Asylmottak gjennom 20 år - UDI

Asylmottak gjennom 20 år 

Artikkelsamling fra Mottakskonferansen 2008

2 

Profesjonalitet og kvalitet 

i mottak handler først og fremst 

om situasjonen for beboerne 

i mottaket og deres livskvalitet 

Direktør Ida Børresen i UDI 

Artikkelsamlingen er laget av Region- og mottaksavdelingen i Utlendingsdirektoratet. 

Artiklene ble presentert på Mottakskonferansen 20. og 21. oktober i 2008 i Sandvika. 

Trykk og layout ved 07-gruppen. Opplaget er på 2 500 eksemplarer.

1988-2008 

Innhold 

Forord side 

Anne Siri Rustad 4 

Et fleksibelt og differensiert mottakssystem 

Ida Børresen 6 

Fra høyfjellshotell til desentraliserte mottak 

Thor Arne Aass 10 

Gjennom kontroll og integrasjon - 20 år med UDI 

Grete Brochmann 16 

Lundeskogen statlege mottak - eit tilbakeblikk 

Eivind Brenna og Arne Anmarkrud 22 

Mellom omsorg og politikk - 20 år med mottaksdrift 

Bendix Jørgensen 26 

Våre 20 år med UDI 

Ahmed Bozgil 32 

Mottaksforhold for asylsøkere i Norge og EU i et fremtidig perspektiv 

Vigdis Vevstad 36 

3

Forord 

I 1988 ble Utlendingsdirektoratet (UDI) opprettet. 

Arbeidsinnvandrere, flyktninger og asylsøkere 

hadde da kommet til Norge i stigende antall 

over flere tiår. Myndighetene erkjente 

at dette ikke var et forbigående fenomen 

og måtte håndteres helhetlig og profesjonelt. 

4 

Anne Siri Rustad 

En av oppgavene til det nye direktoratet ble 

nyskapningen «statlige asylmottak». Systemet 

var på ingen måte gitt i 1988. Tvert imot, 

vi kan i høyeste grad si at veien er blitt til 

”underveis”. Det har vært en løpende utvikling 

av praktiske løsninger, prinsipper og rutiner. 

Svært ofte er nye veier gått opp som et resultat 

av ankomster av ulike grupper asylsøkere 

og har hatt et praktisk og operativt preg. Ett 

prinsipp ble likevel nedfelt fra starten, nemlig 

at statlige asylmottak skulle ligge overalt i 

Norge. Det brakte både utlendinger og utlendingspolitikken 

ut til det ganske land. 

I årenes løp har det utkrystallisert seg faste 

regler og retningslinjer – arbeidet med asylmottak 

er blitt et fag. Vi kan trygt si at feltet 

er profesjonalisert. Myndighetene gir politiske 

føringer for arbeidet som nedfelles i Stortingsproposisjoner 

og Utlendingsdirektoratets 

styringsdokumenter. Men først i 2006 ble 

prinsippet om at asylsøkere skal tilbys innkvartering 

i søknadsperioden nedfelt i Utlendingsloven. 

Og i 2006 ble det for første gang 

opprettet en egen avdeling for asylmottak i 

Utlendingsdirektoratet; Region- og mottaksavdelingen. 

Derfor ønsket vi å bruke denne milepælen 

til å både se fremover og reflektere over 20 år 

med asylmottak

Vi håper også på denne måten 

å skrive et første bidrag til historien 

om statlig asylmottaksdrift i Norge 

Selv om det er staten ved Utlendingsdirektoratet 

som har ansvar for asylmottakene er vi 

på ingen måte alene om jobben. Det må flere 

til for å lykkes på dette feltet! De viktigste 

aktørene er beboerne selv, de som jobber i 

mottakene, kommunene der asylmottakene 

ligger, de frivillige organisasjoner som knytter 

bånd mellom beboere og nærmiljø, de som 

driver mottakene, flere sektormyndigheter og 

våre politikere. 

Dobbelt jubileum 

Det er altså ikke bare 20 år siden Utlendingsdirektoratet 

ble opprettet, men også 20 år siden 

de første statlige mottakene ble etablert. For 

oss i Region- og mottaksavdelingen ble 2008 

et dobbelt jubileumsår, og vi bestemte tidlig at 

den årlige konferansen for mottakene skulle bli 

en 20 års markering. Tiden siden 1988 har gått 

fort og vært preget av å finne løsninger for dagens 

og morgendagens situasjoner. Vi har ikke 

hatt mye tid til å se oss tilbake. Derfor ønsket 

vi å bruke denne milepælen til å både se fremover 

og reflektere over 20 år med asylmottak. 

Vi inviterte mottaksansatte og driftsoperatører, 

kommuner og samarbeidspartnere til stor konferanse 

20. oktober 2008 i Sandvika ved Oslo. 

Lite visste vi da vi planla markeringen at vi 

nettopp i 2008 ville oppleve en sterk økning i 

antall asylsøkere til Norge og ditto sterkt press 

på etablering av nye mottak. Det har vært et 

hektisk og arbeidskrevende år for alle involverte 

parter, men det var likevel svært viktig 

for oss å arrangere konferansen. 

Foredragsholderne ga oss mange interessante 

tilbakeblikk og mye kunnskap. Vi har samlet 

foredragene i dette heftet for å dele dette med 

flere. Vi tenker særlig på våre samarbeidspartnere 

i mottaksarbeidet, men også på våre kolleger 

i alle deler av utlendingsforvaltningen. 

Vi håper også på denne måten å skrive et første 

bidrag til historien om statlig asylmottaksdrift 

i Norge. 


ASYLMOTTAK GJENNOM 20 ÅR 

Forordet er skrevet 

av avdelingsdirektør 


i Region- og mottaksavdelingen 

i UDI. 

Rustad har ledet 

avdelingen siden 2007. 

5

6 

Ida Børresen 

Et fleksibelt og differensiert 

mottakssystem 

I anledning av 20-års jubileet til UDI 

var det en spesiell glede for meg å ønske 

velkommen også vertskommuner for mottak 

og andre sentrale samarbeidspartnere. 

Sammen har vi gjort vårt for at det statlige 

mottakssystemet har fungert i 20 år. 

150 

120 

90 

60 

30 

1993 

1994 

1995 

1996 

1997 

1998 

Antall mottak 

1999 

2000 

UDI ble opprettet som et svar på de utfordringene 

som i løpet av 1980-tallet fant sted i hele 

Europa. Alle land i Europa opplevde en kraftig 

økning i antall asylsøkere. I 1987 kom 8 700 

asylsøkere til Norge, i 1988 6 700. Dette var 

så mange at kommunene ikke lenger kunne ta 

imot søkerne direkte, slik ordningen så langt 

hadde vært. I 1988 ble det derfor besluttet en 

helt ny ordning med statlige asylmottak, som 

det nyopprettede Utlendingsdirektoratet fikk 

ansvaret for. 

Særlig to ting har preget mottakssystemet disse 

20 årene. For det første har det vært store og 

uforutsette svingninger i asyltilstrømningen til 

Norge. Det har igjen ført til store svingninger i 

størrelsen på mottaksapparatet – antall mottak 

og antall plasser. Det har vært en hektisk historie 

med oppretting og nedlegging av mottak 

ofte i tett rekkefølge. Det siste året har ikke 









Per 

1. nov. 

2008

Selv om man i media kan få inntrykk av at 

”kommunene er på kant med UDI”, så er sannheten at vi 

har et meget godt samarbeid med kommunene 

vært noe unntak. I april 2007 la vi ned mottak, 

som det siste i en lang nedbyggingsperiode. 

Før vi feiret jul samme år hadde vi planene 

klare for opprettelse av flere nye mottak. 

Det andre forholdet som har preget oppbyggingen 

av mottakssystemet slik vi ser det i dag, er 

en økende profesjonalitet og kvalitet i tilbudet. 

Det innebærer blant annet et mottaksapparat 

som i større grad enn tidligere er tilpasset ulike 

beboeres behov. Mottaksapparatet skal både 

være fleksibelt og differensiert. Vi har fått 

flere ulike typer mottak, blant annet desentraliserte 

mottak, egne mottak og avdelinger for 

enslige mindreårige asylsøkere og forsterkede 

avdelinger. 

Profesjonalitet og kvalitet i mottak handler 

først og fremst om situasjonen for beboerne i 

mottaket og deres livskvalitet. 

Det handler også om hvor godt mottaket er 

drevet og om ansattes profesjonalitet. Vi har et 

stort antall driftsoperatører og mottaksansatte 

med lang erfaring og et høyt profesjonelt nivå. 

Det handler også om UDIs egen profesjonalitet. 

At våre rutiner og rammer for mottaksdriften 

er forståelige for beboere, så vel som 

for mottaksansatte og øvrige omgivelser, som 

kommuner, frivillige organisasjoner og naboer. 

Og at mottaksdriften er faglig forankret og 

gjenspeiler de føringer de styrende myndigheter 

legger for virksomheten. 

Mange samarbeidspartnere 

Det er mange som er med og sikrer profesjonalitet 

og kvalitet. Det er ikke bare mottaksansatte, 

men også mange andre som bidrar til 

at asylsøkere får et godt tilbud mens de bor i 

statlige mottak. Det gjelder vertskommuner, 

frivillige organisasjoner og tros- og livssynsorganisasjoner. 

Kommunene har en sentral og sammensatt 

rolle. De er for det første vertskommuner for 

mottakene. Men samarbeidet mellom mottak 

og kommune handler ikke bare om kommunens 

tjenestetilbud. Det handler også om å 

skape gode relasjoner til det nærmiljøet mottaket 

blir en del av. Det er i vertskommunen 

asylsøkeren gjør sine første erfaringer med det 

norske samfunnet, enten oppholdet blir midlertidig 

eller varig. 

Dessuten er en del kommuner selv driftsoperatører 

for mottak. Vi ønsker oss flere kommunale 

driftsoperatører og UDIs regionkontor har 

i år satt i verk tiltak for å veilede kommuner 

og andre som ønsker å drive mottak. Vi ser på 

dette som et viktig tiltak for å sikre et modent, 

dynamisk og profesjonelt marked for mottaksdrift 

i Norge. Selv om man i media kan få 

inntrykk av at ”kommunene er på kant med 

UDI”, så er sannheten at vi har et meget godt 

samarbeid med kommunene. 

En undersøkelse NRK nylig har foretatt viser 

at 80 prosent av kommunene som ble spurt, er 

positive til at det drives mottak i deres kom- 


Direktør Ida Børresen i 

Utlendingsdirektoratet 

åpnet Mottakskonferansen 

2008. Børresen tok 

over som leder av UDI 

i 2006. 

7


Ofte ser de 

på oss med et 

kritisk blikk. 

Det er vi glad 

for. Det er 

viktig å ha gode 

voktere 

8 

mune. Og de mener at mottaksdrift har positiv 

effekt på kulturliv, så vel som næringsliv og 

kommunal virksomhet. Det er også vår erfaring. 

Driftsoperatører og kommuner gjør en 

god jobb og de gode eksemplene er vesentlig 

flere enn de dårlige, selv om media ofte gir oss 

et motsatt inntrykk. 

Frivillige organisasjoner sørger for at beboerne 

i mottak deltar i aktiviteter i lokalsamfunnet. 

De fungerer som brobyggere mellom mottak 

og lokalsamfunn. De følger med på beboernes 

levekår, de rapporterer om forholdene og kommer 

med viktige innspill til UDI og de som 

arbeider med asylmottak. 

Ofte ser de på oss med et kritisk blikk. Det er 

vi glad for. Det er viktig å ha gode voktere. 

Redd Barna er et eksempel. Organisasjonen 

har flere ganger rapportert om levekårene for 

barn, og ellers engasjert seg sterkt i mange 

sammenhenger. Dette har bidratt til å få barns 

situasjon på mottak bedre frem i offentligheten 

og derigjennom bedret kvaliteten på mottaksforholdene 

for barn. 

Et annet eksempel er Amnesty som nylig 

presenterte en rapport om vold mot kvinner i 

asylmottak. Denne rapporten vil legge et viktig 

faglig grunnlag for UDIs videre arbeid med å 

styrke arbeidet for kvinner i mottak. 

Vi trenger våre kritiske venner. Og ikke minst 

trenger beboerne i mottakene at mange står på 

for å sikre dem deres rettigheter og en god og 

trygg tilværelse på mottakene. 

Tros- og livssynsorganisasjoner arbeider aktivt 

for å sette asylsøkernes sak i et humanistisk 

perspektiv, både gjennom media og på andre 

arenaer de deltar på. Mellomkirkelig Råd 

oppfordret tidligere i høst alle menigheter til 

å ta sitt ansvar som nabo og medmenneske til 

asylsøkere. På mange ulike måter kan menigheter 

aktivisere seg til beste for beboere i 

mottak. Og uansett religiøs tilknytning, har vi 

alle godt av å bli minnet om det medmenneskelige 

ansvar vi har hver og en av oss, vi som 

har trukket vinnerloddet som borgere i verdens 

rikeste land. 

Kjerneverdier 

Utlendingsdirektorats kjerneverdier er Menneskeverd, 

Helhet og Profesjonalitet. Dette er sentrale 

verdier både i arbeidet med asylsøkere og 

i mottaksdriften. Det avspeiler seg i styringsdokumentene 

UDI utformer for statlige mottak og 

i de enkelte mottaks etiske retningslinjer. 

Jeg vet at deltagerne på Mottakskonferansen 

står for og realiserer disse verdiene i dagliglivet 

på mottakene og i møtet med beboerne. 

Samtidig som dere til stadighet må snu dere 

rundt for å håndtere opprettelser og nedleggelser 

av mottakene dere arbeider i, tar dere vare 

på menneskene som kommer til, bor i og reiser 

fra mottakene. 

Jeg er imponert over det arbeidet som gjøres. 

Samtidig er det viktig å arbeide for videre 

utvikling og mulighetene for å gjøre en enda 

bedre jobb. Vi vet dette er krevende i en hektisk 

oppbygningsfase som vi nå er inne i. Men desto

Vi har daglige eksempler på hvor viktig det 

er at mottakene er gode på å gå i tett og konstruktiv 

dialog med lokalmiljøet, både under planleggingen 

av et nytt mottak og når mottaket er på plass 

viktigere er det nettopp nå å sikre god kvalitet. 

Mange nye medarbeidere skal på plass og læres 

opp og rutiner skal sikres. Det er nettopp i 

slike situasjoner kvalitetsarbeidet er viktig. Jeg 

stoler på at fokuset på kvalitet holder seg også 

i den hektiske perioden vi er inne i nå. 

De som arbeider i mottakene møter mange 

daglige utfordringer. Beboerne er mennesker 

som har vært, og ofte er, utsatt for store 

påkjenninger. De har mange spørsmål knyttet 

til håndteringen av dagliglivet på mottaket og 

om framtiden. 

I tillegg kan også enkelte mennesker i lokalmiljøet 

være skeptiske til asylmottak. Vi har 

daglige eksempler på hvor viktig det er at mottakene 

er gode på å gå i tett og konstruktiv 

dialog med lokalmiljøet, både under planleggingen 

av et nytt mottak og når mottaket er 

på plass. Dette bidrar til å forebygge mulige 

problemer og dempe protester og frykt som 

knytter seg til manglende kunnskaper om hva 

et mottak er. I sommer har vi skjerpet inn og 

presisert dette ansvaret som driftsoperatørene 

har sammen med oss. Og vi får gode tilbakemeldinger 

fra kommunene på at dette nå 

fungerer bedre. Vi må fortsatt ha stor oppmerksomhet 

på god kommunikasjon og godt 

informasjonsarbeid. 

Nasjonal dugnad 

I det UDI runder 20 år står mottakssystemet 

overfor en av sine største utfordringer. Antallet 

asylsøkere som kommer til Norge har økt 

raskt, vi regner med at et totaltall på ca. 15 000 

innen utgangen av 2008. Det er mange år siden 

vi hadde en tilsvarende vekst. Høykonjunktur, 

økte krav til anskaffelsesprosesser og et stramt 

arbeidsmarked har gjort etableringsprosessene 

mer krevende enn sist vi hadde tilsvarende 

ankomsttall. 

Vi har kalt dette en nasjonal dugnad og 

henvendt oss til kommunene og til frivillige 

organisasjoner med spørsmål om bistand. Vi 

takker for den velviljen og det engasjementet 

vi er blitt møtt med. 

En del driftsoperatører og mottak har vært med 

i mange år. De har en uvurderlig kompetanse 

i mottaksdrift. Når vi nå oppretter mange nye 

mottak, også med ansatte uten erfaring i mottaksarbeid, 

er det viktig for oss å få trekke på 

erfaringene og kunnskapene driftsoperatørene 

har, i opplæringen av nye driftsoperatører og 

mottaksansatte. 

Situasjonen har vært ekstraordinær i 2008, 

men så langt har vi klart å takle den. Vi jobber 

på spreng med å gi alle som kommer det 

botilbud de har krav på. Jeg er trygg på at vi i 

fellesskap skal klare den jobben som står igjen 

også. Jeg takker for innsatsen som alle involverte 

i mottaksapparatet gjør for asylssøkere i 

dag og i de 20 årene vi har hatt statlige mottak 

i Norge. 

Ida Børresen 


9

10 

Thor Arne Aass 

Fra høyfjellshotell 

til desentraliserte mottak 

Dagens mottakssystem har sin opprinnelse 

fra årene 1987-89, og kan da, som UDI, 

feire sine 20 år. Dette har vært 20 år med 

opp- og nedbygginger, som gir anledning 

til både ettertanke, refleksjon og noen 

tanker om fremtidig utvikling. 

Vi er nå inne i en periode med en betydelig 

økning i antallet som søker asyl i Norge, men 

dette er ikke første gang vi opplever relativ 

stor økning av asylsøkere og rask etablering av 

mottaksplasser på kort tid. I 1985 kom det 800 

asylsøkere til Norge. Det var et relativt høyt 

tall sammenlignet med foregående år. Året 

etter kom det 2 600 asylsøkere. Året etter der 

igjen, i 1987, kom det hele 8 600 asylsøkere 

til Norge. En tidobling på to år! 

Norge hadde den gang ikke et apparat for å 

ta imot så mange asylsøkere på kort tid. Det 

ble starten på oppbyggingen av det vi i dag 

kjenner som mottakssystemet for asylsøkere 

og flyktninger. Om noen av dagens mottak kan 

fremstå som utradisjonelle, er det ingen ting 

mot noen av de løsningene som preget den 

første tiden. En innleid passasjerbåt, med det 

ikke helt tilfeldige navnet Fridtjof Nansen, ble 

blant annet brukt som transittmottak. 

Opp- og nedbygginger av 

mottakskapasiteten 

I 1988 og 1989 ble det etablert 3 000 faste 

mottaksplasser i såkalte seksjonshus. Alle 

mottakene var like med 120 plasser fordelt på 

tre bygg med 40 plasser. Tanum - mottaket i 

Bærum utenfor Oslo er et av de, Sjøvegan i 

Salangen kommune i Troms er også et slikt 

mottak. Bygningene brukes fremdeles i dag, 

til tross for at de opprinnelig var tenkt å ha en 

levetid på fem år.

Seksjonshusene skulle utgjøre kjernen i mottaksapparatet, 

som vi den gangen antok ville 

utgjøre minimum 5 000 til 6 000 plasser. Men 

slik ble det ikke. All ære til de som har tatt 

vare på og vedlikeholdt seksjonshusene, 

husene har overlevd seg selv mange ganger, 

og de eldste har vært i bruk i fire ganger fem 

år. 

Etter noen år med stabile ankomsttall på omlag 

5 000 asylsøkere per år endret bildet seg 

dramatisk på midten av 1990-tallet. Først økte 

kapasiteten fra 5 000 – 6 000 plasser i 1992 

til om lag 17 000 plasser fordelt på 144 

mottak i 1994. Årsaken var krigen i Bosnia- 

Hercegovina, et land hvis borgere ikke trengte 

visum for å reise til Norge før 1. oktober 1993. 

To år senere var det bare 20 mottak igjen, med 

om lag 2 000 plasser. Antall beboere var nede 

i under 1 500. Da var selv 3 000 seksjonshusplasser 

i overkant. Et belegg på under 50 

prosent er vanskelig å forsvare, særlig når man 

ikke vet hvor lenge behovet vil ligge på det 

nivået. Da måtte mange av mottakene avvikles. 

Våren 1999 evakuerte Norge 6 000 kosovo- 

albanere fra Makedonia i løpet av seks uker. 

Det kom et nytt fly med 200 personer fem 

dager per uke. Det betød at UDI måtte opprette 

om lag 8 til 10 mottak hver uke, og de 

gjorde det. 

Jeg tror aldri verken UDI eller diverse driftsoperatører 

og mange mottaksansatte har fått 

den rosen de fortjente for den store innsatsen 

de gjorde den gangen. Da så vi hvor fleksibelt 

og operativt systemet kan være. 

Uforutsigbarheten og de store endringene i 

belegg, mottak og plasser er det som har preget 

20 år med mottaksdrift. Vi vet ikke hvor store 

forandringene blir, og vi vet ikke når de vil 

komme. Det vi derimot vet, er at endringene 

kan komme raskt. Asylsøkerne leser ikke 

statsbudsjettet, og verdens politiske og humanitære 

kriser lar seg ikke alltid forutse i våre 

prognoser. Det disse 20 årene har lært oss, er at 

fremtiden nesten aldri blir slik vi har forventet. 

All ære til de som har tatt vare på og 

vedlikeholdt seksjonshusene, husene har 

overlevd seg selv mange ganger, og de eldste 

har vært i bruk i fire ganger fem år 


Artikkelen er skrevet 

av ekspedisjonssjef 


i Arbeids- og integreringsdepartementet. 

11


12 

I dag er mellom 10 og 20 prosent av plassene 

satt av som beredskapsplasser. Det er viktig. 

Den store uforutsigbarheten betyr at vi må ha 

et fleksibelt system og god beredskap. Det 

er imponerende å se at vi, hver gang vi har 

høye ankomsttall klarer å etablere tusenvis av 

plasser på kort tid! Samtidig har vi sett at det 

i praksis er umulig å ha et system hvor du blir 

sittende med en stor overkapasitet på ubestemt 

tid. Erfaringene har vist oss at ledige plasser 

kan bli tatt i bruk om et halvt år – men det kan 

også gå ti år til neste gang vi tar dem i bruk. 

Fra klient til individ – profesjonalisering 

på 1990-tallet 

Ikke bare har antall mottak og antall plasser 

endret seg mye i løpet av disse 20 årene, også 

mottakenes innhold og karakter har endret seg. 

De første årene hadde mottakene et klart in- 


15000 

10000 

5000 

1988 

1989 

stitusjonspreg, med vaktmester og døgnkontinuerlig 

bemanning. Røde Kors drev den første 

tiden alle mottakene. Dette endret seg på 1990tallet, 

da man i langt større grad understreket at 

mottaksbeboere i all hovedsak er oppegående 

og initiativrike mennesker. ”Beboermed- 

virkning” og ”beboerstyrte mottak” ble lagt 

til grunn for driften av mottakene. Fra å være 

klienter ble beboere ressurspersoner. 

Mottaksdriften ble differensiert, og vi fikk 

flere forskjellige typer mottak: Det ble opprettet 

forsterkede avdelinger for personer med 

særskilte omsorgsbehov, ventemottak for de 

som skal returnere, og egne ”Dublin”– mottak 

for personer som skal returnere til det første 

asyllandet i Schengen. 

De siste årene har vi sett en ny variant, de 

desentraliserte mottak, hvor asylsøkere bor i 

Grafen viser en av de store utfordringene gjennom 20 år 

– uforutsigbarheten i ankomstene 

1990 

1991 

1992 

1993 

1994 

1995 

1996 

1997 

1998 

1999 










Så i løpet av disse 20 årene har vi gått fra 

Harastølen i Luster, et gammelt sanatorium 

for tuberkuløse høyt oppe i fjellsiden, til 

eneboliger og leiligheter i sentrum av byer 

som Drammen og Kristiansand 

egne hus og leiligheter. Så i løpet av disse 20 

årene har vi gått fra Harastølen i Luster, et 

gammelt sanatorium for tuberkuløse høyt oppe 

i fjellsiden, til eneboliger og leiligheter i sentrum 

av byer som Drammen og Kristiansand. 

Jeg er ikke tvil om hvilken modell som er best 

for asylsøkerne, uten dermed å si at folk led 

noen nød på Harastølen. 

Kommuner og private driftsoperatører 

Før 1988 hadde kommunene ansvaret for alle 

som oppholdt seg i kommunen, også en eller 

flere asylsøkere. Siden mange den gangen kom 

med fly til Fornebu, fikk Bærum kommune et 

uforholdsmessig stort ansvar som vertskommune 

for mange asylsøkere på midten av 

1980-tallet. 

Derfor var det ikke unaturlig at mange kommuner, 

i tillegg til Røde Kors og andre frivillige 

organisasjoner var de som drev mottak 

den første tiden. I dag er det både private 

driftsoperatører, frivillige organisasjoner og 

kommuner som driver mottak, med de private 

som den klart største aktøren. Antallet kommunale 

driftsoperatører er redusert til 14. Grunnen 

til at de private operatørene i dag er de 

dominerende kan være flere. Det kan skyldes 

at de private driftsoperatørene har lettere for å 

tilpasse seg en situasjon med uforutsigbarhet 

og en kort planleggingshorisont. Fra statens 

side skulle vi gjerne sett at flere kommuner 

gikk inn som driftsoperatør. 

I mange tilfelle vil det kunne sikre en god 

koordinering mellom mottak og bosetting, og 

bidra til å utvikle gode tjenester for både asylsøkere 

og bosatte flyktninger. Det kan bidra til 

kunnskapsoverføringer internt i kommunen, 

og kan legge til rette for en god utnytting av 

kapasitet og kompetanse. 

Den siste tiden har vi også sett at flere kommuner 

vurderer å gå sammen om å drive et 

mottak. Det kan være en meget god løsning, 

også i forhold til fremtidig bosetting. Det skal 

bli spennende å se om dette er en modell vi vil 

se flere eksempler på i tiden fremover. 

Protester når mottak etableres 

– og nedlegges 

Argumentene om at mottakene skaper arbeidsplasser 

og positive ringvirkninger for næringslivet 

i kommunene, har stått sentralt gjennom 

årene. Folk handler i nærbutikken, lokalt 

næringsliv kan levere tjenester til mottaket og 

små kommuner får tilskudd av nye folk, ideer 

og impulser. Om argumentene blir hørt, er 

avhengig av konjunkturene og behovet for de 

arbeidsplassene et mottak skaper. 

Protestene kommer når mottakene etableres 

– men protestene er ofte like mange og minst 

like intense når mottakene nedlegges. 

Et gammelt, men godt eksempel er Kvæfjord 

kommune utenfor Harstad. Der ble det etablerte 

et mottak på 400 plasser for bosniere 

som kom til Norge på 1990-tallet. Det var et 

stort mottak med 40 ansatte. Noen år senere 


Fra statens 

side skulle 

vi gjerne 

sett at flere 

kommuner 

gikk inn 

som driftsoperatør 

13


Asylmottak i Norge per 

1. november 2008 

14 

var bosnierne bosatt. Da besluttet UDI å 

legge ned mottaket. Protestene kom fort, og 

fra kommunens toppledelse. Hvordan kunne 

staten legge den største arbeidsplassen i kommunen? 

Nedleggelsen ble utsatt, men til slutt 

måtte også Kvæfjord-mottaket legges ned. 

Hele Norge skal brukes 

På mange måter viser dette at i de fleste tilfellene 

har mottakene vært et positivt innslag 

i kommunen, som de nødig vil gi slipp på. 

Det er bra. I dag ser vi at flere kommuner har 

positive erfaringer med mottaksdrift. NRK 

gjennomførte nylig en undersøkelse hvor hele 

28 av 34 mottakskommuner sier at mottakene 

har vært positive for kommunen. 

HeleNorge - strategien 

Mottaksdrift har alltid hatt en viktig distriktspolitisk 

dimensjon, og derfor har det helt 

siden slutten av 1980-tallet vært en forutseting 

at vi skal fordele mottakene på alle regioner 

og fylker. Hele Norge skal brukes. Mottakene 

er viktig i distriktspolitisk sammenheng fordi 

et mottak kan bety viktige arbeidsplasser i 

mange kommuner som har manglet nettopp 

arbeidsplasser. Men det viktigste hensynet 

bak ”HeleNorge-strategien” var og er hensynet 

til bosettingen. 

Det har hele tiden vært et mål at flyktningene 

skal bosettes i hele landet, og bosettingen skal 

bidra til å sikre bosettingsmønsteret og hindre 

fraflytting. Mottakenes geografiske plassering 

skal støtte opp om bosettingsarbeidet. Mange 

flyktninger ønsker å fortsette å bo i den 

regionen de kjenner fra mottakstiden. Ved å 

spre mottakene, får vi også spredt bosettingen. 

Hvis alle mottakene hadde vært i urbane strøk 

i Sør-Norge, ville det vært langt vanskeligere å 

få flyktningene til å akseptere å bli bosatt i en 

distriktskommune nordpå. 

Erfaringene har vist at mange etter hvert har 

flyttet til mer urbane kommuner, særlig på 

Østlandet, men mange har også blitt boende. 

De har kommet i arbeid, og blitt en del av 

lokalmiljøet i mange kommuner. Over tid 

tror jeg dette har gjort mange kommuner mer 

livskraftige, dynamiske og spennende. Uten 

flyktningene vil mange kommuner hatt færre 

innbyggere, dårligere tilbud og kort og godt 

vært et kjedeligere sted å bo. 

Mottakenes plass i norsk distriktspolitikk ble 

ekstra tydelig da vi i 1994 skulle gjennomføre 

den store bosettingsdugnaden. 12 000 flyktninger, 

stort sett bosniere, skulle bosettes. 

Daværende politisk ledelse i Kommunal og 

regionaldepartementet deltok på bosettingskonferanser 

i alle fylker. Jeg var med statssekretær 

Oddny Bang til noen fylker. I Vestfold

var alle kommuner anmodet om å bosette. Alle 

spørsmål dreide seg om økonomi. I Oddny 

Bangs hjemfylke var 11 av 45 kommuner anmodet 

om å bosette. På konferansen i Narvik 

var økonomi overhodet ikke tema. Derimot 

ville de 34 kommunene som ikke var anmodet 

om å bosette, vite hvorfor de ikke var anmodet. 

Mente departementet at det ikke gikk an for 

flyktninger å bo på Vega, Dønna eller Herøy? 

Og hvis deres kommuner ikke var bra nok for 

flyktningene, mente departementet da egentlig 

at alle burde flytte og komme seg sørover? 

Mottakene er mye mer en flyktningpolitikk. 

De har en viktig funksjon utover det å være 

et sted hvor folk kan bo og oppholde seg. 

”HeleNorge–strategien” berører også distrikts- 

og sysselsettingspolitikk. Det er en bevisst 

strategi, og jeg mener den har vært vellykket. 

I 1994 ble 12 000 flyktninger bosatt. 

Hva kan vi lære av våre erfaringer 

med statlige mottak? 

Selv om det kan være utfordringer i oppstartsfasen, 

skaper de aller fleste mottak 

viktige arbeidsplasser. De støtter det lokale 

næringslivet, skaper et variert miljø, gir 

kommunene impulser fra folk med en 

helt annen erfaringsbakgrunn, og gjør at 

det er lettere å beholde dem senere som 

innbyggere i kommunen. 

Det er viktig at kommunene og mottakene 

samarbeider godt. Ikke minst er det viktig 

for beboere. 

Det er også viktig at beboerne har 

anledning til å delta i meningsfylte 

aktiviteter, og det er viktig å legge til 

rette for at beboerne selv kan ta ansvar 

for sin egen hverdag. Selvhusholdsmodellen 

har vært et viktig element i så måte. 

De aller, aller fleste beboere er ressurssterke, 

positive mennesker som har mye 

å bidra med hvis vi klarer å legge til rette 

for det. 

Vi trenger et fleksibelt mottaksapparat, 

og vi trenger alltid å tenke beredskap for 

raske endringer. 

Differensieringen av mottaksapparatet ut 

fra hvor beboerne er i asylprosessen gir 

anledning til å skreddersy mottakstilbudet 

og forhindre at vi sender gale signaler. 

Det er plass til ulike typer driftsoperatører. 

Kommunale driftsoperatører har og skal 

ha en sentral plass i et fremtidig mottakssystem. 



De aller, aller 

fleste beboere 

er ressurssterke, 

positive 

mennesker som 

har mye å bidra 

med hvis vi 

klarer å legge 

til rette for det 

15

16 

Grete Brochmann 

Gjennom kontroll og integrasjon 

– 20 år med UDI 

20 år har gått siden UDI ble etablert. 

Dette er uten omsvøp de mest turbulente 

årene Norge har erfart på innvandringsområdet 

gjennom historien. 

UDI ble organisert på et tidspunkt da den nye 

innvandringsreguleringen i Norge hadde satt 

seg. 13 år hadde gått siden innføringen av 

”Innvandringsstoppen”, stoppen som ikke var 

noen stopp, men innføring av en selektiv innvandringspolitikk, 

som tok sikte på å begrense 

ufaglært arbeidskraft fra den tredje verden, 

samtidig som man kunne rekruttere den arbeidskraften 

man trengte til vekstsektorene i 

økonomien. Innvandringsstoppen introduserte 

i bunn og grunn den politikken som har vært 

toneangivende siden – en begrenset og kontrollert 

innvandring, som det het fra politisk hold. 

Innvandringsstoppen introduserte også i konsekvens 

det innvandringsmønsteret som har 

dominert fram til EU-utvidelsen i 2004: En 

dreining fra økonomisk motivert innvandring 

til innvandring begrunnet gjennom humanitære 

forpliktelser. Myndighetene beskrev selv 

situasjonen etter stoppen med at ”døren sto på 

gløtt”. Det fantes muligheter til å kile seg inn. 

En slik, litt ubestemt situasjon, innebar et langt 

mer krevende administrativt apparat enn om 

det hadde vært enten eller. Den nye reguleringen 

innebar seleksjon. Med dørsprekken kom 

kategoriene - definisjonen av hvem som fikk 

passere. Og med definisjoner i menneskelig 

sammenheng kommer skjønn. Alle disse leddene 

stiller store krav til administrasjon hvis 

man har idealer om rettferdighet og forutsigbarhet 

i systemet.

Kommune- og Fylkesvalget i 1987 

ble et protestvalg der innvandring 

for første gang spilte en vesentlig rolle 

UDI så dagens lys da denne erkjennelse hadde 

befestet seg i det offentlige Norge. Slutten av 

1980-tallet var også en innvandringspolitisk 

brytningstid av flere andre grunner: Asylsøkertallet 

steg dramatisk etter samtidens skala, 

i Norge som i det øvrige Vest-Europa, og 

innvandring var blitt ”politisert” som tema: 

Kommune- og Fylkesvalget i 1987 ble et protestvalg 

der innvandring for første gang spilte 

en vesentlig rolle. 

Det mest oppsiktsvekkende ved resultatet var 

Fremskrittspartiets store framgang. Partiet fikk 

12 prosent ved Fylkesvalget og 10 prosent i 

kommunene. Valgforskerne Bernt Aardal og 

Henry Valen oppsummerte forholdene slik i 

boken Velgere, partier og politisk avstand: 

”I 1985 diskuterte man om innvandrere skulle 

få offentlige tilskudd for å bevare sin kulturelle 

egenart. To år senere kom det til uttrykk en 

mer direkte uvilje mot innvandring, og den var 

tydeligvis koblet sammen med økonomiske og 

sosiale spørsmål.” 

Det ble likevel Gro Harlem Brundtland som 

gjennomførte de mest følbare tilstramningene i 

asylpolitikken i årene som fulgte. Regjeringen 

ønsket å ”gjøre en mer begrenset bruk av den 

skjønnsmessige adgang til å gi oppholdstillatelse 

på humanitært grunnlag enn tidligere”, 

som det het i innstillingen til Stortingsmelding 

nr. 39 (Om innvandringen). ”Regjeringen 

har gått inn for å stramme inn den liberale 

praksis som tidligere er fulgt når det gjelder 

å gi opphold til asylsøkere som ikke er reelle 

flyktninger og dermed ikke fyller vilkårene for 

å få asyl. Det blir dermed en hovedoppgave 

å redusere antallet asylsøkere som ikke fyller 

vilkårene for opphold i Norge.” 

Etter datidens begreper kom det for mange i 

forhold til mottakskapasiteten, og i forhold til 

hva som ble oppfattet å være en balansering av 

internasjonale forpliktelser og belastning på 

offentlige budsjetter. Statsminister Brundtland 

satte bremsene på. Det har skjedd flere ganger 

senere. Blant annet i 1993 da myndighetene 

innførte visumkrav overfor krigsflyktningene 

fra tidligere Jugoslavia, og nå i 2008 ved regjeringen 

Stoltenbergs 13 punkter for revidering 

av asylpolitikken. Alle disse gangene har 

Alle regjeringer skuler til andre lands politiske tiltak, 

for ikke å fremstå som mer attraktive destinasjonsland 

for asylsøkere. EU-dimensjonen har blitt stadig viktigere, 

også for ikke-medlemslandet Norge 



av professor i sosiologi 


ved Universitetet i Oslo. 

17


18 

tilstramningene vært begrunnet med referanse 

til hva andre lands regjeringer gjør, noe som 

understreker et annet viktig trekk ved de siste 

20 års historie; den stadig økende internasjonaliseringen 

av feltet. Alle regjeringer skuler til 

andre lands politiske tiltak, for ikke å fremstå 

som mer attraktive destinasjonsland for asylsøkere. 

EU-dimensjonen har blitt stadig viktigere, 

også for ikke-medlemslandet Norge. 

Norge er en del av en vesteuropeisk tradisjon 

når det gjelder nyere innvandring (fra 

land utenfor OECD): I kontrast til land som 

Canada, USA og Australia, har man definert 

seg som ikke-innvandringsland. Til tross 

for at mange europeiske land i perioder har 

hatt en høyere innvandringsrate enn de klassiske 

innvandringslandene, har kontroll og 

begrensninger vært et hovedanliggende. Men 

grensekontroll er en krevende øvelse i en sterkt 

internasjonalisert tid, noe de siste 20 årene 

vitner om. 

Tall i millioner 

300 

250 


150 

100 

50 

1960 

1965 1970 1975 1980 

Flyktninger Migranter 

Global migrasjon 1960-2005 & 2050 

1985 

Nye aktører har kommet på banen; agenter og 

menneskesmuglere – i intrikat samspill med 

stadig mer avansert kontrollteknologi. Innvandring 

har gått inn i et kriminaliseringsmodus, 

der begrepet ”ulovlig innvandrer” 

har blitt en del av dagligtalen. Internasjonal 

terrorisme har i siste del av perioden bidratt 

til å gi internasjonal migrasjon en sikkerhetsdimensjon, 

som i konsekvens har plassert 

tematikken enda høyere på dagsorden. 

Ved århundreskiftet skjedde en vending av 

oppmerksomheten. Asylsøkertilstrømningen 

avtok (midlertidig), og de økonomiske oppgangstidene 

satte et ny-gammelt tema på 

dagsorden: etterspørsel etter utenlandsk 

arbeidskraft. Velferdsstatens bekymringer over 

innvandringens belastende sider ble satt på 

hodet. Innvandring ble lansert som en løsning 

på sviktende tilførsler av arbeidskraft. Demografiske 

bekymringer og konjunkturoppsvinget 

trakk i samme retning. 

1990 

1995 



ca. 200 millioner 



Norsk innvandringspolitikk utviklet seg fra 

å være ad hoc, reaktiv, kortsiktig og 

pragmatisk til gradvis å bli mer systematisk, 

kunnskapsbasert og planstyrt 

I 2004 førte EU-utvidelsen Norge inn i et 

internasjonalt arbeidsmarked som – i det 

minste på kort sikt – drastisk endret innvandringsbildet. 

Det store flertallet av migrantene 

var brått økonomiske innvandrere, med uklar 

tidshorisont på oppholdet. 

Sjenerøsitet overfor nye grupper har vært et 

sentralt tema i diskusjoner om innvandring til 

Norge – både i økonomisk og sosial forstand. 

Solidaritet og fordelingsvilje settes på prøve 

når nye grupper ankommer velferdsstater som 

skal følge et likebehandlingsprinsipp overfor 

alle med lovlig opphold. 

Denne utviklingen fikk drahjelp av den nye 

Utlendingsloven av 1988, politikken i kjølvannet 

av Stortingsmelding 39, samt etableringen 

av UDI. 1990-tallet ble opptakten til å utvikle 

mer offensive redskaper i integrasjonspolitikken. 

Og integrasjon skulle handle om mer enn 

tilrettelegging gjennom mottak og bosetting. 

Ulike tiltak for å gjøre nykommere funksjonsdyktige 

i samfunnet har vokst fram, med Integrasjonsloven 

av 2003 som den mest omfattende 

og vidtrekkende reformen. Denne loven 

må leses i lys av et sterkere generelt fokus på 

arbeid som inngangsporten til samfunnslivet. 

Mange vil også se den som et uttrykk for at 

pliktetikken har fått overtaket i det klassiske 

samfunnsbyggerprosjektet; gjør din plikt, krev 

din rett! Og pliktetikken har fått noen tilleggsdimensjoner 

for nykommere i samfunnet. 

Hva som skulle kreves av innvandrere når det 

gjaldt kulturell tilpasning, var et tema som lå 

og ulmet ved UDIs tilblivelse. Retten til å være 

forskjellig hadde stått sterkt i hele Skandinavia 

siden 1970-tallet. Med Stortingsmelding 39 

prøvde myndigheten å knesette noen grenser 

for denne friheten: Ingen kunne unndra seg 

demokratiet, likestilling mellom kjønnene 

og respekten for barns rettigheter. Ut over 

1990-tallet utvidet dette offentlige diskusjonsfeltet 

seg til å handle om plikten til å delta i 

samfunnslivet, plikten til å lære norsk og i 

stigende grad også tilegne seg norske normer 

på flere områder. Vi fikk ”snillisme-debatten” 

– anklager fra Arbeiderpartipolitikeren Rune 

Gerhardsen om overdreven toleranse for bruk 

av velferdstjenester blant innvandrerbefolkningen, 

det Unni Wikan noen år senere kalte ”Det 

sjenerøse svik”. 

Parallelt med disse nye trendene økte også 

oppmerksomheten rundt rasisme og diskriminering. 

Tilfellet Brumunddal på slutten av 

1980-tallet ga støtet til et stigende offentlig 

oppmerksomhet rundt negative holdninger i 

den norske befolkningen. 20 år med innvandring 

av mennesker med annen hudfarge og 

annen religion hadde ikke ført til økt toleranse 

og alminneliggjøring i deler av befolkningen. 

Snarere tvert i mot. I 1992 ble den første 

handlingsplan mot rasisme og diskriminering 

utarbeidet av myndighetene. 


20 år med innvandring 

av 

mennesker med 

annen hudfarge 

og annen religion 

hadde ikke ført 

til økt toleranse 

og alminneliggjøring 

i deler 

av befolkningen 

Erfaringene fra Brumunddal ble videreført 

i en tverrfaglig veiledningstjeneste i lokalt 

arbeid mot rasisme og diskriminering, administrert 

av Utlendingsdirektoratet. I 1998 ble 

så det regjeringsoppnevnte Senter mot etnisk 19

Hvis majoriteten skal kunne akseptere fortsatt 

betydelig innvandring, må den være trygg på at det 

skjer innenfor stabile og tillitsbaserte rammer 

diskriminering etablert, som et ledd i arbeidet 

med å styrke minoriteters stilling i det norske 

samfunnet. 

Integrasjonspolitikken har etter hvert også med 

nødvendighet handlet om mottakersamfunnet 

selv; majoritetens selvforståelse, og hvilke tilpasninger 

den er villig til å gjennomføre. Dette 

har i sin tur gjort integrasjonspolitikken like 

kontroversiell som kontrollpolitikken. 

Det har skjedd en utvikling i samfunnsdebatten 

fra å vurdere nykommernes posisjon i 

samfunnet, og hvordan det gikk med dem, til 

å være opptatt av samfunnet som sådan; hva 

slags samfunn vil vi ha? Hvem er ”vi” og hva 

betyr det at ”vi’et” forandrer seg? Hva slags 

samhold eller ”samfunnslim” er nødvendig for 

å gjenskape den samfunnsformen det lenge 

har vært konsensus om i Norge – rettsstaten, 

velfredsstaten og demokratiet, samtidig som 

man ivaretar åpenhet og inkludering overfor 

nye medlemmer utenfra? 

Den logikken som rådet i hele Vest-Europa 

da den moderne reguleringen ble innført på 

begynnelsen av 1970-tallet - at det var nødvendig 

å ha en streng innreiseregulering for å 

kunne ha en håndterlig situasjon når det gjaldt 

innlemming og tilpasning - har blitt repro- 

dusert i alle år siden. I norsk sammenheng 

blir vi minnet på denne logikken hver gang 

tilstrømningen av asylsøkere øker kraftigere 

enn kommunene og regjeringene mener de har 

kapasitet til å håndtere. 

I en del andre land har man tatt ytterligere ett 

steg ved å innføre et seleksjonssystem basert 

på ”integrerbarhet” av potensielle innvandrere. 

Søker man oppholdstillatelse, blir man pålagt å 

ta en kvalifikasjonstest på forhånd. I Norge har 

man så langt nøyd seg med å innføre krav om 

norskferdigheter for å få permanent oppholdstillatelse. 

Nå i jubileumsåret står vi igjen i en intens brytningstid 

på innvandringsfeltet. Noen vil hevde 

at kontrollbyråkratiet har nådd sin rasjonelle 

grense i mobilitetens tidsalder, og vil ha åpne 

grenser, for å fremme økonomisk vekst eller 

av rettferdighetsgrunner. Andre vil hegne om 

velferdsstaten og arbeidslivsmodellen. Uansett: 

En velfungerende rettsstat forutsetter høy 

legitimitet. De som er gjenstand for rettigheter 

er avhengig av systemets gjenskapelse. Hvis 

majoriteten skal kunne akseptere fortsatt 

betydelig innvandring, må den være trygg på 

at det skjer innenfor stabile og tillitsbaserte 

rammer. Det er innholdet i disse rammene den 

store samtalen vil handle om i årene fremover. 



21

22 

Eivind Brenna 

Arne Anmarkrud 

Lundeskogen statlege mottak 

– eit tilbakeblikk 

Dei fyrste asylsøkjarane kom til 

Vestre Slidre i byrjinga av 1987. 

Dei var tamilar og vart installert 

på Fossheim - i campinghytter 

og på hotellet. Seinare på året 

kom fleire nasjonalitetar til, 

og nye mottak vart etablert. 

Til å administrere alle dei over 8 000 menneskja 

som kom til landet det året var ein 

handfull travle damer i Flyktningesekretariatet 

i Oslo. Me som arbeidde med flyktningar fekk 

fridom til å utføre våre gjerningar så godt me 

kunne på våre felt. 

Noko måtte gjerast. UDI vart etablert året etter. 

Frå kaos til orden 

I 1989 inngjekk Vestre Slidre kommune og 

UDI avtale om å etablere eit statleg mottak for 

asylsøkjarar. Lundeskogen vart bygd opp med 

samansette Moelvenbrakker til 5 bustadblokker 

og ein administrasjonsbygnad. Mottaket 

vart sett i drift 1. januar 1990. Men ikkje utan 

”fødselsvear”. Før etableringa var bygda delt i 

to i spørsmålet om ein skulle inngå avtale med 

UDI. Det var sterk ordbruk frå begge fløyer. 

Ei protestliste mot mottaket fekk enorm oppslutnad. 

Likevel vart avtale inngått etter skarpt 

ordskifte i kommunestyret. 

Det fyrste halvanna år mottaket var i drift held 

mottaket ein låg profil. Det vart drive intenst 

informasjonsarbeid, både internt og eksternt. 

Bebuarane vart bedne om å halde seg i nærleiken 

av mottaket og ikkje gå i private hagar og 

gjere andre ting som kunne provosere bygda. 

Dette samsvarde også med den ”non-integration-policy” 

som UDI held på den gongen. 

Filosofien var at integrering i det norske samfunnet 

ville gjere ein retur vanskeleg. Soleis 

vart det i 1991 etablert to ulike mottakstypar. 

Primær- og sekundærmottak. Primærmottaka 

skulle nærast vere oppbevaring av folk - og

Det fyrste halvanna år mottaket var i drift 

held mottaket ein låg profil. Det vart drive 

intenst informasjonsarbeid, både internt 

og eksternt 

nesten berre det. Og så raskt eit menneskje 

hadde fått opphaldsløyve, skulle vedkomande 

overførast til sekundærmottak. Her fekk ein intensiv 

norskopplæring og samfunnskunnskap, 

inntil kommuneplassering. 

Utviklinga 

Dette systemet held eit års tid. Då var sekundærmottaka 

så overfylte at det fysiske skilet 

mellom primær- og sekundærmottak måtte 

opphøyre. 

Sidan har utviklinga og føringane vore meir informasjon 

både eksternt og internt og sterkare 

og sterkare fokus på lokalsamfunnsarbeid og 

bygging av relasjonar mellom bygd og bruk. 

Og for å få til det har ein vore oppteken av 

m.a. kvalifiseringsarbeid. 

Lundeskogen har sidan arrangert ei rekkje 

fagkurs, gjennom den vidaregåande skulen, 

NAV Arbeid, OPUS, Aktivt Skogbruk og 

mange fleir. Ikkje minst har dei mange 

arbeidsgjevarane som har teke folk i arbeid 

gjeve god opplæring og integrering. 

Norskundervisning har kome og gått. I dag 

har alle som står i NIR-registeret tilbod om 

norskundervisning. Me ser det som sers viktig 

at alle får tilbod om norskundervisning. Dette 

fordi kommunikasjon er så viktig, serskilt når 

ein skal koma i kontakt med bygda. 

Borna har gått i skulen i alle år. Fyrste åra 

gjekk dei for seg sjølve, men dei 15 siste åra 

har dei vore integrert i borne- og ungdomsskulen. 

Nokre har gått vidaregåande skule. 

Bornebase har me hatt heile tida. 

Den fyrste tida hadde me 14 tilsette. 10,5 

årsverk. Som ein kuriositet kan nemnas at me 

hadde eige idrottsleiar i halv stilling, eigen 

sosionom. Bornebasen åleine, med sine 15 

-16 ungar, hadde 2 årsverk. Avtalefornyingane 

har gjort økonomien slik at bemanninga 

no er redusert til 7 årsverk. Det er den nedre 

smerteterskel. Me er sterke motstandarar av 

liten bemanning, og har den filosofi at det folk 

i krise treng er folk å snakke med. Derfor er 

heile kommuneapparatet med på å halde mottaksdrifta 

i gang. 

På dei 18 fyrste åra Lundeskogen 

har vore i drift har me hatt 

2 090 menneskje frå 77 land 

som bebuarar her 


Artikkelen er skrevet av 

ordfører Eivind Brenna 

og mottaksleder Arne 

Anmarkrud. Vestre Slidre 

kommune har drevet asylmottak 

siden 1990. 

23

Når det er sagt har samarbeidet med UDI, 

og då serskilt regionkontoret vårt, vore sers godt. 

Me er vorten kjende med kvarandre, og me forstår 

kvarandre. Og då er løysingane også lettare 

Utfordringane 

Den store utfordringa er sakshandsamingstida. 

Den har sliti på både bebuarar og tilsette - i 

alle år. 

Tidlegare sette UDI gjennom politiet i verk 

uttransporteringar ganske snøgt. I dag skal 

det i stor grad vera friviljug retur. Dette har 

av ein eller annan grunn ført til at utreisetida 

vert mykje lengre. Opprettinga av Utlendingsnemnda 

har heller ikkje verka effektiviserande. 

Endskapen er frustrerte folk og mogeleg kime 

til psykiatri. Her ligg eit forbetringspotensiale i 

systemet. Når det er sagt har samarbeidet med 

UDI, og då serskilt regionkontoret vårt, vore 

sers godt. Me er vorten kjende med kvarandre, 

og me forstår kvarandre. Og då er løysingane 

også lettare. 

Samarbeidet med politiet, serskilt det lokale 

lensmannskontoret, har alltid vore sers godt. 

Dei fyrste åra hadde me mykje tjuveri og ein 

del slåsskampar. Den største var nok då to folkegrupper 

gjekk til åtak på kvarandre i 1991. 

Om lag 50 personar og heile politikorpset i 

Valdres var involverte. UDI sin regiondirektør, 

Liv Aanerud Tangen, kom då raskt hit. Ho 

sette i gang flyttearbeid frå mottaksleiaren sitt 

kontor. Og i løpet av eit døger var 12 asylsøkjarar 

tvangsflytta til andre regionar. 

På om lag same tida vart ein bebuar teke for 

tjuveri på Fagernes. Direktør Aanerud Tangen 

kom sporenstreks hit. Og i løpet av same dag 

var tjuven på veg heim via Fornebu. Det trur 

eg neppe hadde lete seg gjere i dag. 

Ynskje for framtida 

Men ein ting me kan tenkje oss: Vær pådrivarar 

for at folk ikkje skal konkurranseutsetjast. 

Og vær pådrivarar for at mottakspersonalet kan 

arbeide meir med folk enn med papir. 

På Ludeskogen har folk i alle aldrar og av 

begge kjønn har tilpassa seg livet på ein forbilledleg 

måte. Mange ungar har sett dagens ljos 

her, og me har hatt 4 dødsfall. 

Det har vore mykje dramatikk og mykje moro. 

Me har lært mykje og fått mykje - og samstundes 

gjeve mykje av oss sjølve. Ganske enkelt 

fordi me er av same hopehav. 

Me vil ynskje UDI lukke til vidare på ferda 

med å handsame folk. 

Med den kjensgjerninga at folk er folk. Og 

ikkje paragrafar. 

Eivind Brenna og Arne Anmarkrud 


Me har lært 

mykje og fått 

mykje - og samstundes 

gjeve 

mykje av oss 

sjølve. Ganske 

enkelt fordi me 

er av same 

hopehav 

25

26 

Bendix Jørgensen 

Mellom omsorg og politikk 

– 20 år med mottaksdrift 

20 år med ansvar for asylhåndtering 

og mottaksdrift! UDI har god grunn til 

å markere sin innsats på et viktig 

og krevende innsatsområde i vårt samfunn. 

Som samarbeidspartner gjennom alle 

disse årene er Norsk Folkehjelp glad for 

å få bidra til markeringen. 

Asylinstituttet er en av våre viktigste internasjonale 

forpliktelser. Mottaksdrift er en sentral 

del av tilbudet til asylsøkerne, men er også en 

del av asylpolitikken. Det gir oss som er aktører 

noen utfordringer og dilemmaer. Det bidrar 

også til at arbeidet vårt hele tiden vil være i det 

offentlige lys, på godt og vondt. Spenningen i 

feltet preger aktørene og forholdet mellom oss. 

Vi samarbeider nært, men har også ulike roller 

og interesser. Norsk Folkehjelp er ofte uenige 

med UDI, men vi vet at vi står sammen om de 

viktigste prinsippene for det fagfeltet vi jobber 

i. Vi står sammen om et bedre asyl. 

I det følgende vil vi presentere Norsk Folkehjelp 

som driftsoperatør, våre motiver for 

mottaksdrift og hvilken rolle vi ønsker å ha. 

Vi vil også presentere noen av erfaringene vi 

har gjort som driftsoperatør i 20 år, og diskutere 

noen problemområder vi opplever som 

kritiske for videreutviklingen av mottaksdriften 

som et trygt og godt tilbud til mennesker 

som har vært på flukt. 

Norsk Folkehjelps flyktningarbeid 

– vår rolle og våre mål 

Norsk Folkehjelp er en humanitær organisasjon 

utgått av fagbevegelsen. Vi deler fagbevegelsens 

verdigrunnlag, der et bærende prinsipp 

er solidaritet. Vi har ca 12 000 medlemmer 

som er organisert i 120 lag. Lagene driver 

frivillig arbeid av ulik art, med sanitet som det 

mest utbredte. Internasjonalt driver vi solida-

Vårt solidaritetsperspektiv tilsier at vi 

vil jobbe for utsatte og marginaliserte grupper 

ritetsarbeid i over 30 land. Dette arbeidet er 

organisert i to fagområder: utviklingsarbeid og 

minerydding. Innenlands er flyktningarbeidet 

vårt største satsingsområde utenom det frivillige 

arbeidet. 

Gjennom 20 år har vi hatt driftsansvar for 

mer enn 30 mottak. I dag driver vi 7 mottak 

og mottakstjeneste for overføringsflyktninger. 

Frivillighet i mottak er en naturlig aktivitet for 

våre medlemmer. De senere årene har vi hatt 

særlig gode erfaringer med dette, og organisasjonen 

vil satse enda mer på frivilligheten 

fremover. 

Norsk Folkehjelp er styrt av medlemmene. 

Som en demokratisk og politisk uavhengig 

organisasjon fyller vi et viktig rom i spennet 

mellom privat og offentlig sektor. Vårt solidaritetsperspektiv 

tilsier at vi vil jobbe for utsatte 

og marginaliserte grupper. 

Å drive mottak er ikke et mål i seg selv. Det er 

heller ikke et mål å tjene penger på mottaksdrift. 

Vår motivasjon er å bidra til en høyere 

standard og slik et verdig tilbud til mennesker 

på flukt. Som driftsoperatør vil vi arbeide for å 

bedre innholdet i mottaksdriften gjennom faglige 

bidrag og ved å stille faglige krav til UDI. 

Dette er noen av de verktøyene vi har 

utviklet i tilknytning til mottaksdriften: 

Rekruttering og opplæring av hjelpeverger 

for enslige mindreårige - metodeutvikling 

og gjennomføring. Prosjektet startet opp 

som ”Følgesvennen” finansiert av midler 

fra Ekstra-spillet (Helse og Rehabilitering). 

Siden kom UDI på banen, og den videre 

utviklingen skjer nå i samarbeid med UDI. 

”Fra avmakt til mestring” – en håndbok for 

mottaksansatte om hvordan de kan forstå og 

håndtere vold i nære relasjoner. Prosjektet 

ble til i samarbeid med Høgskolen i Oslo. 

Psykososialt ressurssenter - veiledning og 

kompetanseheving i mottak om psykisk 

helse. 

”Folkevenn” – frivillig arbeid i mottak. Vi 

utviklet en metodeperm for rekruttering til 

og organisering av frivillig arbeid i mottak. 

Opptil 60 medlemmer og andre ga aktivitetstilbud 

ved noen av våre mottak. Nøkkelen 

til å lykkes med frivillighet er å ha en 

fast struktur og oppfølging. Prosjektet ble 

finansiert med midler fra Helse og Rehabilitering. 

Frivillighet i mottak vil fortsatt 

være et satsingsområde for oss. 

Som politisk aktør vil vi kjempe for bedre 

rammer for mottaksdriften. Norsk Folkehjelp 

har kanaler inn til politiske miljøer og besluttende 

organer, og utnytter det i vårt arbeid. Når 



av enhetsleder Bendix 

Jørgensen i Norsk 

Folkehjelp. Organisasjonen 

har drevet mottak 

for UDI i 20 år. 

27


28 

Ulike typer bygninger ble tatt i bruk for å dekke 

behovet. Norsk Folkehjelp har eksempelvis drevet 

mottak i UDIs tidligere hovedkvarter og i et 

tidligere lasarett for syfilitiske tyske soldater 

tilbudet til gruppen gjøres til et virkemiddel 

for å få til en streng asylpolitikk, kan det ofte 

være vanskelig å få gjenklang for tilsynelatende 

enkle krav på vegne av asylsøkere. Ulike 

regjeringer håndterer dette på ulike måter, men 

generelt ønsker man å holde igjen på standarden 

i mottak for å sende ut signaler om at 

Norge ikke er et spesielt godt land å komme 

til hvis du søker asyl. Dette mener vi er en feil 

vei å gå. 

Norsk Folkehjelp vil at Norge skal ha en god, 

forsvarlig og solidarisk asylpolitikk. Vårt engasjement 

er for asylsøkeren, som representerer 

en utsatt og marginalisert gruppe. Grunnleggende 

levekår og like muligheter skal ikke 

legges i potten til fordel for generelle politiske 

mål. Dagens regjering ønsker å stå for en 

streng, men rettferdig asylpolitikk. Vi mener 

all politikk skal være rettferdig. Så får vi se 

hvordan politikken virker inn på mottakstilbudet 

i fremtiden. 

Veien blir til… - idealer 

og virkelighet i mottaksverden 

”Veien blir til mens du går” – den gamle 

frasen passer godt til de første årene med 

mottaksdrift. Vi snakker om mottakssystemets 

barndom, i en tid da økende globalisering 

ga samfunnet noen utfordringer det ikke var 

forberedt på. Migrasjonen har ofte et uforutsigbart 

mønster, og den utfordrer institusjoner 

og holdninger i samfunnet. 

UDI hadde en plan for mottakssystemet. Man 

bygde noen mottak som skulle stå modell for 

andre. Men erfaringene viste snart at UDI og 

driftsoperatører også måtte finne andre løsninger 

og nye grep. Løsningene måtte finnes 

raskt, det erfarte vi bland annet under krigene 

på Balkan og de store ankomstene av østeuropeiske 

sigøynere i 2002. En illustrasjon på 

dette er det store antallet bosniske flyktninger 

som uten forvarsel kom i busser. Norsk Folkehjelp 

kunne få spørsmål fra UDI en fredag om 

vi kunne skaffe husly for en busslast flyktninger 

i helgen - ”De står her nå”. 

Ulike typer bygninger ble tatt i bruk for å dekke 

behovet. Norsk Folkehjelp har eksempelvis 

drevet mottak i UDIs tidligere hovedkvarter 

og i et tidligere lasarett for syfilitiske tyske soldater. 

En annen illustrasjon er hotelleieren som 

ble bedt om å ta inn en gruppe tamiler over 

helgen, i en periode da ankomstene var store 

for denne gruppen. Så ble det 14 dager til, og 

til slutt ble hotellet til mottak. 

De mottaksansattes rolle ble tidlig satt på 

prøve. Tilbudet til beboerne var og er ordnet 

etter sektoransvaret. Mottakene skulle man 

drive informasjon og tilrettelegging. Men 

samfunnets institusjoner var ikke innrettet på 

å møte asylsøkerne og deres problemer. Særlig 

gjaldt dette helsetilbudet. Dette ga utfordringer 

for alle som jobbet i mottak. Mottaksansatte 

måtte gå inn i ulike roller, det var de som sto 

beboerne nærmest.

En av våre mottaksledere satte ord på dette ved 

å beskrive mottaksansatte som ”profesjonelle 

amatører”. Med det mente han at de ansatte må 

fylle tomrommet for fagområder de ikke hadde 

kompetanse i: leger, sykepleiere, psykologer 

og kuratorer. Mottakenes lukkethet om seg 

selv gjorde også at mottaksansatte måtte bli 

eksperter på konfliktløsing. 

Flyktningstrømmen er uforutsigbar og det vil 

alltid kunne oppstå situasjoner der man må 

improvisere og benytte de midler man har for 

hånden. Som driftsoperatør vil vi fortsette å stå 

sammen med UDI om å ta slikt ansvar. Dette 

dugnadssamarbeidet har ofte vært både godt 

og stimulerende, og noen ganger har alle parter 

kunne klappe seg selv på skulderen for vel 

utført arbeid. Men når situasjoner burde vært 

unngått, eller mangler blir til kronisk tilstand, 

vil vi også ta rollen som kritiker og opponent. 

Gjennom årene har Norsk Folkehjelp satt 

mange saker på dagsorden og krevet endring, 

ofte i samarbeid med andre aktører. Til tider 

har vi kunnet glede oss over å se endringer på 

områdene. 

Dette er noen av de sakene 

vi har jobbet for: 

Ventetiden må ned. Opphold i mottak er 

en unormal livssituasjon. Vi er særlig bekymret 

for lengeventende barn, som kan 

få ødelagt sin oppvekst. Når barn har 

ventet lenge må det få konsekvenser for 

den videre håndteringen av dem og deres 

familie som asylsøkere. Barnets beste skal 

være overordnet asylpolitiske hensyn. 

Gjeninnføring av norskundervisning for 

beboere da regjeringen fjernet denne. 

Utlendingsmyndighetene må erkjenne et 

ansvar for helsesituasjonen for asylsøkere, 

spesielt på området psykisk helse. Lenge 

avviste UDI at man hadde et slikt ansvar, 

men i 2005 var psykisk helse tema for 

UDIs landskonferanse. 

Opprettelse av kompetansemottak: Faste 

mottak som bygger opp kompetanse nok 

til å gi et utvidet tilbud til beboere med 

spesielle behov, samt gi veiledning til 

andre mottak. Noe av ideene ble realisert 

med innføring av forsterkede avdelinger. 

Sikring av en fungerende vergeordning 

for enslig mindreårige. 

Innføring av minstestandarder for 

mottaksdriften. 


Helsesituasjonen 

for beboere i 

mottak er en av 

de alvorligste 

utfordringene 

for hele mottakssystemet 

29


De humanitære 

og frivillige 

organisasjonene 

har en viktig 

rolle mellom 

privat og 

offentlig sektor. 

Vi utgjør et 

korrektiv til 

profitthensyn 

og politiske 

interesser 

30 

Helsesituasjonen for beboere i mottak er en av 

de alvorligste utfordringene for hele mottakssystemet. 

Dette gjelder særlig psykisk helse. 

Over tid har de ulike ansvarlige instanser tatt 

alvoret innover seg, og forholdene har blitt 

bedre. Selv om det har tatt tid, har UDI tatt sin 

del av ansvaret. Mange kommuner har økt sin 

kompetanse, og gjort gode erfaringer med å ha 

disse tjenestene plassert i mottakene. I transittene 

har man opprettet egne helsekontor i nær 

tilknytning til mottakene, med gode synergieffekter 

for begge fagområdene. Vi er langt fra 

alene om å ha kjempet for endringer på dette 

feltet. Alle seriøse aktører er opptatt av et 

bedre helsetilbud. 

Veien videre…. 

Mottakstilbudet har gjennomgått store endringer 

gjennom årene. Selv om det fortsatt har 

betydelige mangler, har også viktige brikker 

falt på plass. Norsk Folkehjelp er likevel i tvil 

om vi har et rammeverk som bringer mottaksverden 

i riktig retning. Vi syns det er viktig å 

få oppmerksomhet rundt disse forholdene for 

å få til en fortsatt god utvikling av faget vårt. 

Norsk Folkehjelp er fra i år den eneste av de 

større humanitære organisasjonene som driver 

mottak. Gode samarbeidspartnere har trukket 

seg, andre vil ikke delta. Begrunnelsen for alle 

som kunne ha deltatt er at manglende rammer 

gjør driften uforsvarlig. De humanitære og 

frivillige organisasjonene har en viktig rolle 

mellom privat og offentlig sektor. Vi utgjør et 

korrektiv til profitthensyn og politiske interesser. 

Norsk Folkehjelp er enig i at rammene er 

dårlige, men velger altså likevel å være driftsoperatør. 

UDI har erkjent verdien av vår deltagelse hele 

veien, med en målsetting om en tredeling av 

driftsoperatører: private, humanitære organisasjoner 

og kommuner. Nå trues denne delingen. 

UDI og myndighetene bør være bekymret for 

denne utviklingen, og se på rammene og dagens 

mottaksregime med et kritisk blikk. Ikke bare 

fordi de humanitære organisasjonene faller ut 

som drivkrefter, men fordi påstandene om dårlige 

rammer bør tas alvorlig. Man kan nok se på 

krav fra deltagende aktører i et område som del 

av et spill om midler, men når tunge samfunnsaktører 

velger å holde seg unna er det grunn til 

å ta signalene på alvor. 

De økonomiske rammene for mottaksdriften 

har uten tvil blitt strammere med årene. De 

tidlige mottakene kunne være døgnbemannet, 

og bemanning på dag og kveld var vanlig. Ved 

årtusenskiftet, og før anbudsregimet ble innført, 

så vi en markant innskrenking i overføringene. 

Dette har fått konsekvenser både for driftsoperatører 

og vertskommuner. Innenfor vårt 

område har dette ført til en betydelig nedgang 

i personalressurser. Dette skjer parallelt med at 

kravene til løpende driftsoppgaver og administrative 

rutiner øker. 

Tidligere rapporter om mottakstilbudet viser 

at det beboerne etterlyser mest i mottakene er 

mer tilgjengelig personale. Nye arbeider peker 

i retning av at sikkerheten for kvinner i mottak 

er langt dårligere enn vi har tillatt oss å tro.

De fleste overgrepene skjer i helger og på 

kveldstid, da mottakene ikke er bemannet. 

En annen konsekvens av de stramme rammene 

er mangelfull beredskap for uforutsette 

hendelser. Antall mottak reguleres nøye i takt 

med belegget. I tider med få ankomster legges 

mottak ned, og viktig kompetanse forsvinner. 

Norsk Folkehjelp mener det uavhengig 

av ankomsttall må etableres en kjerne av faste 

mottak som ivaretar langsiktighet og sikrer 

kompetanse og beredskap. Et slikt tiltak må 

koste. Myndighetenes manglende evne til å 

håndtere årets høye asylankomster er etter vårt 

syn en indikasjon på at en slik styrking av mottakssystemet 

må på plass. 

Anbud og minstestandarder 

Norsk Folkehjelp er generelt kritisk til konkurranseutsetting 

av omsorgstjenester og tilbud til 

marginaliserte og utsatte grupper. Med anbud 

settes fokus på pris, som regel på bekostning 

av et behov for å satse på kvalitet. Det er lite 

ved anbudssystemet for mottaksdrift som har 

fått oss til å skifte mening. Vi vil igjen kunne 

oppleve at rammene for mottaksdrift reduseres. 

Noen vil alltid stå klar til å ta oppdragene når 

alle kan delta, mens de kreftene som kan stå 

mot en slik utvikling vil bli svekket. Når vi 

likevel er kommet dit at mottaksdrift er konkurranseutsatt, 

er vi også kritiske til måten 

anbud praktiseres på innenfor vårt område. 

Det har vært en positiv utvikling av reglement 

og kravspesifikasjoner, men det er ikke 

tilstrekkelig til å sikre kvalitet og sammenlign- 

Vi trenger minstestandarder 

for mottaksdriften 

barhet i tilbudene. Vi trenger minstestandarder 

for mottaksdriften. Slike standarder bør vi 

uansett ha for at enhver skal kunne se hvilket 

tilbud vi til enhver tid gir asylsøkere. Behovet 

blir enda mer påtrengende med et anbudssystem. 

Når standardene mangler vil det bli 

opp til tilbyderen å definere standarden der 

tomrommene finnes. Du vil ikke la byggmesteren 

bestemme størrelsen på soverommet i den 

nye huset ditt når prisen er avtalt. Så hvorfor 

skal vi gjøre det med mottakene? Innføring av 

minstestandarder vil gi UDI bedre og sikrere 

avtaler. 

De gode resultatene vi har hatt i mottaksdriften 

er mye et resultat av åpenhet mellom aktørene. 

Operatørene har delt sine erfaringer, ikke bare 

med UDI, men også med hverandre. Kunnskap 

og erfaring har vært felleseie. Et slikt fellesskap 

har stor egenverdi på et så mangfoldig og 

samtidig begrenset fagfelt som mottaksdrift er. 

Fortsatt er samhandlingen mellom driftsoperatørene 

bra, fordi vi har en tradisjon for dette. 

Vi vet ikke om dette vil vare. I konkurransen 

vil ervervet kunnskap ha en verdi for den 

enkelte aktøren i forhold til andre. Den kunnskapen 

som ikke deles, må kjøpes. Kostnadene 

blir en del av regnestykket. 

Gratulerer! 

Norsk Folkehjelp gratulerer UDI med 20-års 

jubileet. Vi takker for innsatsen gjennom 20 

år, og ser frem til et fortsatt godt og fruktbart 

samarbeid i årene som kommer. 

Bendix Jørgensen 


31

32 

Ahmed Bozgil 

Våre 20 år med UDI 

I 20 år har UDI vært en av de 

institusjonene i samfunnet som 

har preget mediebildet mest. 

UDIs vedtak og håndtering av ulike 

kjerneoppgaver har bidratt til et 

betydelig samfunnsengasjement 

i alle deler av landet. 

UDI har en unik posisjon i samfunnet vårt, 

mye på grunn av at de har ansvar for å iverksette 

reguleringen av tilgangen til landet. 

Denne portvaktfunksjonen berører mange 

mennesker og deres liv. 

Hero har fulgt UDI siden fødselen, gjennom 

oppveksten, og frem til den modne 20-åringen 

vi ser i dag. I de første årene med mottaksetablering 

var Hero med på å prege fagfeltet. 

I denne pionertiden hadde vi bygninger og 

stort engasjement, men få av de verktøy for 

drift som vi har i dag. Når vi ser tilbake kan vi 

konstatere at veien har blitt til mens vi har gått 

den sammen med UDI. 

Oppbygningsperioden 

Hero oppsto fordi vi i 1987 tilfeldigvis hadde 

bygninger i Arna i Bergen som kunne huse 

chilenske flyktninger. Dette dannet grunnlaget 

for at vi etter hvert ble driftsoperatør for flere 

mottak. Etter hvert som vi vokste måtte vi ta et 

veivalg: å fortsette med mange ulike virksomhetsområder 

eller å rendyrke organisasjonen 

mot å være driftsoperatør. Vi valgte det siste. 

Konsekvensen av dette var at vi måtte bygge 

en organisasjon som kunne være i stand til å 

oppfylle alle kravene til profesjonell drift. 

De høye ankomstene fra Balkan på begynnelsen 

av 1990-tallet stilte UDI overfor sin 

første store utfordring siden etableringen av 

direktoratet i 1988. Fra 1992 måtte det skje 

en betydelig kapasitetsutvidelse av mottaksplasser. 

Ankomstene fra Balkan bidro også til 

at man måtte forholde seg til en ny kategori

eboere, krigsflyktninger, noe som medførte et 

behov for både ny kompetanse og nye metoder 

i mottaksarbeidet. UDI gjorde etter vår mening 

en fantastisk innsats på denne tiden, med svært 

hurtig mottaksetablering og mye kunnskapsspredning. 

Direktoratet tilegnet seg mye ny 

kunnskap i forhold til arbeid med mennesker 

og innenfor logistikkfeltet. 

På 1990-tallet fikk Hero god anledning til å 

være med på å utvikle det faglige arbeidet i 

mottak. Undertegnede kom inn i mottaksarbeidet 

i 1993 i forbindelse med oppbyggingen av 

Dale mottakssenter i Sandnes. UDI har som 

oppdragsgiver opp gjennom årene inspirert 

og stimulert oss til å finne kreative løsninger 

på skiftende problemstillinger. Vi er svært 

takknemlige for at vi fikk mulighet til å være 

med på denne spennende utviklingsprosessen. 

Beboermedvirkning og fokus på beboere med 

særskilte behov ble etter hvert vår styrke. 

Beboermedvirkning 

UDI fortjener ros for sin banebrytende satsing 

på beboermedvirkning. På denne måten viste 

de asylsøkerne tillit og løftet fram individer og 

personer med kompetanse. Å satse på beboermedvirkning 

ble et viktig verdivalg også for 

oss i Hero. Undertegnede, som har bakgrunn 

som asylsøker, hadde stor glede av å lede en 

driftsoperatør som satset så mye på dette. I 

vårt daglige arbeid oppdaget vi mange talenter 

og ressurser som vi ofte rekrutterte inn i egen 

organisasjon. Slik opparbeidet Hero seg også 

en betydelig kultur- og språkkompetanse som 

var med på å styrke oss i vårt daglige arbeid. 

UDI fortjener ros for sin banebrytende 

satsing på beboermedvirkning 

Denne fasen av mottaksarbeidet ble videre en 

viktig læringsprosess for mange beboere. Man 

brøt institusjonstekningen og gjorde mottakene 

til ”et sted å lære, ikke bare et sted å være”. Etter 

bosetting har kommunene hatt stor glede av 

tidligere beboere som har brukt mottaket som 

en læringsarena. 

Kunnskap og kompetanse 

I løpet av 20 år har innholdet i mottaksdriften 

endret seg svært mye, både i omfang og kvalitet. 

Kunnskaps- og kompetanseutviklingen 

i mottakssystemet har bidratt til en betydelig 

profesjonalisering av mottaksarbeidet som 

yrke. 20-årsjubilanten skal ha ros for sin evne 

til å forandre seg i takt med tiden. Styringsdokumentene 

for mottaksdriften har etter hvert 

blitt tydeligere, og med årene har også mottaksdriften 

utviklet seg i en mer differensiert 

retning. Hero har i tråd med dette brukt sin 

erfaring og kompetanse til å utvikle tiltak og 

konsepter for differensierte tilbud til beboerne 

i mottak. 

Kompetanseoppbyggingen i mottakssystemet 

har utviklet seg spesielt mye når det gjelder 

barn og unge og ulike grupper som har behov 

for et mer tilrettelagt tilbud, slik som kvinner, 

enslig mindreårige, beboere med helseproblemer 

og mulige ofre for menneskehandel. Store 

deler av samfunnet har glede av ansatte som 

har jobbet i mottak og som flytter sin kompetanse, 

erfaring og kunnskap over i annen 

virksomhet. 



av administrerende 

direktør Ahmed Bozgil 

i Hero Norge a/s. 

Hero er Norges største 

driftsoperatør av asylmottak. 

33


34 

Regionkontorenes nærhet til lokalsamfunnene 

og til mottakene har gjort 

terskelen lav mellom mottakene og UDI 

Menneskene i UDI 

UDI må takke sine mange flinke medarbeidere 

for at de har klart å komme igjennom de ulike 

lavtrykk som har drevet forbi. Hero har opp 

gjennom årene hatt gleden av å bli kjent med 

mange profesjonelle medarbeidere i UDI. Vi 

har lært mye av dem og håper de også har lært 

noe av oss. UDI’s fremtid vil være avhengig av 

medarbeidernes profesjonalitet, etterrettelighet 

og evne til å kommunisere godt med omverdenen. 

Man kan ikke skryte av UDI uten å skryte av regionskontorene. 

De er direktoratets forlengede 

arm ut i distrikts-Norge. Mange dyktige medarbeidere 

på regionskontorene har også bidratt til 

at UDI har kunnet håndtere sine kjerneoppgaver 

på en effektiv og god måte. Vi har utallige erfaringer 

på hvor viktig denne nærheten har vært, 

spesielt når det gjelder håndtering av kriser og 

utfordrende situasjoner. Det er viktig at UDI 

opprettholder sin regionale struktur for å ivareta 

god kommunikasjon og god tilgjengelighet. 

En hendelse som står oss spesielt sterkt i minnet 

er luftbroen som ble etablert i forbindelse 

med evakueringen av om lag 5 000 flyktninger 

fra Kosovo til Norge i 1999. Håndteringen av 

denne situasjonen viser styrken til både UDI 

og deres samarbeidspartnere. På svært kort tid 

måtte mottaksplasser etableres og logistikkarbeidet 

var komplisert. I denne situasjonen så 

vi klart hvor viktig rolle regionskontorene 

hadde. De hadde oversikt over lokale muligheter, 

hadde god kommunikasjon med kommuner 

og med oss driftsoperatører. 

For tre år siden gjennomgikk jubilanten en 

ryddig skilsmisse og Integrerings- og mangfoldsdirektoratet 

oppsto. Vi som jobber tett 

opp mot UDI merket at en skilsmisse kan være 

smertefull og at det kan ta litt tid før partene 

finner seg til rette i sine nye roller. Skilsmissen 

var imidlertid en naturlig konsekvens av at fagfeltet 

ble stadig mer komplekst og omfattende, 

og i dag tror vi nok at det var et riktig valg. 

Utfordringer 

Hva vil så de neste 20 år bringe? Vi ser allerede 

konturene av nye og spennende oppgaver 

som UDI sannsynligvis vil stå overfor. 

UDIs oppgave med å regulere adgang til landet 

og forvalte Utlendingsloven vil etter hvert 

berøre rundt 300 000 norske statsborgere som 

også har tilknytning til sitt opprinnelsesland. 

Håndteringen av dette vil være både krevende, 

utfordrende, men også spennende for UDI. Det 

er i denne sammenheng viktig at direktoratet 

etablerer en struktur og et servicenivå som 

gir god kommunikasjonsflyt med den del av 

befolkningen. 

Jubilanten bør også ta en kritisk gjennomgang 

av sin informasjonsstrategi. Opp i gjennom 

årene har vi sett at UDI noen ganger har vært 

på defensiven og i forsvarsposisjon. Dette har 

vært belastende for både mottaks-systemet og 

fagfeltet. Vi mener derfor at det er viktig at 

UDI i de neste 20 år er mye mer offensiv i sin 

informasjonsstrategi. Dette ser vi heldigvis 

allerede klare tendenser til i form av et mer 

aktivt, synlig og åpent direktorat de siste må-

nedene. UDI benytter seg nå av flere verktøy 

og virkemidler og samarbeider også bedre med 

oss i feltet. 

Ønsker større forutsigbarhet 

I 20 år har UDI også gjennomgått mange 

omstillingsprosesser som har vært utfordrende 

på det organisasjonsmessige plan. Fra vårt 

ståsted har vi savnet et direktorat som har jobbet 

mer aktivt for å skape forutsigbarhet for 

mottaksdrift. Selv om dette først og fremt er 

et politisk ansvar har UDI også et ansvar for å 

skape forståelse for behovet for mer kontinuitet 

og stabilitet. Det er også viktig at UDI har 

en beredskapsplan som er i forkant av trender 

og tendenser i mottaksfeltet. Mangelfull beredskap 

er slitsomt for både UDI og oss driftsoperatører. 

En bedre beredskap vil ha kunne 

redusere den frustrasjon vi har sett i mange 

kommuner og lokalsamfunn den siste tiden når 

mottak skal etableres. 

En annen utfordring for UDI i tiden fremover 

blir også å være en aktiv premissleverandør 

som fagdirektorat. Norske mottak har et stort 

potensiale for å utvikle seg videre til å bli 

kompetansesentre for beboere. I dag er det 

dessverre slik at rammebetingelser og styringsverktøy 

til dels hindrer en slik utviklingsprosess. 

Vi mener derfor at tiden er moden for å 

forta en grundig analyse av situasjonen med 

henblikk på nytenkning og nyskaping. For 

eksempel bør dagens pengereglement endres 

slik at det i større grad fokuserer på belønning 

av beboerne for positiv innsats i stedet for 

straff. Dette kan være nyttig både med hen- 

blikk på bosetting og retur. Et annet forhold 

som bør ses nærmere på er skjæringspunktet 

mellom migrasjon og bistand. Der er ingen tvil 

om at det bør skje en mer helhetlig tenkning 

og samarbeid på dette feltet. Når dette er 

sagt føler vi oss trygge på at UDI vil jobbe 

løsningsorientert også mot kommende års 

utfordringer. 

Vi ser med bekymring på at mottakenes arbeid 

de siste årene har gått mer i retning av kontroll 

og administrative oppgaver, slik at det stadig 

har blitt mindre tid til å sette fokus på beboerrettet 

arbeid, og da spesielt mot de som trenger 

aller mest oppfølging. Dette er en tendens som 

man bør snu ved at rammene for mottaksdrift 

blir bedre slik at blir nok tid til å ivareta både 

administrative og beboerettede oppgaver. Her 

bør UDI som fagdirektorat være en pådriver 

for å få politisk forståelse for dette. 

Hero har lenge hatt stort fokus på å se sammenhenger 

og bruke mottakserfaringen til 

å bygge en kjede av tjenester fra mottak til 

integrasjon. Vi takker UDI som har vært med 

på å stimulere og utfordre oss i denne prosessen, 

og håper også at våre kritiske spørsmål og 

vårt engasjement opp gjennom årene har vært 

med på å utvikle direktoratet. Vi gratulerer 

UDI med den store dagen og ønsker lykke til 

med fremtiden. Vi ser frem til et fortsatt godt 

og konstruktivt samarbeid! 

Ahmed Bozgil 


Opp i gjennom 

årene har 

vi sett at UDI 

noen ganger 

har vært på 

defensiven og i 

forsvarsposisjon. 

Dette har vært 

belastende for 

både mottakssystemet 

og 

fagfeltet 

35

36 

Vigdis Vevstad 

Mottaksforhold for asylsøkere i Norge 

og EU i et fremtidig perspektiv 

De siste tiåret har vært preget av 

en europeisk revolusjon på asylområdet 

for å sikre enhetlig felles forståelse 

og praksis og for å minske insentivet 

om forflytninger («asyl shopping») 

mellom europeiske land. 

Ambisjonene om å få på plass et Felles europeisk 

asylsystem har foreløpig materialisert 

seg i fire hovedregelverk: Statusdirektivet som 

bestemmer hvem som er å anse som flyktning 

i tråd med Flyktningkonvensjonen av 1951 og 

hvem som ellers trenger internasjonal beskyttelse 

(subsidiær beskyttelse); Mottaksdirektivet 

som sier hva slags mottaksforhold asylsøkere 

skal ha mens de venter på avgjørelse i 

asylsaken når det gjelder for eksempel bolig, 

helsepleie, arbeids- og utdanningsmuligheter; 

Prosedyredirektivet som gir regler om 

asylsprosedyrer og Dublin-forordningen som 

bestemmer hvilket land som skal ha ansvaret 

for å behandle en asylsøknad. 

Norge er ikke formelt bundet av de tre første, 

men har en samarbeidsavtale med EU om full 

deltakelse i Dublin-samarbeidet. Og, på grunn 

av dette, fordi Norge returnerer asylsøkere 

til EU-landene til asylsaksbehandling etter 

Dublin-reglene, må Norge vite og ta hensyn 

til hva slags flyktningbeskyttelse de andre 

landene eventuelt gir, hva slags mottaksforhold 

som tilbys og så videre. 

Norge lever ikke i limbo i forhold til resten av 

den europeiske utviklingen som nå er inne i 

en omfattende evalueringsfase som skal være 

avsluttet innen 2010. 

Første del i dette innlegget tar for seg dagens 

situasjon med utviklingen av et Felles europeisk 

asylsystem, Mottaksdirektivets innhold 

og Norges fragmentariske mottaksregler.

I motsetning til Mottaksdirektivet er 

norske mottaksregler fragmentariske 

med forskjellige lover som gjelder 

i forhold til for eksempel bolig, helse 

og skolegang 

Annen del angir eksisterende hovedproblemer 

med Mottaksdirektivet. Direktivet bør være et 

eksempel til etterfølgelse for Norge samtidig 

som det er viktig at eksisterende utfordringer i 

forhold til direktivet belyses. Tredje del fokuserer 

på fremtidige, mulige løsninger. 

Dagens situasjon 

Mottaksdirektivet ble vedtatt i 2003. Medlemslandene 

har innarbeidet direktivet i nasjonal 

lovgivning og er bundet av å følge det opp i 

praksis. Angsten som kom til uttrykk hos en 

del kommentatorer på menneskerettighets- og 

flyktningrettssiden, om at minimumsstandarder 

ville innebære en ”race to the bottom” med 

henhold til mottaksforhold, er gjort til skamme. 

Ikke bare er minimumsreglene innført. I 

minst 10 stater er standarden faktisk hevet i 

forhold til minimumskravene. 

Direktivet gjelder for alle tredjelandsborgere 

som søker asyl i et medlemsland. Asylsøker 

er man inntil ”endelig avgjørelse er truffet i 

saken”. Direktivet sikrer blant annet asylsøkere 

helseundersøkelse ved ankomst og medisinsk 

hjelp. Nødhjelp er et minimum. Bolig skal ha 

en passende levestandard og det er et absolutt 

krav at det skal tas hensyn til familieliv. 

Bestemmelsene om rett til elementær utdanning 

er også en del av minimumsgodene. Når 

det gjelder yrkesrettet utdanning, overlater 

direktivet til mottaksstaten å vurdere rett til 

slike tilbud. Rett til arbeid er også langt på vei 

underlagt statenes prerogativ, og de kan, ifølge 

direktivet, vente i minst ett år før de treffer 

vedtak. 

Noe av det viktigste for en asylsøker, som 

befinner seg i en situasjon preget av utrygghet, 

er informasjon. Direktivet bestemmer derfor at 

asylsøker gis tilstrekkelig opplysninger om rettigheter 

og plikter senest innen 15 dager på et 

språk han eller hun forstår. Innen tre dager etter 

ankomst til mottak skal asylsøker dessuten 

få et dokument som viser status som asylsøker 

med rett til å oppholde seg i landet. 

I tråd med folkeretten for øvrig, legger direktivet 

opp til at asylsøkere skal ha full bevegelsesfrihet 

mens saken er under behandling. 

Begrensninger tillates imidlertid. Blant annet 

gir dette seg utslag i krav om opphold på 

bestemt sted for å få sosiale ytelser. Hensikten 

er at mottaksapparatet skal fungere praktisk 

for mottakerlandet også. Internering vises til 

som et særtiltak. Direktivet må forstås dit hen 

at det kreves adekvat rettsgrunnlag for å plassere 

asylsøkere i fengsel og fengselsliknende 

internat. I motsetning til Mottaksdirektivet 

er norske mottaksregler fragmentariske med 

forskjellige lover som gjelder i forhold til for 

eksempel bolig, helse og skolegang. 

I Norge benyttes interne, 

administrative instrukser 

og avtaler med mottakene 

snarere enn lovs form 



av jurist og asylrettsekspert 

Vigdis Vevstad. 

37


38 

Dette gir mye dårligere oversikt over regelverkene 

som er av betydning for asylsøkere. 

Dessuten er det en rekke elementer som ikke er 

lovregulert, verken i Utlendingslov eller andre 

steder. Mangel på særlige bestemmelser om 

håndtering av tortur- og voldsofre er et alvorlig 

eksempel. Behovet for lovbestemt krav om 

rask identifisering og oppfølging fra dag én er 

i aller høyeste grad tilstede. 

Heller ikke den nye Utlendingsloven som skal 

tre i kraft i januar 2010 bidrar med noe nytt 

på mottaksområdet. Enda mer nedslående 

er det at etter ankomst heller ikke det pågående 

forskriftsarbeidet til ny Utlendingslov i 

departementet ser ut til å rette fokus på disse 

spørsmålene. 

Dette er et hovedproblem. Det skaper dårligere 

rettsikkerhetsforhold på mottakssiden i Norge 

enn i EU. Formalisering og oppgradering av 

mottaksregelverket ville gitt asylsøkere bedre 

oversikt over rettigheter og plikter. Det ville 

også gjøre det enklere for våre samarbeidspartnere 

i Dublin-samarbeidet å gjøre en vurdering 

av norske forhold når de vil returnere asylsøkere 

til asylsaksbehandling i Norge. Klargjøring 

i lovs form ville også være gunstig for alle 

som arbeider med mottaksforhold innen stat, 

kommune og privat. Lovs form sikrer forutsigbarhet 

og klarhet også for disse. Dette var 

blant funnene fremhevet i rapporten ”Reception 

conditions for asylum seekers in Norway 

and the EU” (Brekke/Vevstad, ISF Rapport 

2007:4). 

Hovedproblemer med 

Mottaksdirektivet 

Til tross for positiv utvikling i EU-området, 

viser evalueringen av medlemslandenes 

implementering av Mottaksdirektivet, som er 

gjort av Odysseus-nettverket på oppdrag fra 

EU-kommisjonen i 2006 og 2007 med all mulig 

tydelighet at det enda er et stykke igjen før 

EU-landene har fått på plass adekvat nasjonal 

lovgivning og praksis. Det samme viser 

diskusjonene i kjølvannet av Kommisjonens 

grønnbok i 2007. 

EU-parlamentet baserer seg på Odysseus- 

nettverkets funn (Kommisjonens rapport av 

26. november 2007 (COM (2007)745) og sier 

i sitt ”Briefing Paper” om Mottaksdirektivet 

i september 2008, at problemene knytter seg 

til forskjeller i medlemslandenes praksis og 

forskjeller eller vanskeligheter med henhold til 

gjennomføringen av direktivbestemmelsene. 

EU-kommisjonen 

arbeider med forslag 

til endringer for å forbedre 

innholdet i direktivet

Hovedproblemene knytter seg 

til følgende områder: 

Spørsmålet om direktivet har anvendelse 

i tilfelle hvor asylsøker er internert/fengslet. 

Spørsmålet om direktivet gjelder asyl- 

søkere som ikke ber om asyl, men 

”subsidiær beskyttelse” (hvilket noen 

lands lovgivning gir adgang til). 

Spørsmålet om direktivet har anvendelse 

i Dublin-saker. 

Spørsmålet om nivå og form for mottaksforhold, 

for eksempel medisinsk pleie og 

oppfølging. 

Spørsmålet om fri bevegelighet. 

Spørsmålet om adgang til 

arbeidsmarkedet. 

Spørsmålet om behandling av sårbare 

personer som for eksempel ofre for 

seksuell forfølgelse, forfulgte barn og 

torturofre. 

Spørsmålet om å hindre misbruk. 

Spørsmål om senking i sosial standard. 

Alle disse spørsmålene fortjener oppmerksomhet. 

Det er også derfor EU-kommisjonen 

arbeider med forslag til endringer for å 

forbedre innholdet i direktivet. I evalueringsprosessen 

har Kommisjonen benyttet seg av 

aktører utenfor EU-institusjonene og innhentet 

ekspertkompetanse, for eksempel når det 

gjelder styrking av ivaretakelsen av særlig 

sårbare personer som tortur- og voldsofre. 

Kommisjonen sier i sin 2007-rapport at dette 

er et av de svakeste punktene i gjennom- 

føringen av Mottaksdirektivet. 

Direktivet definerer ”sårbare personer” som 

mindreårige asylsøkere, enslige mindreårige, 

personer med funksjonshemming, gamle, 

gravide kvinner, enslige forsørgere med 

mindreårige barn og personer som har vært 

utsatt for tortur, voldtekt eller andre alvorlige 

fysiske, psykiske eller seksuelle overgrep. 

Direktivteksten sier det skal tas særlig hensyn, 

og forutsetningen er at ofrene blir identifisert. 

Problemet er bare at det ikke står noe nærmere 

om når og hvordan slik identifisering skal 

finne sted. 

Det viser seg derfor i gjennomgangen av medlemslandenes 

lovgivning og praksis at kravet 

om hensyn til tortur- og voldsofre oppfylles 

i svært ulik grad. Alt fra at medlemsland 

ikke gjør noe som helst til at tortur- og andre 

voldsofre fengsles og plasseres i isolat, for 

eksempel på grunn av ulovlig grensepassering. 


39

Det koster ingenting å lære av andres erfaringer. 

Og til gjengjeld får man et bedre og mer 

samordnet mottakssystem i Norge også 

Seks land har tatt inn konkrete oppfølgingsbestemmelser 

i nasjonal lovgivning: Belgia, 

Tsjekkia, Finland, Malta, Nederland og Polen. 

Og Belgia er et statlig eksempel på ”best 

practices” hvor oppfølgingen i praksis også 

skjer fra tidlig fase med screening og hvor 

asylsøkere med særlige behov gis mottaksplasser 

spesielt tilpasset nettopp deres behov. 

Mottaksdirektivet sier ikke noe eksplisitt om 

hvordan man skal finne ut om noen har vært 

utsatt for tortur eller andre voldshandlinger, 

men en egen bestemmelse presiserer at denne 

type ofre skal ha nødvendig oppfølging og 

behandling. Det betyr at medlemslandene 

faktisk har plikt til å legge forholdene til rette 

for å identifisere og konkretisere et behandlingstilbud. 

Fremtidige mulige løsninger 

Vi er nå i en situasjon hvor man innenfor 

EU-området har skapt et lovfestet mottaks- 

system. Det er testet ut og Kommisjonen 

erkjenner behov for nytenkning og forbe- 

dringer. Revidert Mottaksdirektiv, såkalt 

”2. generasjons Mottaksdirektiv” forventes 

vedtatt i november i år. Det store spørsmålet 

nå er hvor langt EU-kommisjonen er villig til 

å gå i å foreslå forbedringer til de hovedutfordringene 

som er nevnt ovenfor og hvor langt 

medlemslandene er villige til å gå for å godta 

foreslåtte forbedringer. Tiden frem mot 2010 

blir både viktig og spennende. 

Det har allerede lekket ut at det kommer til å 

komme forslag til forbedring på bestemmelsene 

om sårbare personer, og særlig i forhold til 

tortur- og andre voldsofre. Vi kommer til å få 

se forslag om bestemmelser som sier noe om 

at identifisering av mulige sårbare personer og 

at det skal skje så raskt som overhodet mulig. 

Første helsekontroll etter ankomst er gjennomgående 

i europeiske land, og er det tidspunktet 

Kommisjonen sannsynligvis kommer til å angi. 

Dernest kommer vi til å se et eksplisitt krav 

om faglig oppfølging av tortur- og voldsofre. 

Og etter ekspertråd, taler alt for at Kommisjonen 

kommer til å inkorporere prinsippene i 

Istanbul-protokollen fra 1999 inn i Mottaksdirektivet 

(”Manual on Effective Investigation 

and Documentation of Torture and Other 

Cruel, Inhuman or Degrading Treatment or 

Punishment”). Dette vil bidra til sikring av 

bevis, hvilket også er en viktig del av identifiseringsarbeidet. 

For Norges del ville det være positivt om vi 

nå kunne sette i gang et arbeid som bedret 

rettssikkerheten omkring mottaksforhold også 

i Norge. Vi har mulighet til å nyte godt av all 

den samlede europeiske erfaringen som nå 

snart blir kjent når Kommisjonen legger frem 

forslag til et revidert direktiv. 

Vigdis Vevstad 


Tiden frem 

mot 2010 blir 

både viktig 

og spennende 

41

Utlendingsdirektoratet 

Postboks 8108 Dep. 

0032 Oslo 

Besøksadresse: 

Hausmanns gate 21 

Telefon: 23 35 15 00 

Telefaks: 23 35 15 01 

www.udi.no

Asylmottak gjennom 20 år - UDI

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?