Tabu - leseprøve

Seftaholm-eplene hang fristende på trærne, og jeg hørte ei katte frese. Kanskje
det var Teobald, yndlingskatten min, han som til og med sloss med
sjølveste reven! Alt var så spennende der ute, inne var det kjedelig. Derfor
løfta jeg meg litt opp i senga da jeg hørte at mamma vrei seg, og jeg titta
over mot henne. Men mamma kunne være bråsinna, så jeg gjorde det veldig
forsiktig. Da oppdaga jeg at hun lå med dyna trukket til side – og at
hun stirra på meg på en sånn rar måte! Kom, var det som blikket sa. Hun
hadde ikke på seg pysjamsen hun brukte, bare undertøyet, men det tenkte
jeg ikke på. Som et lite ekorn sklei jeg ut av senga, spratt opp i senga til
mamma, byksa bort til henne og la meg oppå magen og brystet hennes.
Dette var gøy, mamma som jeg var så glad i.
Kroppen hennes som var så god og varm, jeg hadde iallfall aldri opplevd
den annerledes ...
Men i stedet for å nappe meg i håret, kanskje stryke meg over huden,
si at nå fikk jeg gå tilbake til senga mi, eller til og med la meg få ligge ved
siden av henne, så tente hun! Brått treiv hun tak i meg, trakk ned underbuksa
mi, og lirka av seg si ega truse. Deretter skrevet hun med beina og
skubba meg hardt nedover slik at jeg ble liggende med tissefanten oppå
den åpne, blaute sprekken hennes.
Jeg skjønte ingenting av det som skjedde. For mens hun holdt meg i
et jerngrep med ei hånd over hodet, og den andre hånda over rumpa mi,
begynte hun å bevege underlivet opp og ned i små, korte støt. Da skjedde
det noe med meg. Ufrivillig fulgte jeg med i rytmen hennes, og jeg ble stiv
nedentil − og redd. For hva var dette? Jeg ville ikke dette, for dette var vel
ikke leik. Var det vel? Men jeg klarte likevel ikke slutte, og hun holdt meg
med et jerngrep slik at jeg ikke skulle skli ut av henne.
Opp og ned bar det, opp og ned, opp og …
Det var som å rase nedover et bratt tak. Jeg prøvde å klore meg fast til en
takstein, men taket glapp, så til en ny, prøvde til slutt å grafse tak i mønet,
men jeg kunne ikke stanse.
Så falt jeg.
• • •
Det var først da jeg var i slutten av trettiåra at jeg begynte å huske det jeg
hadde opplevd som barn. På denne tida var pappa død, han var fjorten år
− 10 −