Med ønsker om en velsignet julehøytid

Se, jeg står for døren og banker...
Bli kjent med
Cornelia (Corrie) ten Boom
Tekst: Leif Frode Svendsen
Corrie ten Boom hadde
hele livet Jesus Kristus som
sin beste venn. Gjennom
ufattelige lidelser og hat
holdt vennskapet.
JULEBIOGRAFIEN: En mer ivrig
og kjærlig evangelist skulle du lete
lenge etter. Corrie ten Boom (1892
– 1983) opplevde grufulle ting i
tysk fangenskap under krigen, men
i stedet for å hate, elsket hun med
Guds kjærlighet.
Cornelia vokste opp som den yngste
av fire søsken, tvillingene Nollie
og Willem og Elisabeth (Betsie).
Hennes far, Casper, var godt likt
i Harleem, drev urmakerverksted.
Han tok sin datter Cornelia i lære,
og hun fullførte læretiden mellom
1920 – 1922 og ble den første
godkjente, kvinnelige urmakeren i
Nederland.
Tyskerne okkuperte landet fra 15.
mai 1940, og familien ten Boom
bestemte seg for å lage et skjulested
i hjemmet for forfulgte jøder. En
del av Corries rom ble brukt, og
i store klokker smuglet de inn
byggematerialer til det hjemmelige
rommet. Det hadde størrelse som
en middels garderobe og eget
ventilasjonssystem. Ved nazistenes
ankomst til Harleem, gjemte seks
jøder seg i huset. Familien ble
medlemmer i den nederlandske
undergrunnsbevegelsen, og gjemte
regelmessig forskjellige flyktninger.
Jødene hjalp de med en klar
overbevisning om at jødene var
Guds utvalgte folk. De var vel
kjente som mennesker som elsket
med Guds kjærlighet, var vennlige
mot alle, spesielt handikappede.
(kapitulasjonen 5. Mai 1945). Siden
de hadde hjulpet mange tidligere,
hadde de mange kontakter som gav
dem mat og hjelp.
Mange jøder og ikke
minst, flere etterlyste fra
undergrunnsbevegelsen reddet livet
takket være familiens innsats.
Men 28. februar 1944 ble hele
familien arrestert, etter tips fra
en nederlandsk informant. Kun
10 dager senere døde Capser i
fengselet i Scheveningen. Heldigvis
ble tvillingene Nollie og Willem,
og deres søskenbarn Peter løslatt,
mens Betsie og Corrie ble sendt
til Vught konsentrasjonsleir, et
sted for politiske fanger. Siden ble
de sendt videre til den beryktede
konsentrasjonsleiren Ravensbrück
16. desember 1944.
Denne leiren, hvor det kun var
kvinner, lå i Nord-Tyskland, 90
kilometer nord for Berlin. I løpet
av årene fra 1939 til 1945 var 130
000 kvinner til leiren, hvor kun
bare 40 000 overlevde. Mellom
40 – 50 000 fanger ble myrdet, 90
000 ble ofre for ”tilintetgjørelse
gjennom arbeid”, sult, epidemier,
drap og medisinske forsøk. Over 5
000 ble drept med gass. Grusomme,
ja – ubeskrivelige voldeligheter
var dagligdags, ofte utført av
de kvinnelige SS-offiserene –
”flaggermusene”.
I denne forferdelige leiren, hvor
alle bare livredde ventet på døden
i gasskamrene, skapte Betsie og
Corrie håp og frelse for veldig
mange. På guddommelig vis klarte
Corrie å smugle inn en liten Bibel,
og avholdt regelmessig andakter for
kvinnene. Ofte fikk de se mange bli
herlig frelst, rett før de ble drept.
I boken: Landstryker for Herren,
beskriver Corrie en slik situasjon:
...”ten Boom, Cornelia!” ”Det er
mitt navn, tenkte jeg. Så rart at de
bruker navnet mitt, når de ellers
henvendte seg til oss ved å bruke
nummer! ”Kom hit fram!”
Vi holdt på med å finne vår plass
i køen. Ti på linje, hver nummer
hundre ett skritt frem. Mine venner
så trist på meg. ”Hva betyr dette?”
tenkte jeg meg ved meg selv.
”Straff – frihet – gasskammer
– overflytting til en annen
konsentrasjonsleir?” Det var bare
en tanke som trøstet meg: ”Hvilken
glede det er at Betsie er i himmelen.
Nå spiller det ingen rolle hvilke
fryktelige ting som vil skje. Hun vil
slippe å gå gjennom dette.”
Vakten, en ung tysk pike, ropte på
meg.
”Nr 66 730!”
Jeg trådte fram, stilte meg i giv akt,
og gjentok de nødvendige ordene.
”Shutzhaftling ten Boom, Cornelia,
meldet sich!”
”Gå og still det forrest av dem som
blir ropt opp.”
Jeg gikk og stilte meg lengst til
høyre hvor jeg hadde oversikt over
hele den grå leiren. Så lenge jeg
hadde stått inne i flokken av fanger
hadde jeg ikke kjent noe. Men når
jeg stod alene i den bitende kulden,
kjente jeg hvordan vinden pisket
gjennom den fillete fangedrakten.
En annen pike, ung og redd ble ropt
opp og kom og stilte seg ved siden
av meg. Oppropet tok tre timer, og
vi ble fullstendig stivfrosne. Hun så
hvordan jeg frøs, og hun gned meg
på ryggen så snart ikke vaktene så
det.
”Hvorfor skal vi stå her?” spurte jeg
med klaprende tenner. Svaret hennes
var knapt hørbart der det ble hvisket
fram de blåfrosne leppene hennes.
”Dødsdom.”
Jeg vendte meg til Herren.
”Kanskje jeg snart skal se deg til
ansikt til ansikt, Herre, slik som
Betsie gjør det nå”, ba jeg. ”Men la
det ikke bli en for grusom dødsmåte.
Ikke gass, Herre, ikke henging
heller. Helst ved skyting. Det går så
fort. Du kan se noe, du hører noe, så
er det over.”
Jeg så på den unge piken ved siden
av meg. ”Herre, dette er kanskje
den siste anledningen jeg har til å
føre noen til deg før jeg kommer til
himmelen. Bruk meg Herre. Gi meg
all den kjærlighet og visdom jeg
trenger.”
”Hva heter du”, spurte jeg henne
forsiktig men jeg hele tiden holdt
øye med vaktene om de så det.
”Tiny.” ”Jeg heter Corrie,” hvisket
jeg. ”Hvor lenge har du vært her?”
”To år.” ”Har du noen gang lest i
Bibelen?” ”Nei, aldri.”
”Tror du at det finnes noen Gud?”
”Ja, det gjør jeg. Og jeg skulle ønske
at jeg hadde kjent ham. Kjenner du
ham?”
”Ja, det gjør jeg”, svarte jeg. ”Jesus,
Hans Sønn, kom til verden for å ta
vår straff. Han døde på korset, men
han oppstod fra de døde, og Han
har lovet å være med oss alltid. Min
søster døde her. Hun led så mye. Jeg
har også lidd. Men Jesus er alltid
med oss. Han gjorde et mirakel
da han tok vekk mitt hat og min
bitterhet mot mine fiender. Jesus vil
bringe Guds kjærlighet inn i våre
hjerter ved sin Hellige Ånd.”
Tiny lyttet. I nesten tre timer
snakket vi sammen mens vaktene
gjorde seg ferdige med oppropet.
Det var et mirakel, for jeg fikk
sjanse til å forklare mange ting om
Jesus. Fangene bak oss lyttet også.
Jeg følte meg lykkelig. Kanskje
dette var min siste anledning i livet
til å vitne om han. Hvilken lykke!
Jeg fortsatte: ”Jesus ønsker å bo i
hjertet ditt. Se, jeg står for døren
og banker, sier han. Vil du åpne
hjertedøren din og la Ham komme
inn og forandre deg?”
”Ja, det vil jeg,” svarte hun.
”Si det til Ham”, sa jeg. ”Si til Ham
akkurat det du tenker på. Nå har du
en venn som aldri vil forlate deg.”
Det lød en sirene og vaktene ropte
til fangene: ”Gå til arbeidet!”
Tusener av kvinnelige fanger
skyndte seg på plass for å
avmarsjere til arbeidet. Tiny
forsvant også for meg. Det var bare
jeg som ble stående alene på det
stedet der jeg hadde fått ordre om
å bli stående. Jeg visste enda ikke
hvilken skjebne som ventet på meg.
En ting visste jeg imidlertid: Den
Gud som ikke slumrer eller sover,
Han var nå hos Tiny. Og Tiny visste
det også. Ingen av oss visste hvor
viktig det skulle være for henne de
nærmeste dagene. Men høyt over
larmen fra konsentrasjonsleiren
syntes jeg at jeg hørte sang av
engler. Så ble mitt liv ropt opp
igjen. Betydde det døden? Gud
skje takk, nei. Det betydde liv!
Jeg ble satt fri! Senere fikk jeg
vite at det egentlig var en feil fra
fengselsadministrasjonen, men
jeg visste likevel at dette ikke var
slutten på en epoke, det var bare
begynnelsen. Foran meg lå en hel
verden.
28 Julen 2010 29