kongene av kola Bjørnebæsj og gjedde nye linjer - Øytun ...

Fugl og sau på Loppa-Cabana
Tekst: Tone Andresen og Kristine Sundsdal
Foto: Tone Andresen, Regine Eikenes. Lise Sand Fuglestad, Kristine Sundsdal, Åsta Isum
Skyggen kryper sakte oppover fjellene.
Solnedgangen nærmer seg og alle prøver
febrilsk å bli ferdig med måltidet. Ivrige
løper vi opp sauestiene med kameraet rundt
halsen og stativet i hånda. Vi skal for alt det
er verdt få med oss denne vakre opplevelsen
på fugleparadisets topp. Middagen blir
liggende igjen som kaos i et ellers så nydelig
naturreservat. Freden senker seg mens sola
glir stille ned i vannet, og de siste bildene blir
foreviget av ustødige fotohender.
Neste morgen var det dramatikk i leiren. Det
var antydninger til sykdom, og skepsisen var
høy. Likevel var det bare én som ble rammet.
Lokalbefolkingen var heldigvis barmhjertige.
Den ene halvparten av øyas beboere, ungkaren
Terje, gav loftet sitt til disposisjon. Noe som
inkluderte dotilgang og fri bruk av dopapir for
den rammede. De resterende måtte ta til takke
med fugletitting, der opplæring i kamuflasje-
og krypeteknikker var en del av programmet.
Ettersom flertallet hadde problemer med
“fugleprikker”, var det om å gjøre å få tak i
superzoomen til fotolæreren vår, Per Arne.
Med et trykk forvandlet objektivet prikkene til et
bredt utvalg av øyas eksotiske fjærkre. En helt ny
verden (eller skal vi si øy) åpenbarte seg.
Loppa solte seg i oppmerksomheten fra en fjern
6
sivilisasjon. Her var bilskiltene få og kjøretøyene
mange. Selv ikke Stoltenberg hadde satt sine
føtter her. Småsjokkerte gikk vi på den 2 km
lange veien for å knipse bilder av himmelens
konge (ørn). Samtidig, på den andre siden av
øya flyktet elever fra sinte fugler som hadde en
høne å plukke med dem. De kom helskinnet fra
angrepet med mindre traumer og flere bilder av
sinte Storjo. Det gikk ikke fullt så godt med øyas
sauepopulasjon der flere gikk dukken etter stort
inntak av uidentifisert sopp. Dette gikk svært inn
på fotoklassen som tidligere den dagen hadde
reddet en sau fra en litt uheldig skjebne med
forviklinger i et strømgjerde.
Under måneskinn ble bålet fyrt opp. Per Arne
visste hvordan han skulle få oss i tale og sendte
rundt sjokoladen med en forlokkende latter.
Komforten var allerede da viktig for enkelte.
Med nyinnkjøpte “lenestoler” hadde visse
personer tenkt å ta livet med ro rundt ilden, i
ekte Per Arne-stil. Vi ante ugler i mosen da to i
klassen forsvant fra campen. Romantikken var på
frammarsj. Men vær ikke redd, turtelduene kom
tilbake neste dag. Klirring?
Tiden var inne for ekspandering. De sprekeste
av oss tok beina fatt og ruslet sakte til den andre
siden av øya. Igjen ble vi forbløffet over hva
øya hadde å by på. I horisonten dukket Loppa-
Øytunringen 2008 Øytunringen 2008
Cabana opp. En herlig strand hvor vi kunne
kjenne sanden mellom tærne og vinden i håret.
Etter tre dager med intensiv fugleknipsing var
det godt å innta setene på båten. Ikke alle nøyde
seg med å sitte og se på havet. De som følte seg
frimodige tok seg en svingom på gulvet i takt
med bølgene. Natten var mørk da trøtte, men
fornøyde elever inntok trange kjøretøy hjem til
Øytun. Aldri før hadde vi tatt så mange bilder av
fugl på blå himmel.