Slægten fra Gyldenholm - Christensen, Erichsen, Thorsager ...

gutten måtte hoppe ut over kanalen en kald og gufsete vinterdag. Mens Finn sirklet over i sin Spitfire, kjempet
Watne en kamp om liv og død i vannet under. Finn kunne se at fallskjermen trakk Watne under vann, men
kunne dessverre ikke gjøre annet enn å holde posisjonen slik at en redningsbåt kunne nå frem fortest mulig.
Redningsbåten fant Watne, men da var han allerede død.
Det var også tungt for Finn å miste sin kullkamerat fra Kjeller, Henning Leifseth. Under et lavangrep på
Dunquerke ble Leifseth truffet av antiluftskyts og gikk brennende i bakken på stranden like utenfor byen. For
Finn ble det ekstra hardt, da Leifseth hadde ledet «Yellow section» hos 331 og Finn hadde ledet samme
seksjon hos 332. Før start fra North Weald hadde Leifseth bedt Thorsager om å holde ekstra godt øye med han.
Dessverre ble det kaos over Dunkquerke da over 40 Spitfires var i området samtidig, og Finn mistet Leifseth
av syne.
Våren 1943 skulle Finn havne i en «dogfight» mot en enslig Focke Wulf 190. Bare flaks gjorde at han
overlevde et angrep «head on» mot tyskeren. Begge skjøt, og begge bommet antagelig, da de passerte
hverandre i stor fart. Istedet for å henge seg på tyskeren etter passeringen, stupte heller Finn ut fra Vlissingen
der kampen foregikk og tilbake til England. Antagelig var avgjørelsen det som gjorde at han overlevde. Å fly
alene i over fiendeland var så absolutt livsfarlig.
Sommeren 1943 forlater Finn posten som skvadronsjef, klar for en hvileperiode. Skvadronen blir overlatt til
Reidar From og gutta har avskjedsfest på klubben Odd Spot i London før Finn drar over til Canada på et
troppeskip. Etter en liten ferie transporterte Thorsager B-25 Mitchell bombefly over Atlanterhavet. Ved en
annen anledning skulle han fly en DC-3 til Marokko. Under ferden ble flyet alvorlig ned-iset, og bare flaks
gjorde at Finn med mannskap kom seg helskinnet ut av det hele.
Finn Thorsager blir så beordrer til den sivile Stockholmsruten mellom Skottland og Sverige. Ruten brukte
ubevåpnede Lockheed Loderstar to-motors fly, og fraktet prioriterte passasjerer og last. Ruten kunne være
svært så farlig da de ble mye flyging over okkuperte Norge. Ved en anledning skulle det forsvarsløse flyet til
Thorsager bli angrepet av en tysk jetjager. Heldigvis gikk jetjageren så fort at det føk forbi før det rakk å
angripe. Senere skulle Finn også oppleve å komme ut over Oslo om natten i sterkt måneskinn. Plutselig kunne
han se rett ned på foreldrenes hjem på Bestum. En mektig opplevelse for en som ikke hadde sett Oslo og
hjemmet sitt på fire år.
Finn fortsatte på Stockholmsruten til krigens slutt. Noen få dager før 17. mai 1945 skulle han endelig få ta
turen til Gardermoen med militære sjefer som passasjerer. Da han så satte føttene på norsk jord igjen, bøyde
han seg ned, dro til seg par-tre gresstrå og satte dem opp mot nesa. Et svært personlig og høytidelig øyeblikk.
Samme natt skulle det bli gjensynsglede på Bestum da Finn endelig møtte igjen sin bror og sine foreldre. En
champagneflaske som faren hadde spart unna den dagen Finn flyktet fra Norge, ble satt frem på bordet. 9. april
1946, på dagen seks år etter Finns opplevelser som Gladiator-pilot over Oslo, møtte han sin kone Gurli på den
første flyvningen med DNL til London med flyvertinner ombord. I SAS skulle både Finn og Gurli fortsette å
jobbe i en årekke fremover. Finn som kaptein på ruter til Los Angeles, Vancouver og New York, og Gurli som
flyvertinne.
I 1976 var livet som flyver over. Finn fylte 60 år, og tred over i pensjonistenes rekker. Hans siste tur som
kaptein gikk til Hamburg den 16. mai. Man kan lure på hva Finn tenkte den dagen, da hjulene tok bakken på
Fornebu for siste gang. Et langt liv i luften var over, og det uten en eneste ulykke.
Boken om Finn Thorsager ble sluppet for salg i august 2009. Den kan bestilles direkte fra forfatter;
Major Finn Thorsager, RAF no. N1055
Thorsager served in Norwegian Jagevingen before the German attack in April 1940.
At dawn on 9 April 1940, the Jagevingen at Fornebu, Oslo, had seven of the ten available Gladiators
serviceable, while the unit had ten officers and sergeants available to fly them, three of them under training.
The serviceable Gladiators were 413, 419, 421, 425, 427, 429 and 433.