Broer over tidens elv - Leseprøve

Det var alltid kaldt i november. Han frøs på hendene og på
føttene, han frøs i ansiktet. I dag var det kaldere enn vanlig.
Han ventet på flytoget på Gardermoen. Han fulgte foreldrene
til flyplassen etter at de hadde vært på besøk hos ham i en uke.
Han kjente at kjeven skalv, så kaldt var det. Hele kroppen, hele
«jeg-et» frøs. Og det var ikke engang ordentlig vinter.
«De har forandret seg så mye.» Han tenkte på en juli måned
mange år tilbake, da disse to menneskene som nå var om bord
vinket til ham da han dro for å studere i utlandet. De vinket og
vinket hele veien, til bussen svingte til høyre, og de mistet den
av syne. Det var bra at han ikke kunne fatte det med ord hvor
trist denne opplevelsen var, ellers hadde den forsvunnet, fanget
i ordenes fengsel.
Årene gikk, og det som ble igjen var minnene, og de er et
morsomt forstørrelsesglass. De forstørrer de fine tingene fra
fortiden – det er derfor den virker så perfekt. Han fant Balaševič
på spillelisten og lette etter en bestemt låt.
Uansett hvor ofte de besøkte ham, uansett hvor ofte han dro
tilbake til hjemlandet, klarte han ikke å finne det han savnet. Du
kan ikke dra tilbake til hjemlandet ved å sette deg på flyet. Du
trenger en tidsmaskin for å kunne dra tilbake dit. Det fins ingen
vei tilbake.
Å komme tilbake til et sted, betyr aldri at du får tilbake den
tapte tiden. For bare fem minutter siden vinket han til disse to
fremmede foreldrene som gledet seg så mye til å treffe ham
igjen. Og nå? Nå drar de tilbake, etter at de har besøkt ham; den
ukjente sønnen. Ikke den samme personen som de vinket til for
mange år siden da han forlot dem. For alltid.
Disse mørke tankene svevet over ham mens han gikk til
butikken for å kjøpe bananer til å ha med på toget.
14