Magasinet Naturfag 2009 - Nasjonalt senter for kunst og kultur i ...

Tekst: Anne Lea, Naturfagsenteret
PORTRETTET ERIK FOOLADI
Nylig disputerte du og fikk tittelen Dr.scient. Avhandlingen het:
”Group 9 Half-Sandwich Compounds – Synthesis, Structure
and Reactivity”. Det innebærer at du har klart å gjennomføre
en vitenskapelig innsats ved siden av ditt arbeid på Høgskolen
i Volda. Det synes jeg er imponerende, hvordan har du klart det,
og hvordan klarer du å sjonglere med to så forskjellige hatter
som organisk kjemi og lærerutdanning?
-Jeg var stipendiat ved UiO i drøyt fire år før jeg kom til Volda,
så det var «bare» de siste eksperimentene og skrivingen som
gjensto. Jeg mener det er en styrke å ha en solid faglig bakgrunn
fordi en da ikke er redd for å dykke ned i litt tyngre faglig stoff.
Jeg har for eksempel ikke problemer med å gå til primærkildene
(forskningslitteraturen) når jeg leser et populærvitenskapelig
sammendrag av ny forskning. Jeg kan selv ta stilling til om framstillingen
er god og balansert. En slik tankegang forsøker vi å
formidle til studentene våre også; en bør helst ha et betydelig
overskudd i forhold til det fagstoffet man skal undervise. Jeg tror
også det gir et bredt perspektiv på fag og fagdidaktikk. Utdannelsen
min representerer en ganske annen kultur enn lærerutdanningskulturen,
og jeg ser det helt klart som en styrke å være
kjent med begge to.
Hvorfor forlot du metallorganisk kjemi til fordel for lærerutdanning?
- Det er nok tilfeldighetenes spill. Egentlig skulle jeg aldri bli lærer.
Likevel; akkurat nå kunne jeg ikke tenke meg å jobbe noen
annen plass. Jeg liker å tro at jeg, for min egen del, klarer å gjøre
noe interessant ut av den situasjonen jeg befinner meg i, nesten
uansett hva det dreier seg om. Bortsett fra å male hus, det er
noe av det verste jeg vet! I tillegg innebærer det å jobbe på en
høgskole eller et universitet en frihet til å velge sitt eget fokus på
en annen måte enn i mange andre jobber. Dermed er mulighetene
til å finne spennende ting å arbeide med nærmest uendelige,
innenfor visse rammer. Dette setter jeg veldig stor pris på, og
dette er en viktig grunn til at jeg har blitt der jeg er.
Hva er du mest opptatt av innen lærerutdanningen?
-Et vanskelig og litt ubehagelig spørsmål, å være politisk i åpne
fora er ikke lett. Jeg er ingen typisk kritiker, men forsøker å finne
de beste løsningene i den situasjonen som råder. En fare med
dette er at man kan risikere å bli ukritisk, og da er det godt å
være i et faglig solid kollegium, slik vi har i Volda. En oppgave
jeg mener er viktig er at lærerstanden får styrket (gjenopprettet?)
sin anseelse og respekt i samfunnet, kanskje særlig allmennlæreren
/ grunnskolelæreren. Det er nok mange som kan bidra til
dette, og en del ligger nok i lærerutdanningen og hos lærerne
selv. Tenk om vi hadde en utdanning der det var vanskelig å
[6]
komme inn, tøft å komme igjennom, men der de som kom ut
hadde en stolthet over at de hadde fått til noe som ikke hvem
som helst andre ville klart? Vi sliter nok fremdeles med at læreren
har ry i samfunnet for å være «den som har lang ferie». Dette
bildet av lærere må vi bort fra, uten at jeg skal antyde hva som
måtte være løsningen på dette.
Hva er din drøm for en god naturfagutdanning?
-Dette er også vanskelig, men det måtte være å strebe etter lærere
med solide kunnskaper som samtidig er glad i faget og som
ikke er redd for å bruke av seg selv. De lærerne jeg husker best
fra min ungdom var ikke nødvendigvis de som underviste like
godt i alt, men som lot sin egen interesse, kanskje til og med
kjærlighet for faget, skinne tydelig igjennom. På den annen side
krever slike prioriteringer en person med solid fagkompetanse
og faglig identitet. Jeg har en følelse av at det er mange som er så
pliktoppfyllende overfor alle krav som stilles til dem at de kan risikere
å utslette sin egen personlige signatur på undervisningen.