kongene av kola Bjørnebæsj og gjedde nye linjer - Øytun ...

Bjørnebæsj på timeplanen
Tekst: Mathias Victor Lockert og Magne Hestem
Foto: Mathias Victor Lockert og Norhild Ekeland
-Fisk!
Resten av klassen strømmer til. Ola har fast
fisk. Stanga står i bue, kan det være gjedde?
Fiskekonkuransen med jakt- og fiskeklassen
banker i bakhodet. Etter et lite minutt kan vi
konstantere at turens første gjedde ligger på
land og spreller.
Etter ett par dagers forberedelse, en åttetimers
busstur står vi ved inngangsporten til selve
bjørneriket i Norge, Pasvik Nasjonalpark. Her skal
vi skille lag med jakt- og fiskeklassen som vi har
delt buss med, om tre dager skal vi møtes igjen.
Hvem får den største gjedda?
Selv om klokkeviserne viser midnatt er trøttheten
hos elevene som blåst vekk, det er tydelig at
den fortryllende og mystiske furuskogen kaller.
Vi setter kløvene på hundene, aksler sekken på
ryggen og legger i vei gjennom tussmørket som
omgir oss. Det ligger en dyp ro over skogen der vi
følger Svarttjernet sørover mot Ellenkoia, hvor vi
skal tilbringe jomfrunatta. Etter et par timers rolig
gange, ser vi omrisset av koia som vi kjenner fra
Lars Monsens siste TV-serie. Det viser seg at den
er opptatt, en gruppe jegere har slått seg til her for
natta. Vi dveler ikke mer ved det, men finner oss
et lyngleie mellom furutrærne. Man kan trygt si at
det er noen overraskede jegere som ser elev etter
elev sprette opp bak trærne når dagslyset melder
sin ankomst.
I glisne furuskoger over slake åser, blinkende
vann og tjern ligger Øvre Pasvik nasjonalpark. Et
landskap som har ligget urørt fra tidenes morgen,
der naturens egen rytme har hersket. Furuskogen
på grensa mot Finland og Russland er et av
landets største gjenværende urskogsområder,
og en flik av den sibirske taigaen. Her er mange
østlige arter av både planter og dyr som er sjeldne
eller ukjente ellers i landet. Bjørn yngler årlig
i området, og Pasvikdalen har Norges tetteste
bjørnebestand.
Vi setter opp camp ved det nordvestlige hjørnet av
Ellenvannet, det største vannet i nasjonalparken.
14 Øytunringen 2008 Øytunringen 2008
Her skal vi være to netter før den siste natta skal
tilbringes med jakt og fiskeklassen. Stadig fiskes
det, og enda noen gjedder og et par abborer
plusses på fangsten. Ved leirbålet viser Lars,
læreren på friluftsliv – Arktis villig hvordan man
flår en abbor. Kvelden er som skapt for sang, leker
og spøkelseshistorier. Stjernene som skimtes over
furutoppene setter en ekstra spiss på historiene, så
mange ligger tett denne natta...
De neste dagene blir brukt godt. Noen fisker, noen
jakter, mens de fleste tar seg frem til den berømte
Treriksrøysa. Den eneste plassen i verden der
man kan gå gjennom tre tidssoner på ti skritt. Her
møtes grensene til Russland, Finland og Norge. På
tilbaketuren til leiren siger mørket på etter noen
kilometers trasking. Orienteringskunnskapene blir
satt på en hard prøve i det stummende mørket,
men millioner av lysende stjerner og en blodrød
måne hjelper på humøret. Ut på kvelden er alle
elevene igjen samlet rundt leirbålet, og lærer Lars
får servert turhistorier fra de forskjellige gruppene
på løpende bånd.
Pasvik-eventyret nærmer seg slutten. Sekker og
soveposer pakkes og litt etter litt gjør vi oss klare
til å dra. Avgangen blir litt forsinket. Lærer Lars
har noe å vise frem. Like bortenfor leiren vår har
han oppdaget en solid dynge med bjørnebæsj.
Det mumles litt og vi kikker oss over skuldrene,
vi blir brått minnet på at vi befinner oss i et
bjørnerike. Spenningen hindrer oss likevel ikke i
å brake sammen i en forrykende bjørnebæsjkrig.
Selvfølgelig etter at vi har latt Lars gi oss de
nødvendige fakta. Vi er jo tross alt på skolen...
Kompasskursen legges så mot jakt- og fiskeklassen
som har fisket og jaktet utenfor nasjonalparken
i noen dager. Heller ikke på tilbaketuren viser
bjørnen seg, så denne gangen må vi nøye oss
med bjørnebæsjen. Ikke dårlig det heller!
Og til det viktigste, vi vant fiskekonkurransen!
1