Samenes Venn - Norges Samemisjon

More documents

Recommendations

Info

8 • Samenes Venn 8‘12 ”Første jul i fremmed land” Ragnhild og Kai Aastorp bodde i Finnmark (Lakselv) fra 1964 og i 17 år framover. Mange av disse årene var de arbeidere i Norges Samemisjon. De sto ellers bl.a for oppbyggingen av Karalaks Ungdomssenter. Kai døde i 1991. Ragnhild ga i 2009 ut boka ”Fire liv”, og vi gjengir her litt fra denne boken og noen utfyllende kommentarer av forfatteren. Boka kan bestilles hos Ragnhild Aastorp Walle, tlf 69 92 00 96 eller mail: raghwa@online.no. Da vi kom til Lakselv i 1964, var det i tillegg til kirkene, Finnemisjonen med sitt bedehus i Indre Billefjord, den Frie Evangeliske Forsamling i Børselv med gamlehjemmet, og et lite bedehus ved siden av Banak hotell. Så var det den læstadianske forsamling med sine møter i kirkebrakka i Ildskog. Det var lensmannsfrua, Ingeborg Sivertsen, som gjennom sitt barne- og søndagsskolearbeid hadde fått Finnemisjonen til å kjøpe det gamle Helsehuset i Lakselv for en ungdomsarbeider, tjeneste Porsanger. Vi ble godt mottatt i Lakselv, folk var interesserte i hva vi sto for, og kom nærmest og så på oss. Det meste av tiden i Lakselv ble vi kalt misjonskristne. Lakselv kirke var Anne Marie Aronsen, læremester i spinning. nettopp innviet av biskop Norderval. Og vi så for oss et godt, gjensidig samarbeid med soknepresten. Dessverre ble det ikke slik. Men feltpresten og Soldatlaget samt Den Samisk Folkehøgskole i Karasjok, kristne lærere og andre frivillige, gjorde vårt arbeid til det store arbeid det ble. Mange er det som i årenes løp har fortalt oss: Hva skulle vi ha gjort uten arbeidet i Peisestua og på Karalaks? Jeg hadde mottatt min 1. klasse og 5. klasse. Det var skole bare annenhver dag. Rektor var Oliver Skallebø. Han var også klokker i kirken. Vi hadde blitt ønsket velkommen av alle i bygda. Det gode livet i nord hadde begynt etter utallige gode velkomstvisitter. En kjær ”venninne”, Anne Marie Aronsen i Gjøkenes ville så gjerne lære meg å spinne på en arvet rokk Julebordet pyntet. Klasse 1a 1964. jeg hadde. Det var vanskelig. Jeg husker den første julaften som det var i dag. Ribba mi var i hus, tomtebrygget ferdig, men ikke Kais gave, Setesdals-kofta med broderi. Gudstjeneste på julaften tror jeg ikke var vanlig (bare på 1. juledag). Kai skulle være med feltpresten til Skoganvarre kapell. Han skulle være klokker og forsanger, tror det var uten orgel. Kai hadde ikke så godt gehør, så ved senere gudstjenester i Børselv, ble både han og den nye feltpresten ikke godkjent av soknepresten. Spent ventet jeg på ribba. Jeg hadde aldri før kokt surkål eller stekt ribbe. Heller ikke pyntet til jul. Det var også en stor skuffelse med furutre (og ikke gran), men senere har jeg syntes at furutrærne er de fineste. Middagen ble en fiasko. Fra fatet og tallerkene spratt ribbebitene ned på golvet, harde og tørre. Vårsol 2012.
De fleste barna i Lakselv fikk gå på juletrefest. Nå skulle vi i søndagsskolen arrangere en stor fest med foreldre på skoleinternatet. Kai og jeg hadde hovedansvaret som ledere. Her skulle kokes kakao og kaffe, bakes boller og pakkes poser. En helt alminnelig juletrefest, slik vi var vant til det fra vår barndom. Det skulle gjøres så rimelig som mulig. Vi kjøpte inn den billigste kaffen, Liberia kaffe. Vi ble sittende igjen med 2 kg. Udrikkelig. Vi var også uheldige, kakaoen kokte over. Siden det var juleferie, skulle vi gjøre skikkelig rent dagen etter. Jeg hadde glemt å spise denne dagen, og da festen var slutt og det meste i orden, sank vi ned i dype stoler hos Reidun og Henry for kveldsmat (gode venner). Noen små juleminner Ved Oddbjørg Karlsaune Mine første juleminner er fra Åfjord prestegård, der far var forpakter, og vi bodde til jeg var 9 år. Første juledag var det gudstjeneste i kirka, og da kom de med hest og slede fra de forskjellige dalene i bygda, fra Norddalen, Stordalen og Sørdalen. Hestene ble satt inn i ”Dalastallene” eller utafor. De ble bundet, og fikk et dekke over ryggen, og en sekk med høy å ete av mens folket var i kirka. Mange kom inn til oss i ”Bårstua” og skiftet av de tykke kjøre-”klean”, og gikk til kirka. De som hadde barn som skulle døpes, kom inn med de små. De skifta på dem, og hadde på de fine dåpskjolene. I kirka var det fullt med folk – og høytid når orglet stemte i med ”Fra fjord og fjære, fra fjell og dypen dal” --------------------------------------------- Så flytta vi til Storfjellet, fars heimgård. Denne gården var uten vei, og vi måtte bo på Stjern når vi gikk på skolen. Fra Storfjellet til Stjern er det ca 12 km. Vi begynte tidlig å øve på julesangene, og jeg kan huske forventningen og forberedelsene til juletrefesten i skolestua. Heime i Storfjellet hadde vi jo bakt litt ekstra, og laget både sylte og ribbe til jul. Det var jo ikke så mange julegaver. Men julebudskapet var stort. Julaften kom bestemor og bestefar opp i stua til oss, og det var høytid når bestefar leste ”Bønn for julekvelden”, og vi sang: ”Herre Jesus, Davids sønn, jeg vil deg med bot og bønn gjerne nu berede sted i min sjel og hjerte med” osv. Julefeiringa var enkel, men budskapet var stort. I dag blir det så alt for mye styr og ståk og mas. Samenes Venn nr 8‘12 • 9 ”Vil dokker ha et glass hjemmebrygg?” Så deilig. Dette var også som jeg var vant til. Det ble to glass på tom mage. – Ikke visste jeg at dette ikke var som mors tomtebrygg. Jeg ble full. Jeg som aldri hadde drukket, verken før eller senere. Kai måtte nærmest bære meg hjem og i seng. Så pinlig, men det var jo bare vi fire som visste om dette. Verre var det at fru Elvenes (prestefrua) hadde fått nyss om kakaokokingen, og at det ble satt ut rykter om at vi hadde griset til på skoleinternatet. Men julefesten med over 100 barn og mange voksne, var vellykket. Dagen etter ble det gjort grundig rent etter oss. Internathusmor var storfornøyd. Men også i dag kan vi få ta imot Julegjesten i hjertene våre. Enda et juleminne Borte ved Langvatnet (ca ei halv mil fra Storfjellet) bodde Marie Klemetsen, ei bitte lita samekone. Jeg husker et år, da var Marie alene i stua si. Vi hadde ventet at hun skulle komme en dag før jul for å få i litt melk og rømme til jul, men hun kom ikke. Første juledag pakket jeg litt forskjellig julemat i ryggsekken, tok på meg skia og skulle se om henne. Jeg var jo litt spent: ”Kanskje hun var blitt dårlig?” Kom fram over den siste haugen, da så jeg det røk fra pipa i den lille stua. Stua var nesten nedsnødd. Jeg kakka på døra, og hun kom og åpna. Jeg ønska: ”God Jul!” – men fikk ikke noe svar på det. Forsto at hun hadde det travelt med ett eller annet. (Dette var et av krigsårene, og det var lite å få av parafin bl.a). Så sa hun: ”Jeg satt i mørket i går kveld, måtte spare på oljen til i kveld.” Jeg forsto hun hadde tatt feil av dagene, trodde det var julaften i kveld Sa så forsiktig jeg kunne, var redd for å såre henne: ”Marie, det var julaften i går, i dag er det første juledag”. Hun ble litt forfjamset: ”Nei, ka e det du sei?” Men jeg trøstet henne – og hun skulle holde jul i kveld, og da skulle lampa få lyse hele natta! Da ble det høytid – og både sang og bønn i stua hennes! – --------------------------------------------- Jeg har så mange gode minner om Marie. Hun var gudfryktig og klok, jeg lærte mye av henne.
Page 1 and 2: Samenes Venn Organ for Norges Samem
Page 3 and 4: I dette nr kan du LESE OM: Visumnek
Page 5 and 6: Andakt Underveis - sammen med Jesus
Page 7: sende. Varhaug Musikklag synger om
Page 11 and 12: Hilsen fra Lovozero Ved Lydia Malej
Page 13 and 14: Hvordan går det med økonomien? Ve
Page 15 and 16: Julehefteselgeren Ved Jon Amundal V

Samenes Venn - Norges Samemisjon

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?