Bjølvo_1958_Nr3

og dette gir meg anledning til først å,
fortelle at det slett ikke var noen turistreise,
og at turen hadde sin betydningsfulle
smelteverksbakgrunn.
Det er vel ikke uklent at Norge er
en betydelig produsent av ferrosriisrum,
og er også verdens største eksportør av
dette materiale, dc-rsom man r.tl uttrykke
seg slik.
Kjent er også at legeringen pakkes i
tønner med de påbudte luftehull, ikke å
forglemme. Alle vi som steller med dette
l'rar vel gjort oss disse refleksjoner idet
FeSi-tønnene forsvinner ned gjennom lastelukene,
at med tønnene går det nok en
god del penger ut av landet. Når n-ran
også har sett hvilken behandling tønnene
får hos våre kunder, slegge på busen til
pinneved
-
skal det slett ikke så stor aktivitet
til i de grå celler at tanken om
at her kunne spares, springer frem. Den
naturlige utvei ville være ikke å pakke
FeSi'n, men skuffe den rett ned i rommet.
Problemet er likevel ikke så enkelt. l"S
skai ikkc kommc til detaljene her, for
disse er jeg nødt til å skrive om i en
alvorlig rapport til mine oppdragsgivere.
Legeringen kan imidlertid til sine tider
utvikle gass som er giftig, og det står i
reglene, ikke bare i våre, om også i de i
utlandet, at varen skal etlbalieres, uten
at de meget samvittighetsfulle og p'råpasselige
myndigheter egentlig har noen forståelse
av sammenhengen mellom dette og
gassfaren. Bestemmelser og of fentiige
myndigheter er igrunnen en meget interessant
konstellasjon som vi idag støter på
i alle iivets sider, og som begge vanligvis
er kjent for sin prinsippfaste ufravikelighet.
Men i vårt tilfelle møtte vi forståelse
og etter bare et lialvt års innledende torhandlinger
fikk vi dispensasjon til å føre
en last FeSi fra Trondheim til Duisburg.
Betingslsen var at det skulle gjøres visse
sikkerhetstiltak, og blandt disse skulle jeg
befinne meg. Mitt hovudargument hadde
hele tiden vært at jeg som ektemann og
barnefar, og som ellers i sin alminnelighet
igrunnen trives godt, siett ikke hadde
noe ønske om å forlate dette på en så lrte
tiltalende måte for noen hundre tonn
FeSi's skyld. Om jeg trodde det var ct
fnugg av sjangse for denne gassforgiftning
ville jeg ha sagt klart og tydcliig nei takk
til denne innbydelse til å følge med på
turen.
Denne som i de offentliges øyne burde
stå som en heroisk og offcrvillig innstilling
hadde i alle fall ingcn merkbar
effekt. Uansett, enden på visen ble at jeg
sl