,
så trua hun meg på livet. Eller straffa meg med å fike til meg når det ikke
var andre til stede, eller hun forsterka hatet, for helt fra første gang hun
voldtok meg hata hun meg med et ustyrtelig hat.
Jeg er temmelig sikker på at hun manipulerte seg selv til virkelig å tro
på denne løgnen, at hun var offeret, og at jeg var den onde fristeren, djevelungen.
Denne måten å tenke på var hele grunnlaget hennes. At hun selv ønska
å voldta meg, at hun bestemte når det skulle skje, at hun var et voksent
menneske og jeg bare var tre år, det klarte hun mesterlig å skyve vekk fra
bevisstheten.
Det er vel slike folk en kaller psykopater? Utvendig sett kan de være samfunnsstøtter,
innad i familien kan de nyte stor respekt. Men i barneflokken
kan psykopaten velge seg ut en som offer, en de mishandler, og så lar de de
andre være i fred.
Psykopaten er en mester i å lyve. Mamma omgjorde meg til en djevelsk forfører
og jævelunge! Det var en løgn. Med disse løgnene tok hun først pappa,
så i tur og orden alle søsknene fra meg.
Alt det hun gjorde mot meg, gjorde hun i hemmelighet. Til og med
ørefikene hun raust ga meg helt opp i voksen alder, til og med det har
jeg ingen vitner til. Men på ett punkt tok hun feil. Hun innbilte seg (eller
gjorde hun det?) at hun ikke lagde lyder oppe i senga, men det gjorde
hun naturligvis. Pappa må ha hørt hvert knirk nede i dagligstua. Som jeg
− 13 −

kommer tilbake til, ble jeg snart smertelig klar over at han skjønte hva som
skjedde bare et par−tre meter over hodet på ham.
Når mamma og jeg var sammen med andre folk, eller sammen med familien,
så var hun en mester i å spille rollen som den gode mor. Hun var
naturligvis livredd for at jeg skulle plapre, fortelle hva hun gjorde. Det var
denne redselen som kom til å styre forholdet hun hadde til alle folk rundt
seg, ikke bare til meg. Hun måtte forandre folks oppfatning av det jeg sa,
slik at ingen tok det jeg sa høytidelig, hun omgjorde meg til en klovn. Det
jeg sa var dumme morsomheter, vettløst prat. Om jeg hadde antyda noe
om hemmeligheten vår, kunne hun enkelt bare avvise det som tullprat.
Eller le det bort. Hehe, han Tor sier nå så mye dumt! Og folk ville ledd og
sagt at sånn var det jo.
Men kunne jeg ikke nekte å gjøre det?
• • •
Jeg har nevnt truslene. I tillegg lot hun meg forstå at om jeg ikke gjorde
slik hun ønska, hun var jo mamman min og en skal elske sin far og mor og
så videre, så ville Gud komme og hente meg til himmelen.
Og hva vet en gutt på tre, eller på seks, om hva som skjer rundt i hvert
hjem? Kanskje alle smågutter ble behandla slik? Rømme? Hvor skulle jeg
rømme hen? Jeg var for liten til å klare meg aleine i verden. Det var ingenting
jeg kunne gjøre. Så jeg gjorde som hun ville, hver gang.
Men hvorfor valgte hun meg og ikke den eldre broren min? Jeg har tenkt
en del på det. Uansett hva årsaken var, klarte hun ganske snart å ta fra meg
broren min, manipulerte ham til å forakte meg og se ned på meg, på den
dumme lillebroren, sa til ham at de andre i familien var urettferdige som ga
meg så mye oppmerksomhet og ikke ham, sa til ham at jeg var slem, at han
ikke skulle høre på meg, og lot ham forstå at han gjerne kunne ydmyke og
såre meg uten at hun skulle klandre ham det minste for det.
Jeg som var så forferdelig glad i storebror, så stolt av ham! Det er vel
ingenting som er så stort som å ha en storebror.
Samtidig var det ikke så lett for ham heller, han var bare et barn, som
meg. At ett av barna i en familie blir misbrukt, ødelegger hele familien.
Det ødela familien vår. Storebror må ha vært dødelig sjalu for at jeg fikk
− 14 −

TABU!
sove inne på rommet til mamma, mens han måtte sove aleine inne på gutterommet.
Han må ha trodd at mamma «koste» med meg, en gunst han
aldri fikk.
Jeg skrev ei barnebok om dette som heter Prinsen av den tapte lykke. Jeg
la den riktignok til Kina, men der skildrer jeg disse vanskelige følelsene til
en eldre bror.
Jeg får aldri noe svar på hvorfor hun valgte ut meg, det er kun en gjetning,
men jeg tror at den dypeste årsaken var misunnelse. Den grå musa
som knapt turte å le mens andre var til stede, som aldri våga å bruse med
fjøra på noen som helst måte, hun var misunnelig på den varmen og livsgleden
minstegutten hadde, ikke minst på den oppmerksomheten jeg fikk.
Storebror var beskjeden og gjorde ikke så mye ut av seg.
I ettertid har jeg vært livredd og hatt angst for å få positiv oppmerksomhet,
for å framheve meg på noen måte, for da så jeg for meg at mammas
hat ville rase over meg.
Med voldtektene klarte mamma å suge livsgleden ut av meg, omskape
meg fra å være en utadvendt og glad liten gutt, til å bli en sjenert, umælende
og ulykkelig guttunge – slik hun kanskje så på seg selv. På en eller
annen måte må hun ha følt at hun hadde «vunnet» over meg eller «satt
meg på plass». Bestyrket seg i forestillingen om at hun var rettferdighetens
engel. «De andre» fikk igjen fordi hun ikke fikk lov – eller turte − å sprudle
og bli beundra i selskapets midte, «de andre» som lo av meg og som ikke
så henne − eller storebror. Jeg var hennes lett anvendelige syndebukk, hun
visste at jeg ikke hadde noe å stille opp med, at hun kunne gjøre akkurat
hva hun ville med meg.
• • •
Men det skulle bli verre, langt verre:
Jeg lå urolig i senga inntil veggen, hadde ikke klart å sovne. Det var natt.
Både mamma og pappa sov i dobbeltsenga ved sida av meg. Jeg måtte opp
i senga til mamma kvelden før, hun hadde gjort det hun pleide. Pappa satt
i lenestolen i dagligstua nede i første etasje, han må ha hørt hvert knirk.
En gang hadde pappa lista seg opp trappa og bortover gangen i andre
etasje mens mamma holdt på med meg. Vi hørte ham begge to. Han kom
− 15 −

på sokkelesten mot døra. Mamma la hånda over munnen min, retta et drepende
blikk på meg. Hadde jeg skreket da, tror jeg hun hadde drept meg.
Men pappa turte ikke å prøve å åpne døra. Forsøkte kanskje å titte
gjenom nøkkelhullet, for det ble så stille der ute, bare at nøkkelen sto i
låsen på innsida. Mamma holdt meg med et dødsgrep, så hørte vi han
tusla vekk.
Pappa vågde ikke ta affære. I stedet for å oppføre seg som en voksen
mann, retta han alt hat mot meg, ikke mot mamma. Og nå ...
Jeg lå og venta på hva som skulle skje. Jeg forsøkte å ikke se i pappas
retning, men holdt øye med ham gjennom øyekroken. Jeg merka at han
ikke sov, for han lå vendt mot meg. Jeg var livende redd, jeg hadde opplevd
dette før. På bortsida av ham lå mamma, jeg var ikke sikker på om hun sov.
Skulle jeg be henne om hjelp? Bare at det var utenkelig, hun var ikke interessert
i å hjelpe. I stedet fortsatte jeg å vente, tørr i munnen, med bankende
hjerte. Jeg hadde ikke klokke, så jeg visste ikke hva klokka var. Ikke kunne
jeg klokka heller. Men jeg fornemma at pappa gleda seg på noe vis. Og jeg
visste at pappa var farlig.
Til vanlig ble det snakka om sport på gården, sport var vårt felles språk
og den eneste muligheten vi hadde til å kunne vise et minimum av følelser.
Vi snakka om Hjallis, om skauhoggeren Hallgeir Brenden som vant OLgull,
vi kunne rope opprømt når Norge lagde et sjeldent mål i fotball, eller
når Arnfinn Bergmann landa helt nederst i Holmenkollbakken. Ellers ble
det snakka om været, og om kuene, hvor mye kuene hadde mjølka, om
at en av dem var øksne, uten at jeg skjønte hva øksen var. Og tante kom
stadig durende inn på kjøkkenet og snakka som en foss om alle bøndene
hun kjente til.
Men ingen snakka om det som skjedde i familie, slett ikke om hva mamma
og pappa gjorde med meg. Alt var unevnt, ordløst. Derfor begynte jeg
tidlig å tolke alt mulig, det var det eneste jeg kunne gjøre for å prøve å forutsi
hva som ville skje. Jeg tolka blikk, gester, tonefall, alt dette språkløse.
Og de små orda som ble sagt. Og trakk konklusjoner ut fra det.
Bare at jeg tok så ofte feil! Jeg kunne ligge uforberedt en kveld, hadde
tolka at det ikke var noen fare, så måtte jeg plutselig krabbe opp i senga
til mamma. Andre ganger skjedde det ingenting, selv om jeg hadde ligget
og vridd meg i panikk hele kvelden, eller hele natta, ut fra noe jeg hadde
tolka.
− 16 −

TABU!
Men så, plutselig, hørte jeg vekkerklokka til mamma. Jeg skvatt som
etter en av mammas ørefiker. Klokka ble slått av temmelig kvikt. Deretter
hørte jeg at mamma satte seg på sengekanten, tungt. Sakte trakk hun på
seg klærne, hun gleda seg ikke til arbeidet. Det var mørkt i rommet, jeg
så ingenting, men jeg kjente rytmen i bevegelsene hennes, visste hva hun
gjorde.
Så gikk hun ut på gangen, lukka døra bak seg, og jeg hørte hun gikk ned
trappa.
Nede hørte jeg hun tusla over kjøkkengolvet, at springvannet ble skrudd
på. Hun brukte alltid å lage seg kaffe om morran, hun var ei kaffekjerring.
Så satte hun seg stille ved kjøkkenbordet med kaffekoppen. Gud vet hva
hun tenkte. Jeg likte å tenke at jeg hadde særdeles god hørsel. Anstrengte
jeg meg veldig, mente jeg å høre at hun slurpa. Bak meg hørte jeg pappa
kremte, liksom for å si her er jeg.
Jeg hadde krampe i magen, pusten var tung og urolig, i korte øyeblikk
følte jeg at jeg ville besvime, at det skulle skje noe med hodet mitt, at hodet
mitt var tomt for blod. Jeg venta. Stirra inn i veggen, prøvde å gjøre meg
usynlig ved ikke å gi fra meg en eneste lyd. Så hørte jeg at mamma var på
vei ut der nede, hjertet mitt gjorde et nytt hopp, hun grep mjølkebøtta
som sto på benken, jeg hørte det skrangla. Så ble kjøkkendøra lukka bak
henne.
Pappa og jeg var aleine.
Men så skjedde det ikke noe, det brukte heller ikke å gjøre det straks
etter at mamma gikk ut. For en gang satte pappa i gang med meg straks
mamma var gått ut, og så kom mamma inn på kjøkkenet igjen. Hun må
ha glemt mjølkebøtta eller skautet eller hva det var. Pappa ble så livredd
at han lot meg legge meg tilbake i senga, og han forsov seg slik at mamma
måtte komme opp og vekke ham. Etterpå venta han alltid.
Jeg stirra inn i veggen, forsøkte å finne tegninger der, tegn eller mennesker.
Se etter om det var noen som kunne komme og redde meg. Jeg var
kvalm, visste knapt om jeg pusta eller ei. Hodet kjentes borte, men på et
eller annet plan plan var jeg likevel til stede.
Så hørte jeg den mørke stemmen til pappa. «Kom.»
Pappa var ikke sånn som mamma, han lokka ikke, brukte ikke blikket.
Var ingen manipulator. Han kommanderte, dog uten å gneldre, på en
− 17 −

kort, direkte måte, uten nåde. Et sekund tenkte jeg at jeg skulle løpe inn til
storebror, eller stupe ut gjennom vinduet og ned på plenen tre−fire meter
nedenunder. Men storebror sov på gutterommet, han ville ikke hjelpe meg
uansett. Og hva kunne jeg gjøre om jeg klarte å hoppe ned uten å brekke
nakken eller skjære meg til blods, skulle jeg løpe opp til tante? Men hun
var jo en slags kjæreste til pappa. Rømme ned i fjøset til mamma? Hun som
nå satt med skautet ned i panna med hodet inntil kua og hata meg sønder
og sammen, jævelungen som forførte henne i går igjen.
Kanskje mamma til og med viste hva pappa holdt på med, at hun ikke
hadde det minste imot det?
Derfor sklei jeg ut av senga, jeg kunne ikke gjøre noe annet.
Jeg ble et øyeblikk stående i underbuksa og se på pappa som lå med
underbuksa trukket ned og med hodet støtta opp mot sengegavlen. Tissefanten
sto stiv som ei bue opp mot magen. Øynene var svarte som bek,
skadefro, de var retta mot meg. Jeg var underlagt denne mannens vilje.
Jeg klarte ikke lee meg, følte mer enn så at han hogg tak i luggen min og
dro meg opp i senga mens jeg kasta hendene rundt armen hans. Jeg følte
jeg holdt på å bli flådd.
«Så du holder ikke opp, din jævelunge», hviska han for ikke å vekke storebror.
«Nå skal du faen meg få smake.»
Han holdt tak i hodet mitt som rundt en fotball. Pappa var gammal
fotballspiller, senterhalf på A-laget, så han hadde et kraftig grep. Deretter
trykka han hodet og munnen min ned mot den stive tissefanten. Med den
andre hånda tvang han munnen min opp og styrte tissen inn i munnhulen
min. Så begynte han å rykke hodet mitt opp og ned, samtidig som underlivet
hans tok til å gynge. Det gjorde vondt å få det digre lemmet inn i
munnen, det var ekkelt også, men mest var jeg redd for å bli kvalt. For jeg
orka ikke å få dette jeg visste snart kom ut av tissen hans inn i meg.
Ingenting av det som var pappa ville jeg ha inn i meg.
Like fullt tvang han meg til å svelge sæden. Han holdt den digre hånda
over munnen min slik at jeg måtte svelge for ikke å bli kvalt, han sa det
var til straff for at jeg holdt på med kjerringa hans. Det var så vidt jeg ikke
spydde.
Når vi en halvannen time seinere satt og spiste frokost rundt det tunge
kjøkkenbordet av eik, og med sjasmintreet som min eneste venn i livet like
− 18 −

TABU!
utafor vinduet, så sa pappa forsiktig til mamma: «Guttungen var urolig
igjen …»
Han sa det med dette vesle smilet som folk trodde vitna om en slik godhet,
det var lett å se at han var fryktelig nervøs.
«Ååå?» sa mamma mens stemmen liksom steg mot noe foruroligende.
«Kanskje det vil bli bedre …» begynte pappa, stirra på mamma, men
kutta plutselig av.
«Bedre, hva da?!»
«Om vi flytter Tor inn på gutterommet.»
Ordene kom liksom fra et annet sted, fra en annen planet bortafor redselen.
Det ble stille rundt bordet, dørgende stille. Jeg satt ved sida av mamma,
slik jeg pleide, med ryggen mot utgangsdøra og vinduet ut mot gårdsplassen.
Storebror hadde nettopp gått, var på vei til skolen. Pappa angra på
det han hadde brakt på bane, jeg så det. Og han var redd, livende redd,
og følte seg dum. Kaffekoppen hans klirra, han satte den skjelvende fra
seg på asjetten, sølte på bordet, grep så tak i kanten på bordplata med den
ene hånda. Han hadde tatt til å skjelve på hendene etter at han begynte å
mishandle meg.
Stemmen hennes var foraktelig, råkende. «Eier du ikke forstand i livet?
Gutten er sykelig. Sist natt gikk han i søvne igjen. Vil du livet av ham?»
Et bitte lite øyeblikk, kort som et hikst, hadde jeg øyna et håp. Så slukna
det.
Misbrukt
• • •
Hun står urørlig nede ved stranda, stirrer
utover den disige, islagte elva.
Ei skjære drar forbi med pjuskete vinger,
midt i elva ei mørk råk.
Hun begynner å gå sakte utover.
− 19 −

Behandlere og institusjoner som kan hjelpe
seksuelt misbrukte gutter og menn
FASTLEGE
Alle har krav på å ha en fastlege. Med fastlegen kan en snakke om det en
opplevde som barn, fastlegen har taushetsplikt. Legen kan gi henvisning
til psykolog eller andre som kan være til hjelp. Fastlegen kan også skrive
ut beroligende medisiner i perioder hvor dette er nødvendig.
DPS
Distrikstpsykiatrisk senter (DPS). Med rekvisisjon fra fastlege kan en
søke om time i DPS-ene. Hvert fylke har sin DPS. En betaler kun den
årlige egenandelen, utover det er behandlingen gratis. Her kan en få
behandling av psykolog, psykiater, psykiatrisk sykepleier etc. Noen DPSer
har også tilbud om gruppebehandling.
BUP
Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP) er et tilbud til unge
under 18 år. En kan få time her med henvisning fra fastlege, helsestasjon,
skolehelsetjenesten eller barnevernet. Tjenesten er gratis.
INCESTSENTRENE
Det fins incestsentre i hvert fylke i Norge. Dette er et lavterskeltilbud og
er gratis. En kan ta kontakt med det enkelte senter gjennom å ringe eller
sende epost. Nummer og epostadresse fins på websidene deres. Enkelte
senter er på Facebook. Det fins også et felles telefonnummer for alle
incestsentrene som er:
800 57 000,
og en felles e-postadresse: post@incest80057000.no
Mange av de som jobber på sentrene ble mishandlet selv, eller er i slekt
− 106 −

TABU!
med noen som har blitt misbrukt. Sentrene tilbyr samtale, støtte og
veiledning, og henviser til andre som kan hjelpe.
LMSO
Landsforeningen mot seksuelle overgrep (LMSO) het tidligere Blålys.
Det er en medlemsorganisasjon for seksuelt misbrukte som særlig ser det
som sin oppgave å synliggjøre forekomsten av seksuelt misbruk av barn,
bedre behandlingstilbudet og være en støtte til den enkelte. De er også
aktive i å jobbe for voldsoffererstatning. LMSO er på Facebook.
LMSO v/Elin Skjeltorp, Bergheimsveien 30, 7049 Trondheim
e-post: post@lmso.no
ALARMTELEFON 116 111 FOR BARN OG UNGE
En telefon alle barn og unge kan ringe om det skjer noe som er vanskelig.
Om en ønsker det, kan en være anonym. Alarmtelefonen holder til i
Kristiansand og driftes av Barnevernsvakta.
Tlf: 116 111
e-post: alarm@11611.no
KLARA KLOK
Gir helseinformasjon til ungdom mellom 10 og 25. Her kan en spørre
om alt som som har med kropp og sex å gjøre. De holder til i Bodø og
har e-post:
post@klara-klok.no
tlf: 75 65 06 66
utsattmann.no
Er det største, åpne nettsamfunnet for menn som har blitt seksuelt misbrukt
som barn. utsattmann.no ledes av Jarle Holseter med e-postadresse:
post@utsattmann.no
SSMM
Senter for seksuelt misbrukte menn (SSMM) er en selvhjelpsorganisasjon
som drives med tilskudd fra Oslo kommune og Barne-, likestillings- og
− 107 −

inkluderingsdepartementet. SSMM drives og ledes av menn som selv har
blitt misbrukt. De er på Facebook.
Adresse: SSMM. Boks 821 Sentrum. 0104 OSLO
tlf: 22 42 42 02
e-post: post@ssmm.no
ADAM − for menn
En underorganisasjon under Kirkelig ressurssenter mot vold og seksuelle
overgrep.
Adresse: Lovisenberggt. 15 A. 0456 OSLO
tlf: 23 22 79 30
e-post: post@kirkeligressurssenter.no
webside: www.kirkeligressurssenter.no
ADAM − for menn har som målsetning å kunne formidle og bearbeide
egne overgrepserfaringer, å bryte tausheten og isolasjonen som omgir ens
erfaringer, og å skape nye og positive forandringer i livet.
REFORM
Reform driver hjelpetilbud for menn, dokumenterer og formidler
kunnskap om menns og gutters livssituasjon, og er en synlig aktør i norsk
likestillingspolitikk. Reform har som formål bl.a. å bistå menn som er i
en vanskelig livssituasjon. De er på Facebook.
Adresse: Boks 28. Sentrum. 0101 OSLO
tlf: 22 34 09 50
e-post: post@reform.no
MODUM BAD
Etablert psykiatrisk institusjon med egen avdeling for traumatiserte
pasienter som har blitt seksuelt mishandlet som barn. Arrangerer tre
måneders behandlingsopphold. For å få innvilget plass, må en ha
rekvisisjon fra fastlege og gå fast hos psykolog eller psykiater. De er på
Facebook.
Adresse: Modum Bad. 3370 Vikersund
tlf: 32 74 97 00
e-post: post@modum-bad.no
− 108 −

TABU!
MODUM BAD/OSLO
En poliklinisk institusjon i Oslo som drives etter samme prinsipper som
Modum Bad i Vikersund.
Adresse: Eilert Sundtsgate 34. 0259 OSLO
tlf: 21 41 61 00
e-postadresse: resepsjon.oslo@modum-bad.no
VIKEN SENTER
Har et eget traumeteam som behandler pasienter med kompleks PTSD.
En kan søke plass her gjennom fastlege eller DPS. Også her må en være i
behandling hos psykolog for å bli tatt inn. De er på Facebook.
Adresse: Vikenveien 66. 9360 Bardu
tlf: 77 18 99 00
e-post: post@vikensenter.no
IKST
Institutt for Klinisk Sexologi og Terapi (IKST) ble startet av psykolog
Thore Langfeldt. Gir behandling for mennesker som har blitt seksuelt
misbrukt.
Adresse: Torggata 9 A. 0181 OSLO
tlf: 22 33 51 90
e-post: IKST@sexologi.no
NORSK FORBUND FOR KLINISK HYPNOSE
Et forbund av leger, psykologer etc. som har gjennomført en utdannelse
i hypnose for å drive med hypnoterapi (hypnoseterapi). På websidene
deres finner man en liste over medlemmer som tilbyr hypnoterapi bl.a. til
traumepasienter. De har en facebookside.
DIXI RESSUERSSENTER, OSLO
Ressurssenter for voldtatte kvinner og menn. Holder til i:
Arbiens gt. 0253 OSLO
tlf: 22 44 40 50
− 109 −

POLITIET − SEKSJON FOR VOLDS- OG
SEKSUALFORBRYTELSER
Om en er blitt voldtatt eller misbrukt, kan en anmelde forholdet til
politiet. De større politikontorene har egne avdelinger for seksuelle
forbrytelser.
− 110 −