Han er sterk når jeg er svak, hjelper meg å ta nye tak Portrettet / Fam. Rygh Tekst: Leif Frode Svendsen Foto: Privat Midt i sitt livs største prøvelse, på et lite rom på sykehotellet i Stavanger kom Gud med trøst og håp <strong>til</strong> May Synnøve og Willy Rygh. Deres lille Markus lå på sykehuset og kjempet for livet, og endelig hadde de fått besøk av datteren Emilie (3 år). På beste måte prøvde mamma å forklare datteren om hvor alvorlig syk lillebror var. Til slutt skulle de be <strong>sa</strong>mmen. Lille Emilie ba frimodig at Jesus måtte gjøre Markus frisk og ønsket deretter å synge en <strong>sa</strong>ng <strong>til</strong> mamma og pappa. Vakkert og <strong>til</strong>litsfullt, som en hilsen fra Gud i himmelen lød det: ”Når det stormer, når det stormer, når det stormer rundt omkring. Han er sterk, når jeg er svak, hjelper meg å ta nye tak. Når det stormer, når det stormer, når det stormer rundt omkring.” - Det øyeblikket på hotellrommet sitter igjen som et av de sterkeste tegnene fra Gud under Markus sin sykdomsperiode. Vi følte det som Gud la ord i munnen hennes, og en guddommelig fred fylte oss. Tenk, i all motgangen var Gud med og vi fikk håp om at det skulle gå bra, sier May Synnøve og Willy Rygh <strong>til</strong> Det Gode Budskap. Perfekt fødsel, perfekt barn! På mange måter smilte livet <strong>til</strong> den lille familien Rygh. De hadde fått kjøpt drømmehuset på Vedavågen og var aktivt med på Klippen. May Synnøve var gravid og opplevde et normalt og godt svangerskap. Helt <strong>til</strong> to uker før fødselen arbeidet hun for fullt innen barnevernet i Haugesund, og lille Markus kom <strong>til</strong> Markus Rygh (10 måneder) kjempet tappert og vant kampen mot alvorlig sykdom og negative framtidsprognoser. Med Jesus på sin side opplevde han helbredelse og gjenopprettelse. En lykkelig familie som har fått oppleve Jesu legedom og kjærlige omsorg. May Synnøve og Willy med barna Emilie og Markus. verden på helt naturlig vis. - Markus ble født en uke før termin, var 51 centimeter og veide 3450 gram. Alt gikk som det skulle, en perfekt fødsel og et perfekt barn, sier May Synnøve. Hun og mannen Willy har alltid vært kristne og hatt <strong>til</strong>hørighet <strong>til</strong> De <strong>Frie</strong> <strong>Evangeliske</strong> For<strong>sa</strong>mlinger mesteparten av livet. Willy, som er sønn av forkynner og eldstebror Arvid Rygh på Stord, har trådt sine barnesko på Fredheim og alltid <strong>til</strong>hørt Jesus. May Synnøve på sin side ble sendt <strong>til</strong> søndagsskolen på bedehuset på Vedavågen, og var med på det meste som skjedde av aktiviteter her. Flere av de beste venninnene hennes <strong>til</strong>hørte Klippen og derfor ble det naturlig å skifte menighet i tenårene. Det er to menighetsbevisste unge mennesker vi treffer, som kjenner det naturlig å tjene Jesus. På Klippen har May Synnøve for øyeblikket ansvaret for et barnekor, mens Willy er aktivt med i ungdom<strong>sa</strong>rbeidet. Ekteparet traff hverandre i Oslo, hvor begge var aktive i Møllergaten 40. May Synnøve forteller. - Jeg gikk først et halvt år på bibelskole ved Fjellhaug Bibelskole, men reiste hjem etter fem dager og ble døpt. Det var ikke akkurat det mest taktiske valget som elev ved en Sambandsskole. På fritiden gikk jeg på møter flere steder, før jeg møtte Morten Helland, en gammel kjenning fra Moster i Møllergaten 40 og ble en del av gjengen der. Siden kom Willy <strong>til</strong> og vi var begge med i lov<strong>sa</strong>ngsteamet og barnearbeidet. Etter bibelskoleoppholdet fullførte hun et treårig studium som barnevernspedagog. Willy på sin side utdannet seg innen økonomi, på BI og siden ved Norges Varehandelshøyskole. De to ble forelsket i hverandre og ble gift i 2003. Lille Emilie ble født året etter, og etter åtte måneder flyttet familien <strong>til</strong> Karmøy. - Vi trivdes veldig godt i Oslo, men med Emilie kom ønsket om å flytte vestover igjen. Her har vi familiene våre og vi ønsket at barna våre skulle vokse opp her, sier ekteparet. Lykken snur Med lille Markus hadde familien lykkelige dager. Men etter fire uker fikk den lille en stygg hoste. De ble sendt hjem fra legen med trygg forvissning om at det ikke var unormalt at babyer ble forkjølet. - Men hosten ble verre og to dager etter tok vi han med <strong>til</strong> legevakten. Jeg forstod noe var galt, han pustet tungt, var sløv og hadde nesten ikke matlyst. Vi fikk igjen beskjed om å ta det med ro og vente <strong>til</strong> midnatt før vi ringte igjen. Men denne gangen stolte vi ikke helt på legen og ringte selv Haugesund Sykehus og fortalte om symptomene. De ba oss om å komme med en gang, sier May Synnøve. Vel framme på sykehuset ventet Willy i bilen, og var ikke klar over dramaet som utspilte seg inne i mottakelsen. - Jeg visste jo at Markus ikke var i bra form, men var ikke forberedt på all ”ståheien” som fulgte. Flere leger og sykepleiere svinset rundt, det ble tatt prøver og han fikk oksygen. Legene kom fram <strong>til</strong> etter en tid at det høyst <strong>sa</strong>nnsynlig var rs-virus, og at han med 90 prosents sikkerhet ville bli frisk, sier May Synnøve. Nedtur og helikoptertur Men etter en time kom det en ny nedtur, en av mange de nærmeste dagene og ukene. Selv om han fikk oksygen ble han verre og verre, og <strong>til</strong> slutt lagt i respirator. Markus klarte ikke lenger å puste ved egen hjelp. Det ble også rekvirert helikopter for å frakte han <strong>til</strong> Stavanger, hvor barnelegene hadde mer kompetanse. Neste morgen ble han overført og raskt fant de ut i Stavanger at han hadde rs-viruset, Haemophilus influenzae type b (Hib) og kraftig lungebetennelse. I <strong>til</strong>legg var legene bekymret fordi han hadde en påbegynt blodforgiftning. Det var ikke få punkter på den lille kroppen <strong>til</strong> Markus som ikke var dekket av medisinsk utstyr. Her fra intensivavdelingen i Stavanger. - Her forstod de alvoret, og han hadde hele tiden to intensivsykepleiere over seg. Han fikk foruten antibiotika, morfin, blodfortynnende – ja alle slags medisiner. En stund hadde de problemer med å finne nok blodårer <strong>til</strong> alle medisinene og prøvene. De første dagene på intensivavdelingen stod det om livet, sier ekteparet. På dette tidspunktet var allerede et stort forbønnapparat i gang for familien. En eldstebror fra Klippen sendte ut meldinger, venner over hele landet fikk på kort tid beskjed om situasjonen og begynte å be. Helge Nupen, menighet<strong>sa</strong>rbeider på Klippen var i Argentina på den tiden. Han fikk melding på mobilen og fikk engasjert folk <strong>til</strong> å be på andre siden av kloden. - Det var forferdelig å være <strong>til</strong>skuer <strong>til</strong> dramaet som utspant seg. Ikke kunne vi stelle han, ikke løfte han opp – den lille kroppen tålte det ikke. Han ble holdt kunstig i koma mens han kjempet for livet. Det eneste vi kunne gjøre var å stryke han over hodet og holde ham i hånden. I dette er det vanskelig å beskrive den roen og freden vi hadde. Bønnene virket på mektig vis, for vi fikk styrke og ro. Selvfølgelig var vi desperate i perioder, men klarte å holde roen og opplevde stor styrke. Endelig framgang? Etter en uke i Stavanger ble han tatt ut av respiratoren og flyttet <strong>til</strong> barneavdelingen. - Vi kunne møte blikket hans og det så ut <strong>til</strong> å gå bra, og endelig kunne vi slappe av. Nå kunne det bare gå framover. Men jeg merket at ikke alt var som det skulle, han ville ikke ha mat og kastet opp det han fikk. På kvelden fikk han kramper og igjen gikk alarmen. Folk kom løpende fra alle kanter, og igjen stod vi hjelpeløse <strong>til</strong>bake, sier May Synnøve. Mens de holdt rundt hverandre og ropte <strong>til</strong> Gud, ble Markus flyttet <strong>til</strong> intensivavdelingen igjen. Her ble det påvist hjernehinnebetennelse og lungebetennelse. En haug av prøver ble tatt, blant annet MR-undersøkelse av hjernen. Han ble etter en tid overført <strong>til</strong> barneavdelingen igjen, men var apatisk og klarte ikke å snu seg fra venstre <strong>til</strong> høyre. Han fikk medisin mot epileptiske anfall. - Tre leger kom inn for å presentere MRundersøkelsen, og hadde nedslående nyheter. Markus hadde 4-6 blodpropper i hjernen og flere hjerneblødninger. De forberedte oss på at han ville få alvorlige skader, bli redusert i motorikken og forberedte oss på det verste, sier ekteparet. Tilkall menighetens eldste Etter to travle uker i Stavanger fikk de igjen flytte over <strong>til</strong> Haugesund Sykehus. - For oss var det naturlig å <strong>til</strong>kalle eldstebrødrene, og de ba for og <strong>sa</strong>lvet ham etter Guds ord. Markus våknet <strong>til</strong> etter forbønnen og kikket rart på alle disse mennene. Etter det merket vi at situasjonen snudde drastisk, han fikk mindre anfall og sluttet med nr. 1 januar 2008
Change language