Med ønsker om en velsignet julehøytid

Fokus på
sigøynervekkelsen
Tekst: Stig Andreasson
Foto: Stig Andreasson /
Shutterstock
Under den annen
verdenskrig fikk mange
sigøynere i Europa
gjennomgå store lidelser.
En del av dem mistet livet i
tyske konsentrasjonsleire.
Fru Reinhard var blant dem
som slapp unna med livet og
som etter krigen begynte sitt
omreisende liv på Frankeikes
landeveier. I større byer og
i små landsbyer solgte hun
tøy og kurver av piletre som
hennes mann og sønner
hadde laget. I begynnelsen
av 1950 fikk denne kvinnen
oppleve noe som skulle få
den største betydning for
henne selv, hennes familie
og tusener av hennes
stammefrender i Frankrike.
Sigøynervekkelsen i Frankrike
– et under i moderne tid
FRANKRIKE: Familien Reinhard
befant seg i byen Lisieux i
Normandie da en av sønnene
ble alvorlig syk. På sykehuset
konstaterte legen at det var
blindtarmbetennelse og dessverre
også bukhinnebetennelse. Gutten
ble operert, men etterpå sa legen:
”Dette er et håpløst fall for
legevitenskapen.” Da den fortvilte
moren spurte hva dette betydde fikk
hun til svar: ”De får være glad for at
De har andre barn. Denne gutten må
De ikke regne med å få tilbake.”
Traktaten på markedsplassen
Noen dager tidligere hadde fru
Reinhard mottatt en traktat fra en
mann som sto på markedsplassen
i Lisieux og solgte bibler. I denne
erkekatolske by fantes det nemlig
en evangelisk forsamling som
forsøkte å spre evangeliets budskap.
Mannen på markedsplassen sa noen
ord om Jesus til fru Reinhard og
ga henne traktaten. Hun la den i
sin portemoné og mistet den flere
ganger da hun betalte for matvarer
som hun kjøpte på markedsplassen.
Men hver gang tok hun opp den lille
traktaten igjen. Det var akkurat som
om en usynlig hånd tvang henne til
å ta vare på den og få den med seg
hjem.
Nå da sønnen lå syk og døende på
sykehuset kom fru Reinhard til å
tenke på traktaten. Siden hun selv
ikke kunne lese, ba hun en dame
fra byen om å være så snill og lese
for henne hva som sto skrevet på
traktaten. Det var et budskap om
Jesus og om håp for fortvilede og
søkende mennesker. Der sto også
adressen til menighetens lokale
og innbydelse til møtene hvis man
ønsket å vite mer om evangeliets
budskap.
Din sønn skal ikke dø
Fru Reinhard kunne jo ikke
heller lese verken gatenavn eller
gatenummer, men med velvillige
menneskers hjelp fant hun veien
til menighetens lokale. Det var en
søndag formiddag. Pastoren sto
foran menigheten og talte. Da den
fortvilte sigøynerkvinnen kom inn
i lokalet avbrøt hun predikanten og
ropte: ”Monsieur, min sønn ligger
på sykehuset og holder på å dø!
Dere må hjelpe meg! Dere må be for
sønnen min!”
”Nei, din sønn skal ikke dø. Herren
er mektig til å helbrede ham!”
svarte predikanten. Så ba hele
forsamlingen for sigøynergutten
på sykehuset. Etter gudstjenesten
fulgte pastoren med moren opp til
sykerommet hvor han igjen ba og
la sine hender på gutten. To dager
senere ble den unge sigøynergutten
utskrevet fra sykehuset – fullstendig
frisk!
Et vitnesbyrd som tente
At Gud hadde grepet inn på en
underfull måte, det var helt tydelig.
Den overlykkelige moren fortalte
selvfølgelig ivrig hva som hadde
skjedd for alle slektninger og venner
hun møtte på sine reiser. En lengsel
etter å få vite mer om Jesus og
evangeliet ble tent hos mange. En
annen av fru Reinhards sønner, som
var gift, kom også til Lisieux. Denne
eldre sønn bar tilnavnet Mandz og
han hadde lenge vært på leting etter
Gud. Han var like fattig og uvitende
som alle sine stammefrender.
De 50.000 sigøynere som den
gang levde i Frankrike var til 98
prosent analfabeter og praktiserte
en spesielt overtroisk form for
romersk katolisisme. De gjorde
pilegrimsreiser til Middelhavet hvor
en stor statue av Jomfru Maria ble
båret i prosesjon. Mariadyrkelse,
bønn til forskjellige helgener samt
spådom og okkultisme preget
sigøynernes religiøse liv. Dette
foraktede vandrerfolket hadde ikke
kontakt med noen evangeliske
menigheter. Ingen evangelisk
misjonær fulgte dem på deres reiser
for å gi dem Guds Ord. De levde i
det største mørke og uvitenhet. Men
nå tentes lengselen etter noe annet
hos mange av dem.
Den som søker han finner
Sigøyneren Mandz hadde ofte
forsøkt å komme i kontakt med Gud
ute i naturen, under åpen himmel.
Han trodde at Gud fantes og visste
også at han på sigøynerstammens
språk hette ”BARODEVEL”, men
for Mandz var han den ukjente
Gud. Som liten gutt hadde han en
gang fylt en flaske med vann fra en
undergjørende kilde, sannsynligvis
fra den katolske valfartsbyen
Lourdes. Han hadde lenge bevart
denne flasken under hodeputen og
drakk litt av den hver kveld i håp
om å bli lykkelig. Men noen fred
hadde han ikke funnet. Da han fikk
høre hvordan hans yngre bror var
blitt helbredet gikk også han til den
evangeliske menigheten i Lisieux.
Han følte en usigelig glede da han
fikk høre budskapet om at frelsen
er av nåde ved tro på Jesus Kristus.
Av hele sitt hjerte henga han seg til
Gud og ble sammen med de andre
i familien et vitne for Jesus bland
andre sigøynere av den samme
stamme, den såkalte ”Manouchestammen.”
Slik ble evangeliets gode
nyheter kjent for mange.
Fascinerende fortsettelse
Dette var sigøynervekkelsens
begynnelse. En enkel traktat på
22 Julen 2010 23
en markedsplass. En sigøynergutt
blir helbredet som svar på bønn.
Fortsettelsen er like fascinerende
som begynnelsen. Store skarer
av sigøynere begynte å oppsøke
evangeliske menigheter. Vi har
ofte sett dem komme til våre
teltmøter. Sigøynerne er ofte veldig
musikalske og de troende blant
dem har ofte hjulpet oss med sang
og musikk. I dag samles tusentals
sigøynere til store konferanser. Jeg
kan huske at jeg en gang ved en
slik anledning ble invitert til å spise
hos en troende sigøynerfamilie.
Renslighet er ikke en dyd hos