WWF arbeidsnotat om ballastvann og introduserte marine arter

Blindpassasjerer i ballastvann -
en trussel mot våre hav og vassdrag
Arbeidsnotat WWF-Norge, 30. november 2006
Foreløpig versjon
1

Foto:
Krabbelarver © IMO / GloBallast
Utgitt av: WWF-Norge
Utgivelsesdato: 30. november 2006
ISBN: 82-90980-15-9
Forfatter: Anne-Beth Skrede, Skipsfartsrådgiver, WWF-Norge
Ansvarlig utgiver: Maren Esmark, Havmiljøkoordinator, WWF-Norge
Utgivelsen er støttet av: Wallenius Wilhelmsen Logistics
WWF Norway, Kr. Augustsgate 7A, Pb. 6784, St. Olavs Plass, 0130 Oslo, Norway
Alle WWFs publikasjoner er tilgjengelig på www.wwf.no under ”Publikasjoner”
2

Forord
Visste du at en av de største truslene mot livet i havet er... sjøvann? Til en hver tid fraktes
minst sju tusen forskjellige arter rundt om på verdenshavene i skips ballastvann. Når
ballastvannet blir sluppet ut i et nytt miljø, kan det føre til økologisk kollaps. Nå tar endelig
norske myndigheter trusselen på alvor, og ratifiserer ballastvannkonvensjonen.
For å sikre skips stabilitet brukes sjøvann som ballast når skipet er uten last. Når skipet lastes,
tømmes ballastvannet ut. Dette vannet kan komme fra den andre siden av kloden, og huser
tusenvis av marine arter. De fleste marine organismer har planktoniske livsstadier, noe som gjør
at selv store arter som fisk og krabber lett kan bli blindpassasjerer i ballasttanker i skip. De fleste
organismene overlever ikke tilværelsen som blindpassasjer, og tilpasningen til et nytt fremmed
miljø. – Men noen gjør.
Disse inntrengerne kan utkonkurrere den lokale fauna og flora. De kan sette hele økosystem i
ubalanse, medføre kollapser i fiskebestander, og utslette lokale arter. Fremmede arter kan også
være en helserisiko for mennesker, gjennom forgiftning av sjømat som skjell og muslinger.
Pr i dag vet vi om nær 50 fremmede arter som er kommet til norske farvann. Dette er både
skalldyr, fisk, dyreplankton og forskjellige alger. Nylig er en ny inntrenger oppdaget nær norske
farvann; Mnemiopsis leidyi, den nordamerikanske ribbemaneten (også kjent som kammanet) er
funnet av svenske forskere i Østersjøen, og i svenske farvann så langt nord som ved Koster.
Denne maneten har ført til økologisk kollaps i Svartehavet, Azovsjøen og det Kaspiske hav, etter
å ha blitt introdusert dit via skips ballastvann. - Det er all grunn til å være bekymret om den
skulle trives i norske farvann.
Med dette arbeidsnotatet gir WWF en oversikt over hva problemet med ballastvann er, hva som
gjøres, og hva som bør gjøres for å møte trusselen fra invaderende marine arter via skips
ballastvann.
Rasmus Hansson
Generalsekretær
WWF-Norge
3

Innhold
Forord side 3
Innholdsfortegnelse side 4
Bakgrunn – hva er problemet? side 5
Fremmede marine arter via ballastvann i norske hav og vassdrag side 6
Status reguleringer side 7
Globalt side 7
Ballastvannkonvensjonen side 7
IMOs GloBallast Programme side 8
Reguleringer i forskjellige land side 8
Norge ratifiserer ballastvannkonvensjonen side 9
Hva må gjøres? side 9
Rensing ombord på skipet side 9
Ballastvannutskifting eller mottaksanlegg side 9
WWFs forslag til tiltak side 11
Eksempler på invasjoner av fremmede marine arter side 12
Nordamerikansk ribbemanet/kammanet (Mnemiopsis leidyi) side 12
Kinesisk ullhåndskrabbe (Eriocheir sinensis) side 13
Snøkrabbe (Chionoecetes opilio) side 14
Kolerabakterier og giftige alger side 14
Europeisk sebraskjell (Dreissena polymorpha) side 14
”Gullmusling” (Limnoperma fortunei) side 15
Referanser side 16
Vedlegg
Tabell innførte arter i norske farvann
4

Bakgrunn – hva er problemet?
I tusenvis av år har skip brukt ballast i form av stein og sand for å sikre stabiliteten til skipet. I
moderne tider brukes ballastvann for å sikre stabilitet når skipet ikke er fullastet. Når skip tar inn
last, slippes ballastvann ut. Og når skip losses, pumpes vann inn i ballasttankene. De fleste
marine arter har planktoniske livsstadier, noe som gjør at selv store arter som fisk og krabber kan
bli pumpet inn i skips ballasttanker, og bli blindpassasjerer.
Når fremmede arter som bakterier, alger og krepsdyr slippes ut på nye steder, kan de skape
økologiske, økonomiske og sosiale katastrofer. Fremmede arter er bortimot umulige å fjerne fra
økosystemet. Skadene kan dermed bli uopprettelige. Introduksjoner av fremmede organismer i
marint miljø er en svært alvorlig trussel mot arter og leveområder. Marine økosystemer er ofte
sammenhengende og har få naturlige spredningshindre. Dette gjør at en introduksjon ett sted lett
kan spres videre og gi skadeeffekter i andre områder.
Introduksjon av fremmede arter er en av de største truslene mot verdens havmiljø. Til enhver tid
transporteres flere tusen arter i ballasttanker verden over.
Illustrasjon: IMOs GloBallast Programme; http://globallast.imo.org
5

Gjennom årenes løp har marine arter forflyttet seg i og gjennom havene på naturlig måte, med
strømmene. Naturlige barrierer som temperaturer og land har forhindret arter fra å trenge inn på
og etablere seg i nye områder. Særlig har den panglobale tropiske sonen delt nordlige og sørlige
tempererte og kalde soner. Slik har mange arter fått utvikle seg særegent i disse sonene, og
resultert i ganske så forskjellig biodiversitet mellom nord og sør.
Sannsynligheten for ”vellykkede” introduksjoner øker når ballastvannet er tilnærmet likt vannet
lokalt der det blir sluppet ut (salinitet, temperatursone, næringsproduksjon), som for eksempel at
ferskvanns-ballastvann blir sluppet ut i ferskvann, eller at organismer blir fraktet fra nordlig til
sørlig sone over det tropiske ”beltet”.
Fremmede marine arter via ballastvann i norske hav og vassdrag
Norge er en av Europas største importører av ballastvann, og i motsetning til de fleste andre land,
tar Norge imot mer ballastvann enn vi eksporterer. Årlig dumpes det mellom 30 og 50 millioner
tonn ballastvann i norske havner. De største ballastvann-importhavnene er oljeterminalene
Mongstad og Sture, gassterminalen på Kårstø og havna i Narvik. Etterhvert vil også Melkøya i
Finnmark motta betydelige mengder ballastvann, hovedsaklig fra USA og Spania, anslått til rundt
4 millioner tonn årlig. I år 2000 mottok Mongstad rundt 20 millioner tonn ballastvann, der 25
prosent kom fra norske havner, 55 prosent fra den nordamerikanske østkysten og 20 prosent fra
europeiske havner.
Forskere fra Universitetet i Bergen kartla for få år siden plante- og dyrelivet i ballastvannet og i
ballasttankenes sedimenter på tankskip som ankom oljeterminalen på Sture. Der ble det funnet
levende organismer i 29 av 30 skip. Det ble oppdaget fremmede arter i prøvene, og det ble påvist
flest organismer i ballastvann som hadde blitt tatt ombord kort tid før (et par dager).
En oversikt over de plante- og dyregrupper som ble funnet i utpumpet ballastvann ved Sture i Øygarden.
(kilde : HAVETS MILJØ 2002, side 78)
6

Prøver av innpumpet ballastvann i Amsterdam i et skip med destinasjon Mongstad samt prøver
av skipet ved ankomst Mongstad, viste at et meget stort antall organismer fortsatt var i live. Det
er også tatt prøver i strandsonen ved havneanleggene til Kårstø, Sture og Mongstad, og påvist
flere innførte alger fra Østen.
I norske hav og vassdrag anslår en at oppunder 50 introduserte marine arter er etablert. Nær
halvparten antas å ha kommet via skips ballastvann. Mange av disse er skadelige planktonalger.
(Se vedlegg med tabell over innførte arter i norske farvann, og eksempler på konsekvenser fra
side 10)
Status reguleringer
Globalt
Introduksjon og spredning av fremmede arter via ballastvann skjer først og fremst via
internasjonal skipstrafikk. Problemet må derfor løses gjennom et internasjonalt forpliktende
regelverk.
Problemet med innføring av fremmede marine arter via skips ballastvann ble tatt opp i FNs
sjøfartsorganisasjon, IMO på slutten av 1980-tallet, og anbefalinger/retningslinjer (Guidelines)
for å unngå innføring av skadelige fremmede marine organismer ble vedtatt både i 1993 og 1997.
Disse inneholdt anbefaling om å:
• Minimere inntak av organismer ved å unngå opptak av ballastvann i havner der skadelige
organismer er kjent å befinne seg, unngå opptak i grunt vann og i mørke.
• Rense ballasttankene jevnlig, og fjerne sedimenter som samler seg i bunnen av tankene.
• Unngå unødig utslipp av ballastvann.
• Gjennomføre ballastvann kontroll, innholdende:
1. Ballastvannutskifting i åpent hav
2. Ikke-utslipp av ballastvann, eller minimalt utslipp
3. Levering av ballastvann til mottaksanlegg for rensing.
FN konferansen om miljø og utvikling i Rio de Janeiro i 1992 ba IMO gjennomføre tiltak for å
hindre trusselen fra introduserte arter, og World Summit on Sustainable Development i
Johannesburg i 2002 ba om fortgang i IMOs arbeid med en konvensjon.
IMO, London
7

Ballastvannkonvensjonen
Ballastvannkonvensjonen, ”The Convention for the Control and Management of Ships’ Ballast
Water and Sediments” ble vedtatt av IMOs medlemsland i februar 2004. IMOs miljøkomite,
Marine Environment Protection Committee, behandler fortsatt innholdet i konvensjonen, der de
blant annet er i gang med å utarbeide gjenværende retningslinjer for hvordan konvensjonen skal
gjennomføres, hvilke godkjenningsordninger for rensesystemer som skal gjelde, og hvordan
ballastvannutskifting skal foregå.
Konvensjonen vil tre i kraft ett år etter at minst 30 land som minst omfatter 35 % av verdens
handelsflåte, har ratifisert den. Bestemmelsene innebærer at alle nye skip som blir bygget etter
2009 skal ha rensesystem ombord, og at alle eksisterende skip må rense ballastvannet ombord fra
2016. Inntil kravet om obligatorisk ballastvannrensing gjelder alle skip, kan det foretas utskifting
av ballastvannet langt fra land og over store havdyp (200 nautiske mil fra land, og ved dyp på
minst 200 meter), som er antatt å kunne redusere faren for invasjon. Det vil også være opp til
kyststaten å bestemme hvor slike ballastvannutskiftingsområder skal være. En kan ikke se bort
fra at kravet om 200 nautiske mil fra land og 200 meters dyp vil kunne være praktisk uhåndterlig
for mange land. Konvensjonen legger også til grunn at det kan opprettes mottaksanlegg for
ballastvannrensing inntil kravet om rensing ombord blir gjeldende.
- Bare seks land har hittil ratifisert ballastvannkonvensjonen. Disse representerer bare 0,62 % av
verdens handelsflåte. For å tre i kraft må konvensjonen ratifiseres av tretti land, og med 35 %
representasjon fra verdenstonnasjen.
IMOs GloBallast Program
For å promotere tilslutning til konvensjonen om kontroll og behandling av ballastvann, og hjelpe
medlemsstater å implementere effektive tiltak for å kontrollere introduksjon av fremmede marine
arter, til å ratifisere konvensjonen og få på plass nasjonale reguleringer, har IMO opprettet et eget
program. GloBallast er opprettet i samarbeid med UNDP (United Nations Development
Programme), GEF (Global Environment Facility), medlemsland og skipsfartsnæringen. Dette
programmet har gjennomført tiltak i en del land, og er nå i ferd med å starte opp med en fase to i
flere land. WWF, representert av WWF-Norge, deltar som partner i styringsgruppen for dette
arbeidet
Reguleringer i forskjellige land
Noen land har gjennomført nasjonale reguleringer av ballastvannutslipp fra skip, som for
eksempel Australia, Canada og USA. Disse reguleringene går stort sett på at skipene som anløper
skal ha skiftet ut ballastvannet sitt i åpent hav.
I Europa er det noen land som har påbegynt overvåking, men det er få reguleringer. Ukraina har
deltatt i GloBallast programmet, og Spania har ratifisert konvensjonen, så det er ventet at disse
landene har på plass effektive tiltak snart. Det er ingen mottaksanlegg for ballastvann i Europa.
Den siste i rekken i å innføre reguleringer er Californias guvernør, Arnold Schwarzenegger, som
nylig har vedtatt forbud mot utslipp av urenset ballastvann gjeldende nye skip fra 2009. San
Francisco Bay har rundt 235 innførte fremmede arter, og California har lenge hatt krav til
8

utskifting av ballastvann minst femti nautiske mil fra Californias kyst. Guvernøren uttalte i
forbindelse med innføring av den nye loven, at målet er nullutslipp av ballastvann, - og at dette
burde være oppnåelig. Samtidig med innføringen av den nye loven, ble bøtene øket fra USD
5.000 til USD 27.000 (rundt 170.000 kroner) for ulovlig utslipp av ballastvann.
Norge har hittil aldri hatt noen form for regulering av ballastvannutslipp.
Norge ratifiserer ballastvannkonvensjonen.
I oktober vedtok Kongen i Statsråd at konvensjonen skal ratifiseres. Tre forskjellige miljøvernministre
har lovet rask norsk ratifikasjon, men likevel har det tatt neste tre år. Med den norske
tiltredelsen, kommer antallet ratifikasjoner opp i 7 land med 3 % av verdens handelsflåte. – Det
er altså langt igjen. Men norsk ratifikasjon er viktig, ikke bare for å få norske reguleringer i egne
farvann. - Med dette viser Norge at en betydelig skipsfartsnasjon bidrar til å få instrumentet i
kraft (Norge har 2,4 % av verdens handelsflåte), og ikke minst at Norge mener dette er et svært
viktig instrument.
Lovhjemmelen for å si at organismer er forurensing, er på plass i den nye skipssikkerhetsloven.
Nå venter vi på at de norske forskriftene til ballastvannkonvensjonen skal komme på plass. Disse
er under utarbeiding, og det er ventet at de skal tre i kraft fra sommeren 2007. Vi vet fortsatt lite
om innførte marine arter i Norge. Kartlegging av risikoområder er imidlertid ennå ikke
gjennomført. Det er heller ingen planer om mottaksanlegg..
Det må også etableres en beredskap for denne trusselen. I Norge har regjeringen sagt at
Kystverkets beredskapsorganisasjon for akutt forurensing skal tillegges denne oppgaven.
Beredskapsdirektøren har imidlertid ennå ikke mottatt noen henvendelse om dette...
Hva må gjøres?
Så hva kan gjøres for å hindre spredning av fremmede marine arter via skips ballastvann? - Den
dårlige nyheten er at skadene ikke kan repareres. Den gode nyheten er at det begynner å gå opp
for både myndigheter og skipsfartsnæringen at dette er en farlig og høyst reell trussel. Viljen til å
hindre invasjoner av fremmede arter er økende. Det finnes ingen gode løsninger på å bli kvitt en
invasjon fra en fremmed marin art. – Og det finnes ikke noe eksempel på at noen har fått det
til. ”Føre-var”-tiltak og strenge reguleringer er altså eneste mulighet.
Rensing ombord på skipet
Reguleringer i konvensjoner, lover og forskrifter er den drivende kraften bak investeringer og
innovasjon. Vi har sett en skikkelig ”boom” i forskning og utvikling av ballastvannrenseteknologier
siden IMO påbegynte arbeidet med denne konvensjonen. Ved siden av
forskjellige renseteknologier som er under utvikling, har konvensjonen skapt markeder for andre
produkter og service knyttet til slike produkter, som utstyrsleveranser, utstyrs-sertifisering,
prøvetakingsutstyr, analysemateriell, m.v. Pr i dag er i underkant av tjue forskjellige
9

enseteknologier under utvikling og utprøving, men ingen er foreløpig godkjent av IMO og klare
for markedet.
Norge har fått på plass et av verdens første test-anlegg for typegodkjenning av ballastvannrenseteknologier
hos NIVAs Marin Forskningsstasjon på Solbergstrand ved Drøbak. Dette vil
bidra til at de første renseteknologiene blir utprøvd, kan godkjennes i følge IMOs krav, og settes i
produksjon for markedet.
Ballastvann-rensesystem har vunnet Lloyd’s prestisjetunge “Seatrade Award for Protection of the
Marine and Atmospheric Environment” to år på rad: Seatrade Award 2005 ble gitt til
svenske ”Alfa Laval Ballast Water Treatment System” som Wallenius Wilhelmsen Logistics har
under utprøving. Og Seatrade Award 2006 gikk til det norske selskapet OceanSaver
for ”Oceansaver Ballast Water Treatment System”. Oceansaver kan trolig komme på markedet
med renseteknologien sin i løpet av kort tid, og er aktuelt system for Leif Høegh & co for deres
LNG-tankere som skal trafikkere på Melkøya med Snøhvit-gass.
Seatrade Award statuetten
Ballastvannutskifting eller Mottaksanlegg
Ballastvannkonvensjonen og IMOs retningslinjer legger til grunn at det kan opprettes
mottaksanlegg for ballastvannrensing inntil kravet om rensing ombord blir gjeldende. Dette betyr
ikke nødvendigvis at en trenger å investere i og bygge store landanlegg. WWF har flere ganger,
blant annet sammen med Norges Rederiforbund, påpekt at man også kan bruke skip som mottaks-
og rense-anlegg.
Fram til 2016 kan det ifølge konvensjonen foretas utskifting av ballastvannet langt fra land og
over store havdyp etter særlige regler. Ballastvannutskifting er ansett å være et høyst usikkert
virkemiddel, der risikoen for innføring av fremmede arter bare blir redusert – og ikke eliminert.
Det bør derfor ikke satses på at ballastvannutskifting skal gjennomføres inntil konvensjonen er
trådt i kraft, og rensekravet er innørt for alle skip. - Det vil ta mer enn ti år. WWF fraråder å
tillate dette i norske farvann. Dersom ballastvannutskifting tillates, må biologisk og økologisk
sårbare områder få spesielle og strenge krav som utslippsforbud. Det må gjennomføres en
kartlegging av hvilke sesonger eller tidspunkt ballastvannutslipp må forbys hvor.
10

WWFs forslag til tiltak
WWF vil ha:
• Norske forskrifter til ballastvann-konvensjonen basert på ”føre-var” må på plass raskt.
• Kartlegging av risiko-områder for fremmede marine arter må gjennomføres snarest – hvor
slippes det ut mye ballastvann, hvor er det lettest for nye arter å etablere seg, og hvor er
det mest skadelig med nye arter
• Tankskip som mottaksanlegg/renseanlegg for ballastvann i alle store norske havner
• Oppretting av spesielle ballastvannutskiftingsområder langt fra kysten på store dyp,
regulert etter sårbarhet og sesong inntil mottaksanlegg og ombordrensing er på plass
• Alle norske rederier må ta i bruk renseteknologi ombord på sine skip, så snart teknologien
er tilgjengelig
• Sanksjoner og økonomiske insentiver må tas i bruk for å få fortgang
11

Eksempler på invasjoner av fremmede marine arter
Konsekvensene for et marint økosystem som mottar fremmede arter kan bli katastrofale. En
invasjon av en ny art, som ikke har naturlige fiender i et nytt område, kan utradere eksisterende
arter. Felles for disse fremmede, skadelige artene, er at de ikke utgjør noen trussel i sine naturlige,
hjemlige farvann. Tvert imot har de sin nyttige plass i sitt opprinnelige økosystem. Det er når de
blir tatt ut av sitt fungerende system at det blir uforutsigbart og ukontrollerbart. Resultatet er ofte
både økologisk kollaps, og tap av næringsgrunnlag, fattigdom og helseproblemer for menneskene
som blir omfattet. De økonomiske kostnadene for å kontrollere konsekvensene av en slik
invasjon kan bli enorme. Introduserte marine arter kan når som helst invadere norsk flora og
fauna med makroorganismer og sykdomsbringende mikroorganismer, og true våre naturverdier.
Her er noen skremmende eksempler på hvor galt det kan gå, der den skyldige er ballastvann fra
skip;
Nordamerikansk ribbemanet / kammanet (Mnemiopsis leidyi)
Dette er en av de mest veldokumenterte invasjonen av en fremmed art via skips ballastvann, som
har ført til total kollaps i et økosystem. Nordamerikansk kammanet ble innført fra amerikanske
farvann til Svartehavet på slutten av 1980-tallet. På midten av 1990-tallet hadde maneten
konkurrert ut flere fiskebestander, og sto for 90 % av den totale biomassen i Svartehavet (opp til
1 kg biomasse pr kvadratmeter) – en biomasse på mer enn den totale, årlige globale fiskefangsten.
Kammaneten spiser dyreplankton, egg og larver av fisk. Den reproduserer seg selv i hurtig tempo
(hermafroditt), og kan bli opptil et par centimeter lang. Den tåler temperaturer fra 0 til 32º C.
Biomassen er mye lavere i kalde temperaturer, som er den største begrensingsfaktoren. Den tåler
salinitet på mellom 5 og 38 ‰ (vanlig i havet; 30-35‰, og i ferskvann mindre enn 0,5‰). Den
hadde ingen naturlige fiender i sine nye omgivelser.
Nordamerikansk kammanet/ribbemanet
foto: © http://www.ibss.iuf.net/blacksea/species/freelife/ctenophora/mnemleid.html
12

Maneten spredde seg raskt fra Svartehavet til Azovsjøen, der ansjosfiskeriene kollapset totalt.
Oksygennivået i Svartehavet og Azovsjøen er blitt redusert som følge av denne invasjonen, og
annet dyreliv som for eksempel delfiner, er forsvunnet som følge av matmangel.
Nordamerikansk kammanet fortsetter å spre seg, og nådde Det kaspiske hav for få år siden. Den
har nå ødelagt bestandene av sardinartene, kilka, som tusenvis av fattige familier har vært helt
avhengige av som næringsgrunnlag og matkilde. De økonomiske konsekvensene er enorme, og
har ført til tap på mange milliarder kroner for sjømatindustrien. De sosiale kostnadene er
omfattende, med fattigdom og nød som direkte følger. Den er også spredd til Egeerhavet/
Middelhavet fra Svartehavet, men har ennå ikke fått store konsekvenser der.
Nå har svenske forskere oppdaget kammaneten ved Bohuslän så langt nord som ved Koster
utenfor Strømstad, og sør i Østersjøen. Det er altså ikke langt til norske farvann. Det finnes
ingen måte å stoppe den på.
Kinesisk Ullhåndskrabbe (Eriocheir sinensis)
Den kinesiske ullhåndskrabben er på vei inn i norske elver og vassdrag. Dette er en høyst uønsket
slukhals, som tar for seg av fisk og andre levende organismer på sin vei. Den ødelegger
elvebredder, og truer den opprinnelige flora og fauna. Krabben ble først oppdaget ved Fredrikstad
i 1976. Det er hittil usikkert om den har klart å reprodusere seg i norske farvann, men det er
funnet flere eksemplarer av arten i Østfold og Oslofjorden. For to år siden ble det funnet
hunnkrabber med rogn. Det er bare et tidsspørsmål før denne krabben er fullt etablert i norsk
natur. Dette er en uønsket gjest, og den bør behandles som biologisk forurensing. Finner du en
slik krabbe: - Fjern den!
Ullhåndskrabben kommer opprinnelig fra Kina, og er introdusert til flere steder i Europa og
Nord-Amerika via ballastvann fra skip. Den er en ferskvannskrabbe som stort sett holder seg i
elver, men den legger eggene sine i brakkvann i elveutløp. Skallet kan bli 8 cm bredt, og klørne
ca 12 cm lange. Den kan opptre i enorme mengder under formeringsvandringer, og har forårsaket
stor skade på tyske elvebredder og diker, samt ført til lokal utrydding av andre arter.
Kinesisk ullhåndskrabbe, foto: California Dept of Fish and Game
13

Snøkrabbe (Chionoecetes opilio)
Snøkrabben har sitt naturlige tilholdssted på østkysten av Kanada, Vest-Grønland og på
vestkysten av Alaska. Den er nå i ferd med å etablere seg i Barentshavet. Havforskerne har funnet
store mengder snøkrabbe ved Gåsbanken, vest for Novaja Zemlja, blant annet hunnkrabber fulle
av rogn, noe som tyder på at arten trives og vil etablere seg. Fiskere på Finnmarkskysten har også
funnet noen eksemplarer.
Snøkrabben er antatt å ha kommet til Barentshavet med ballastvann fra tankskip. Hunkrabben
legger mellom 20.000 og 150.000 egg i løpet av få dager, og den har tre forskjellige larvestadier,
der nyklekkede larver er ca tre millimeter. Den fullvoksne hannkrabben er dobbelt så stor som
hunnen, og har en skallstørrelse på 16,5 cm, lange bein og med vekt på oppunder halvannen kilo.
Den spiser mye forskjellig, blant annet sjøstjerner, larver og andre skalldyr.
Russiske og norske havforskere følger nå med denne krabben for å se hvordan den brer seg
videre. Kongekrabben som også er en introdusert art, har i løpet av 40 år eksplodert i utbredelse,
og som kjent er den nå i stort antall langs Finnmarkskysten. Det samme kan skje med snøkrabben.
Kolerabakterier (vibrio cholerae) og Giftige alger (flere arter)
Det finnes en rekke eksempler på at innførte arter som er skadelige for folks helse, er direkte
relatert til ballastvann. For eksempel er kolerabakterien som tok livet av minst 10.000 mennesker
i Peru i 1991, antatt å være innført via ballastvann.
Flere arter av giftige alger, som giftige dinoflagellater, kan skape skadelige algeoppblomstringer.
De kan danne såkalte røde/brune/grønne flak på overflaten, forårsake massiv utryddelse av marint
liv med bakgrunn i oksygenmangel og utslipp av gift eller slim, og skalldyr og muslinger kan ta
opp giften i seg. Når folk spiser disse, kan de bli alvorlig forgiftet. Forgiftningen fra disse algene
kan forårsake alvorlige sykdommer og også død.
Våren 2002 tok giftalgen Chattonella livet av flere hundre tonn oppdrettslaks på Sørlandet.
Denne algen stammer opprinnelig fra japanske kystfarvann og blir antatt å være brakt til
Nordsjøen i ballastvann.
Europeisk sebraskjell (Dreissena polymorpha)
Sebraskjellet er ikke et problem i Norge, men en katastrofe i Nord-Amerika. Fra Øst-Europa ble
denne arten innført til de nordamerikanske store innsjøene, Great Lakes, på slutten av 1980-tallet.
Sebraskjellet har infisert mer enn 40 % av de amerikanske elver og innsjøer, og blokkerer
vanninntak, ødelegger fiskeredskaper, dekker alle harde flater som skipsskrog og installasjoner,
og fortrenger lokale arter. Den har endret økosystemet både når det gjelder habitater og
næringskjeder.
14

Ssebraskjell fortsetter å spre seg vestover i USA til stadig nye områder, og har trengt seg frami
mestemarten av Mississippi med sideelever. De økonomiske kostnadene for kontrolltiltak i tiden
mellom 1989 og 2000 anslås til rundt 1 milliarder dollar. Samfunnskostnadene kommer i tillegg.
Sebraskjell, foto: usgs
”Gullmusling” - The Golden Mussel (limnoperma fortunei)
Denne ferskvannsmuslingen kommer opprinnelig fra kinesiske elver. Den har ikke noe norsk
navn ennå, så vi kaller den ”gullmusling” etter dens engelske navn. Den ble innført til
Argentinske Rio de la Plata i 1991 i larvestadiet via skips ballastvann. ”Gullmuslingen” er bare 3-
4 centimeter lang, men reproduserer raskt og vokser i klynger til store klumper. Det er registrert
opp til 80.000 individer pr kvadratmeter på noen steder i de infiserte elvene.
Det er enorme kostnader, fattigdom og ødeleggelse av økosystem som følge av denne
inntrengeren. Den fortrenger opprinnelige arter gjennom blant annet å beslaglegge og fullstendig
tildekke elvebunnen. Fiskearter og annet dyreliv er forsvunnet fra elvene, og lokale fiskere har
mistet livsgrunnlaget. Den klynger seg til og dekker ”alt”, og har medført store komplikasjoner
og kostnader for kraftindustri, vannverk, dam-anlegg, kjøleanlegg, m.m.
Dette er en stor og omfattende invasjon. ”Gullmuslingen” har spredd seg raskt i de søramerikanske
vannveiene, og er registrert i stort antall i Uruguay, Paraguay og Brasil. Den er
ventet å nå Amazonasdeltaet innen 2008. - Hvilke konsekvenser det kan få for biomangfoldet
i ”verdens lunger”, regnskogen, er ukjent. WWF frykter det verste.
15

Referanser:
Artsdatabanken, database. Uønskede gjester i naturen vår. www.artsdatabanken.no
BBC Worldwide - IMO Production 2006, Invaders From the Sea. ISBN-10: 92-801-7000-7,
ISBN-13: 978-92-801-7000-9.
Botnen, H. & Jelmert, A., 2002. Ballastvann – en fare for det norske havmiljøet?Havets Miljø
2002.
DN, 2005. Utredning 2005-1, Introduced Marine Organisms, Workshop on Risks and
Manaagement Measures, Trondheim, Norway 10-11 May 2004. Directorate for Nature
Management.
DNV, 2005. Ballast Water Scoping Study – North Western Europe. DNV report 2005-0638 rev
no 02. Rapport til MCA UK som koordinator for CONSSO.
The GloBallast Programme, http://globallast.imo.org
Gollasch, S. & E. Leppäkoshi, 1999. Initial Risk Assessment of Alien Species in Nordic Coastal
Waters, Nordic Council of Ministers, Copenhagen 1999. ISBN 92-893-0293-3.
Gollasch, S.2002, North Sea Directorate, the Netherlands. Ballast Water Management in the
North-East Atlantic. Report to OSPAR.
Hopkins, C.C.E., 2001. Actual and potential effects of introduced marine organisms in
Norwegian waters, including Svalbard. Research report for Direktoratet for Naturforvaltning nr
2001-1.
International Convention for the Control and Management of Ships’ Ballast Water and Sediments.
IMO February 2004.
Jelmert, A. 2005. Spøkelseskreps, Nyhetsbrev 3-2005, www.fiskerifond.no
NOBANIS, North European and Baltic Network on Invasive Alien Species, database.
www.nobanis.org
Setreng, S.K. & Album, G., 2001. Hvor fartøy flyte kan...der følger ballastvann. ISBN 82-
7478225-9.
St.prp. nr. 5 (2006-2007) ”Om samtykke til tiltredelse av Internasjonal konvensjon om kontroll og
behandling av ballastvann og sedimenter fra skip av 13. februar 2004”
Van der Meeren, G.I., 2004. Krepsdyr som invasjonsarter: frilynte farende og kompetente
kolonister, Naturen nr 2 2004.
16

WWF arbeider for å stanse dagens naturødeleggelser og
for å skape en framtid der mennesket lever i harmoni
med naturen. For å oppnå dette fokuserer WWF spesielt
på:
• Å verne mangfoldet av arter og økosystemer
• Å sikre bærekraftig bruk av naturressurser
• Å bekjempe forurensing og overforbruk av
ressurser og energi
WWF-Norge
Kr. Augusts gate 7A
Pb. 6784 St. Olavs plass
0130 Oslo
Tlf: +47 22 03 65 00
Faks: +47 22 20 06 66
info@wwf.no
www.wwf.no
17