Broer over tidens elv - Leseprøve

Da bestefar døde var det sommer. Det var tidlig på nittitallet,
få år etter at Jugoslavia gikk i oppløsning. En glovarm
sommerdag, med støv på den glohete asfalten og svaler på
telefonledningene. Jeg kan ikke huske at jeg var trist. Kanskje
var jeg for ung til å være trist. Skikkelig trist. Triste barn vokser
raskt, og de forlater barndommen. De blir fort voksne. Nei, jeg
kan ikke huske at jeg var trist, men jeg følte en tomhet jeg aldri
før hadde følt.
Alt virket så nytt, men likevel velkjent. Jeg var omgitt av
kjente ansikter – venner og familiemedlemmer som kom for å ta
et siste farvel med farfar.
En stor gul buss som skulle kjøre oss til kirkegården noen
mil unna byen. Etterpå, middag i kirken hvor vi skulle minnes
bestefar.
Solen skinte gjennom vinduet i bussen. Det minte meg om
skoleturen vi hadde til hovedstaden året før, da jeg kysset en
jente for første gang. Det skjedde i en gul buss på en like varm
dag som denne. Men nå skulle vi i begravelse.
Dagene gikk, og jeg merket ikke noen stor forskjell, bortsett
fra at vi skulle snakke om bestefar i fortid og ikke i nåtid.
«Husker du at dere sparket ball med farfar? Og husker du
lommeuret han hadde, som han pleide å trekke opp hver kveld?
Nøyaktig klokka 19.30, rett før nyhetssendingene begynte?»
Nå var det ikke lenger noen som trakk opp bestefars klokke,
der den lå helt nederst i en skuff, mens tiden fortsatte å gå
ufortrødent videre, uten å bry seg om at klokken sto stille.
Da bestefar døde var det sommer. Det var tidlig på
nittitallet, og noen år tidligere hadde Jugoslavia gått
i oppløsning. Jeg husker at noen var veldig glade, og at noen var
triste. Jeg var verken det ene eller det andre. Kanskje var jeg for
ung til å kunne forstå den store forandringen.
Alt virket så nytt, men likevel velkjent. Jeg bodde i den
samme byen, hadde de samme gule kortbuksene og sparket den
9