Gardisten nr.2-2003 4.0.qxd - Hans Majestet Kongens Garde

GARDEPREST
Krig er ikke et dataspill. Krig
er (i alle fall mens den pågår)
store grusomheter. Det er mennesker
som utfører handlinger
som for oss er naturstridige,
og som byr oss i mot å gjøre.
Og det er mennesker som blir
utsatt for de samme handlinger.
Det er noe skittent og noe
vi opplever som grunnleggende
galt. Dette er soldatens
evige etiske dilemma, og godt
er det! Nå finnes det riktignok
situasjoner hvor vi likevel vil
kunne forsvare disse handlingene.
Hvor det å avstå fra militær
maktbruk vil være verre
enn å benytte seg av den. Hvor
vi på et overordnet prinsipielt
plan vil kunne si at det vi holder
på med er rett (både juridisk
og etisk). Men det forandrer
ikke det faktum at for den
enkelte soldat vil det etiske
dilemma ligge under hele
tiden i de handlinger som utføres.
Det er alltid en risiko forbundet
med ”framskritt” som øker
distansen til handlingen. Som
et eksempel: Det å sitte på
lang avstand å ”levere” en
bombe fra et fly (eller en artillerigranat)
oppleves moralsk
sett som lettere enn om man
avfyrer en byge med mg-3
mot noen på kort hold. Eller
om man bruker bajonett i nærkamp
for den saks skyld…
Forklaringen er selvfølgelig så
enkel som at distansen reduserer
nærheten til situasjonen.
Du ser ikke det konkrete resultatet
av din handling. Du vet
kanskje at noen dør i den
andre enden, men du har ikke
sett ødeleggelsen på nært hold
med dine egne øyne. Eller
kjent lukten og hørt skrikene…..
Men distanse har ikke bare
med antall meter å gjøre. Det
kan like gjerne ha med opplevelsen
av at dette ikke er virkelighet
(dataspillfaktoren).
Det er lettere å forholde seg til
en død kropp på en TV-skjerm
enn når den ligger på bakken
foran deg. Nå har vi jo etter
hvert sett ganske mye grufullt
10 www.garden.no
Ӯren er kortvarig
Major Kenneth Henriksen,
Gardeprest
Det heter seg at all utvikling fører fremover. Jeg er ikke helt sikker
på om det er slik. Det er i alle fall ingen automatikk i at all fremgang
er til det bedre. Til tross for at selve ordet ”fremgang” høres positivt
ut. Det ligger nok noen grunnleggende forutsetninger som må oppfylles
for at framgangen skal være framgang reelt sett og ikke bare
at det skal se slik ut på overflaten.
fra krigens virkelighet etter
hvert som nyheter (media) er
blitt en stadig større del av krigens
virkelighet. Men så vidt
jeg vet er det ikke så mange
som har utviklet PTSD (Post
Traumatig Stress Disorder)
etter å ha sett disse TV-bildene.
I motsetning til blant de
som var tilstede der hendelsene
utspilte seg. Det
samme gjelder selvfølgelig
mtp de som har ”drept” noen i
et dataspill. Hvordan vi skal
fange opp dette etter hvert
som soldatens hverdag minner
mer og mer om et dataspill (se
bl.a artikkelen om ny soldatutrustning)
er jeg usikker på.
Men jeg er helt sikker på at
det er nødvendig med en nøye
gjennomtenkning av hvordan
vi må kalibrere oss for å ta inn
over oss alvoret i den jobben
vi er satt til å gjøre. For om vi
betrakter det som en ”lek” vil
vi for det første risikere å utføre
handlinger som ikke er
moralsk holdbare. Det vil bli
altfor lett å trykke på avtrekkeren.
I tillegg vil vår egen
risiko for å klappe sammen
som menneske være stor i det
øyeblikket det går opp for oss
hva vi faktisk har gjort, dersom
vi ikke er mentalt forberedt
på hva vi virkelig gjør.
Men det er en viktig problemstilling
i tillegg knyttet til det
fremskrittet vi synes å stå
overfor: En nasjon (og i forlengelsen
av det; Forsvaret)
har en moralsk forpliktelse
overfor de som i en gitt krigssituasjon
er kalt til å delta i de
– smerten v
militære styrker. Nemlig forpliktelsen
til å gi de som deltar
i krigen i alle fall en minimumsforutsetning
til å overleve
gjennom utdanning i basisferdigheter.
Når vi trener er
det nemlig også med denne
etiske forpliktelsen for øyet,
og ikke bare for å få mest
mulig ”ild på målet”. Og i
dette bildet er det nok på sin
plass å påpeke at det er nødvendig
å lære å krype før man
lærer å gå! Poenget er å treffe!
Fortrinnsvis uten å bli truffet
selv. Fjerner vi oss fra basisferdigheter
fordi vi må lære å
beherske det nye utstyret? Jo
mer avansert utstyr vi har, jo
lenger tid tar det å lære å
bruke det. Tiden er som kjent
en knapp ressurs. Det hjelper
lite at jeg vet på cm hvor langt
det er til målet, og at både jeg
og generalen (på sin pc) ser
det samme i samme øyeblikk,
hvis jeg ikke er godt nok trent
til å treffe det jeg avgir ild
mot! Eller har drillet tilstrekkelig
på håndgrep og handling
ved ”klikk” eller valg av stilling.
På samme måte som det
ville vært forkastelig moralsk
sett å sende en gardist på vakt
uten å ha gitt vedkommende
grunnleggende kunnskap
innen skyting, nærkamp og
”case-løsing”, ville det vært å
sende en soldat i strid uten
nevnte basisferdigheter. Vi vil
med nødvendighet stå i en stadig
kamp om å bruke tiden
rett! Og jeg tror ikke jeg tar alt
for feil om jeg påstår at det
nok er mye mer spennende å
bedrive hi-tec utstyrs-onani
enn å drille på fremsprang (det
første kan jo til og med gjøres
innendørs, i tillegg til at det
nok gir litt større status enn å
være våt og kald). Og hva gjør
vi da om det ikke blir nok tid
igjen til å lære seg utstyret
som var dyrt å kjøpe inn, men
som likevel må forsvares at vi
”må ha”? Og kanskje enda
mer: Hvilken ”plattform” står
vi på når teknikken svikter?
Her vil basisferdighetene være
det alt står og faller på da. Det
kan jo være nok og vise til hva
som skjer en vanlig dag i det
norske forsvar når FISBasis
”netter ned”!
Og hva med ansvaret til den
enkelte i dette her? ”Jeg fulgte
bare ordre”. ”Målene var plukket
ut (og dermed godkjent?)
av noen over meg”. På alle
livets områder (og særlig i
krig) er det farlig med ansvar
som pulveriseres. Jeg tror ikke
det er mulig å frata et menneske
opplevelse av ansvar (og
dermed også evt skyldfølelse).
Derfor er det også viktig å
tenke nøye gjennom hva man
gjør, for å ikke tilsynelatende
gjøre ansvaret mindre. Skal
man kunne leve med det man
gjør som soldat må det i det
minste være en riktig ballanse
mellom ansvar og opplevelse
av skyld. Det er ikke lett da
heller, men da er det i alle fall
mulig. Hvis ikke blir garantert
ordtaket snudd på hodet (for
de som overlevde…): ”Æren
er kortvarig – smerten varer
evig”.