• Short-link
• Link
• Embed

Da bestefar døde var det sommer. Det var tidlig på nittitallet, få år etter at Jugoslavia gikk i oppløsning. En glovarm sommerdag, med støv på den glohete asfalten og svaler på telefonledningene. Jeg kan ikke huske at jeg var trist. Kanskje var jeg for ung til å være trist. Skikkelig trist. Triste barn vokser raskt, og de forlater barndommen. De blir fort voksne. Nei, jeg kan ikke huske at jeg var trist, men jeg følte en tomhet jeg aldri før hadde følt. Alt virket så nytt, men likevel velkjent. Jeg var omgitt av kjente ansikter – venner og familiemedlemmer som kom for å ta et siste farvel med farfar. En stor gul buss som skulle kjøre oss til kirkegården noen mil unna byen. Etterpå, middag i kirken hvor vi skulle minnes bestefar. Solen skinte gjennom vinduet i bussen. Det minte meg om skoleturen vi hadde til hovedstaden året før, da jeg kysset en jente for første gang. Det skjedde i en gul buss på en like varm dag som denne. Men nå skulle vi i begravelse. Dagene gikk, og jeg merket ikke noen stor forskjell, bortsett fra at vi skulle snakke om bestefar i fortid og ikke i nåtid. «Husker du at dere sparket ball med farfar? Og husker du lommeuret han hadde, som han pleide å trekke opp hver kveld? Nøyaktig klokka 19.30, rett før nyhetssendingene begynte?» Nå var det ikke lenger noen som trakk opp bestefars klokke, der den lå helt nederst i en skuff, mens tiden fortsatte å gå ufortrødent videre, uten å bry seg om at klokken sto stille. Da bestefar døde var det sommer. Det var tidlig på nittitallet, og noen år tidligere hadde Jugoslavia gått i oppløsning. Jeg husker at noen var veldig glade, og at noen var triste. Jeg var verken det ene eller det andre. Kanskje var jeg for ung til å kunne forstå den store forandringen. Alt virket så nytt, men likevel velkjent. Jeg bodde i den samme byen, hadde de samme gule kortbuksene og sparket den 9