Bjølvo_1958_Nr3

BEDRIFTSAVIS FOR 

A.S BIøLVEFOSSEN

BJ ØLVO 

Bedriftsavis for A/S 

Redaksjonsutvalg: Th. Thommessen, P. 

B jølvefossen 

Dam Nielsen, J. O. Larssen 

DESEMBER 

q) 

De aller fleste cr sikkert klar over at 

det cr konkurransccvnen som avgjør en 

bedrifts levedyktighet i fremtiden. Det er 

også en kjensgjerning at idag er kravene 

til konkurransedyktighet sterkere enn noensinne. 

For å si det populært så er det 

((mange om benet)) på verdensmarkedet. 

Utenlandske bedrifter som står meget sterkt 

både når det gjelder økonomi, kapasitet 

og arbeidseffektivitet seiler opp som farlige 

konkurrenter om markedene. Denne 

harde virkelighet sier at hvis vi vil eksistere 

og ha fremgang, må vi kunne produsere 

minst like billig og effektivt som våre 

konkurrenter. 

De store moderniserings- og rasjonaliseringstiltak 

som er gjennomført ved be' 

driften gir oss en gunstig utgangsposisjon 

"lfru,rrrrre?L'lg 59, 

i så måte. Trass i vanskelige tider gis 

det en viss grunn til optimisme, men det 

skjerper kravene tii oss aile i en ikke 

uvesentlig grad. Vi vet at alle hjul telier 

i det store sammenlieng, bedriften. 

Hvor de forskjellige står i bedriftsbilledet 

er forsåvidt av underordnet betydning. Hovedsaken 

er at vi alle finner vår plass i 

bedriftsbilledet og gjør farvene på vår 

del av dette friske og muntre. Det vil si 

ai det avhengcr av vår viJje til innsats 

og evne til samarbeide om bedriften skal 

bli en god og trygg arbeidsplass. 

Med tro på oss selv og bedriften vi 

arbeider i kan vi alle sammen feire en 

trygg og god jul, samtidig som vi også på 

samme premisse r kan ønske det nye å.r 

1959 velkommen.

Øu^ slørsle 

joleq lud" " [. I I 

er a rtnnø Tnerren. 

Dei fann det vesle barnet som Iåg 

i krubba. (Lk. 2,16) 

Veit du kva det vil seia å finna Frelsaren? 

Hyrdingane på Betlehemsmarki visste 

det. Dei åtte det som dei fleste mangiar 

i dag Ei sæi tru. I denne tru kunde der 

av hiarta jubla: Han er Frelsar min. Dei 

fann Herren og vart glade. 

Det er eit historisk hende og høyrcr 

fortidi til. So lrngt sannar vel eit kristent 

folk som vårt julebodskapen. Men det 

gløymest iett at Gud brukar soga i si 

teneste for å openberra sin frelsekjærleik 

for ei syndig og armodsleg verd. Og når 

Jran openberrar seg sprengjer han grensonc 

for tid og tider og æva bryt fram i hjartc, 

som opnar seg for hans openberring. 

Soieis kjem det seg at joli med Jesusbarnet 

i krubba er mykje meir og onnorleis 

enn historiske minner. Guds sendebod 

hi jolenatt kom med bod om ei stor 

gleda som skal timast alt folket.. Det gjeld 

folket frå igår og idag og morgondagen. 

Det gjeld deg og meg. Innanfor den historiske 

rå.ma er den levande Frelsar, Herren 

over alle tider og alle slags tider. 

Når samvitet vert råka av glansen frå 

augo åt himmelbarnet, Jesu liv vert fyredømet 

for di livsferd, Jesu kross og død 

overmannar deg som ein fortapt og fordømt 

syndar so du må sanna: Kristus ei 

komen til verdi for å frelsa det som var 

fortapt, 

- 

då har du opplevt det største 

i ditt liv. Då har du funne Flerren. 

Bibelen svarar på spursmålet kven som 

sigrar over verdi: (Den som trur at Jesus 

er Guds son.>> Her ligg løyndomen med 

hyrdingane si sæle tru. Og grunnlagel for 

denne tru er det same for oss som fol: 

dei, skal det verta retteleg gledeleg jol 

Det var Guds ord: 

Den grunnen er fast og står om himmel 

og jord forgjengst. So skal ogso trui stå 

si prøve. Og Guds ord forkynner Guds 

verk til freise ogso denne jol. Difor er 

joli aktuell og personleg. 

Med dette grunnlag er også" trui sin 

kulitet fastsetl: Eit brennande hjarta i 

kjærleik til l-ran sonl er trui sin opphavsmann. 

Når hjarta vankar i Jesu føderom 

vii i-ran sjølv bu der inne med sin nåde 

og alle sine gåvor. Det vert ljost og varmt 

kring joletreet for menneskje som elskar 

kvarandre går hand i hand. 

Lat oss då med salmediktaren Brorson 

beda om at det må verta slik rundt om 

i dei mange heimar i Ålvik og vidare ut 

over: 

(sm, la min sjel dog finne 

- Sin rette giedes stund, 

At du er født her inne 

I hjertets dype grunn! 

Hyrdingane for heim og lova og prisa 

Gud for det dei hadde høyrt og sett. Dei 

hadde fått ei ny kraft som dreiv dei tii 

aktiaitet og gjorde arbeidet til ei gudstenste. 

Det er trui av det rette slaget. 

Men denne tru har ogso eit mål: A forkynna 

Guds nåde og miskunn til andre 

og herleggjera Gud so lenge me lever 

på jordi: ((Æra vere Gud i det høgste!>> 

O, væt da velkornmen, Jesus kjær! 

Om dig så vil vi nu kvede: 

Velkommen Guds trøst, o, vær oss nær! 

Velkommen, vår julegledel 

Velkommen med din velsignede fred 

for gammel og ung her nede. 

Med kjærleg helsing til alle i Ålvik, 

med ynskje om velsigna jolehøgtid. 

Dykkar i Herren 

Leonhard Tafjord. 

,.

En hilsen 

fra direktør Larssen. 

Som en der har fulgl bedriften helt fra 

starten av er jeg på failrepet bedt om en 

historikk til bedriftsavisen. 

Det kan det dessverre ikke bli noe av 

til julenummeret, da tiden blir for knapp 

til å lage en fyldig, men ikke for lang 

oversikt. leg mF' heller få lov til å komme 

tilbake hertil ved tid og leilighet, når 

jeg er flyttet inn i eget hjem i Fana og 

får bedre anledning til konsentrasjon om 

stoffet. 

Jeg ber imidlertid om å få sende en 

hilsen til bedriftsavisen og alle som jeg 

har hatt den glede å møte under mitt nærmere 

40 årige arbeide i selskapets tjeneste. 

Jeg vii også få benytte anledningen til 

å takke alle dem som ved hyggelige avskjedshilsener, 

blomster og gaver har villet 

glede meg yed min avskjed. 

Tii de mange som har beklaget at jeg 

nu gikk fra borde mens jeg ennu var fulit 

arbeidsdyktig vil jeg gjerne ha sagt at det 

er en forutsetning at man siutter ved oppnådd 

aldersgrense både av hensyn til sel' 

skapet og seg selv. Nye krefter må få 

slippe til for å skaffe fornyelse og etter 

en så lang arbeidsdag må man også ta 

hensyn til at man skal ha noen år om mulig 

for seg selv. 

Det er selvfølgelig vemodig å forlate 

et selskap som man har fulgt helt fra begynnelsen, 

men på den annen side vil det 

uten tvil også føles som en tilfredsstillelse 

ikke lenger å henge i klokkestrengen. 

Der finnes også andre sider ved livet enn 

{ ^e.^+^i ^ 

*^. 

r v r r L ( rrrr rJ

:*_::n_ 

sØlv m.m. Viclere måtte kommunen forplikte 

seg til på de kommende z-3 budsjetter 

å bevilge de restcrende beløp så 

bygget kunne påbegynnes. Dct var også 

en forutsetning at A/S Bjølvcfossens faste 

arkitekt, Esben Poulsson skulle benyttes. 

Ved vaig av tomt, festet man seg først 

ved den ledige plass øst for folkeskolen, 

men man fant senere at tomten nedenfor 

familiebarakken egnct seg bedrc, idct man 

her også iradde anledning til å anlegge en 

gravlund. Dcnne tomten cr 1>L ca. 6 måI. 

Det ble overfor kommuncn foreslått at 

kirken skulle gi plass for 2io a 3oo Pcrsoner, 

og byggeomkostningene ble ctter 

dette beregnet til henholdsvis 6 og j 

hundre tusen kroner for bygget fullt ferdig, 

men uten inventar. 

På møtc den 6. juli r95(r besluttet Kvam 

formannskap å motta A7'S Bjølvcfossens 

tilbud, og å anbefale saken til herreclstyret. 

Formannskapet fant at en kirkc med z5c 

plasser skulle kunne dekke bchovet i Åivil

D

Besøk 7oå TeSi oenene. 

Bjølvo har ienge tenkt seg en liten 

tur bort på FeSi ovnene i forbindelse med 

bedriftsintervjuene, men det har alitid 

blitt med tanken. Men nå endelig da. . . . 

. . heter et gammelt 

ordspråk. 

kan man vei nesten si idag, for 

nå er det jo bare snakk om dct nye FerrokromanleggeL, 

den imponerende fabrikkbygning, 

de veldige dimensjoner, de buldrende 

og brakendc srnelteovner. . ., i det 

hele tatt alt dreier seg blandt den menige 

mann om FERROKROM. 

. 

Ja, slik er det. Selv om de store moierne 

ferrosilisiumsovner som ble bygget for 

noen få år siden, el kommet litt i bakgrunnen 

i den menige manns tale, tappes 

det hvert døgn tonnevis av denne

FeSi ovnene i t9+1. Prøv nå bare ikke 

å spørre meg for mye ut. Jeg vil lieist 

ikkc r'ær'e noe intervjuobjekt. Det er best 

du blir med meg bort på Ovn I og snakkc 

r mcd cn lv de som riktig vrr nrc,J 

fra den spedc begynnelse.>> 

> prøver vi. 

 

Vel, vi må gi oss og sammen rusier 

vi bort til de nye Ferosilisiumsovnene, for 

å få tak i en som var med fra de første 

smelteforsøkene allerede r ry25. Og mannen 

trcffer ri. høyt oppe l.å cn gaiiel 

truck, som han behandler og kjører som 

han ikke skulle ha gjort noe annet i hele 

sitt liv. 

((Det ver vel noe annet før med håndtralle 

og triilebår>>, forsøker vi oss. Johannes 

Kaliestad, ser ned på oss og smiler: 

. sier lr.rn rnt,l cf flir til undertegnede. 

Vi rusler inn på Holmes kontor, for å 

få oss en prat om gammelt og nytt. 

 

Ja, det var c-ler som ganlle II'er ovnen var 

at vi holdt til. Sammeniignei med nit 

var det svært primitive forhold, men det 

gikk, da, og vi synes nå, husker jeg, at 

bedre utstyr kunne man ikke få. Ja, nu 

kan man smiie, men den gang. . . ja det 

var jo en begynnelse, og alt her i verden 

har jo en begynnelse. 

Far din, Holme, ja han var kullmoniør. 

Det var før Søderberg-elektroden kom 

det. Vi fikk de firkantete kullene støot 

fcrdig, og m::ttc skrrr sammen I og j. Vr 

måtte kjøre opp med trallen på brertet 

for hver skifting. Kullene varte ca. 6 

dager, før de mitte skiftes. Det var ikke 

noen senkning den gang som nF,. Jrg 

husker forresten godt da den første Søderberg-elektroden 

ltom. Det var i t929, 

og de ble installert på den gamle 3'er 

ovnen, du vet. 

I begynnelsen var det 3 fyrere oppe og 

z tapper-e nede. og vi nråtte kjøre materialene 

for irånd frem til ovnen. Ovnen 

hadde 3 tappetuter, og hver tut måtte tappes 

4 ganger pr. skift. Det ble forresien 

en stor forandring og forbedring da r.i 

gikk over til r tappetut noen år senere. 

Det var forresten ganske tungt arbeid å 

få hull på tappetutene. Den gang var clel 

håndkraft og spett vi måtte bruke.>> 

 

Olivinsand. 

Olivinsand fremstilles av mineralet olivin 

som er et jernholdig magnesiumortosilikat. 

Olivin forekommer både som selvstendig 

bergart og som bestanddel i mange 

andre bergarter. Når deh opptrer son-r 

bergart består den fortrinnsvis av oiivin, 

eller som en bergart oppstått ved omdannelse 

av olivin, f. eks. serpentin. Serpentin 

dannes ovcr lengre tidsrorn ved at 

olivin tar opp vann. Olivin er som nevnt 

et ortosilikat av magnesium og jcrn med 

kjemisk formel (MgFe),2 SiOa, og sammensatt 

av det rene magnesiumsilikat 

Mg2SiOl kalt forsterit, og kiselsurt jcrnoksydul 

FerSiO* kalt fayalit. En olivin 

med l'røyt forsteritinnhold og lavt fayalitinnhold 

- 

de rencstc typer olivin - 

l

smelte- og stØpeforsøk påvist at fri kvarts 

dy. og ble derfor oppgitt i Norge. I 

U.S.A. er det arbeidet med dette helt til 

de siste år. Nå fremstilles magnesium fra 

sjøvann, men så snart metodene blir enklere 

og fremstillingen billigere vil olivin 

bli aktuell som utga.ngsmateriale for magnesiumfremstilling. 

Avdøde professor dr. V.M. Goldschmidt 

ved Universitetet i Oslo og samtidig bestyrer 

av Statens Råstofflaboratorium fattet 

så en videre interesse for olivin, særlig 

etter at han hadde påvist at det inntil 

da godtatte smeltepunkt på ca. r4ooo C 

for olivin var galt. Professor Goldschmidt 

viste at det r.ed smeltepunktbestemmelsen 

var brukt kvartsdiglel og ai det ved reaksjon 

meliom kvarts og olivin ble dannet 

mineral med lavere smeltepunkt enn 

olivin og at det var det nydannede minerals 

smeitepunkt som var ca. r4ooit C og ikke 

olivinens smeltepunkt som ved smeiting r 

platindigel ble bestemt trl ca. r8oo0 C avhengig 

av forholdet forsterit/fayalit. En olivrn 

med 9o 'l forsterit og to (l fayalit 

har et smeltepunkt på ca. 176oo C. iVed 

et så høyt smeltepunkt var det derved klart 

at olivin var et høyildfast materiale. Frofessor 

Goldsci'rmidt sammen med sin assistent 

ingeniør Kr. Stenvik samt ing. Rolf Knudsen 

begynte så et intenst arbeide for å finne 

anvendelsesmuligheter for olivin, særlig 

som ildfast materiale og det ble tatt 

en rekkc paterrici. Ettcr dissc patentcr 

fremstilles dei nå den ildfaste stein 

i flere land i det vesentlige med 

norsk olivin som råmateriale. Forsterit er et 

nærmest nøytralt ildfast foringsmateriale. 

og har i de siste hr f&tt en økt anvendelse, 

dels fordi forsterit på enkelte områder har 

visse tekniske fortrinn og dels er den billigere 

enn annen ildfast stein i samme klasse. 

I slutten av r92o årene tok ing. Kr. 

Stenvik opp til bearbeidelse et annet anvendelsesområde 

for olivin, nemlig som 

formesand i jern- og stålstøperier. Del 

var kjent at kvartsstøv forårsaket yrkessykdommen 

silikose både hos arbeideme 

i gruver og hos støperiarbeidere. Det var 

også kjent at det aldri var påvist silikose 

hos arbeidere i basaltbrudd. I landene i 

Mellom-Europa har brytning av olivinholdig 

basalt pågått i hundreder av år i stor 

målestokk, og silikose eiler støvlunger 

har ikke vært påvist. Det ble så satt igang 

større arbeider for å få vitenskapelig belyst 

om olivinstøv kan forårsake silikose. 

Det ble foretatt sammenlignende dyreforsøk 

med kvartsstøv og olivinstøv i Norge 

og paralellundersøkelser ble gjort av 

lungespesialister i England og U.S.A. Alle 

disse undersøkelser som ga de samme resultater 

var entydige i at olivinstøv ikke 

forårsaker silikose og at innåndet olivinstøv 

resorberes igjen. Senere har Studieselskapet 

for Norsk Industri ved Norges 

Tekniske Høgskole foretatt inngående undersøkelser 

av olivinforekomstene og ved

ikke forekommer i olivinforekomstene og 

kan heller ikke oppstå under bruk av 

olivinsand. 

Olivinsand ble forsøksvis tatt i bruk 

i en del støperier. I ry46 ble bygget et 

cget knuse og sikteverk for olivin. Inntil 

dette kom i drift var sanden leiefremstilt. 

I ry48 ble A/S Olivin stiftet. Dettc 

selskap ble overdratt alle statens rettigl-reter 

til olivinforekomster på Sunnmøre og 

også alle gjeldende olivinpatenter uttatt av 

prof. Goldschmidt m. fl. 

A/S Olivin er den eneste produsent av 

ren olivin i Europa og leverer nL r5-zo 

forskjellige olivinsandgraderinger til støperier 

i Norge, Sverige, Danmark, Finnland, 

England, Belgia, Frankrike og Tyskland. 

Dessuten lever--s også noe til U.S.A. 

og Canada. 

Foruten olivinsand til støperier og olivinstykkstein 

for forsteritframstilling leveres 

olivin til mange andre formål bl. a. til 

den metallurgiske industri, til stenullfremstiliing, 

til ildfast foringsmasse og til flere 

andre formåI. 

A/S Olivins anlegg ligger på Åheim i 

Vanylven like ved grensen til Sogn og 

Fjordanc. Oiivinforekomsten seiskapet nå 

driver på ligger ca. 7 km fra sjøen. Sanden 

fremstilles dels i knuse- og sikteverk 

ved bruddet og clels i knuse- og sikteverk 

ved sjøen. Fra bruddet fraktes olivinen 

med biler til kaien. 

Selskapet har bygd ny kai hvor inntil 

3ooo tonns båter kan laste. Størrc betongsiloer 

ved kai er under bygning og vil bli 

tatt i bruk i begynnelsen av r9j9. Et 

større sentralt knuse og sikteverk plan- 

Iegges bygget i tilslutning til kai og siloer. 

De to nåværende knuse- og sikteverk som 

er midlertidige og ugunstig plasert for 

cn større produksjon vil bli nedlagt. Sei 

skapet hadde i r958 en skipning på 

38 6oo tonn olivin' 

A/s otiuin, 

Sikkerhets-ingeniøren meddeler, 

Vernestøvlene. 

Det er kommet en rekke klager på vernestøvlene. 

Helene løsner, sØmmene ryker 

og støvlene trekker vann. 

Vi i sikkerhetsutvalget f ant clet meget 

beklagelig. En gjcnnemgåe ise av skademeldingenc 

f fit t. halvår i år viste nemlig 

at 6 skader sannsynligvis hadde vært 

unngått hvis alle hadde brukt vernestøvler. 

Vi mente derfor at det var på høy 

tid å sette igang en agitasjon for bruken 

av vernestøvler. 

I stedet har vi nu tatt opp saken med 

Forma Skofabrikk som levere r støvlene, 

De ianserer nu cn ny støvcl som er sydd 

med nylontråd, og sålene er vulkanisert 

fast. Det er også gjort cn liten forandring 

med stålhcttcn slik at den ikke kan 

klemme over tærne. Overlæret i de nyc 

stØrrlene, såvel som i de gamle, er av beste 

sort lær (Himalaya type) sier fabrikken. 

Når de gamle støvlene trakk vann måttc 

det være vcd randcn. Med den nye vulkaniseringsmetodcn 

skulle også dennc 

plage være climincrt, hevder dc. 

Den nye støvlen var utstilt på vcrneutstillingen 

i Osio i høst. Den var lettere 

enn den gamle og så meget tiltaiende ut. 

Vi venter nu noen prØvepar. C)m de holder 

hva de lover, vil da vise sig. 

Tross alt dct stygge som kan sies om 

gummistøvler, bevarer de stadig sln popularitet 

i vått klima. Og j.g skal innr'Ømme 

at de ikke er gode å være foruten 

i regnvær og søie. Det kan derfor være 

nyttig å vite at også gummistøvler lages 

med stålhetter nu, både dcn vanlige typen 

og de korte grubestøvlene. De kan be - 

stilles gjennem lageret. 

IV, 

l1

En udramatisk reisebeskrivelse en av de få 

kanskje den eneste. 

(eller. mitt stevnemøte med Kanutta). 

Det er mangt som sies om den germanske 

nasjon i sØr, men av og til har de i 

alle fall laget ordsprog som virkelig har 

et innliold. Når rnan tenker oå 

dct cr dcttc i grunncn cn sannhet som 

har universell gyldighet, og cn bekreftelse 

få,r vi særlig på denne kant av året nå 

når bokflommen er over oss leis,iskildringer 

fra alle verdens kanter, under 

havet, over ukjent land og i luften, spekket 

med beskrivelser av forfatterens dramatiske 

opplevelser. I dct hele tatt skal 

det ikke lange reiser trl før det blir bok 

av det. 

I dette selskap vil vi selvsagt finne ver. 

difulle ting, som f. eks. Thor Heyerdahls 

beretninger, men også menn og kvinner 

som tydeligvis har sittet i sin lune stuc 

og diktet hvor den spcnnende og farefulle 

reise egentlig barc har vært foretatt 

med blyantcn på l

og dette gir meg anledning til først å, 

fortelle at det slett ikke var noen turistreise, 

og at turen hadde sin betydningsfulle 

smelteverksbakgrunn. 

Det er vel ikke uklent at Norge er 

en betydelig produsent av ferrosriisrum, 

og er også verdens største eksportør av 

dette materiale, dc-rsom man r.tl uttrykke 

seg slik. 

Kjent er også at legeringen pakkes i 

tønner med de påbudte luftehull, ikke å 

forglemme. Alle vi som steller med dette 

l'rar vel gjort oss disse refleksjoner idet 

FeSi-tønnene forsvinner ned gjennom lastelukene, 

at med tønnene går det nok en 

god del penger ut av landet. Når n-ran 

også har sett hvilken behandling tønnene 

får hos våre kunder, slegge på busen til 

pinneved 

- 

skal det slett ikke så stor aktivitet 

til i de grå celler at tanken om 

at her kunne spares, springer frem. Den 

naturlige utvei ville være ikke å pakke 

FeSi'n, men skuffe den rett ned i rommet. 

Problemet er likevel ikke så enkelt. l"S 

skai ikkc kommc til detaljene her, for 

disse er jeg nødt til å skrive om i en 

alvorlig rapport til mine oppdragsgivere. 

Legeringen kan imidlertid til sine tider 

utvikle gass som er giftig, og det står i 

reglene, ikke bare i våre, om også i de i 

utlandet, at varen skal etlbalieres, uten 

at de meget samvittighetsfulle og p'råpasselige 

myndigheter egentlig har noen forståelse 

av sammenhengen mellom dette og 

gassfaren. Bestemmelser og of fentiige 

myndigheter er igrunnen en meget interessant 

konstellasjon som vi idag støter på 

i alle iivets sider, og som begge vanligvis 

er kjent for sin prinsippfaste ufravikelighet. 

Men i vårt tilfelle møtte vi forståelse 

og etter bare et lialvt års innledende torhandlinger 

fikk vi dispensasjon til å føre 

en last FeSi fra Trondheim til Duisburg. 

Betingslsen var at det skulle gjøres visse 

sikkerhetstiltak, og blandt disse skulle jeg 

befinne meg. Mitt hovudargument hadde 

hele tiden vært at jeg som ektemann og 

barnefar, og som ellers i sin alminnelighet 

igrunnen trives godt, siett ikke hadde 

noe ønske om å forlate dette på en så lrte 

tiltalende måte for noen hundre tonn 

FeSi's skyld. Om jeg trodde det var ct 

fnugg av sjangse for denne gassforgiftning 

ville jeg ha sagt klart og tydcliig nei takk 

til denne innbydelse til å følge med på 

turen. 

Denne som i de offentliges øyne burde 

stå som en heroisk og offcrvillig innstilling 

hadde i alle fall ingcn merkbar 

effekt. Uansett, enden på visen ble at jeg 

sl

vindstyrke 5, 6 eller 7 bctydde or,-rsatt tii 

sjøgang, men sålenge stemmen fra Bergen 

ikke anbydet noe om storm vat jeg trøstet. 

Mine omgivelser, som var informert om 

den forestående bcgivenhct, forsøkte etter 

beste evne å utdype mitt kjennskap til dc 

forskjcllige former for sjøsyke, hvor aile 

syntcs å ha den sammc utgang, en megeL 

kvalfull form for koma hvor det er en 

komplett likegyldig ellcr aller helst gledclig 

befriende orl en cller annen forbarmer 

seg og kaster en på sjøen. Disse velmcnende 

opplysninger cr sikkert drevet frem 

av de sa-filme følelscr som får mere crfarne 

venninder til å beskrive fødselsklinikkcns 

redsler for den vordende mor. 

Jeg vet ikke om dct har lykkes meg å 

skjule at jcg i mitt stille sinn tumlet mecl 

vissc bctcnkeliglreter for tr-rren. mcn [\lutselig 

en dag var rcaliteten der, og

virkelig satte pris på, men naturen i sin 

lunefullhet har dessverre sløyfet den på 

et vesentlig stykke av kysten, Stadthavet. 

Det var her jr1 fikk lærdom om hva 

egentlig sydlig, styrke 7 er for noe. I"g 

skal avholde meg fra I gi noen tall for 

følgenes dimensjoner, og om Kanutta likte 

seg vet jeg sannelig ikke. Hun kastet og 

vred på seg i alle fall, og fikk vasket seg 

helt over styrehuset. At forskipet fortsatt 

var med kunne vi bedømme ut fra mastene. 

Det var her jeg fikk kjennskap til 

min forrn for sjøsyke, ikke syk, ikke frisl

Apropos flåteparade fikk jeg anledning til 

å se lrvad jeg antar måtte være hovedtyngden 

av Hollands marinehangarskib, 

kryssere, destroyere og ja,gere. Ved førstc 

øyekast så de litt ribbet ut, de lange slanke 

kanonene manglet for det meste, men 

slagkraften var sikkert i orden med de 

for oss uvantc rakettbatterienc. Man måtte 

uvilkårlig tenke på den norske marine 

til sammenligning. Vi har jo nå snarf 

ro mill. tonn handelstonnasje, mens vår 

marine som slcal beskytte oss er en bitte 

liten flotilje av jagere og fregatter av nær 

sagt . 

Offisielt hadde vi altså farlig last ombord, 

og det skuile vise seg at særlig hollenderne 

var nærmest hysteriske på dette 

punkt. Å lytte på skipsradioen utenfor 

Hook van Holland var som å bli del i en 

babelsk forvirring. Styrmanncn korn cla endelig 

gjennom med sitt anrop , 

og vi fikk våre instruksjoner, og mcd rødt 

fiagg i masten og losen ombord, kunne 

vi da gå kanalen opp til Rotterdam. 

Det bie bare en kort stopp i Rotterdam 

i påvente av broåpning, men det ble da 

anledning til å strekke bena litt på fasi 

grunn. Sjøgangen satt i kroppen og jeg 

kan forsikre at gatcsteinen bølget under 

meg, en følelsc som jeg barc en sjelden 

gang har fått oppleve etter (spirituelle 

gleder>>. 

Jeg hadde ikke noen gylden, men tant 

da en bank for veksling. IVIeget forsiktig 

og med et beskjedent smil som man gjerne 

l.rar når man skai frernby sine inflasjonsutvannede 

norske kroner i valutasterke 

land. Man vet jo aldri om man får ct 

t6 

hånlig avslag. Her var det imidlertid velvilje 

å finne, men at kronene mine ikke 

akkurat var ettertraktet gikk tydelig frem 

av den kursen som ble oppnådd. Dette 

lille sidesprang i beretningcn har jeg tatt 

for å, få, anledning til å lufte min indigna' 

sjon over de hyppige omdreininger på in- 

'flasjonsskruen og våre ansvariige myndigheter 

som lar dette skje i stadig raskere 

tempo. I gamle dager hengte man fyrster 

som blandet uedelt metall i mvnten. dette 

til ettertanke. 

Et annet fenomen som jeg ikke f ikk 

fyldestgjørende forklaring på var det øyeblikkelige 

oppmøte av seigere ornbord. 

Trossen var ikke iestet oå kaien enda før 

det nrr sagt myldrcl av dcm, og dc måtte 

ha en slags evne tii å lukte når norskc 

båter kom. De hadde klokker, persiske 

tepper, porselen, alle slags varer sannsynligvis 

smuglet inn fra alle verdensl.rjørner. 

Et armbåndsur, nydelig å se på, holdt jeg 

opp mot øret slik man gjør når klokker 

skal handles. Det sa noen tikk tikk og så 

var det dørgende stille, og ingen kjøpskål 

ble drukket den gang i alle fall. 

Turen hittil hadde vært en som titusener 

av norske sjøfolk har gjort før 

meg, men jeg tror ikke det er så mange 

som på samme kjøl liar gått Nordsjøen og 

opp Rhinen. Kanutta er bygget spesielt 

for denne farten, stor nok, forresten pi 

grensen etter min smak, til å ta seg over 

Nordsjøen vinters dag, og liten nok til å 

gå opp Rhinen selv med moderat vannstand 

i elven. Vi manglet ikke selskap her. Elven 

var som en sterkt trafikert innkjørsvei, 

med lektere som førte fem forskjellige 

nasjoners flagg av alle typer og størrelse. 

Det var hundrevis av dem, og eltkelte 

var store også, 4--iooo tonn, og 

felles for allc var at de var meget vel 

holdte og nymalte. Mannskapet bodde ombord 

med kone og barn i lcilighcter, en

akter og en forut, med gardiner for vinduene 

og blornsterpotter. Det er rart 2t 

tenke på at tusenvis av mennesker lever 

sitt liv på elven i fart opp og ned, år ul 

og år inn. De som har vært ombord i 

lekterne og fått anledning til å besøke 

disse flytende l.rjemmene forteller at familiene 

har det ganske romslig, og at det er 

fantastisk pent og velsielt. Ut fra mine 

nyervervede erfaringer kunne jeg da fastslå 

at en lekterjobb er sikkert ikke noen 

utiltalende fotm for livsførsel, det er i 

alle fall ikke sjøgang her på Rhinen. 

-[eg trenger vei ikke å fortelle at landskapet 

er flatt, avbrutt av trange sidekanaler 

og med en eiler annen vindmølie i 

det fjerne og også karakteriske skipsverft 

langs elven langt inn i landet. Vi går 

forbi steder med kjente navn, Njiewegen 

f. eks., og her er ikke veien lang tii Arr-iheim. 

Under sluttfasen av krigen hoppei. 

en hel divisjon alierte fallskjermsoldater, 

ro ooo mann ut her, og bare l"ralvparten 

kom tiibake. Det nyttet ikke å forestille 

seg hvordan det dengang måtte være 1 

dette nå fredeligc landskapct. ['begrrl.eiig 

er det også at de meget aktive hollandske 

hjemmefrontsoldatene i det hele tatt fant 

noe sted å skjule seg her. 

Om trafikken var stor, så var den meget 

velregulert, uten at jeg helt ut forsto 

systemet. Hadde det f. eks. vært høyre' 

kjøring, siik som på en vei, ville det ha 

vært greitt, men det var tydeligvis ikke 

gjennomført. På opptur gjaldt det å utnytte 

bakevjene hvor motstrømmen var 

liten, mens på nedtur holdt man den beste 

farten midt i strømmen. Dette regulerte 

båtene selv med flagg og signaler og med 

blinklys og lanterner når mørket kom. På 

denne årstiden kjører man ikke om natte'r 

på Rhinen, men kaster anker i kveidingen. 

På vår første natt kom tåken, og 

den ble liggende i to døgn. 

Trafikken på elven sto bare en og 

annen gangen kunne vi såvidt - se skyggen 

en Basel-lekter som strøk forbi 

med ^y 

radarskjermen svingende. Alle vi 

som bare hadde Øynene å stole på måtte 

pent holde oss i ro. Unektelig var det et 

behagelig liv i denne tåken, men enerve' 

rende. Først nå ble jeg riktig kjent meo 

mannskapet, historier ble fortalt over messebordet. 

Skipperen kjente Islandsfisket og 

kunne fortelle om maneter, ikke slike som 

vi kjenner fra badelivet, men uhyrer av 

dimensjoner sorn møllehjul, og en smekk 

av de iange trådene i ansiktet ga en ulicielig 

kløe som var ubeskriveiig. Han kunne 

også, fortelle om dype sår i håndleddene 

hvor man kunne stikke fingrene nedi 

otrr man ville, og som man fikk særlig 

under kveitefiske. Skipperen hadde forresten 

for flete år tilbake funnet et middel 

mor dette, og ved påsmøring lukket sårene 

seg på en natt. Middelet hadde dessverre 

den store ulempen at l'ruden på hele 

armen forsvant samtidig. Eller det var 

den danske matrosen me d den for sjømannsyrket 

hemmede bakgrunn, det sorte 

får, eller lettmatrosen fra en fjelibygd in 

ne mot grensen som kunne fortelle om 

rypejakt med dagsfangst på roo fugl. Styrmannen 

og chiefen hadde seilt på fjerne 

farvann, og hadde historier som kunne 

knyttes sammen til en virkelig '-eisebcskrivelse. 

Endelig var det historien om 

Kanuttas forrige styrmann, som i en månelys 

natt på kysten hadde styrt på fjell 

og skaf fet skjønne Kanutta en dyP og 

meget skjemmende bulk i stevnen. Dette 

til alles beklagelse. 

Jeg fikk i alle f all igjen påminneise 

om at alle mennesker du treffer har noe 

å fortelle som det er verdt FL høre På og 

som du kan lære av. 

Tåken lettet, ikke plutselig, men sånn 

litt etter litt, og Kanuttas propell kunne 

17

endelig få sitt riktige turtall igjen. Snart 

v^r vi ved Emmerich, den tyske grense, 

med pass og tollkontroll, alt utført ved 

raske, små motorbåter. Det må i grunncn 

være et uhyggelig enteli mcnncskcr 

i denne verden som har sitt levebrød av 

å kontrollcre uss and re om 2oo sigaretter 

og den flaske vi har lov til å reise rundt 

med. Her møtte vr da også tyskeren som 

under krigen hadde vært i Drammen. 

Heldigvis kjente jeg ingen i Drammen og 

var glad over å slippe å diskutere hans 

bekjentskaper. 

På denne elveturen smykket Kanutta 

scg altså med ct r'ødt f lagg som bctl r 

eksplosjonsfarlig last. Det hadde tydeligvis 

samme virkning på elvepolitiet som på 

oksen, for de strømmet ombord med korte 

meliomrom for h høre hvordan det gikk 

med oss. Å forklare at dette var ferrosilisium 

og ikke krutt nyttet litc. for for 

dem var FeSi like ukjent som radar vai 

for vårc bestefedre. Rekorden hadde den 

havnepolitimannen som kom ombord i 

Duisburg som hilste og sa at vi hører De 

har en last med 40o tonn nitroglyserin 

ombord. Det er i slike øyeblikk man har 

lyst til å nikl

fiou, f,rql ,arger,,rrJ sill ,, ult b 

Et moderne fabrikksentrum vii alltid 

ha interesse av at de ansattes familier tnves, 

- 

også i det private liv. - 

Det er 

så enkelt hvis bedriften iigger i en storby. 

Men selv med en isolert bcliggenlret, som 

i Ålvik, - 

er utviklingen av forl.roidenc 

i de siste årtier gått så hurtig at man nå 

har ganske andre mr-rligheter for trivsel 

enn man lradde tidligcrc. 

'fenk på hvr riksvei zo I'ar betydd ior 

Ålvik, utviklingen i boligsektoren, f iere 

forretninger hvor en kan kjøpe, reaiskole, 

bedre mulighct for å utnytte ferien, idrettsplass, 

skytebane. kinolokale, teatcr, og 

konsertsal, boksamling og diverse andrc 

forhold som l"rar innflytelse på mi-rligl"retcrr 

for et hyggelig privatliv. 

Det neste som kommer, er egen kirke. 

Og det frister meg til å skrive noen ord 

om fremtidig sang- og musikkliv i Ålvik. 

Særlig kanskje litt om korsangen. 

En kirke krever anscltclsc av en organist. 

Får man l"rer tak i den rette mann 

(f. eks. en lærer som samtidig har organisteksamen) 

vil dei ikkc gå lang tid før 

han får startet kirkekor, jentekor, guttckor 

og får videre utbygget det orkester 

og de kor som allerede eksisterer. 

er da ikke veien lang til kirkekonsert av 

virkelig innhold og format. Blir organi- 

Med den rette mann på den riktige plass 

sten tillike sanglærer i skolen, finner han 

snart ut fra hvilkc familier han kan vente 

støttc nir det gjelder å byggc ut musikklivet 

i Ålvik. Og der finnes vel ikke 

noen morscmmerc og mer tiltalende oppgave 

cnn å åpne musikkens rike for de 

unge. Det vil gi clem en opplevelse som 

de ikke på forhånd l-radde drømt om. 

Tcnk pe lrvor gutter f rydcr seg vecl å 

spille i janitsjarorkester, særlig hvis dc 

samtidig blir utstyrt med en enkel uniforn-r. 

Det heie vil stå og falle med lederens 

dyktighet og evne til å ta de unge på den 

riktige måten. Den norske befolkning har 

så rike anlegg både for instrumental musikk 

og sang at det i grunncn bare gjelder 

å finne lederen, mann ellcr kvinne. 

\restlendingene har ofte gode stemmc-r, 

og dessuten en lyrisk åre som pleier å gi 

sangen stemning. Dcn som kan og vil 

gi musikklivet i Ålvik et godt puff framover. 

vilde gjøre cn go,l gjcrning. 

C. l'. Lund. 

l9

) 

Alvik mannskor. 

I førstninga av trettiåra heldt dcn nye 

staden Ålvik på å bii rotfest, og trongen 

etter ymse lug og samskipnader melde 

seg. Ålvik musikklag var alt i sving. Det 

var også gjort ein freistnad med eit blanda. 

kor, men det fekk ei heller kort levetid. 

Den ro. oktober 1933 vari så Ålvik 

rnannskvartett skipa. AIt første året synte 

det seg at kvartetten fekk arbeidsoirpgåver 

nok, og han vart snart trekkplaster 

både på Bedehuset og Folkets Hus. I 

kvartetten var med 6 songarar f dirigent 

To av songarane og dirigenten har vori 

med heile tida. 

Kvartettcn øvde inn r 7 songar elt f ørste 

året. Nokre av desse var l'reller store, 

for koret kom i samband med Norheimsund 

mannskor, og song saman med det 

ved fleire høve. Såleis vart kvartetten med 

på Hordalands mannssangerforbund sitt 

stevne i Rosendal i t9j4. 

Då kvartetten tok opp att arbcidet hausten 

1934 kom det så mange nye medlemer 

at han vart fordobla. Frå nå av 

har laget heitt Ålvik mannskor. 

Dei nye medlemene gjekk inn med likc 

stor iver som dei som stod ffit før, og arbeidet 

i koret gjekk framover. 

Dette året våga koret seg like til Bulken 

og hadde konsert der. Frammøtet 

der var ikkje nett så stort, men det vart 

ein minnerik tur for songarane. 

I t935 meide koret seg inn i Hordaiand 

mannssangerforbund. Sangerstevnet 

skulle det fyigjande året vera på Os, og 

her vart koret med som eige kor for førstc 

gong. 

Året etter var det Vestlandsstevne i Stavanger. 

Koret reiste i lag med Odda og 

Tyssedal mannskor, og sidan den tida har 

det vori eit nært samarbeid mellom dessc 

tre kora. 

Laksevåg vart neste stevneplassen, og 

songarfesten i Vikinghallen i Bergen hugsar 

nok dei som var med. 

I r.9qo kom så turen tii Ålvik. Koret 

var endå, og som det alltid har vori, eit 

lite kor, men likevel våga det scg til å 

skipa til songarstevne på staden. Mykje 

var planlagt, og dei yrnse komitear var i 

fullt arbeid då 9. aprii sette cin brå stopp 

for arbeidet. 

Så kom mørketida over lanclet, tnen 

koret fekk likevcl ei blomstringstid. De't 

vart sjølvsagt mange vanskaL å strida n-red, 

men songen var ofte med og letta dei tungc- 

børene. 

Samarbeidet med Odda og Tyssedal 

heidt frarn, og midt i dcn verste tida, 

reiste koret til Odda og heldt felies-konscrt 

der. Her i Ålvik var koret med og 

assisterte ved tilstellingar, og heidt også 

siølvstendrgc tilstellingar i mellom. Så 

leis heldt koret ein konsert på Bcdehuset 

ein søndag ettermiddag medan ein nazitaiar 

samstundes var på Folkets Hus. Be, 

dei-ruset var overfylt, på Folkets Hus var 

der 5 tilhøyrarar. 

Midt under krigen høgtida koret ro års 

dagen sin med konsert, og ein stilig fest 

i gymnastikksalen på skulen. På festen 

vart servert lapskaus, ein rett som ikkje 

var kvardagskost i dei tidene. 

Først i 1948 vhga koret å fuilføra planane 

frå r94o om Hordalands mannssangerforbund 

sitt stevne her inne. Stevnet 

varde bcrrc ein dag, men varf vellukka 

f rå. først til sist. Frå heile Hordaland rnøttc 

mellom 6oo og 7oo songarar. 

Etter krigen har koret vori med på alie 

stevnene skipa til av Hordaland Sangerforbund. 

Dessutan ltar koret vori med i 

stevnene skipa til av Kvam song- og musikksamskipnad. 

Dct har av og til vori 

20

Mannskoret 1958 

vanskilr med å koma seg avgarde, mcn så 

irar gilcle songarar f rå Fjcllklang h jeli't 

oss, oll takk skal dei ha for clet. 

Koret har også vori med på to Landssangerstevncr. 

Dct f ørstc \rar på Lillehammer 

der sju av mcdlemcne var mecl. 

Det siste var i Bergcn der også sju rncdlemer 

kunne mØta. Minnenc {rL slike 

stc'vncr er nok dei rikaste ein songar kan 

ta mcd seg. Det blir nok stricle dagirr og 

ncttcl'. men up;lc, 1n*nn. .', r'er.l litt 

nattcsøvn. 

Åh.'ik mannskor liar aldri hatt noko stort 

mccllcmstal. Likevel hadclc clet nok biitt 

eit stort kor av clct om allc sorr irar 

vori mcdlemcr i dessc z5 ir'a. hadde kunna 

vori rned ncl. A{cn clct syner seg at storparten 

av clci tidlcgare mcdlemenc som 

no ikkje er rned, er flytte frå staden. 

To av tidlcgare mcdiemer cr døcl. Det 

c-r cin som vrrr med frå startcn, og solrl var 

metl så lenge han lo'c-lc: Ivar Andvik. Minnet 

om han vil allticl lcva mellom songarbrør 

sotn lærclc han å kjenna. Den andre 

var Hans Luth Hansen. Han var ein stiilfarandc 

ung mann og cin fin songar. Han 

var mcd oss på konsert cin laurdag, og 

mandagen etter kom dødsboclskapen om 

han. Fred over deira minncl 

Sangrepertoaret gjcnnom dcsse 2t ira 

har vori stort. Mange ev songane l.rar 

gått att frå' Fr tii år, men koret har alltid 

hatt rned ein deI nyr:. 

Vi trur at Ålvik mannskor har iratt ei 

oppgåve her i Ålr.ik. Songarane har l.ratt 

mange gildc stundcr som n-rcdlemer ev 

koret, og vi trur at koret også har gledt 

l'ublikLrm 

n).,(l songcn sin. 

I clct siste har det vori cin Liten ciaudperiode 

i korct. Men no ser det ut til at 

det skal ta seg opp att. Er det nokon som 

cr intcressert in-rannskorsonll, vil clct no 

bli høve til å vcra mecl. 

'l'. Slorri.r. 

6)l

Foto-tips for svart/hvitt 

bilder. 

Fotoapparatet er i våre dager nærmest 

ailemannseie, og enten man er nybegynner 

eller viderekommen i den edie fotokunst 

strever aile etter å få de best muligs 

fotos fra sitt kamera. Med store forventninger 

imøtesees de ferdige bilder, og når 

disse så foreligger blir kanskje mange 

skuffet. Disse skuffelser kunne man lett 

ha unngått, ved på forhånd å sette seg inn 

i noen enkie regler for fotograferingen. 

Først skal vi ta for oss apparatet. Støv 

på iinsen og evt. filterne fjernes omhyggelig 

enten med en bløt pensel eller ei 

mykt pusseskinn. Deite mrl gjøres megci 

forsiktig så glasset ikke ripes. Enkelte har 

for vane å sette sine fingeravtrykk på linsen 

og filterne. Dette er en dødssynd og 

et av de sikreste midler til å få uskarpe 

bilder. Apparatet må innvendig biåses 

fritt for evt. støv og rusk. 

Skal man ha riktig glede av apparatet 

bør man anskaffe et par filtere, soiblender, 

snorutlØser og helst et lettere stativ. 

Av filtere anbefales i første rekke et guigrønt 

(evt. gult) mc-d faktor z og et grønt 

med faktor 4. tlnder vanlige forhold benyttcs 

f ilm mcd lrastighct r 7 ro Din. 

Den er mcget finkornet og egrler seg godt 

til forstørrelser. En lysmåle r bør også 

anskaffes jo før jo heller. N{an vil spare 

den inn igjen snart ved et rninsket forbrul< 

ev f ilm I fcii-ek:poncringur). 

Mange putter sitt kamera i en skuff 

når høsten kommer, for å la det ligge der 

vinteren over, idet de er av den formening 

at dct ei forbundet n-red så mange 

vanskeligheter å ta biider på denne årstid. 

Intet er mer feilaktig. Man kan ha 

full glede av sitt kamera året rundt. Ute 

kan vi ta de herligste vintermotiver, og 

ved å anskaffe seg f. eks. en lynlyslampeholder 

til ca. kr. r5fzo kan man med 

største letthet knipse utmerkede øyeblikksbilder 

innendørs. 

U tend ørs I otog al ei ng. 

Begir vi oss så ut på kamerajakt en solskinsdag 

skal vi sikkert få gode bilder hvis 

vi bare passer på noen enkle generelie regler. 

I solskinn ntå ai bruke et filter hvis 

det er sne på bakken. Da setter vi på det 

gulgrønne (evt. gule) filter hvis vi skal 

fotografere et vanlig landskap, evt. med 

personer eller annet i forgrunnen. Skal 

vi derimot ta et nærbilde av en person, 

portrett, setter vi på grønnfilteret. Uten 

filter vil vi få gjengitt himmel og sne som 

døde hvite flater. Med filter vil evt. skyer 

på himmelen og detaljer i sneen tre tydelig 

frem. Med grønnfilter vil vi undgå 

å få portretter med kalkhvite fjes. En 

annen ting som er meget viktig her er 

kameraets stiliing i forhold til solen. Sørg 

f or å plasere kameraet slik at l),sel kom.- 

mer fra siden eller belst noe intot kameraex.l 

Men pass godt på så ikke lyssttålene treffer 

linsen. Her er det solblenderen kommer 

til nytte, den bør forøvÅg alltid sitte 

på kameraet for å undgå generende reflekser. 

I mangel av solblender kan kameract 

plascrcs i skyggen av ett eller annet, 

et tre, en stolpe e. l. Med sidelys 

eller helst motlys får man en dybdevirkning 

i det ferdige bilde, som ellers ikke 

kan oppnåes. Dette gjelder såvel landskap 

som Portfett. 

En lysmåier eller evt. en god eksponeringstabell 

(som fåes gratis av fotohandleren) 

vil gi grei beskjed om den efupo' 

neingstidf blender vi I hvert enkelt tilfelle 

,.r.

skai benytte. Når dette er avlest må man 

ikke glemme å foreta en regulering herav 

ved bruken av fiiter. Benyttes f. eks. 

filter med faktor z vil det si, at den lysmengde 

som måleren evt. tabellen angir 

må fordobies (f. eks. fra bi. 16-- tf zoo 

sek. til bl. 16- t/too sek. elier evt. hvis 

vi ønsker å bruke samme korte eksponenngstid 

r /zoo sek. mi blendc.rcn åpnes 

fra. 16 til rr. Ved filterfaktor 4 f. eks. 

firedobles lysmengden osv. (fra f. eks. bl. 

16- t/zoo sek. til bl. r6- r/25 sek. eller 

evt. blir blenderen å åpne 4 trinn fra 

16 til 4 ved r/zoo sek. ) 

For å vær'e helt sikker på å oppnå skarpe 

bilder bør man red lribånd.ro 

p ptak ikke 

bruke lengte tid enn r f r oo tek. og avpasse 

blenderen deretter. Hvis du må ta 

bilder på lengre tid på grunn av vanskelige 

lysforhold, eller du ønsker sior dybdeskarphet 

(som krever en liten blenderåpning) 

o. 1., så benytt hvis mulig stativ 

eller et støtt underlag for apparatet, og da 

må snorutløseren brukes. 

Med hensyn til bienderen må man merke 

seg at jo mindre blender benyttes jo 

lengre må eksponeringstiden bii. NIed 

samme lysforhold kan vi f . eks. veige 

mellom å benytte t f 5oo :ek. og blenler 

5, 6 eller r/5o ( r/6o) :ek. og blencler 16. 

I begge tilfelle siippes samme lysmengde 

gjennom kameraets linse. Det er sviert 

mange amatørfotografer som ikke vet å 

benytte seg av dette. Alternativ r bør 

alltid brukes ved fotografering av halvnære 

og nære motiver, f. cks. barn som 

leker, portretter o. l. Da vil vi få seive 

motivet skarpt (forutsatt at avstanden tii 

motivet er riktig innstiit), mens bakgrunnen 

blir uskarp, hvilket ved så.danne motiver 

i de fleste tilfelle er å foretrekke. Derimot 

vil vi i iandskapsbilder, gatepartier 

o. i. motiver kreve .rtor dt,bd.e.rkarbhet. 

Altså bruker vi her aiternativ z med m)nst 

malig blendeftipning. for å, fF såvel forgrunnen 

(som f. eks. kan være personer, 

dyr eller ting) og bakgrunncn skarpe på 

det ferdige bilde. Man bør alltid forsøke 

å arrangere en forgrunn i sine bilder, for 

å. opni den rc-ttc dybdcr irkning. 

En ting man også bør n-rerke seg t,ed 

fotogralering at, per-roner et, at clis.re ntti 

t,ære of)ptatt ntetl ell eller annel idet de 

fotograt'eres. Det er ytterst skjelden man 

oppnår gode bilder ved å la personene 

stå rett opp og necl og glo inn i fotoapparatet. 

De beste og vakreste bilder oppnåes som 

rcgcl i solskinn, som gir høylys og skyggcr. 

Særlig for vintermotiver med sne er 

clcite viktig. Prss 1'å at sklggene fra trær, 

personer o. l. faller horisontalt eller baL.rt 

noe cliagonall not kawetctel . Bildet biir 

da så uendelig meget bedre cnn om man 

lar skyggcn av fotografen med kameraet 

falle inn i motivet. Å ta gode bilder i 

gråvær en vinterdag med sne er ytterst 

vanskelig, Som oftest vil da bildet bestå 

av lrvite kjcdelige flater utcn detaijer. 

Av et godt foto kreves det at der ikke 

finnes noen tomme flater i det, d.v.s. kritthvite 

og kullsvarte flatcr. F. cks. vil man 

som regel få en kritthvit i'rimmelflate på 

e{ bilde som cr tatt av en knallblå himrliel 

uten f ilte r. Her er det absolutt påkrevet 

å bruke et gulfilter (evt. gulgrønt). 

Desto mørkerc filterct er desto mørkere 

vil tonen på himmelen i dct ferdige bil 

det bli, ffIen man må da være oppmerksom 

på at filterets egenfarve ( i dette tilfelle 

gult/gulgrønt) i motivet samtidig blir 

gjengitt i tilsvarende lysere toner i bildet. 

Vii man f. eks. lagc et mere dramatisk 

bilde av f. eks. et vinterlandskap i sol 

kan man ben1,11s et rødfilter med f. eks. 

faktor 5 til S. Eventuelle skyer på him- 

23

melen vil da fremtre på bildet mot en 

megct mørk himmel. Det lønner seg å 

settc scg godt inn i bruken av filtere, son-r 

gir mulighcter til å oppnå mer effektfullc 

biider. 

Med hcnsyn til ct bildes komposisjon 

så kan det ikke her fastscttes ufravikeiige 

reglcr. Men det finnes enkeltc generellc 

råd som man bør merke seg: 

r ) La ikke irorisontale cller vertikale 

linjcr dele ct bilde i to like storc l'ralvdeler. 

Diagonale lin jer i bildet er oftest 

å forctrekkc. 

z) Intercssepunktet i bildet (der bør: 

helst bare være ett sådant!) må ikke falle 

midt i bilclcts sentrum, men l.relst i n;eri:etcn 

av cn r.v a. f*r r",ydede sirkler 

(dct gyldne snitt). 

1 ) En urolig bakgrunn ødelegger ofte 

et eilcrs godt bilde, pass f. eks. opp for 

stolper eller trær som vokser opp over 

hodene til folk før De trykker på utløseren. 

Gap ikke over for meget i et 

bilde. De enkleste ntoliter gir som regel 

de beste resultater. 

4) Antydcr bildet en bevegelse må 

denne gå inn i bildet og ikke ut av det 

F. eks. blikkretningen i et portrctt må være 

rettet innovcr i billcdflaten, og f. eks. et 

barn løpende fra h.øyre til venstre rnå plaseres 

til høyrc i billedflatcn, osv. Dette 

ledcr øyet inn i bildet og gir en tydelig 

følelse av balanse. 

Innend ør.r t'ot ogra;t'ering. 

o 

I ... . " 

Fotografcring med kunstig lys har mange 

vesentlige fordelcr. Ved hje$ av så- 

o 

dan bely5pint kan man på en bekvem 

og lettvint måte ta cle morsomste fotografier 

i famiiiekretsen, f . eks. motiver av 

barna med sine leker og puslerier, mor 

med strikketøy, f ar ciler bestefar med 

pipe og avis, gruppcr og kortspillere, aftensclskaper 

osr'. 

Hva enten man foretrekkcr å bruke fotolamper 

(5oo W.) eller helst lyniyslamper 

i forbindelse med innebygget synkro-kontaki 

-*-'" ' i r *t r.na r*^*.-'. rrtct "* så lrar man lrer cn konstant 

lyskilde. Man må barc være oppmcrksom 

på, at 11s.rt1'rken lafter seg ntetl 

krac/ratet ay at,.rlanc/en rnellont motit,et og 

l1'skilclen. F. eks. vil lysmengden fra satlme 

iyskilde med r mcte rs avstand være 

9 g nger sterkere enn på 3 meters avstand. 

De minste lynlyslampene (XM-r eller 

PF r ) som koster bare o,65 pr. stk. 

anbefales til vanlige øyeblikksfotografier 

(Blafftid ca. rfroo sek. Disse cr uten 

sokkel og brukes sammen mcd et adapter, 

som er en engangs-anskaffelse til kr. o,9o. 

Man trenger altså kun kameraet, tidiigere 

nevnte lynlyslampeholder, adapteret og et 

passende antall lynlyslamper for å gå i 

gang med innendørsfotografcringen i mørketiden. 

Med lampene får man en meget 

lettfattelig tabeil for innstilling av blend.er 

og avstand. 

For den som vil studerc bruken av lynly. 

nærmere anbefales det lille hendige 

bind nr. 5 (kr. z,9o) i sericn ALT OM 

FOTO. 

Bruken av fotolamper (f. eks. 5oo \V.) 

er noc mer krevende. Men her har man ved 

hjelp av z eller 3 lamper mer anledning 

tii å jonglere med modelleringcn av lyset 

for å oppnå spesielle lyseffekter på motivet. 

Er man spesielt interessert heri vii 

en bokhandler kunnc skaffc en bok herom 

(f. eks. av Roif Mortcnsen). 

24

Idrettshuset. Folkebiblioteket. 

Det er en tid siden planene for det nye 

idrettshuset blev godtatt av de instanser 

som skulle gi sin velsignelse til bygget. 

Etter at planleggingskomitee n hadde ayviklet 

ble det av Kvam formirnnskap valgt 

en byggekomite bestående av Sverre Vik, 

Øystese (formann), Th. Aarhus, B. Røtnes. 

O. FIatøy, J. O. Larssen. 

Denne komite satte arbeidet igang i 

sommer. Det ble leiet en gravemaskin fra 

Norl-reimsund og hele tomten bie snart 

utgravet. Det ble gravet ut ca. rzoo m;i 

sand og grus. Selve utgravingen bød ikke 

på så mange vanskeliglieter. Man hadde 

fryktet for cndel stor stcin i tomten men 

dette unngikk man heldigvis. 

Når det gjaldt vann og kloakk ble det 

etter endei drøftinger med A/S Bjølve 

fossen vedtatt å grave en t6z meter lang 

grøft ned til Karaldebekken. På dennc 

måten fikk man lagt septiktanken like ved 

Idrettshuset og ført kloakkrørene ut i 

bekken. I den samme grøften ble det 

også lagt vannledningsrør som ble kobict 

inn på vannlednir-rgen til byanlegget. 

Ved hjelp av god dugnadsinnsats blc 

forskalling og støping utlørt kvikt og 

greitt, og nu, i bcgynnelsen av clesember 

har man begynt å reise vegglameliene som 

er av Siporex. Man regner med at sperrene 

skal være reist rundt midten av desember. 

Byggckomiteen irar ansatt herr Jødlo 

som formann og daglig leder av bygget. 

For øycblikkct har han 7 mann til rådigl'iet. 

Som byggeteknisk konsulent har byggekomiteen 

fått tekn. La.nde, og som konsulent 

for det elektriskc aniegg har tekn. 

S. Vik stillef seg til tjencstc. 

Hittil har ciet vært nedlagt ca. tioo dugnadstimer 

av idrettslagets mcdlemmer. Det 

er ialt lovet ca. zooo timer før bygget står 

ferciig. 

Man regner med at idrettsliuset rned bacl 

og folkebibliotek vil stå ferdig til innvielse 

en gang til sommercn r9j9. 

Fotograferingens allsidighet byr på en 

interessant beskjeftigelse og gir oss cn 

varig glede. Hvor meget vakkert gikk 

en ikke før forbi uten å legge merke trl 

det, men med kamera som reisefølge merker 

en naturens storslagenhct meget sterkere. 

Fotografer barna og familien titt og 

ofte, fe med de viktigste begivenheter. 

En spilt sjanse kornmer ikkc igjen senere. 

Onr ti eller tyve år er det skjedd store 

forandringer i famrlien. Det er historie du 

lager med ditt kamera. La kameraet bli 

din dagbokl 

A. Itritii. 

2l>

Alvik Husmorlag 

Det var med en viss spcnning en vanclrct 

mot Folkcts Hus lørclag k."'eld dcn .z z. 

november d. e. Ålvik Flusmorlag skulle 

nemlig feire sitt ro års jr,rbiieum mcd cn 

fcst. hvor mennLnr sl

Til 

bords. 

men mcd alle de hjelpemidler og den 

forståelse som i dag er tilstede for itus, 

moren, ville det nok ikke falic så tungt 

arbeidet med disse problemer. Tilsiutt onsket 

fru Alsaker Husmorlaget lykke til 

med de kommende år. 

Så kom aftenens clou - nemlig matetl 

og menyen var enkcl, men du så god 

ikke rart at det gamle ordtak at veien 

- 

- til manncns IrjcLte går gjcnnom mrten -- 

er så sant så sant. Tomatsuppe kjøttkaker 

med tilbehør og tilslutt - 

sviske- 

- 

grøt. Ikke en eneste sur mine barc 

lutter glede rundt bordet for - 

god var 

maten og serveringsdamene - 

hu5msdlsne 

selv fikk både sn-ril og - nikk. Her 

vil en gjerne - få snu litt på et gammelt 

ordtak der står menn bakon-i alt for 

kokken - var nemlig Midttun. - 

Ved bordet taltc F{arald V/ollestad for 

kvinnen, og damene svarte på en originai 

men koselig måte, nemlig at allc damene 

reiste seg og sang cn dertii laget sang for 

de sittende menn. 

Fru Århus rettct en takk tii fru Terum 

for det arbeid hun hadde lagt ned for 

husmorlaget i de første 9 å,rene, og talen 

rettet irun til Terum, for at han haddc 

vist interessc ved å overta husmorens verv, 

slik at fruen kunne ordne opp i saker og 

ting for fiusmorlaget. 

Båtde før, undcr og etter maten ble der 

sunget. 

Etter middagcn ble der servert kaff e 

cg riktig godc hjcmmebakte kaker. 

Brubakk, Kuhnle og Osmo underholdt 

dcrctter med lett musikk, og fru Agnes 

rWoliestad sang. 

Festen fortsatte ut i de små timer i koseiig 

samvær, mcd leker og koselig prat 

rundt i salcn. Stemningen var helc tiden 

på tcpp og lattcrbølgene fortalte at oftc 

var der kostelige ting fore under lekene. 

Tilslutt var der folkevisc.ieiker og alle 

vandret glade og lette til sinns irjem etter 

en virkelig hyggelig l

2B 

Moore Mc Pen

Sport og idrett. 

Friidretten 

De som har fulgt litt med i idrettslivet 

i Ålvik de siste årene, l-rar ikke kunnet 

unngå å legge merke til at friidretten har 

hatt en ganske stor framgang, og at det 

siste året hittil har vært det beste i så 

måte. 

Det er rkke først og fremst topprcstasjoner 

og toppstjerner som faller en i 

øynene, rnen bredden av de yngre deltagere, 

gutter som jenter, som driver denne 

form for friticlsbeskjeftigelse. En beskjeftigelsc 

som skulle ha alle betingelser 

for å gi en sterk og sunn ungdom, 

godt rustet til dc' seinere oppgaver i livet. 

Tar en for seg Friidrettsgruppen i 

Ålvik idrettslag sin årsmelding fra siste 

året, kommer det tydelig fran-i at arbeidet 

blandt de yngte er vist den aller største interesse, 

og at der virkelig er ofret noe for 

dette. Et målbevisst arbeid gjennom de 

fem sistc årene har nå begynt å gi et ganske 

markant utslag. Resultatene er begynt 

å komme, og mange gutter og jenter har 

under stevner og turer til andre steder 

knyttet nye bekjentskaper, fått sett seg litt 

om, og ikke minst fått en viss følelse av 

ansvaf, 

- 

et ansvat Som det å represente 

re stedet utad medfører. 

Stevner er blitt arrangert, 

- 

ikke bare 

for stedets aktive, men også for deltagere 

fra andre steder, som da samtidig har fått 

lært Åh'ik å kjenne. 

Det kunne jo trekkes fram meget, både 

av resultater og annet, men hvorfor trette 

med tall og plaseringer når det kan konstateres 

at guttene og jentene fra Ålvik 

har plasert seg godt, både ved kretsmesterskap 

og konkurranscr forør,rig. Klubbrekorder 

er satt, og pokaikamper er bådc 

i Alvik. 

vunnet og i.rpt. Guttenc har vært reprcsentert 

på kretslag og dcltatt i internasjonale 

oppgjør, til spore for dc andrc 

som ennå ikkc har nådd opp. 

Konkurranser for guttcr og jcnter innbyrdes 

i laget, mcd poengberegning og 

premiering til de bcste har vist seg 't 

føre lieldig fram. Dettc beviser tydelig 

den deltagelse lagsseriene har hatt, idet 

t9 .jcnter, 46 gutter'. -g junior og 7 senior 

r 

f-^ 

r4 rd5lL 

t^--.t 

rr(Lr 

r,^- r^r{^ruLrLllLr 

sistc året. Et ilili.e 

iite tall når det gjelder et sted som 

Åivik, og hyggelig er det og. En ser 

jo daglig i pressen om utglidning blant 

ungdommen, men med disse fritidssyslenc 

er jo tingen kommet på rctt vei i Ålvik, 

bort fra utglidningen, samticlig som det er 

en avkobling til beste for alle. 

Dct er bare å håpe at ledelsen i friidrettsgruppen 

fortsatt vil gå inn for den 

linjen som hittil har vært fulgt. Vi er 

fullt klar over at det må ofres noe av dem 

som steller med dettc, men hvorfor ikkc 

ofre hcr hvor det virkeiig - kan gjøres noe 

godt. 

Veien er åpnet og ryddet, 

- grunnlaget 

er gitt og materiellet er tilstede. 

T. F, 

Ski-gruppens planer. 

Jeg ble spurt av Bjøivo om hvilke planer 

vi hadde i skigruppen. Ju, det er 

ikke lett å tegge noen planer når man 

(for å bruke et slitt uttrykk) ikke vet om 

vinteren kommer på en tirsdag eller onsdug. 

Vi er begynt å rydde en mindre hoppbakke 

(.o. zo m) ved siden av Trlnabakken. 

Den håpcr vi vil bli til glede 

29

Feriehjemmene. 

Alvik Arbeiderforenings Feriehjem. 

Forleden dag tok vi fatt i formannen i 

Arbeidernes Feriehjem, Alv Laupsa, for å 

høre nytt fra feriehjemmet på Kvamskogen. 

 

fremtiden for vårt feriehiem forl-roldsvis 

lyst imøte.>> 

 

> 

(Til slutt vil vi spØrre hvor mange 

overnattinger det har vært hittil iår på 

feriehiemmet?>> 

 

Vi takker for oss og ønsker hell og 

lykke til i videre arbeid på Kvamskogen. 

Fra Funksjonærloreningen. 

Grønlia. 

Det har i år som tidlegare vore gjort 

ein heil del dugnadsarbeid r Grønlia. År, 

dei 7oo meter gjerde som fell på Garden, 

har vi i år skifta ut dei siste roo meter 

Deretter c'r vedlikehaldet av gjerdet ettcr 

kontrakt inntil vidare teke over av Lars 

I{løve, Bulko. 

Bytesteinane langs eigedomen vari merka 

av med tanke på flyfotografering for 

kartlegging av Voss og nabokommunanc 

I dette høve l.rar vi hatt grensegang safiiarl 

med naboen I{nut Grønlien. 

Under leiing av Kolrud og i samarbeid 

med Voss Fiskadag har vi forsett regulering 

av f isken i Grønlivatnet. Ein l.rar 

drive med mating av fisken, samstundes 

som ein har prøvt 3 fanga opp mest mogeieg 

fisk, særleg i gytetida om hausten. 

I år er der også prøvt med gjødsling av 

vatnet, og dette vil verta auka på til 

neste år. 

Vidare er der hogge ved til vinteren. 

Der er kome ei ny seng i Bispestova, og 

elles er der kjøpt inn ein del kjøkenutstyr. 

Vi har i år hatt 289 overnattingar fram 

tiI 1o/rr, mot 466 pL heile året i fjor. 

O, V, 

Fagervik. 

Det ble utført relativt lite dugnadsarbeide 

i Fagervik i 1958. Av det som 

er gjort kan nevnes fortsatt arbeide med 

nØst og sprengning av brønn. Videre blc 

gjerdet rundt eiendommen gjort ferdig. 

Fagervik hadde i r95B ca. 4oo overnattinger. 

3l

,oÅ6,1 tss 

Litt fra bridgeklubben. 

Ålvik Bridgeklubb g3,r i1tr inn i sin 

r 5. sesong. Vi kan dessverre ikke si at 

interessen har øket med årene , men litt 

interesse har det cla vært, så klubben har 

holdt i sammen. 

Det forundrer oss, at de sistc årene har 

vi innbudt bridgeinteresserte i Ålvik til 

både Ålvik- og Bedriftsmesterskap, rnen 

aldri har det møtt noen utenom klubbens 

medlemmer. 

Klubben har siden t954 hatt kretsstyre. 

Vi har av den grunn arrangert og tilrettelagt 

en del stØrrc turneringer. I mai 

i å,r arrangerte kretsen Vestlandsmesterskap 

for par, med spillere fra Stavanger, 

Bergen, Sogn og Fjordane kretser. Vi har 

i år (l / t r) arrangert en turncring med 

spillere f ra Strandebarm, Norheimsund, 

Øystese og Voss. I forbindelse med kretstinget 

lrer i april ry5t1 blft det en turnering 

med deltagelse fra samtlige klubber 

i kretsen. 

Vi vil også iår innby interesserte til 

Ålvik-mesterskap, og håper på god dcltagelse. 

Tilslutt en liten spilleprøve: 

Ko.i4 

-t62 

D. Kn. 

7 53 

Kn.965 

4 

Ess Ko. 8 3 

9|j42 

, i-xr lEssDa.rol 

l.r''-l Kn' 8 

t^ | Y v | - ) 

"l ^ 

s lb"lk".to6 

8 

Ess Ko. Da. ro 9 5 z 

965 

Ess Ko. 

Meldingene I'rar gått: 

s. v. N. Ø. 

r Hj. pass t Sp. z kl. 

+

-J .. 

-F errenunne. 

Vinteren står for døra, mørk og trist. 

Kvifor ikkje ta ein titt attende på sumarens 

ljose dagar kanskje aller helst 

ferietida, då cin riktig - kan slappa av ot 

nyta livet. Det vil i alle fall eg gjera, 

og her er nokre giimt frå min ferie i år. 

Det store problemct er alltid kvar ein 

skal dra hen, for når det skal vera ordentleg 

ferie så må e in bort frå dei vante traktcne 

og dei kjende fjesa. Utvcgane er jo 

så mange, så det er berrc å veija ait etter 

smak og behag, ja, og ikkjc rninst pcngcpungen 

då sjølvsagt. \/erdensutstillingcn 

i Briissel var jo det store trckkplasteret for 

turistane i år, og eg må tilstå at eg gjekk 

mcd ein dratrm langt innc i mcg om .1 

koma dit, men at han vart realisert hadde 

eg ikkje noko tru på før eg cin dag 

kom over eit hefte der - NUH reklamertc 

for ein tur til Paris mcd besøk nå vcrdensutstillingen. 

Dcttc var akkuret noku 

for meg, og på eit blunk hadde eg meldt 

meg på og var i full gang med å ordna 

valuta, pass o!{ andre formaliteter for tida 

var knapp. 

Så endcleg cin strålande solskinnsdag 

i byrjinga av juli cilog eg avgårdc tii det 

store utlanci. Det som i fyrste omgang var 

mest spennancle var kvcn eg kom saman 

mcd 1-.å turcn. for eg ltjcnde jo ingen ar' 

deltakaranc. Men det syntc seg snart at 

eg ikkje trong ha nokon bckymringar i den 

retning 

- 

alle var greic, så det gjekk ikkjc 

lang tid før mc var gode vener. 

Fcrda gjekk mcd buss, og fyrste etap" 

pc gjckk frå Oslo til Ålborg i Danmark. 

Ovcr Skagerak rciste me mecl fcrja . Det var nydeicg vær, så me riktig 

koste oss på øverstc dekk. Mot kveldcn 

fekk me auga på pannekakelandef 

Danmark, og då mc klappa til kaia i 

Fredrikshavn sette me foten i land i det 

fyrste framande landct n-rc skulle vitja. 

Neste dag var me tidleg på beina, for 

idag skulle me langt 

- 

Hamburg var målet. 

Mil ctter mil på strake, breicle vegar 

mcd flatt land omkring. Ikkje så sværi 

spennande akkurat, men uvant for cin harding. 

Om det ikkje var så stor forskjel 

på landskapct vcd grenseovergangen Danmark-Tyskland, 

så mcrka cin likevel at 

cin var komen til eit nytt land. Dan- 

Frå lilleputtbven Madurodam. 

.).) 

.).)

Verdensutstillingen. 

mark virka det så reint og velstelt overalt, 

mens 'Iyskland gav eit litt skitnare 

inntrykk. I Hamburg måtte me jo ut og 

sjå litt på livet, og litt seint vart det vel 

for dei fleste. I alle fall var det ei som 

forsov seg neste morgon og som me ikkje 

oppdaga var borte før me nesten var utc 

av byen. Men ho var oppe då me kom 

attende, så ho kom då med igjen. 

Holland var i grunnen eit merkeleg 

land å reisa i. Overalt var det kanalar. 

og rett som det var tøffa ein båt avgårde 

gjerne litt høgrc oppe en vegen 

som bussen vår køyrde på. Gardshusa 

\/ar like overalt med våningsromma i den 

eine enden av huset og fjøs og diverse ut- 

Irusrom i dtn andre enden. mcn reini og 

fint virka det likevel. Denne dagen var 

Amsterdam opphaldsstaden for natta, og 

sjølvsagt nytta me høvet til å få oss ein 

kanaltur der. 

Ålle har vel høyrt orn iilleputtbyen 

Madurodam i Holland. Den besøkte mc 

neste dag, og jan-ren var den eit syn verdt 

eit paradis for ungane måtte den vera. 

- Til og med blornar og tre var i lillcpurtformat. 

Me rasta og på den berørnte bade- 

stranda Scheveningen, men nokon dukkert 

vart det ikl

,4 

Frå Luxembourg 

frå Ludvig XiV tid, og Sorbonne 

- 

det 

eldgamle universitetet i Paris 

- 

var me 

og ein tripp innom. Der kom me forresten 

inn i ein førelesingssal der ein stakkars 

kandidat sat og stotra og stamma. 

Han skulle ta ein eksamen i litteratur. 

Dette var 14. juii - 

nasjonaldagen 

- 

så 

de skjønar at denne dagen blir ikkje feira 

på same måten der nede som 17. mai heime. 

Men ein kjempestor militærparade hadde 

dei då og dans i gatene om kvelden. 

Hvis ein vart trøytt i berna av F, gh og 

trava- og kanskje litt tyrst også, så var det 

berre å la seg dumpa ned på ein av dei mange 

fortauskafeane. Der fekk ein og studere 

folkelivet i fred og ro - 

ein endelaus 

straum fram og attcnde. Særleg på 

Champs Elysees var det interessant å sitja 

slik L sjå, for der hadde ein samtidig 

reine manequinoppvisningen. Der var både 

trap6s og bailong og eg veit ikkje kva det 

heiter alt saman. Siste nytt i hårfrisyrer 

var der og i alle fargar. Om kvelden var 

Champs Elysees eit vakkert syn med 'I'riumfbuen 

i den eine enden og den strålande 

opplyste Place de la Concorde i den 

andre. 

Elles så trur eg me rakk å sjå dei 

fleste serverdigheitene i Paris. Men alt 

l'rar ein ende, og ein dag måtte me setja 

kursen nordovet igjen. Luxembourg, ein 

svært vakker by, var fyrste overnattingsstaden. 

Turen gjekk så vidare gjennom Moseldalen 

der tusenvis av vinstokkar stod tett 

i tett oppover dalsidene, og den eine idylliske 

landsbyen etter den anclre vatt passert. 

Fram på clagen køyrde me gjennom 

Bonn, Vest-Tyskiands hovedstad, og kom 

om kr.elden fram til Køin der me overnatta. 

Her var ein masse ruiner endå, men 

Køinerdomen var storslått med sine utallige 

spir og tårn. Eit vemodig minne ga 

vitjinga i Belsen-ieiren der clen eine jordirduge 

n ette r den and re v.rr forsynt med 

skiit om at her ligg så og så mange tusen 

begravd. 

Så var me på kjente trakter att, nemleg 

I-Iamburg, og ferda l'reimover gjekk same 

vegen som me reiste nedover. 

r 5 dagar iradde me vore borte og utallige 

rninne rikare, så mange at det berrc 

blir plass tii nokre få her. 

Gunntor Fyk.re, 

35

På hesteryggen over Hardangervidda. 

,lXffiryr: 

J 

{ 

: 

Å tilbringc sommerferien på liesteryggen, 

i organisert selskap, cr noe forholclsvis 

nytt hcr i landct, og clet cr for å si 

det kort, cn kjernpefin måte rl brr-rkc sommerferien 

på. 

Gutten min og jeg var for første gang 

med på dettc i sommer, og jeg l.rar cn 

anelse om at dct ikkc blir den sistc. 

Turen gikk f ra Maurset over Bjoreid, 

Rauhelleren, Sancihaug og Hedlo tilbake til 

Maurset. 

Vær og tcrreng vekslet, mcn ikke så 

med stemningen. Dcn var på topp hclc 

turen igjennem. 

Det var cn eim ar' hcst og seletøy, li,ng 

og dvergbjerk. Koselige rastcr med bål 

og kaf felars. Det var å komme i hus 

etter en da.g på hesteryggen, til veldekket 

bord. 

Ja, turen var vellykket, og den siste dagen 

mintes jeg alt fra den første gangen 

jeg satte foten i stigbøylen til jeg hoppcr 

ned av hestcn for siste gang. 

og mine minner tok form: 

Ilra.ri.rte lag på Maur.ret 

- 

eilet. t.jdet//re7/ 

9. aaga.rt t959. 

En dag til Maurset hotell 

det strømmet inn fra morgen til kveld 

zo glade sjele 

som i en uke hygge og moro skulle dele. 

Alle med samme mål og mening 

ridetur arrangert av Hans Velund og 

Norsk Turistforening. 

36

\/i kom fra syd og fra nord, 

fn fjell og fra fjord 

fra Kristiansand 

- 

og England 

fra. fjern og nær 

med lønnlig håp fra i'rver især 

om en uke i sol og oppholdsvær. 

Noen var før alt vel trenet på hesten 

men storpaften og resten 

hadde kun trening fra gyngehesten, 

men dog var det jo lenge siden 

den glade, sorgløse tiden. 

Nå skulde det læres om sadel og heller 

og alt det som teller 

når det ridetur gjelder. 

Første dagen på veien vi gikk 

og mange misunneiige blikk, vi fikk. 

Så var det å stappe bukser og hoser 

i de praktiske sadelposer 

og utålmodige og spente 

vi irrrl-c rrå lrvr dcr var iventc. 

Litt nervøse 

og mere eller mindre grasiøse 

vi kom da på hesten 

og så var det resten. 

Foten i bøylene, 

hold godt t tøylene, 

brett inn enden, 

- 

opp med hodet 

det gjaldt å huske på alt. 

De n første kvelden 

vi krøp under felden 

med ender litt ømme 

og tralten og gyngingen fulgie oss i 

drømme. 

Huskes skal og den herlige rØmme 

og tantes galopp 

- 

med høye rop og 

hendene opp 

da vi alle fikk noen ekstra overraskende 

hopp. 

Ja 

før det ble stopp. 

Var noe leit og slemi. 

- 

Så var det glemt. 

Var vi litt fremmed før starten 

så ble vi fort kjentc på farten. 

Og trygt kan vi si, venner det ble vi. 

- ^, 

og fram med motet 

-l 

Fra tidligste morgen vi slukker sorgen 

den gikk opp i røk, 

med latter, liv, historier og spøk. 

Så vil jeg cia takke for uka som gikk 

for all hygga og moro vi sammen fikk. 

Minnene vil stråle som et evcntyrets glans 

og takkens tlnker vil str,.-rmmc evig utcn 

stans 

tilbake til vidda 

- 

til kjørven og til 

Hans. 

F rø 1,/ i.e . 

.)l

O, i"l ,nrrJ rli, qltJt, 

Nei, iår skulle det absoiutt ikke overdrives 

med julegavene. Innerst inne var 

jeg stemt for å sløyfe alt som het julegaver, 

men det var kanskje litt drastisk 

å. bryte av slik med en gang. Dessuten 

kunne det jo hende at jeg fikk en julegave 

fn en eller annen, og da ville det 

jo være flaut ikke å ha sendt noe i bytte. 

l\4sn ett var sikkert, ingen overdrivelser. 

- 

Vi har hørt at

Fra 

har 

Norsk Produktivitetsinstitutt 

vi mottatt følgende artikkel. 

Radville dverger. 

Av D. C. 

Vår verden er allerede svært forskjellig 

fra førkrigstidens verdcn. Det 

industrielle mØnster, arbeidets natur, 

den samfunnsmessige oppbygning og 

alle småtingene i vårt dagligliv - 

alt dette gjennomgår en forvirrinde 

forandring 

- 

og alle dissse ting mi 

forandres hvis vi skai kunne dra nytte 

av de nye muligheter og unngi, 

de voksende farer i den nye verder. 

som vitenskapen bygger opp. 

Dr. Alexander King 

Underdirektør 

European Productivity Agency 

For den kulørte presse og for

visse kjemikaliel kan vi forandre plantenes 

art og vekst. De samme krefter -- 

radioaktivt nedfall og kjemiske konserveringsstoffer 

i matvare r -- kan antakclig 

virke på uåre etterkommere. Kan vi påvirke 

tidevannet på jolden hvis vi tukler 

voldsomt nok med månen? Og hva vil 

resultatet bli? For de fleste av oss cr c{et 

merkelig å tenke pl at ntetaller brukes 

som rakettbrennstoff. Vi kjenner jo nlagnesiumsbluss, 

men likevei. . . . Og så er 

det de trans-uraniske elementer. 

Mens bonden prØver å holde tritt med 

nye gjødningsstoffer, nye inscktsdrepende 

midler, ny isotopteknikk, nye hybrider og 

nyc- maskiner, prØve r bedriftslede ren å 

holde seg orientert om nye stoffcr, nye 

salgsmetoder, nye legeringer, nye marl

Men irvor mange vet at slike undersøkelser 

kan foretas og frembringe resultater. 

Men problemet med å holde seg ajour 

er ikke begrenset til bedriftsledere. Hvis 

jeg bestemmer meg for å elektrisifisere gården 

min, trenger jeg en mann som har 

kjennskap til elektrisitet og vedlikehold av 

elektrisk mrskincri; dc ri:rdre på gårdcn 

trenger barc en kort oppiæring. Hvis jeg 

i min idustrielle clektriske montering skal 

gå over fra den tradisjonelie iedningsføring 

til elektriske trykte strømkretser, må 

minc drif isinger-riøre r, formenn og allr: 

underordnecle tilpasse, ikke bare sine arbeidsvaner, 

rnen også i en viss utsttekning 

sine tankebaner, til det. IVIcn irvis jeg går 

over til automatisk ellcr l"ralv-automatisk 

produksjon, vil omstillingen bli ench rncr 

omfattende. 

Når det gjeldcr spørsmåiet om omstilling, 

har erfaring vist hvor gunstig det er 

med en relativt langvarig innkjøringseller 

gjen-opplæringsperiode. Det er fastslått 

at selv når folk går ovcr til arbeid 

som bare er iitt forskjellig fra det de 

l'rar vært vant til, får de alle muiige slags 

kornplekser med irensyn til sin gamle og 

nye stilling. Det som kan lærcs av dette, 

er kanskjc at forutgående opplæring cr 

bedre enn gjen-opplæring. Etbvert firma 

eller gårdsbruk 

- 

som overlever de neste 

par fu - 

vil se bemerkeisesverdige forandringer 

i sin arbeidsmåte. Disse foranciringer 

vil lettere kunne gjcnnomføres hvis 

hver enkelt, helt ned til rnaskinpasseren 

eller gårdsgutten, kan bli påvirket til på 

en eller annen måte å holde seg litt ajour 

med det nye som skje r, i alle fall det 

som kan påvirke hans eget arbeid. 

I store bedrifter kan og bør husorgarrei 

brukes tii dette formåI. I mindre bedrifter 

vil det være tilstrekkclig med en orientering 

for de ansatte av og til. Men i alle 

bedrifter gjør ledelsen klokt i å abonnere 

på tekniske og populær-vitenskapelige tidsskrifter 

og å sørge for at de blir lest i 

stor utstrekning på verkstedet og i kantinen. 

I parentes: det er ikke nok å la disse 

tidsskriftene bli liggende på et bord i kantinen 

eller i bibloteket, det er langt bedre 

å Ia hvert nulruner sirkulere til fem eiler 

seks personer for å være sikker på at dc 

virkeiig får det underforstått at bedriftsledelsen 

anser - 

dem for å være gamlc 

nok og i tilstrekkelig ansvarsfull stilling 

til å kunne fordøye stoffet. 

Etter hvert som vi nærmer oss en tidselder 

l'rvor f lere og flere mennesker vil 

tilbringe arbeidstiden med å følge håndbøker 

og trykke på knapper, vil vi kanskje 

finne ut at den eneste måten å opprettholde 

de ansattes arbeidsmoral og oppmerksomhet 

på, er ved stadig å påpeke 

sammenhengen mellom deres innsats og alt 

som foregår i bedriften og bedriftens, industriens 

og landets fremgang. Informasjon, 

som et redskap for industriell effekttivitet 

gjennom ålode*samarbeidsforhold. 

Som vi har nevnt tidligere, vil den bedrift 

elier det gårdsbruk som ikke holder 

tritt med utviklingen snart falle av lasset. 

Den tekniske utvikling foregår så hurtig 

at de vil bli overrumplet og forlatt før 

de vet ordet av det. Hastigheten øker. 

Eller som tidsskriftet skriver: 

å handie ansvarsfuilt nlå medføre at en 

tat ansvaret for følgene ,, av sinc handlinger. 

Det cr grunncn til at Dr. Alexander 

King, i dct sitatet som innleder dcnne artikkelen, 

snakker om >. 

Siden formåiet med produktivitet er å 

irevc levestandarden, er dette relevante momenter 

scm må tas i betraktning. 

Fremdcle s plage s alle tenkende indivrder 

av dct cvige spørsmål:

Er ungdommen så gal? 

Fra en av våre yngre lesere, Svein 

D. Nielsen, rqt'2 ir. har ri mottarr følgende 

inserat sorn en protest mot den 

eldre generasjons tendens til å fel1e en 

kategorisk, men kanskje ikke alltid vel 

overveiet dom over dagens ungdom. 

Artiklen, som forøvrig kom i siste 

utgavc av framhaldsskolcns avis, viser 

at i hvert fall enkelte unge reagerer på 

en sunn måte. 

Om ungdommen idag er bedre ellel 

dårligere en tidligere kan det være cleltc 

menlnger om, men at den ef irlcfe 

os mere rastløs et sikkert. Da det i 

artiklen il

Prem iekon ku rra nse" 

Samtlige av de følgende setninger er 

sitater fra kjent norsk lyrikk eller prosa, 

og samtlige er skrevet i forbindelse rned 

julen. 

Det gjelder å finne hvor sitatet er hentet 

fra, (tittel på boken eller verset) og 

hvem som har skrevet det. 

Løsningen må være innievert før r. febr. 

1959, og første riktige løsning vii bli belønnet 

med 15 kroner. 

r. Det er Joletid; det er Annandag 

Hjaa Gamlemor held dei sitt Danselag 

Ditflokkar..... 

z. I kjøkkenet skede en Op- og Udpakning 

foran det mangeskuffede Speceriskab, 

hvor Rosiner, Svedsker, Mandler, de 

forskjellige Sorter Sukker, Allehaande og 

Kanel blev fordeit ned i hver sit Rum. 

Af og til faldt en Tributt, en Svedske, 

to Mandler eller tre Rosiner, til hver af 

Børnene; og det lot sig ikke nægte, 

at dette Bylæsset - 

var som en foreløbig 

Juieaften. 

. . . . .stod først ivrig interessert hos for 

at faa fat i Blækkrukken, Tobakken og 

de stærke Sager. 

3. Midt i julefæst, 

klarvejr og blæst 

- 

dalen ligger lys i. . . . . 

4. I siigt et Veir 

-- det var en Juleaften 

- 

da nat det blev før Dagens Maal var 

fuldt, 

5. Hvis ingen går i fella og passer seg for 

den 

så kan vi alle sammen feire jul igjen. 

6. Det ble en munter julekveld der paa 

Løvlisæteren. De holdt kalas p2' juiekosten, 

som var kommet fra stabburet på 

Ramstad de fik undskylde Andreas, 

han vidste - 

ikke noget bedre sted at hente 

julekost. 

Og så til slutt en stubb som godt kunde 

ha vert skrevet med tanke på julebordet. 

7. Afholdenhed er en deilig Dyd, 

Men uafholdenhed gi'er større fry'd. 

Maaske for jeg ei bedre vidste, 

lider nok saa godt den siste. 

Jeg 

44

PERSONALIA 

En velkjent rnedarbeider 

trekker seg 

tilbake. 

Merkantil direktør Johs. Larssen trakk 

seg tilbake fra sin stilling i selskapet den 

2)r. oktober etter oppnådcl aldersgrense. 

Egentlig ble aldersgrensen passert for nesten 

et år siden, men etter så godt som 

cn hel menneskealder i selsl

Johs. Eidnes. 

Det er mange av de eldre ansatte som 

er sluttet sist året, og det blir likesom et 

stort savn etter dem. En av disse veteranene 

er ingeniør Johs. Eidnes. 

De som virkelig kjente Eidnes lærte 

å sette umåtelig stor pris på ham. Hans 

gode humør og lune humor skaffet ham 

venner i de fleste hjem i Ålvik, og hans 

kvalifikasjoner når det gjaldt arbeidet innbØd 

til respekt og beundring. 

Johs. Eidnes ble født i Ullensvang den 

9/9 t89o. Han gjennemgikk Bergens Tekniske 

Skole i r9rz. Før han ble ansatt i 

Ålvik arbeidet han en tid ved Statens 

fiskeriforsøksstasjon, og noen år ved Sulitjelma 

A/B Gruber. Til Ålvik kom han 

den r. aprrl ry3r. 

Etter en kortere tid på 

laboratoriet ble Eidnes driftsingeniør. 

Det er blitt et tomrom nå når Eidnes 

etter så mange år i Ålvik er gått av for 

aldersgrensen og flyttet fra stedet. Ikke 

lenger skal vi høre hans røst, 

og ei heller flere ganger skal vi kume 

stille kiokken etter ham når iran enten 

gikk på arbeid eller var på vei hjem til 

hus og have. Have, ja. Det var visst 

Eidnes' stØrste hobby. Sent og tidiig kunne 

vi finne l.ram der ivrig opptatt med å 

stelle med planter og trær, som grodde og 

trivdes under hans flittige hender. Det er 

nok mange, mange som kommer til e 

savne

le i r9r8 ansatt som maskinist da kraftstasjonen 

kom i drift. Fra r9z8 overtok 

Haugen stillingen som maskinmester og 

sjef for elektrisk verksted, en stilling han 

hadde til han iår gikk av med pensjon. 

Det er litt av hvert Haugen kan fortelle 

fra sin lange arbeidsdag ved Bjølvefossen. 

Dengang maskinmester Haugen kom hit 

i r9r5 var det selve arbeidet med kraftstasjonen 

sorn hadde r. prioritet og atbeidsstokken 

var relativt beskjeden. Fra 

1916 ble det imidlertid atskillig større 

aktivitet, idet arbeidet med fabrikkaniegget 

kom igang for fullt, og i r9r8 stod 

alt driftsklart. 

og benytter anledningen til å ønske ham 

og hans kone mange gode år fremover, 

slik at det blir anledning til å nyte et velfortient 

otium. 

Siviling eniør Tor Grong. 

Tiden fra r9r8 og utover i rgzo-Lrene 

har tidligere vært berørt i BjøIvo så det 

skulle være unødvendig å referere maskinmester 

Haugens uttalelser om denne. 

Vi vil iallfall få gjengi at Haugen som 

dengang var medlem &y herredstyret i 

Kvam, mere direkte fikk føle hvor vanskelig 

det var når det dreiet sig om hjeip 

til Ålvikbeboerne. Men heldigvis var den 

vanskelige periode en overgang og det 

lysnet for alle som trofast holdt ut på 

stedet. 

Noe av det som har gledet Haugen mest 

er den store utvikling som har funnet 

sted i Ålvik. Fra den spede beglinnelse 

langt tilbake i tiden er stedet vokset frem 

tii et livskraftig industristed med gode arbeids- 

og levevilkår for de ansatte. 

Vi takker maskinmester Haugen for 

kosestunden i hans lyse og venlige hjem, 

Selskapets tekniske stab er blitt øker 

med en mann, idet sivilingeniør'for Grong 

ble ansatt den 16. november. 

Vi ønsker Grong velkommen til A/S 

Bjølvefossen og Ålvik. 

Sivilingeniør Grong er utdannet metallurg 

fra N.T.H. Han har tidligere arbeidet 

som assistent til henl-roldsvis professor 

Mortenson og professor Lepsøe ved 

N.T.H. og var da engasjert i forskningsarbeide. 

I de senere år har Grong vert ansatt 

ved Norske Ferrosilisiumsprodusenters sentralkontor 

der hans hovedoppgave også 

l-rar vært forskning. 

Samtidig vil vi også få ønske fru Berit 

Grong velkommen til Ålvik. 

47

Ir. r I 

v r graturerer'. 

50 år. 

Johannes 

23le 

Aal 

1958 

Trygve Osmo 

2111 1958 

Jakob Eide 

2112 1959 

Jørgen Risøy 

2013 19s9 

Normann Helland 

2113 1959 

Johannes J. Lutro 

911 19s9 

60 

(rlava )løvoll 

29110 19s8 

Karl Aga 

2211 1959 

Olav Ringheim 7l1O 1958 Sigurd Vikør 2511 1959 

Brynjulv Lemme 14i3 1959 

Ulen samtykke e, videre ollentligqiilelse ov ovisens stolf ikke tittatt. 

øyst6s6 & Co. Trykk3ri

Bjølvo_1958_Nr3

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?