Broer over tidens elv - Leseprøve

forlagshusetvest

Nesten daglig går vi fra noe gammelt til noe nytt. Vi bygger broer for å ikke glemme det gamle. Broer vi bruker for å gå tilbake til det gamle - språket, landet, vennene. Til foreldrene som venter et eller annet sted i verden. Trange broer, med plass for bare én, står man på når man ser tidens elv renne forbi - ustoppelig.

Da bestefar døde var det sommer. Det var tidlig på nittitallet,

få år etter at Jugoslavia gikk i oppløsning. En glovarm

sommerdag, med støv på den glohete asfalten og svaler på

telefonledningene. Jeg kan ikke huske at jeg var trist. Kanskje

var jeg for ung til å være trist. Skikkelig trist. Triste barn vokser

raskt, og de forlater barndommen. De blir fort voksne. Nei, jeg

kan ikke huske at jeg var trist, men jeg følte en tomhet jeg aldri

før hadde følt.

Alt virket så nytt, men likevel velkjent. Jeg var omgitt av

kjente ansikter – venner og familiemedlemmer som kom for å ta

et siste farvel med farfar.

En stor gul buss som skulle kjøre oss til kirkegården noen

mil unna byen. Etterpå, middag i kirken hvor vi skulle minnes

bestefar.

Solen skinte gjennom vinduet i bussen. Det minte meg om

skoleturen vi hadde til hovedstaden året før, da jeg kysset en

jente for første gang. Det skjedde i en gul buss på en like varm

dag som denne. Men nå skulle vi i begravelse.

Dagene gikk, og jeg merket ikke noen stor forskjell, bortsett

fra at vi skulle snakke om bestefar i fortid og ikke i nåtid.

«Husker du at dere sparket ball med farfar? Og husker du

lommeuret han hadde, som han pleide å trekke opp hver kveld?

Nøyaktig klokka 19.30, rett før nyhetssendingene begynte?»

Nå var det ikke lenger noen som trakk opp bestefars klokke,

der den lå helt nederst i en skuff, mens tiden fortsatte å gå

ufortrødent videre, uten å bry seg om at klokken sto stille.

Da bestefar døde var det sommer. Det var tidlig på

nittitallet, og noen år tidligere hadde Jugoslavia gått

i oppløsning. Jeg husker at noen var veldig glade, og at noen var

triste. Jeg var verken det ene eller det andre. Kanskje var jeg for

ung til å kunne forstå den store forandringen.

Alt virket så nytt, men likevel velkjent. Jeg bodde i den

samme byen, hadde de samme gule kortbuksene og sparket den

9

More magazines by this user