30 BOS-historien <strong>Transport</strong> 1-<strong>2012</strong> og ny surring ville forbindelsen røket, og da kan man lure på hvordan det ville gått. Av og til er lykken bedre enn forstanden, men vi kom altså frem til slutt. Jeg kom tidlig bort i tyngre <strong>Mercedes</strong>- <strong>Benz</strong> kjøretøy. Verkstedet hadde mange av type LG3000 til heloverhalinger. Når bilene var utstyrt med drift foran og bak og tandemboggi med snekkekardang hadde de en gearkasse som var ca. 1,5 meter lang og inneholdt fordelerkasse, vanlig gearkasse og reduksjonsgear. Bil - ene var selvfølgelig utstyrt med dieselmotor og etter hvert som driv stoff-situa - sjonen forverret seg ble de utstyrt med vedgassgenerator. Det var utrolig hvor godt disse bilene gikk selv med generator. Vi som drev med disse bilene kunne etter hvert alt i detalj. Når du kunne rygge en LG3000 fra verkstedet, forbi privaten og ned i Parkveien, da ble du godtatt som sjåfør. I løpet av krigen var det en del forskjellige folk som arbeidet på verkstedet. Det var ikke så enkelt å få slutte, for kapasiteten måtte holdes oppe. Jeg husker en hjelpe arbeider vi lurte mye på. Til sine tider fant vi han stadig sovende i en krok. Hadde man han med som hjelpemann var jo dette litt kjedelig. Løsningen kom senere etter freden. Gutten var sabotør han, så mange netter var han ute og ”arbeidet”, og da greide han nok ikke alltid være våken om dagen. Den 19. desember 1943 var det en stor eksplosjonsulykke på Filipstad. Det var ammunisjon under lossing fra en båt som eksploderte. Det ble mange store skader inne i byen og særlig i området Munke - damesveien og nederst i Park veien. Da jeg var litt berørt av denne ulykken var jeg meget nysgjerrig på hvordan det så ut på eksplosjonsstedet. Da en annen og jeg dagen etter skulle ut og prøve - kjøre en LG 3000, ble vi enige om å ta en tur nedom. Hele området var selvfølgelig avsperret med tyske vakter siden årsaken meget vel kunne vært sabotasje. Vi tok av de <strong>norsk</strong>e prøveskiltene og kjørte gjennom sperringene på tyske skilt. Etter en stund kjørte vi rolig ut igjen. At vi ikke ble tatt og det som verre var, må utelukkende skyldes hell og tyskernes fenomenale evne til forvirring i slike situasjoner. En annen tilføyelse sier at «Du kjørte trygt i en tysk bil, man ble aldri stoppet for kontroll. Det var derfor nokså sikkert å frakte «stoff» i de bilene. Parolen for verkstedet og bedriften var hele tiden at den beste skade vi i et okkupert land kunne gjøre var å arbeide sakte og utføre dårlig arbeide uten derved å sette eget eller andres liv på spill. På slutten av krigen ble det viktig å ikke få noen reparasjoner ferdig, slik at mest mulig av tyskernes utstyr ble stående tilbake og kunne brukes senere her i landet. Hoff har allerede tidligere gitt et tilsvarende eksempel: «Det hendte vi fikk inn biler med radio. De ble parkert der mottakerforholdene var best, slik at vi kunne høre BBC. Det var derfor også ofte vanskeligheter med å få disse bilene ferdig reparert.» Utover under krigen ble det dannet motstandsgrupper i de fleste fabrikker og verksteder. Hensiktene var mange, fra sabotasje, sprengning av produserte/reparerte maskiner og ødeleggelse eller forsvar av bedriftene mot tyske overgrep under en kapitulasjon. Hos Bertel O. Steen ble en slik gruppe bestående av 3 mann fra verkstedet opp - rettet den 1. august 1944. Denne grupp - en var underlagt B-org og besto av Åge Amundsen, Harry Kristoffersen og meg. Derfor opplevde jeg ikke fredsdagene på verkstedet i Parkveien. Da var det en annen tjeneste som foregikk. «Vi var vel ca. 10 mann og en verksmester….». Her er de alle sammen, men i to omganger, for selvutløser hadde de åpenbart ikke. På det ene bildet ser vi verksmester Alfred Nielsen (med sixpence), på det andre bildet ses han ikke, så det er nok han som har knipset idyllen i bakgården. Blant de som kan identifiseres er Finn Borge Larsen - begynte der som visergutt, 14 år gammel, i 1923. Han avanserte, men faren foreslo at han skulle begynne i mekanikerlære, hvilket han gjorde. Da gikk han fra 49 til 30 kr/uke i lønn, men i tillegg til å bli mekaniker ble han ofte ofte brukt som kundebehandler og demonstrasjonssjåfør. Nesten 75 år gammel fant vi han fremdeles i sving med klargjøring av tunge biler på Hjortneskaia. Harald Ravneberg er en annen. Han var 20 år da han begynte der i 1919 og ble snart Steens «annenfører» og personlige mekaniker når familien skulle på utflukter. 75 år var han da han sluttet å jobbe der i 1974. Ellers, på bildet, finner vi blant annet Harry Kristoffersen, Per Nitteberg, Anker Lous Gran, Arvid Fagerhus, Per Hoff, Karstein Olsen og Odd Andersen (som var med Hoff på Filipstad-utflukten).
Nyt vannet. Nye Nokian Hakka Blue for nordiske sommerforhold. Les mer. Vann og bilkjøring krever riktig følelse. Sikkerhetsfølelse; å ha situasjonen under kontroll. Nye Nokian Hakka Blue er en mester på varierende sommerføre og gir effektiv beskyttelse mot vannplaning. Dekket bremser presist på våt vei, ruller lett og sparer drivstoff. www.nokiantyres.com
Change language