Bjølvo_1958_Nr3

akter og en forut, med gardiner for vinduene
og blornsterpotter. Det er rart 2t
tenke på at tusenvis av mennesker lever
sitt liv på elven i fart opp og ned, år ul
og år inn. De som har vært ombord i
lekterne og fått anledning til å besøke
disse flytende l.rjemmene forteller at familiene
har det ganske romslig, og at det er
fantastisk pent og velsielt. Ut fra mine
nyervervede erfaringer kunne jeg da fastslå
at en lekterjobb er sikkert ikke noen
utiltalende fotm for livsførsel, det er i
alle fall ikke sjøgang her på Rhinen.
-[eg trenger vei ikke å fortelle at landskapet
er flatt, avbrutt av trange sidekanaler
og med en eiler annen vindmølie i
det fjerne og også karakteriske skipsverft
langs elven langt inn i landet. Vi går
forbi steder med kjente navn, Njiewegen
f. eks., og her er ikke veien lang tii Arr-iheim.
Under sluttfasen av krigen hoppei.
en hel divisjon alierte fallskjermsoldater,
ro ooo mann ut her, og bare l"ralvparten
kom tiibake. Det nyttet ikke å forestille
seg hvordan det dengang måtte være 1
dette nå fredeligc landskapct. ['begrrl.eiig
er det også at de meget aktive hollandske
hjemmefrontsoldatene i det hele tatt fant
noe sted å skjule seg her.
Om trafikken var stor, så var den meget
velregulert, uten at jeg helt ut forsto
systemet. Hadde det f. eks. vært høyre'
kjøring, siik som på en vei, ville det ha
vært greitt, men det var tydeligvis ikke
gjennomført. På opptur gjaldt det å utnytte
bakevjene hvor motstrømmen var
liten, mens på nedtur holdt man den beste
farten midt i strømmen. Dette regulerte
båtene selv med flagg og signaler og med
blinklys og lanterner når mørket kom. På
denne årstiden kjører man ikke om natte'r
på Rhinen, men kaster anker i kveidingen.
På vår første natt kom tåken, og
den ble liggende i to døgn.
Trafikken på elven sto bare en og
annen gangen kunne vi såvidt - se skyggen
en Basel-lekter som strøk forbi
med ^y
radarskjermen svingende. Alle vi
som bare hadde Øynene å stole på måtte
pent holde oss i ro. Unektelig var det et
behagelig liv i denne tåken, men enerve'
rende. Først nå ble jeg riktig kjent meo
mannskapet, historier ble fortalt over messebordet.
Skipperen kjente Islandsfisket og
kunne fortelle om maneter, ikke slike som
vi kjenner fra badelivet, men uhyrer av
dimensjoner sorn møllehjul, og en smekk
av de iange trådene i ansiktet ga en ulicielig
kløe som var ubeskriveiig. Han kunne
også, fortelle om dype sår i håndleddene
hvor man kunne stikke fingrene nedi
otrr man ville, og som man fikk særlig
under kveitefiske. Skipperen hadde forresten
for flete år tilbake funnet et middel
mor dette, og ved påsmøring lukket sårene
seg på en natt. Middelet hadde dessverre
den store ulempen at l'ruden på hele
armen forsvant samtidig. Eller det var
den danske matrosen me d den for sjømannsyrket
hemmede bakgrunn, det sorte
får, eller lettmatrosen fra en fjelibygd in
ne mot grensen som kunne fortelle om
rypejakt med dagsfangst på roo fugl. Styrmannen
og chiefen hadde seilt på fjerne
farvann, og hadde historier som kunne
knyttes sammen til en virkelig '-eisebcskrivelse.
Endelig var det historien om
Kanuttas forrige styrmann, som i en månelys
natt på kysten hadde styrt på fjell
og skaf fet skjønne Kanutta en dyP og
meget skjemmende bulk i stevnen. Dette
til alles beklagelse.
Jeg fikk i alle f all igjen påminneise
om at alle mennesker du treffer har noe
å fortelle som det er verdt FL høre På og
som du kan lære av.
Tåken lettet, ikke plutselig, men sånn
litt etter litt, og Kanuttas propell kunne
17