Samenes Venn - Norges Samemisjon

Andakt
Underveis – sammen med Jesus
Ved Kjell-Gunnar Klock Ill.: Frode Kalleland
Når en kvinne skal føde, er hun
engstelig, for hennes time er
kommet. Men når barnet er født,
har hun glemt smertene i sin glede
over at et menneske er kommet til
verden. Også dere er engstelige
nå. Men jeg skal se dere igjen, og
hjertet deres skal glede seg, og
ingen skal ta gleden fra dere.
På den dagen skal dere ikke ha
mer å spørre meg om. Sannelig,
sannelig, jeg sier dere: Hvis dere
ber Far om noe, skal han gi dere
det i mitt navn. Hittil har dere
ikke bedt om noe i mitt navn. Be,
og dere skal få, så gleden deres
kan være fullkommen.
Vi er kommet til Forventningens
adventssøndag. “Forventning”, er
“for“ + “vente“. Evangeliet viser oss
at å vente er:
1) Å være på vei – for målet er ennå
ikke nådd.
Dette fikk disiplene erfare
Skjærtorsdag. Da – om kvelden –
holdt Jesus sin store avskjedstale.
Evangelieordene for søndagen er fra
denne talen.
Da disiplene var urolige for det
som lå foran, talte Jesus til dem om
kvinnen som skulle føde – Og når
vi står foran noe nytt og ukjent, vet
vi alle at det er ikke godt å leve med
usikkerhet. Det fikk disiplene kjenne
på kroppen da Jesus talte. Vennene
til Jesus hadde nattemørke både
utenfor huset og inne i egne kropper.
– For om de ikke forsto alt Jesus sa
i denne talen, hadde de oppfattet at
deres Herre og Mester var på vei
hjem til Faderen.
Både disiplene den gang og vi i dag
gjør samme erfaring:
2) Å være på vei – Vi er ikke alene.
Jesus går med.
Han var nøktern og realistisk da
han beskrev hvordan fremtiden ville
bli for disiplene. Den ville romme
smerte – for hvem har vel hørt om
fødsel uten smerte?
Vi kan merke oss at Jesus trøster sine
venner, ikke ved å ta bort det som
smerter, men ved å få dem til å forstå
at han ikke har glemt dem. «Også
dere er engstelige nå. Men jeg skal
se dere igjen,» Joh.16,22 Selv om
disiplene ikke så ham konstant etter
oppstandelsen, var han likevel nær
dem. Derfor kan vi òg trygt gå:
3) Bønnens vei – sammen med Jesus
som «er kommet til verden».
Han oppmuntret sine første disiplers
til å be i hans navn. Fortsatt sier han
«Hittil har dere ikke bedt om noe
i mitt navn. Be, og dere skal få,»
Joh.16,24
Jeg våger å bruke bildet av en
inngangsbillett om Jesu-navnet. Det
gir meg som ikke er hellig, inngang
og adgang til den hellige Gud, han
Samenes Venn nr 8‘12 • 5
Joh. 16, 21 – 24
som er Jesu far. Vi ser at det er
ingen andre enn små unger som
har frimodighet til å be foreldrene
om nær sagt hva som helst. Denne
åpenhet beholder ikke Jesus for seg
selv. Han er Guds sønn og er villig til
å dele barnekår og barnerett med oss
menneskebarn. Derfor behøver vi
ikke å arbeide for å få en åndelighet
vi mangler, før vi kan begynne å be.
Heller ikke trenger vi å få en så stor
tro som mulig før vi får lov til å be.
Det skal rett og slett ikke være noen
form for åndelig gymnastikk eller
noen åndelig prestasjon for å kunne
be. La oss be i Jesu navn og i tillit
til hans løfter. Da sier vi til Gud
hvordan vi har det, akkurat som det
er nå, i Jesu navn. Og Jesus har lovet
at:
4) På veien - skal vi be, så vår glede
kan være fullkommen.
Dette gjelder når vi ber i Jesu navn,
selv når jeg verken føler glede eller
blir spesielt glad i bønnestunda. La
oss da huske på disiplene. Den gang
Jesus oppmuntret dem til å be, var
de engstelige, lei seg og urolige for
hvordan det skulle gå med dem selv
og Jesus. Og det gikk jo ille. De
flyktet, Jesus ble tatt til fange, og da
han oppsto, hadde de vanskelig for å
tro at det var sant. Men da han møtte
dem, skjedde forandringen. Gleden
vokste frem, og den fortsatte i det
fellesskap Jesus ga dem gjennom
Den hellige ånd. Like til i dag har
Jesu venner bedt i nød og de har
sunget lovsanger. Det får vi fortsette
med helt til Jesus kommer igjen, og
vi er ved veiens ende.
Kjell-Gunnar Klock har vært prest
flere steder i Trøndelag og er nå
pensjonist